Christine Nitter - Våkenetter

Eivind og Agnes har vokst opp på den samme lille nordnorske øya. De har kjent hverandre hele livet, men nå som Eivind skal dø, utløses en inngående selvransakelse i Agnes: Hvem er de to, og hvem har de vært, for seg selv og for hverandre?

Christine Nitter skriver skarpt om tilværelsens små og store smertepunkter. I skildringen av Eivinds siste dager, av det komplekse og ofte uavklarte samspillet mellom ham og Agnes, vokser det frem en sår og ladet roman om livets aller største spørsmål.

Christine Nitter Våkenetter

Agnes er på jobb som gynekolog på et sykehus i Bergen da ektemannen, Eivind, ringer fra Tromsø. Det er mørketid i nord. Samtalen handler først om sønnen Jens, om matteleksene hans, men det er noe urovekkende i Eivinds stemme.

Så kommer det: Han har kreft med spredning, og han vil sannsynligvis aldri få se sola igjen.

Christine Nitter

Chris tine Nitter (f. 1969) jobber som lege og har gått på Forfatterstudiet i Tromsø. Våkenetter er hennes debut som forfatter.

Våkenetter

forlaget oktober

roman

forlaget oktober

forfatterportrett: marius fiskum forsidefoto: erik odiin omslag: johanne hjorthol

F OR L AGET OKT OBE R

Nitter_o.indd 4

08.04.2022 15:26

Eivind og Agnes har vokst opp på den samme lille nordnorske øya. De har kjent hverandre hele livet, men nå som Eivind skal dø, utløses en inngående selvransakelse i Agnes: Hvem er de to, og hvem har de vært, for seg selv og for hverandre?

Christine Nitter skriver skarpt om tilværelsens små og store smertepunkter. I skildringen av Eivinds siste dager, av det komplekse og ofte uavklarte samspillet mellom ham og Agnes, vokser det frem en sår og ladet roman om livets aller største spørsmål.

Christine Nitter Våkenetter

Agnes er på jobb som gynekolog på et sykehus i Bergen da ektemannen, Eivind, ringer fra Tromsø. Det er mørketid i nord. Samtalen handler først om sønnen Jens, om matteleksene hans, men det er noe urovekkende i Eivinds stemme.

Så kommer det: Han har kreft med spredning, og han vil sannsynligvis aldri få se sola igjen.

Christine Nitter

Chris tine Nitter (f. 1969) jobber som lege og har gått på Forfatterstudiet i Tromsø. Våkenetter er hennes debut som forfatter.

Våkenetter

forlaget oktober

roman

forlaget oktober

forfatterportrett: marius fiskum forsidefoto: erik odiin omslag: johanne hjorthol

F OR L AGET OKT OBE R

Nitter_o.indd 4

08.04.2022 15:26

christine nitter

Våkenetter Roman

forlaget oktober 2022

Våkenetter_Christine Nitter.indd 3

12.04.2022 10:46

Våkenetter_Christine Nitter.indd 4

12.04.2022 10:46

kom! sier eivind.

Meiene skjærer inn i isen. Jeg følger etter ham, og da jeg står på ett bein med foten bak meg, snur meg, glir bakover fra side til side, snurrer rundt og sam­ ler armene foran brystet, merker jeg øynene hans på meg.

Vi krysser vannet. Isen er flaskegrønn, klar som glass, Spiegeleis, hadde pappa sagt, skyene, fjelltop­ pene speiler seg i den glatte flaten.

Jeg bremser, stirrer ned på mosegrodde steiner, kvister, vannet som strømmer sakte over det grå­ brune mudderet, helt nede ved bunnen. Ikke et snø­ korn å se, men små isdråper fanget i svevet, som per­ ler på en snor.

Jeg løfter blikket, huset vårt nedenfor vannet.

Eivind er allerede på den andre siden. I sola skinner håret hans, et stort, gyllent rom rundt ham, strekker seg mot himmelen.

