Ali Smith - Vår

smith. vår. omsl 2.qxp_Layout 1 20.01.2020 12:54 Side 1

ali smith (født 1962 i Inverness, bosatt i Cambridge) debuterte i 1995 med den prisbelønte novellesamlingen Free Love and Other Stories.

Hun har senere utgitt flere novellesamlinger, skuespill og romaner, blant annet romanen Begge deler (på norsk i 2016), som brakte henne Baileys Women’s Prize for Fiction, Goldsmiths-prisen og Costa Novel Award i 2014. Forfatteren har tre ganger vært finalist til Orange-prisen og fire ganger til Booker-prisen, sist for Høst i 2017.

Bøkene hennes er oversatt til over 40 språk.

På en øde jernbanestasjon nord i Skottland står filmregissør Richard Lease. Han har nylig mistet venninnen Patricia i sykdom og for lenge siden mistet kontakten med datteren Elisabeth. Nå er han i ferd med å kaste seg foran toget, hvis det noen gang kommer.

I London er Brittany, Brit til hverdags, på jobb i en interneringsleir for asylsøkere og flyktninger. En dag vandrer en jentunge i skoleuniform rett forbi vaktene og inn til ledelsen.

Derfra får hun utrolige ting til å skje, som at toalettene blir vasket. Da jenta forlater leiren og setter seg på et tog, følger Brit med. Ferden går nordover.

Vår er en umulig fortelling om en umulig tid. Ali Smith skriver poetisk og politisk om utestengelse og umenneskelighet, men også om håpet og verdigheten som fortsatt finnes. Slik åpner hun døren og lar vårlyset sive inn.

Ali Smith Vår

Her er dagens slagmark: Et barn løper over gresset, over beinrestene etter de døde, og hopper inn i armene på en ung kvinne.

Kan du tenke deg synet av et hjerte som hopper?

Sånn ser det ut.

Vår er tredje bind i en planlagt kvartett om vår tid, fra en av Storbritannias mest betydelige forfattere.

omslagsillustrasjon og design: egil haraldsen & ellen lindeberg | exil design Forfatterportrett: © sarah wood

FORLAGET OKTOBER

t h e o b s e rv e r

«Høst, Vinter og Vår er beretninger om hvilke forbløffende forbindelser som kan finnes mennesker imellom, og til hvilken pris disse forbindelsene brytes. Dette er romaner om rikets tilstand, og de erkjenner at riket er deg, er meg, er oss alle sammen. Riket er våre valg, vår uro, våre tap …

[Ali Smith] er den forfatteren dette riket trenger i 2019»

«Lysende, sjenerøs, fylt av håp» t h e o b s e rv e r

Ali Smith Vår

new statesman

«Vår spinner en historie rundt vår tids mest presserende problemer … [En] sprudlende, boblende bekk av en bok … Smith forteller historier med en stemme man ikke kan la være å lytte til» the times

«Smith er en mesterlig historieforteller … Vår er politisk, men Smith er mer opptatt av de menneskelige følgene av aktuelle problemer enn av makthavernes manipulasjoner … Med sin beretning om uventede vennskap fremhever Smith humane verdier. Nyt den, for det er bare én bok igjen»

Roman Forlaget Oktober

FORLAGET OKTOBER 2020 ISBN: 978-82-495-2164-7

«Tredje bok i Ali Smiths årstidskvartett er hennes beste til nå, en imponerende hymne til håpet, som binder sammen fortid og nåtid gjennom et kor av stemmer … [Ali Smith] lyser oss en vei ut av den marerittaktige tiden vi lever i»

evening standar d

Va r_Ali Smith.indd 2

21.01.2020 11:56

ali smith VĂĽr Oversatt av Merete Alfsen MNO

forlaget oktober 2020

Va r_Ali Smith.indd 3

21.01.2020 11:56

Originalens tittel: spring Copyright © 2019, Ali Smith All rights reserved Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2020 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Sabon 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream, bulk 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2020 Første opplag, 2020 isbn 978-82-495-2164-7 www.oktober.no

av ali smith på forlaget oktober Første person og andre historier, noveller, 2009 På stedet mil, roman, 2012 Begge deler, roman, 2016 Høst, roman, 2018 Vinter, roman, 2019

Va r_Ali Smith.indd 4

21.01.2020 11:56

Til minne om min bror Gordon Smith og til min bror Andrew Smith til minne om min venn Sarah Daniel og til ĂĽ du blomstrende!

