Page 1

boström knausgård. velkommen til amerika. omsl.qxp_Layout 1 21.12.16 12.03 Side 1

I Velkommen til Amerika møter vi en familie på randen av katastrofe. Jenta i familien har sluttet å snakke. Moren, skuespilleren, og broren, som spikrer igjen soveromsdøren sin og tisser på flasker, har vent seg til tausheten hennes. Alle tre vil være i fred. Samtidig lengter de voldsomt etter hverandre. Den døde faren kan plutselig sitte i jentas seng når hun kommer hjem fra skolen. Bare jenta vet at hans død er hennes skyld. «Vi er en lys familie», gjentar moren. Men jentas mørke siver inn under dørkarmer og renner ut av baderomskranene. Spørsmålet om hvem som er sterkest, finnes der hele tiden. Og en kjærlighet så stor at den truer med å slå dem i stykker.

forfatterfoto © Christina Ottosson Øygarden omslagsfoto: © Francesca Woodman: «Self-portrait at 13», Boulder, Colorado, 1972. Courtesy George & Betty Woodman

F O R LA GET O KTO B E R

FORLAGET OKTOBER ISBN: 978-82-495-1760-2

LIN DA BOSTRÖ M KNAUSG Å RD VE LKOMMEN TIL AM E RI KA

linda boström knausgård (f. 1972) debuterte i 1998 med diktsamlingen Gör mig behaglig för såret. Hennes kritikerroste novellesamling Grand Mal fra 2011 ble etterfulgt av romanen Helioskatastrofen i 2013, og denne regnes som Boström Knausgårds internasjonale gjennombrudd. Velkommen til Amerika utkom i Sverige i 2016, til strålende kritikker. Romanen ble nominert til Augustprisen og Svenska Dagbladets litteraturpris.

«Linda Boström Knausgård har skrevet en tett, presis, vakker og tidvis paradoksalt underholdende roman om en bisart smertefull oppvekst. Stilistisk holder hun perfekt balanse: Hun dømmer ingen, rettferdiggjør ingenting. Hun forteller bare, og det gjør hun mesterlig» maria küchen, sydsvenskan «På tross av den klaustrofobiske stemningen blir Velkommen til Amerika, med sin stakkatopregede fortelling, poetiske prosa og sine knivskarpe betraktninger, aldri for tung å bære. Snarere frembringer romanen et skjerpet blikk på omverdenen» hanna jedvik, göteborgs-posten «Linda Boström Knausgård viker ikke for det mørke og vonde i sine familiedramaer. Samtidig er prosaen hennes vakker, klar og presis. Velkommen til Amerika er en storartet roman» jenny högström, aftonbladet «Velkommen til Amerika er tynn, under hundre sider, men likevel så full av liv … Et hjem fullt av taushet, vrede og kjærlighet. En familie, et unntak, en normalitet» jenny aschenbrenner, kulturnytt, p 1 «[jentas] tvilende og skremte holdning til verden kommer frem i en tekst som samtidig er betagende enkel og klar … Boström Knausgård har skrevet en vakker roman om en ung jentes protesthandling, uten å svare entydig på om talevegringen blir et fengsel eller en vei til frigjøring» carina elisabeth beddari, morgenbladet