Han veiver med armen. Isen er tynnere der, ved elveoset, de kan være farlige, utløpene. Men for Eivind er det en lek, han suser over, igjen og igjen, 5

Våkenetter_Christine Nitter.indd 5

12.04.2022 10:46

som en pil, nærmere og nærmere iskanten mot van­ net, det er flere sprekker, rifter, gnistrende lyn sprer seg utover.

Du må ta god fart! roper han. For å komme over.

Den som kommer nærmest kanten, vinner!

Det knaser da han sparker fra.

Jeg setter fart. Men er ikke rask nok, har kan­ skje ikke kraft nok i frasparket, for i neste sekund gir isen etter, knuser, forsvinner under føttene mine: Stålveggen mot mørket åpner seg, og jeg synker, svever mot bunnen i en kjegle av lys. Brusende sekunder med bobler rundt øynene og kulda isende mot tinningen, før jeg kjenner et tak i jakkekragen og armer, sterkere enn jeg kunne ane, armer som har jobbet i vedskogen hele høsten, som snart skal konfirmeres, drar meg over kanten, sleper meg inn til elvebredden. Jeg gisper etter luft, vil reise meg, men kroppen virker ikke, lar seg ikke bevege, dirrer i alle sammenføyninger. Jeg hakker tenner, får ikke frem et ord. Vannet siler fra håret, jakka, kulda fry­ ser inn i huden.

Jeg stirrer mot hullet i isen.

Eivind tar sats, løfter meg opp, inn mot brystet, kraftige skøytetak tilbake over vannet, videre ned den frosne myra, mot huset, med den raske pusten hans mot kinnet duver jeg opp og ned.

Sett meg ned!

Stemmen min sprekker.

6

Våkenetter_Christine Nitter.indd 6

12.04.2022 10:46

Eivind!

Jeg vil gå selv, sier jeg!

Kulda svir i ørene, hodebunnen.

Eivind setter meg ned da vi kommer til trappa, tar av seg skøytene, følger meg inn på badet, skrur på kranene og fyller karet med varmt vann.

Han forsvinner ut.

Jeg blir stående midt på gulvet, rister.

Han kommer inn igjen.

Det er ingen hjemme, sier han. Vi må få av deg klærne. Han begynner å kneppe opp jakka. Jeg vrir meg unna, vil gjøre det selv, men fingrene er numne, jeg fikler, får ikke tak.

La meg, sier han, jeg skal ikke se. Jeg lover.

Han lukker øynene. Kler av meg i blinde, fingrene hans jobber seg raskt nedover.

Tennene mine klaprer. Jeg stirrer på ham.

Han kniper øynene igjen.

Ikke se!

Han rister på hodet, smiler.

Ikke le! Jeg er på gråten nå, skjelver.

En glipe mellom øyelokkene. Du ser!

Gjør jeg ikke!

Han lukter friskt, rent, som nyvasket tøy, pusten myk, varm mot ansiktet. Det suser i rørene. Varmt vann damper, fosser ned i karet. Han river og sliter i genser, strømpebukse, trøye, alt klistret til huden, 7

Våkenetter_Christine Nitter.indd 7

12.04.2022 10:46

klasker i gulvet, søkk vått, til jeg står der i trusa. Da snur han seg, går mot døra, jeg lirker trusa av, smet­ ter oppi karet, synker ned.

Han blir stående i døråpningen, ser på meg.

Du sier ingenting, sier han. Til Øystein.

Jeg rister på hodet.

Våkenetter_Christine Nitter.indd 8

12.04.2022 10:46

klokka på operasjonsstua er snart tre om ettermiddagen. Sola synker, solstrålene forsvinner snart bak fjellene og de frodige åsene rundt byen.

Jeg er i ferd med å lukke det siste såret da ­telefonen ringer. En av sykepleierne tar imot beskjed.

Det var mannen din, sier hun. Han sa det var viktig.

Jeg avslutter inngrepet, setter inn urinkateter.