Sarah Wood

Va r_Ali Smith.indd 5

21.01.2020 11:56

Va r_Ali Smith.indd 6

21.01.2020 11:56

Han virker som en fremmed, men holdt frem en vissen gren med noe grønt i toppen, og mottoet: In hac spe vivo. william shakespeare / bjørn alex herrman

Men vekte dei i oss i likning, dei uendeleg døde, kanhende ville dei vist til den tømte hasselens hengande raklar, eller ment det regnet som slår mot mørke jordsmonn om våren. – rainer maria rilke / åsmund bjørnstad

Vi må begynne, det er poenget.

Etter Trump må vi begynne. alain badiou

Jeg ser allerede etter vårtegn. katherine mansfield

Året strekte seg som eit barn og gnei seg i auga mot lyset. george mackay brown / jostein sæbøe

Va r_Ali Smith.indd 7

21.01.2020 11:56

Va r_Ali Smith.indd 8

21.01.2020 11:56

1

Va r_Ali Smith.indd 9

21.01.2020 11:56

Va r_Ali Smith.indd 10

21.01.2020 11:56

Det vi ikke vil ha er Fakta. Det vi vil ha er forvirring. Det vi vil ha er repetisjon. Det vi vil ha er repetisjon. Det vi vil ha er folk med makt som sier sannheten er ikke sannheten. Det vi vil ha er valgte parlamentsmedlemmer som sier

varm kniv i brystet på henne og vridd rundt sånt som ta med renneløkke sjøl vi

vil ha regjeringsmedlemmer i underhuset som roper gå og heng deg til opposisjonsmedlemmer i parlamentet vi vil ha mennesker med makt som sier at de vil ha andre mennesker med makt hakka opp og lagt i fryseren vi vil ha vitser om muslimske kvinner i en avisspalte vi vil ha latteren vi vil ha lyden av den latteren bak dem hvor de enn går. Vi vil at de vi kaller utlendinger skal føle seg som utlendinger vi må gjøre det helt klart at de ikke får rettigheter uten at vi gir dem det. Vi vil ha indignasjon krenkelse hysteri. Det vi trenger er å si at tenking er elite kunnskap er elite det vi trenger er at folk føler seg sviktet umyndiggjort det vi trenger er at folk føler. Det vi trenger er panikk vi vil ha 11

Va r_Ali Smith.indd 11

21.01.2020 11:56

instinktiv panikk vi vil ha tilsiktet panikk også.

Vi trenger følelse vi vil ha harme vi vil ha sinne.

Vi trenger alle de patriotiske greiene. Det vi vil ha er samme gamle Alkoholiserte Mødre En

Skandale Daglig Smertestillende Farlig

men med mer trøkk Nein Nein Nein vi trenger en emneknagg #nokernok vi vil ha Gi Oss Det Vi Vil Ellers Går Vi vi vil ha raseri vi vil ha indignasjon vi vil ha ord på sitt mest følelsesladde antisemitt er bra nazi er supert pedo er helt topp perverse utlending illegal vi vil ha rett fra levra vi vil ha Alderstest For «asylsøkerbarn»

98 % Krever Forby Nye Migranter Krigsskip Skal Stoppe Migranter Hvor Mange Flere Kan Vi Ta Lås Døra Gjem Kona vi vil ha nulltoleranse. Vi trenger nyheter i telefonstørrelse. Vi trenger å omgå etablerte medier. Vi trenger å se forbi intervjueren og snakke rett i kamera. Vi trenger å sende et klart sterkt utvetydig budskap. Vi trenger sjokk i nyhetsfeeden få ut fingeren vi vil ha bilder av tortur. Vi trenger å plage dem vi trenger at de tror vi kan ta dem vi trenger at ordet lynsjing når fram til alle som ikke er hvite. Vi vil ha trusler om voldtekt dødstrusler 24/7 til svarte/kvinnelige parlamentsmedlemmer nei bare kvinner som gjør noe offentlig hvem som helst som gjør noe offentlig vi ikke liker vi trenger

