Urnes verdensarvsenter
Med en karakteristisk form stikker Ornes seg ut mot vest i Lustrafjorden. Terrenget stiger jevnt opp fra fjorden og fergeleiet mot flata hvor Urnes stavkirke står. Her har det vært kirke i 1000 år og gårdsdrift i 4000 år. Fra denne flata stiger terrenget bratt opp til fjellet Tausasva 940 meter over fjorden. Som fjellet understreker stavkirken den vertikale streben mot himmelen med sin høyreiste vertikale linjeføring. Midtveis mellom fjorden og kirken tegner besøkssenteret RISS en horisontal, svart strek i et dramatisk landskap. Det lavmælte anlegget underordner seg omgivelsene og fortsetter det horisontale snittet skapt av veien og parkeringsplassen. Her etablerer den lange muren en horisontal hylle i landskapet som lar de besøkende bevege seg uten anstrengelser, før de tar fatt på stigningen opp til kirken. Prosjektet er en poetisk beskrivelse av det å vandre inn i en stavkirke. Man stiger gradvis over terskelen og inn i mørket, først ute på det mørke dekket langs den mørke muren med riss av runer, og jo mer man vandrer, jo lenger kommer man inn i den mørke verdenen fram til og inn i utstillingene. Stavkirkens mørke beskrives gjennom lyset som slipper til gjennom gliper, glugger, mellomrom og terreng. I plan og snitt fortolkes programmet og dets betingelser gjennom høye og lave rom, lyse og mørke rom, storslagne rom og intime rom og fleksible rom som enkelt kan åpnes og lukkes. Byggets hovedgrep kan oppleves selv om noen funksjoner er stengt. Utstillingsrom og filmrom som krever lysregulering og stor takhøyde er lagt på innsiden av muren under terrenget. På utsiden av muren trekkes vestibylen gjennom hele bygningen og gir en fornemmelse av en vandring gjennom et tun fram mot Urneshagen. Historien om Ornes som klyngetun på flaten ved kirken transformeres til en fortolkning av et rekketun i det skrånende terrenget. Gjennom få elementer og begrenset material- og fargepalett oppnås et ensartet og særegent uttrykk som underordner seg omgivelsene, samtidig som det viser forbindelsen til stavkirken. Den svarte kledningen fremhever den frodige vegetasjonen i kulturlandskapet gjennom hele sommerhalvåret, fra epletrærnes blomstring til innhøsting av frukten. Den mørke kledningen brukes også i interiørene på utsiden av muren. Muren og interiørene på innsiden av muren formes i svart betong. Det horisontale grepet som rettlinjede streker (RISS) i hele anleggets utforming framhever den lokale topografien og Ornes-landskapet sine klare horisontale soner fra fjord til fjell. Det dempede uttrykket gir redusert fjernvirkning, samtidig som besøkssenteret fremstår som et tydelig mål for de besøkende fra ferga, fergekaia, publikums- og bussparkeringen. På vei ned fra kirken forsvinner bygningen i landskapet, og det er opplevelsen fra kirken som blir med de besøkende hjem. INTERIØRPERSPEKTIV VESTIBYLEOMRÅDE FRA HOVEDINNGANG MOT URNESHAGEN
RISS
1
2
3
4
5
6