Vren­­ger av meg operasjonsklærne, munnbindet og hanskene, vasker hendene. Lukten av brent blod sit­ ter i nesen, brent blod og menneskekjøtt fra diater­ mien vi bruker for å svi av blodårene, unngå blødnin­ ger under operasjonen. Jeg ser for meg operasjons­ sårene, at de ikke vil gro, vil revne, bli infiserte.

Beina kjennes som tømmerstokker etter timene på flisegulvet. Jeg drikker for lite, tørker ut, det pulserer i tinningene. Jeg taster det kjente nummeret. Telefo­ nen er klam mot øret. Steriliseringsmaskinen durer i rommet.

Idet jeg snur meg mot lyset: Stemmen hans åpner øynene mine.

Eivind.

9

Våkenetter_Christine Nitter.indd 9

12.04.2022 10:46

Lukker øynene, trekker pusten. Elva, stillheten i skogen, lukten av kvae.

Hvordan går det, sier han. Øyelokkene vibrerer.

Operasjonene er lange, sier jeg. Forteller om siste pasient, en trebarnsmor fra Etiopia, bare atten. Skje­ den, urinblæra og endetarmen ett eneste hulrom.

Urin og avføring fløt, kanskje vil hun trenge flere operasjoner, hun skulle ha kommet før. Det er sjel­ den å se her hjemme, noen som har ligget så lenge uten å få hjelp.

Familien holdt henne skjult, sier jeg. På grunn av stanken.

Fått sove, sier Eivind.

Nok til at jeg klarer meg.

Taushet. Musikk i bakgrunnen.

Hører du på Wagner, sier jeg.

Må benytte sjansen når du ikke er hjemme. Jeg kan høre at han smiler.

Brudemarsjen er det eneste jeg liker i den operaen: Lohengrin. En venn av oss spilte den i bryllupet på fjellet, snøen la seg på trekkspillet.

Hva med matteprøven til Jens? sier jeg.

Han eier ikke tålmodighet, sier Eivind. Ligner på deg, liker ikke prosentregning.

Det blir stille.

Jeg skulle ha vært der og hjulpet Jens med leksene.

Matematikken er en av de få tingene jeg føler at vi 10

Våkenetter_Christine Nitter.indd 10

12.04.2022 10:46

får til sammen. Det blir bare bråk når Eivind prø­ ver, vil at Jens skal høre etter, ikke protestere. Tall og formler får frem det verste i Eivind. Jeg orker ikke å krangle, si at det ikke hjelper å mase, at det bare har motsatt effekt. At han må forsøke å gjøre noe gøy ut av det, at det skal være morsomt å lære. Jeg sier ikke noe mer.

Eivind sier heller ikke noe. Det skramler i bak­ grunnen.

Hva er det du gjør? sier jeg.

Han holder ofte på med andre ting mens vi snak­ ker, tømmer oppvaskmaskinen, river gulrøtter.

Jeg må bare få ut brødene, sier han.

Jeg holder telefonen bort fra øret for å slippe unna de skarpeste lydene. Operaen skingrer i bakgrunnen.

Musikken toner ut. Jeg legger telefonen inntil øret igjen. Han må ha slått av musikken. Jeg kipper av meg treskoene, gulvet iser under fotsålene.

Skritt, romstering, lyden av en stol som dras over gulvet.

Jeg ser ned på håndleddet, det verker. Sykehuset hadde glemt å bestille venstrehåndssaks til meg. Trå­ den glir unna, saksen glipper, jeg kommer ut av ryt­ men.

Pusten til Eivind. Han snyter seg, kremter.

Jeg fikk noen prøvesvar i dag, sier han.

Tonefallet hans, så ulikt ham, stillestående, uten liv, liksom slepende, får det til å bølge i brystet.

11

Våkenetter_Christine Nitter.indd 11

12.04.2022 10:46

På en pasient? sier jeg.

Nei, det er meg.

Det høres ut som om noe faller i gulvet, noe metall.

Kan du legge fra deg det du holder på med, sier jeg.

Jeg holder ikke på med noe, sier han.

Stillhet.