Hvordan Våger Hun / Hvordan Våger Han / Hvordan Våger De. Vi trenger å antyde indre fiende. Vi trenger fiender av folket vi vil at dommerne deres skal kalles fiender av folket vi vil at journalistene deres skal kalles fiender av 12

Va r_Ali Smith.indd 12

21.01.2020 11:56

folket vi vil at folk vi bestemmer skal kalles fiender av folket skal kalles fiender av folket vi vil si høyt om og om igjen i så mange tv- og radioprogrammer som mulig at de prøver å kneble oss. Vi trenger å si alt det gamle rælet som om det er nytt. Vi trenger at nyheter er det vi sier er nyheter. Vi trenger at ord betyr det vi sier de betyr. Vi trenger å benekte det vi sier mens vi sier det. Vi trenger at det ikke betyr noe hva ord betyr. Vi trenger et godt gammelt slagord Storbritannia nei England/Amerika/Italia/

Frankrike/Tyskland/Ungarn/Polen/Brasil/ [sett inn navn på land] Først. Vi trenger det mørke

nettet penger algoritmer sosiale medier. Vi trenger å si at det er for ytringsfrihetens skyld. Vi trenger roboter vi trenger klisjeer vi trenger å gi håp. Vi trenger å si det er en ny æra den gamle æraen er død deres tid er over nå er det vår tid. Vi trenger å smile bredt mens vi sier det vi trenger å le i kamera ha ha ha trumfmann ler seg i hjel hør fabrikkfløyta på slutten av dagen den fabrikken er død vi er den nye fabrikkfløyta vi er det dette landet alltid har trengt vi er det du trenger vi er det du vil.

Det vi vil er trang.

Det vi trenger er tvang.

Va r_Ali Smith.indd 13

21.01.2020 11:56

Va r_Ali Smith.indd 14

21.01.2020 11:56

Jaså, er det den tiden igjen? (Trekker på skuldrene.)

Det raker meg ikke. Det er ikke annet enn vann og støv. Dere er ikke annet enn beinstøv og vann. Bra. Bedre for meg, til sjuende og sist.

Jeg er barnet som er dekket av løv. Løvet råtner: Her er jeg.

Eller tenk på en krokus i snø. Ser du ringen som tiner rundt blomsten? Det er den åpne døra inn i jorda. Jeg er det grønne i løken og øyeblikket da frøet sprekker, da kronbladet folder seg ut, da trærnes greiner pudres med grønt i tuppen, som om det grønne står i lys lue.

Plantene som trenger seg opp gjennom søppel og plast, tidligere, senere, opp kommer de, uansett.

Plantene beveger seg under dere uansett, folk som sliter på sultelønn, folk som er ute og shopper, folk som sitter ved en pult i lyset fra en skjerm eller fingrer med mobilen på venterommet hos legen, demonstranter som roper, hvor det nå er, i den ene eller den andre byen, det ene eller det andre landet, lyset flommer, blomstene nikker rett ved likhaugen 15

Va r_Ali Smith.indd 15

21.01.2020 11:56

og rett ved stedene der dere bor og stedene der dere drikker dere sløve eller glade eller triste og stedene der dere ber til gudene deres og de store kjøpesentrene, folk på motorveiene som farer forbi kratt og rabatter som om ingenting skjer. Alt skjer. Blomsterhodene åpner seg der folk har slengt søppel. Lyset flommer over skillelinjene deres, rundt folk som har pass, folk som har penger, folk som har ingenting, forbi skur og kanaler og katedraler, forbi flyplassene deres, gravplassene deres, hva det nå er dere begraver, hva det nå er dere graver opp og kaller historie, eller borer etter og bruker opp for penger; lyset flommer uansett.

Sannheten er et slags uansett.

Vinteren betyr ingenting for meg.

Tror dere ikke jeg vet hva makt er? Tror dere jeg er født grønn?

Jeg er det.

Kødd med klimaet mitt, så gjør jeg livet surt for dere. Deres liv betyr ingenting for meg. Jeg skal rykke påskeliljer opp av jorda i desember. Jeg skal la dere snø inne i april og blåse ned det treet så taket raser sammen. Jeg skal teppelegge huset deres med elva.

Men det er jeg som gjør at sevjen stiger i dere. Jeg skal sette lyset rett i venene på dere.

Hva er det som er under asfalten deres igjen?

Hva er det som er under grunnmurene?