Velkommen til Amerika_Linda Bostrรถm Knausgรฅrd.indd 2

21.12.2016 15.37


Linda Boström Knausgård

velkommen til amerika Oversatt av Monica Aasprong

forlaget oktober 2017

Velkommen til Amerika_Linda Boström Knausgård.indd 3

21.12.2016 15.37


Velkommen til Amerika_Linda Bostrรถm Knausgรฅrd.indd 4

21.12.2016 15.37


N

å er det lenge siden jeg sluttet å snakke. Alle har vent seg til det. Moren min, bro­ ren min. Faren min er død, så jeg vet ikke hva han ville sagt. Kanskje at det ­skyldes arv. Arven slår hardt i min slekt. Ubønnhørlig. I rett ned­ stigende linje. Kanskje jeg har hatt tausheten i meg hele tiden. Før sa jeg ting som ikke stemte. Jeg sa at solen skinte når det regnet. At h ­ avregrynsgrøten var grønn som en gressplen og smakte jord. Jeg sa at skolen var som å gå inn i bekmørket hver dag. Som å holde seg i et ­gelender til dagen var over. Hva gjorde jeg etter skoletid? Jeg lekte ikke med broren min, for han låste seg inne på rommet sitt med musikken. Han spik­ret igjen døren. Han tisset i flasker han hadde der inne. Nettopp til dette bruk. Tausheten gjør ikke noe fra eller til. Ikke tro det. Ikke tro at solen går opp om morgenen, for sånt kan man ikke være sikker på. Jeg bruker ikke skriveboken moren min ga meg. Hvis du føler 5

Velkommen til Amerika_Linda Boström Knausgård.indd 5

21.12.2016 15.37


behov for å gi en beskjed, sa hun. Skriveboken var en slags innrømmelse. Hun aksepterte tausheten min. Jeg fikk være i fred. Det ville nok gå over. Kanskje det ville gå over. Jeg strøk hånden over vinduskarmen, tegnet­i ­støvet som samlet seg i hånden. Jeg tegnet en gran og en nisse. Det var det eneste jeg kunne komme på. Tankene kom så langsomt, og de kom til uttrykk i enkle stavelser: pellets, brødskive, ­dammen. Har jeg sagt at vi bodde i en leilighet? Vi hadde ikke noe med naturen å gjøre, bortsett fra ­parken hvor jeg så min første blotter. Jeg satt i klatre­ stativet og mannen sto under meg og viste fram alt. Han tok buksene helt av seg. Lemmet hans var stivt og lilla. Jeg så nøye på fargen. Jeg pleide å ha venner, men ikke nå lenger. De har begynt å gå hjem til andre leiligheter etter dette med snakkingen. Før var det unger hos oss hele tiden. Moren min var ganske vill. Hjemme hos oss fikk man lov til å slå pucker mot dobbelt­ dørene. Vi hadde bygd en skateboardrampe opp mot bokhylla, og leiligheten var så stor at man kunne gå rundt og rundt på rulleskøytene. Det ble riper i parketten, men barna skulle få leke. Det er stille nå. Det er tross alt en forskjell. Jeg sluttet å snakke da voksingen tok for stor plass i meg. Jeg var sikker på at jeg ikke både kunne vokse og snakke. Kanskje hadde jeg vært en 6

Velkommen til Amerika_Linda Boström Knausgård.indd 6

21.12.2016 15.37


slik som bestemte over andre. Det var bra å slutte med det. Så mange drømmer å holde orden på. Så mange drømmer å oppfylle. Ønsk deg noe av meg, kunne jeg si. Men jeg kunne aldri oppfylle noen ønskemål. Ikke på ordentlig. Jeg kunne ha sagt noe om moren min. Men jeg tiet. Ville ikke ha de lyse smilene hennes. Det vel­ friserte håret hennes. Ønsket hun hadde om at jeg skulle bli en vakker jente. For henne var ­skjønnhet noe helt spesielt. En viktig egenskap man dyrket som blomster. Sådde frø, vannet, så den vokse. Jeg kunne ha blitt lik henne. Mørkt lik henne med det strålende som en rettighet. Men noe manglet hos meg. Jeg var ikke noen naturkraft. Jeg var smittet av tvil. Den fantes overalt. Den lå i ryggmargen, og spredde seg derfra. Jeg kjente tvilen gå løs på meg. Det var dager, netter, det var solnedganger som badet i tvil. Jeg skrev ingenting i skriveboken min, men jeg visste likevel alltid hvor skriveboken lå. Jeg flyttet den fra øverst i skapet til under puten, så tilbake til skapet. En gang la jeg den bak selve toalettet, i til­ felle jeg skulle behøve å skrive akkurat på det stedet. Pappa er død. Sa jeg det? Det er min feil. Jeg ba høyt til Gud om at han skulle dø og så gjorde han det. En morgen lå han stiv i sengen sin. En slik makt hadde altså det jeg sa. Kanskje det ikke var sant dette med voksingen? Kanskje det var slik at 7