Jeg er syk, Agnes. Jeg vil kanskje aldri få se sola igjen.

Sola?

Lufta er tung. Jeg smyger meg inn døråpningen til naborommet, blir stående inntil veggen på l­ageret, kompresser og bandasjer, suturutstyr. Lyset fyller alle hulrom, flommer inn vinduet. Hjemme er det mørke­ tid, minner jeg meg selv om. Sola har f­ orsvunnet bak fjellene, ligger under horisonten dag og natt, kom­ mer ikke tilbake før om to måneder.

Jeg slipper ned persiennen.

Jeg vet ikke om jeg lever så lenge, sier Eivind.

Han hoster. Det høres ut som om han gnir seg i skjegget.

Det er leveren, den er full av metastaser, sier han.

Jeg stivner, glemmer å puste. Alt blir hvitt. Stem­ men hans toner ut, blir fjern, som en hinne, et matt, ugjennomtrengelig lag mellom oss.

Hva er det du sier?

Han pusser nesen.

Eivind?

Han er rolig i stemmen.

12

Våkenetter_Christine Nitter.indd 12

12.04.2022 10:46

Det er fra colon, sier han. Det er tatt ct og biopsi.

Jeg ville ikke ringe før jeg var sikker.

Det blendende lyset, lukten av vaskemiddel, en stripe blod nedover buksebeinet mitt. Jeg prøver å fokusere, tenke klart. Det stikker i øyet, kanskje et rusk, en øyevipp, jeg drar pekefingeren langs vippe­ kanten, det blir verre. Øyet renner.

Det er ingen tvil, sier Eivind. Jeg tok en ultralyd på meg selv.

På deg selv?

Jeg ser bort på speilet ved vinduet. Drar opp per­ siennen.

Hvordan kan du være så sikker, sier jeg, du er ikke røntgenlege, akkurat.

Jeg lener meg fremover, står helt inntil speilet, hjertet dunker hardt innenfor kjortelen.

Levermetastaser, tenker jeg, drar nedre øyelokk frem for å se, de kan være umulige å fjerne, jeg er rød i kinnene, blek rundt munnen, mønstrer innsiden av øyelokket i lyset fra vinduet, svett og iskald i nakken.

Har du vært hos fastlegen?

Det blir stille i den andre enden.

Selv du har vel en fastlege? fortsetter jeg.

Jeg trenger skarpere lys, en lommelykt.

Hva skal fastlegen gjøre? Henvise meg, og så tar det tre måneder?

Fingertuppene er numne. Jeg vrenger øyelokket igjen. Slimhinna er illrød, tårene renner nedover 13

Våkenetter_Christine Nitter.indd 13

12.04.2022 10:46

kinnet. Jeg ser ikke noe rusk. Slår på lommelykten på mobilen, men ser ikke noe da heller, jeg gir opp.

Er du der, sier jeg, tørker øyet med frakkeermet, setter meg på en stol, tørr i munnen. Hjertet slår så fort at jeg ikke klarer å telle pulsen.

Du blødde fra endetarmen i sommer, sier jeg, det var kanskje ikke hemoroider.

Han sukker.

Si meg, har du glemt alt fra årene dine på gastro­ kirurgen?

Tvert imot, sier jeg og reiser meg, går rundt i rom­ met. Tenk om du har gått med b ­ etennelse i tarmen alle disse årene. Periodene dine med diaré, blodtil­ blandet avføring. Det er noe alle vet, at ulcerøs kolitt kan utvikle seg til kreft etter ti–­femten år.

Ulcerøs kolitt? Hva er det du snakker om? Blodig diaré? Skulle du ha bedre oversikt over avførings­ mønsteret mitt enn jeg? Jeg tror jeg er den nærmeste til å kunne uttale meg om min egen tarmfunksjon.

Han ler.

Eivind …

Kan du gi deg nå? Du burde vite, like godt som meg, at coloncancer ofte ikke gir symptomer, og det fins tumorer som sprer seg tidlig, og det er sprednin­ gen som er problemet. Ikterus kommer sent, ikke før tumor blokkerer gallegangen. Magesmertene er ofte ukarakteristiske, dumpe, kvalme, oppkast, jeg har ikke hatt noe av det, ramser Eivind opp.