Hva er det som får dørene til å slå seg?

Hva er det som på ny setter farge på verden? Hva er nøkkelen til fuglesangen? Hva er det som danner nebbet i egget?

Hva er det som sender det spinkleste grønne skudd gjennom den steinen så steinen slår sprekker?

Va r_Ali Smith.indd 16

21.01.2020 11:56

Klokka er 11.09 en tirsdag morgen i oktober i 2018, og Richard Lease, tv- og filmregissør, en mann folk flest antakelig husker best for en del, nå ja, ok, et par, kritikerroste Play for Today-produksjoner på 1970-tallet, men også mye annet i årenes løp, jeg mener, du har helt sikkert sett noe av det han har gjort hvis du har levd lenge nok, står på en jernbaneperrong et sted i Nord-Skottland.

Hvorfor er han der?

Feil spørsmål. Det forutsetter en fortelling. Det finnes ingen fortelling. Han er ferdig med å fortelle.

Han vil ikke vite av flere fortellinger, nærmere bestemt fortellinger om: Katherine Mansfield, Rainer Maria Rilke, en hjemløs kvinne han så i går morges på et fortau utenfor British Library, og fremfor alt, venninnen som er død.

Stryk alt det der, at han er regissør og om du har hørt om ham eller ikke.

Han er bare en mann på en stasjon.

Inntil videre er det full stans på stasjonen. Forsinkelser medfører at togene verken kommer inn 17

Va r_Ali Smith.indd 17

21.01.2020 11:56

på eller kjører ut av stasjonen, ikke så lenge han har stått på perrongen, så på en måte dekker stasjonen hans behov.

Det er ingen andre på perrongen. Det er ingen på perrongen på motsatt side.

Det er nok noen her et sted, noen som jobber på kontoret eller har oppsyn med stasjonen. De må da vel fremdeles betale levende mennesker for å ha oppsyn med sånne steder. Det sitter vel en eller annen og ser på en skjerm et sted. Men han har ikke sett noen. Det eneste andre mennesket han har sett siden han kom ut fra pensjonatet og gikk bortover hovedgata, er et menneske som rører seg bak den åpne luka i en sånn kaffevogn utenfor stasjonen, en Citroën varevogn, uten noen å betjene.

Ikke at han savner noen. Han gjør ikke det, og ingen savner ham, ingen som betyr noe.

Hvor faen blir det av Richard?

Mobilen hans er i London, i et halvfullt kaffebeger med lokket på i en søppelkasse i en Pret A Manger i Euston Road.

Var. Han aner ikke hvor den nå er. Avfallsdepot.

Søppelfylling.

Bra. Hei Richard, det er meg, jeg venter Martin Terp hvert øyeblikk, kan du si meg sånn omtrent når du vil være her? Hei, det er meg igjen Richard, jeg ville bare si at Martin kom nå nettopp. Du kunne ikke slå på tråden og si fra når vi kan vente deg? Richard, det er meg, kan du ringe meg? Hei Richard, meg igjen, jeg prøver å finne en ny møtetid siden Martin bare er i London til i kveld, han er ikke tilbake i byen før i neste uke, 18

Va r_Ali Smith.indd 18

21.01.2020 11:56

så ring meg og si når du kan i ettermiddag, ok? Takk skal du ha, Richard. Hei Richard, siden du ikke er her har jeg flyttet møtet til klokka 16, kan du bekrefte når du hører dette at du har hørt dette, er du snill?

Nei. Han står i vinden med armene i kors og holder jakka inntil kroppen så den ikke skal blafre (kald, ingen knapper, mistet knappene) og ser på de små hvite flekkene i asfaltdekket på perrongen under føttene sine.

Han trekker pusten dypt.

Det gjør vondt i lungene.

Han ser på fjellene bak byen. De er virkelig bemerkelsesverdige. De er virkelig dystre og trauste.

De er alt hva et fjell kan bety.

Han tenker på leiligheten sin i London.

Støvpartikler svever i solstrimene fra persiennene, om nå sola skinner i London.

Hør på ham. Lager fortellinger av sitt eget fravær.

Lager fortellinger av sitt eget støv.

Slutt. Han er en mann som lener seg mot en søyle på en stasjon. Det er alt.