Velkommen til Amerika_Linda Boström Knausgård.indd 7

21.12.2016 15.37


jeg sluttet å snakke fordi ønsket mitt hadde gått i oppfyllelse. Man tror man vil at det man ønsker seg, skal skje. Men det vil man ikke. Man vil aldri at de ønskene man har, skal bli oppfylt. Det ­forstyrrer ordenen. Ordenen slik man egentlig vil ha den. Man vil bli skuffet. Man vil bli såret og kjempe for sin overlevelse. Man vil få feil gave på bursdagen. Man kan tro at man ønsker å få det man har tenkt, men det vil man ikke. Dagene og nettene likner hverandre. Stillheten myker opp konturene slik at alt blir kledd i en slags dis. Vi kan kalle det halvdager. Vi kan kalle det hva som helst. Før var jeg ofte med mamma på teateret. Det er jeg ikke lenger. Jeg hører når hun går og jeg hører når hun kommer tilbake. Sist jeg så henne spille, var hun en fallen frihetsgudinne som ønsket migrantene velkommen til Amerika. Hun var skal­ let og hadde et speilskår stukket inn i pannen. Hun hadde mistet fakkelen. Jeg hadde elsket det. Måten hun så ut på. Vesenet hennes som lyste og lyste der på scenen. Velkommen til Amerika. Vel­ kommen til Amerika. Av og til hadde jeg lyst til å skrive a­ kkurat de ordene i skriveblokken min. Men jeg stoppet meg selv. Det gjelder å være streng. Ikke følge i­mpulsene som går på kryss og tvers gjennom hodet, som i små tuneller innrammet av lys. Jeg kunne se tankene. 8

Velkommen til Amerika_Linda Boström Knausgård.indd 8

21.12.2016 15.37


De var overalt. Kom seg ned i kroppen, tok runde etter runde rundt hjertet, lekte med h ­ jertemuskelen, presset på. Tankene var det ikke noe å gjøre med. Jeg pleide å synge i skolekoret. Musikklæreren het Hildegard. Hun var fra Østerrike. Om jeg bare kunne synge som du, skrev hun i en bok jeg fikk som premie på en skoleavslutning. Hun sang vir­ kelig dårlig. Skjærende og høyt. Men hun kunne alle stemmene. Jeg hadde sunget solo i kirken. The sun is shining, the grass is green, the orange and palm tree sway, there’s never been such a day in Beverly Hills, L.A. But it’s December the twentyfourth, and I am longing to be up north. Jeg hadde vært så nervøs at jeg skalv, men det gikk bra. Og mamma sa at nervøs, det er alle. Faren min snakket til meg i drømmen. Er det noe galt med taleorganene? sa han. Nei, pappa. Men ordene er så vanskelige. Så vanskelig å slenge rundt seg. Hva mer sa han? Jenta mi. Det var aldri noen problemer med deg. Nei, pappa, svarte jeg. Det var aldri noen problemer med meg. Han trengte å beroliges. Selv om han var død. Der er det ingen forskjell på de levende og de døde. Jeg prøvde å holde ham borte. Ignorerte spørs­ målene hans, men han var overalt, akkurat som da han levde. For fedrelandet, sa han og skjenket mer i glasset. For konen som ingen tenner har. 9