14

Våkenetter_Christine Nitter.indd 14

12.04.2022 10:46

Stillhet. Noen siste blader på treet utenfor løsner og virvler rundt i vinden.

Jeg var på ski opp mot Stortind i går, sier han. Jeg merker ingenting. ­ nnes Kanskje de har oversett noe, sier jeg. Det må fi behandling?

En eller annen foreldet behandlingsprotokoll fra 70–tallet? sier Eivind. Bare glem det! Det har nesten ikke skjedd noe som helst innenfor denne type kreft­ behandling siden da.

Noe må vel ha …

Jeg glir ned langs veggen til jeg treffer gulvet, blir sittende på huk. Støv og finkornet sand blinker i sol­ lyset.

Coloncancer, tenker jeg. Langt fra håndkirurgi, som Eivind driver med.

Jens, sier jeg, kan jeg få snakke med Jens?

Han er på besøk hos en kamerat. Han vet ingen­ ting. Jeg ville snakke med deg først. *

Våkenetter_Christine Nitter.indd 15

12.04.2022 10:46

Eivind og Agnes har vokst opp på den samme lille nordnorske øya. De har kjent hverandre hele livet, men nå som Eivind skal dø, utløses en inngående selvransakelse i Agnes: Hvem er de to, og hvem har de vært, for seg selv og for hverandre?

Christine Nitter skriver skarpt om tilværelsens små og store smertepunkter. I skildringen av Eivinds siste dager, av det komplekse og ofte uavklarte samspillet mellom ham og Agnes, vokser det frem en sår og ladet roman om livets aller største spørsmål.

Christine Nitter Våkenetter

Agnes er på jobb som gynekolog på et sykehus i Bergen da ektemannen, Eivind, ringer fra Tromsø. Det er mørketid i nord. Samtalen handler først om sønnen Jens, om matteleksene hans, men det er noe urovekkende i Eivinds stemme.

Så kommer det: Han har kreft med spredning, og han vil sannsynligvis aldri få se sola igjen.

Christine Nitter

Chris tine Nitter (f. 1969) jobber som lege og har gått på Forfatterstudiet i Tromsø. Våkenetter er hennes debut som forfatter.

Våkenetter

forlaget oktober

roman

forlaget oktober

forfatterportrett: marius fiskum forsidefoto: erik odiin omslag: johanne hjorthol

F OR L AGET OKT OBE R

Nitter_o.indd 4

08.04.2022 15:26

Eivind og Agnes har vokst opp på den samme lille nordnorske øya. De har kjent hverandre hele livet, men nå som Eivind skal dø, utløses en inngående selvransakelse i Agnes: Hvem er de to, og hvem har de vært, for seg selv og for hverandre?

Christine Nitter skriver skarpt om tilværelsens små og store smertepunkter. I skildringen av Eivinds siste dager, av det komplekse og ofte uavklarte samspillet mellom ham og Agnes, vokser det frem en sår og ladet roman om livets aller største spørsmål.

Christine Nitter Våkenetter

Agnes er på jobb som gynekolog på et sykehus i Bergen da ektemannen, Eivind, ringer fra Tromsø. Det er mørketid i nord. Samtalen handler først om sønnen Jens, om matteleksene hans, men det er noe urovekkende i Eivinds stemme.

Så kommer det: Han har kreft med spredning, og han vil sannsynligvis aldri få se sola igjen.

Christine Nitter

Chris tine Nitter (f. 1969) jobber som lege og har gått på Forfatterstudiet i Tromsø. Våkenetter er hennes debut som forfatter.

Våkenetter

forlaget oktober

roman

forlaget oktober

forfatterportrett: marius fiskum forsidefoto: erik odiin omslag: johanne hjorthol

F OR L AGET OKT OBE R

Nitter_o.indd 4

08.04.2022 15:26