Søylen er fra viktoriatiden. Smijernsarbeidene er blå- og hvitmalte.

Så går han inn igjen under det gjennomsiktige halvtaket over perrongen, går litt nærmere bygningene og søker ly for vinden.

Noen av fjellene der borte har noe som ser ut som regnskyer hengende over seg, som slør over toppene.

I den andre retningen, mot sør, ville han ha sagt, ser skyene ut som en vegg, en vegg opplyst bakfra.

Skyene over fjellene, mot nord, nordøst, er skodde.

19

Va r_Ali Smith.indd 19

21.01.2020 11:56

Det er derfor han har gått av toget her: Toget hadde kjørt inn på denne stasjonen, og det hadde vært noe rent ved fjellene, rent som i renskurt. Det var noe ved dem, som om de avfant seg med seg selv, uten å gjøre krav på noe. De bare var.

Sentimentalist.

Mytemaker.

Høyttalerstemmen over hodet hans beklager nok en gang det faktum at det for tiden verken er ankomster eller avganger ved stasjonen.

Nesten ingenting skjer, bare høyttalermeldingene, noen fugler som flyr over himmelen, raslingen i det første høstløvet, gress og ugress i vinden.

En mann står på en stasjon og ser på fjellene i det fjerne.

I dag ser de ut som en strek trukket opp på frihånd med en diger hånd og skyggelagt nederst, de ser ut som noe som sover og venter. De ser ut som forhistoriske rygger på fantasidyr, sovende sjøuhyrer.

Fortellinger om fjell.

Fortellingen om meg selv på flukt fra fortelling.

Fortellingen om meg selv som går av et jævla tog.

Han rister på hodet.

Han var en mann på en jernbaneperrong. Det var ingen fortelling.

Bare at det er det. Det er for faen alltid det.

Hvorfor var han på en jernbaneperrong? Ventet han på et tog?

Nei. Var han på vei et sted? Av hvilken grunn? Ventet han på noen som skulle komme med et tog?

Nei. 20

Va r_Ali Smith.indd 20

21.01.2020 11:56

Så hvorfor var mannen på jernbaneperrongen da, hvis det ikke var for å ta eller vente på et tog?

Han bare var der, ok?

Hvorfor? Og hvorfor snakker du om deg selv i fortid, din taper?

Taper, ja. Det er dekkende. Noe var tapt. Noe er.

Hva da? Nøyaktig hva?

Vel, jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det.

Prøv.

(Sukker) Jeg klarer ikke.

Prøv. Kom igjen. Er ikke du liksom Mr. Drama?

Hvordan ser det ut?

Ok. Ok, så tenk deg at noen eller noe, en slags kraft, går løs på deg fra topp til tå med, med en kjernehusutstikker, og du fremdeles står der som om ingenting har hendt, mens noe faktisk har hendt, du er blitt en hul mann, det er hull tvers igjennom deg der hvor kjernen din var før. Holder det?

Selvnyter. Ræl. Noe fra Tom og Jerry. Er du ute etter medlidenhet med din egen hulhet, er det det? hva? tapet av din egen jævla fruktbarhet?

Hør her, jeg prøver bare å sette ord på det jeg føler, en følelse som ikke er lett å beskrive, på – Slutt å gjøre deg selv til fortelling, din jævla – en tid i hans liv da han var i stand til å elske, bokstavelig talt falle for, faktisk på sjelenivå være lykkelig forelsket i noe sånt som enkelheten i en sitron. Bare en hvilken som helst sitron, i en skål, eller i en torgbod, eller i et nett sammen med andre sitroner der den lå og ventet på å bli kjøpt i et supermarked. Det hadde vært en tid i hans liv da sånt hadde fylt ham med glede.

21

Va r_Ali Smith.indd 21

21.01.2020 11:56

Men nå var det som om en slik enkelhet, uten at han engang hadde merket at det skjedde, var blitt liten og fjern mens han satt på dekk på en gammel oseandamper på vei ut i grov sjø og vinket som en gal tilbake mot en kyst som, i likhet med en tid da det hadde vært en vedvarende form for glede i noe sånt som enkelheten i en sitron, var blitt borte, hadde forsvunnet fullstendig, ikke lenger var synlig.

Ikke lenger er.

Taper.

Va r_Ali Smith.indd 22

21.01.2020 11:56