Velkommen til Amerika_Linda Boström Knausgård.indd 9

21.12.2016 15.37


Det hadde vært så lett. Mamma sier det var en vegring. At jeg ville at livet skulle ta en sving rundt meg, ikke stå midt i og bli overskyllet som alle andre. Hun likte meg mindre nå, men det var jo ikke så rart. Jeg likte henne mindre også. Vi sto på hver vår side av en grøft og målte avstanden, eller var det slik at vi målte hverandre med blik­ ket? Hvem var sterk? spurte vi hverandre. Hvem var den sterke og hvem den svake? Hvem var det som skulle krype inntil den andre om natten og gråtende slå armene sine rundt? Likevel hadde hun ikke villet gjøre altfor mye ut av det. Det hadde hun sagt til frøken på skolen, som begynte å gråte da det hadde gått en uke. Det er et innfall, hadde hun sagt. Hun er full av slike. Ikke gjør noen sak av det. Bare la henne være. Hun vokser det av seg. Det er ikke noe galt med henne. Talen tok med seg lyset. Det danset ikke l­enger over veggene der vi bodde. Vi er en lys familie, kunne hun si, moren min, selv om pappa, mens han levde, bare lå der på sengen og stirret inn i veg­ gen. Hvor er lyset? spurte jeg henne med øynene. Hvilket lys snakker du om? Kanskje vi alltid hadde målt hverandre med blikket. Kanskje spørsmålet om hvem som er sterk og hvem som er svak, har vært der fra begynnelsen? Jeg var redd for broren min. Det hadde jeg all­ tid vært. Alltid var han der med hendene sine og 10

Velkommen til Amerika_Linda Boström Knausgård.indd 10

21.12.2016 15.37


s­innet sitt. Jeg fikk en eske rosiner fra mormor oppe i nord. Han rev esken ut av hendene mine, og det svartnet slik for meg at jeg tok fram kniven. Men hva skulle jeg med kniven? Han lo av meg mens han spiste. Jeg hadde et lager på toalettet, av bøker, brød­ skiver, frukt. Det lå innerst på den øverste hyllen, bak dopapiret vi alltid kjøpte pallevis. Da mamma lukket ytterdøren bak seg, snudde broren min seg mot meg og jeg løp til doen. Der satt jeg i timevis. Jeg leste bøker, eller prøvde å få grep om boksta­ vene, men som oftest gjorde redselen at jeg bare gled rundt mellom ordene og jeg husket aldri det jeg hadde lest. Han ble jo lei av å stå vakt der ute, det var en taus overenskomst som betydde at nå hadde han sluttet, nå kunne jeg komme ut. Da kunne vi leke. Vi lekte sjørøvere, eller at vi var blinde. Jeg fikk være med å leke hvis han fikk trekke av meg neglene. Jeg lukket øynene og strakte fram hendene. De lå som små vinduer i hendene hans etterpå. Søskenkjærlighet. Så den slik ut? Han var opp­ farende og jeg var mild. Slik hadde vi delt ut kor­ tene. Man kan melde pass med så høye kort som bare det, hadde faren min alltid sagt. Hvis man er god nok, så går det. Jeg var god. Jeg kunne ligge lavt, og kaste ut de høye kortene når de andre hadde blitt for ivrige. 11

Velkommen til Amerika_Linda Boström Knausgård.indd 11

21.12.2016 15.37


Det ble spilt kort, hockeypuckene hvinte. Teateret var der som en stor himmel. Var det det jeg savnet mest? Kanskje jeg ikke kan komme utenom mamma, slik jeg skulle ønske. Hun er for stor, for glad, for overveldende. Men jeg prøver. Jeg ser henne med deg i diamantringene, jeg ser styrken hennes, så godt det var å lene seg mot henne når jeg var liten. Er jeg stor nå? Jeg har nettopp fylt elleve år. Man kan si at bursdagssangen ble en spøk, gavene kastet til meg som om jeg var en hund. Ville jeg leve? spurte mamma meg da kaken var oppspist. Ville jeg leve? Øynene hennes rev i mine. Jeg faller fra, kom det til meg. Det sa tankene mine. Om og om igjen, sa de det. Jeg faller fra. Jeg faller fra alt levende, fortsatte tankene. Nattesøvnen. Som om jeg krysset havet på styl­ ter. Jeg gikk høyt over vannflaten, kunne se jorden rundes. Det kunne vært verre.

Velkommen til Amerika_Linda Boström Knausgård.indd 12

21.12.2016 15.37

Linda Boström Knausgård – "Velkommen til Amerika"  

Bla i boka. Leseprøve på Linda Boström Knausgårds roman "Velkommen til Amerika".

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you