V.S Tideman – Brev

Tideman. Brev. Omsl.qxp 13.03.18 17.23 Side 1

v. s. tideman Brev

V. S. Tideman (født 1980) debuterte i 2009 med romanen kockmania inc.

Brev er Tidemans fjerde bok.

Forfatterportrett: Iris S c ho be r Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design

9

788249

519118

ISBN: 978 - 82 -4 9 5 - 1 9 1 1 - 8 FORLAGET OKTOBER 2018

forlaget oktober

Brev er en roman om et intenst og altoppslukende savn, formet som et kjærlighetsbrev fra en mann til en kvinne, fra et jeg til et du. Han som skriver, er alene i leiligheten sin i Berlin. Hun er det eneste han vil ha, det eneste han klarer å tenke på, men hun er ikke der. Han skriver for å holde ut de to eller tre månedene de skal være fra hverandre. Han vil fylle hver time med skriving. Han skriver om lengselen etter henne, etter kroppen hennes. Han skriver om tobakk, alkohol, lite mat, lite penger. Han har blikket rettet innover, i seg selv, mot sin egen fortid, og mot den gjenforeningen som må komme mellom de to. Det er en mørk, vakker og fortvilet beretning, skrevet i et rått og stilsikkert språk.

brev

V.S. Tidemann_Brev .indd 1

11.03.2018 18:24

V.S. Tidemann_Brev .indd 2

11.03.2018 18:24

v.s. tideman

Brev Roman

forlaget oktober 2018

V.S. Tidemann_Brev .indd 3

11.03.2018 18:24

V.S. Tidemann_Brev .indd 4

11.03.2018 18:24

Kjære deg, det har ikke engang gått fire dager siden du reiste, og jeg savner deg allerede mer enn jeg trodde var mulig. Jeg grubler. Jeg depper. Jeg tenker bare på deg. Jeg vet ikke helt hva det er med meg og denne ensomheten, men så snart jeg er alene, føler jeg meg elendig og faller tilbake i gamle tanker og mønstre med det samme, som om du faktisk aldri hadde vært her, som om vi ikke hadde møttes. Jeg drikker.

Jeg røyker. Jeg spiser lite eller ingenting. Om dagen går jeg hvileløst omkring i leiligheten eller byen, om kvelden sitter jeg oppe og ser filmer jeg har sett flere ganger tidligere, til langt på natt, men akkurat det vet du jo godt fra før, at jeg liker å se gamle filmer, uten at vi behøver å analysere det nærmere her (jeg tror det har sammenheng med det jeg skrev over, om ensomheten, at alle disse filmene som jeg ser igjen og igjen, gir meg noe å holde fast ved som jeg ellers ikke ville ha hatt, nå som du ikke er her). Jeg føler meg ensom, jeg føler meg syk, jeg føler meg deprimert. Jeg føler meg svak. Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut de neste to–tre månedene uten deg, hvordan det skal gå, men jeg har i alle fall bestemt meg for å skrive ned alt sammen, dag for dag, time for time. Jeg skal skrive

5

V.S. Tidemann_Brev .indd 5

11.03.2018 18:24

til du kommer tilbake, til du er her igjen, hos meg; hva annet kan man tross alt gjøre? Akkurat nå har jeg lagd et glass te og vært ute på balkongen og røykt en sigarett mens jeg venter på at soverommet hvor jeg sitter, skal varmes opp så jeg kan skride til verket. Det er for lengst blitt april, som du vet; påsken er nettopp forbi, men alt er fremdeles grått og trist og kaldt, som om høsten: Ute i bakgården regner det, et stritt og traust regnvær som faller rett ned og gjør både bakken og syklene som står parkert der, våte. Det har regnet hver dag siden du dro; det ser ikke ut til å ville gi seg. Himmelen er grå, bare grå, hver dag. Det verker i kroppen, i knoklene, i hodet. Det verker i skuldrene, i verden. Det verker i universet; det nytter ganske enkelt ikke å unnslippe det. Det eneste man virkelig kan gjøre, er å mure seg inne, med te og sigaretter, som en gufsete høstdag, og det er da også hva jeg har gjort. Jeg har besluttet ikke å drikke en dråpe alkohol de neste fire–fem dagene, bare skrive, så får vi se hvor lenge det holder. Det er uansett viktig å ha et mål å sikte seg inn mot, en fremtid, slik jeg, som skriver dette, sikter meg inn mot deg. Jeg tenker på deg hele tiden: på puppene dine, håret ditt, fitta di. Jeg skulle ønske du var her nå så jeg kunne ta på deg, på puppene dine, håret ditt, fitta di. Jeg er ingenting uten deg, bare ulykkelig. Dersom jeg åpnet en flaske nå, ville det kanskje hjelpe litt på noe av alt dette, men det har jeg altså bestemt meg for ikke å gjøre, uansett hvor fristende det er eller hvor godt det muligens ville være. Jeg skal skrive, bare skrive, ingenting annet; hva jeg tenker og føler, opplever og ser, husker og erindrer.

6

V.S. Tidemann_Brev .indd 6

11.03.2018 18:24

Jeg skal skrive for å støtte deg, å hjelpe deg, å trøste og berolige deg. Jeg skal skrive for å være nær deg, der du er, på denne anstalten; det er det viktigste: at du ikke skal være nødt til å føle deg så alene. Jeg skal løfte deg. Jeg skal lede deg. Jeg skal bære deg. Jeg skal følge deg gjennom hver bidige dag, fra begynnelse til slutt, til du er her igjen, hos meg. Jeg skal skrive et brev til deg. Samme dag som jeg fulgte deg til fl ­ yplassen, tok jeg S-Bahn tilbake til byen og gikk rett innom Netto og kjøpte to flasker rødvin som jeg åpnet så snart jeg kom hjem. Jeg satte meg til i stua med dem, på sofaen, jeg lukket døren og trakk for gardinene og skrudde opp varmen til maksimum, og så pimpet jeg rødvin og røykte sigaretter og syntes synd på meg selv dagen lang fordi du hadde reist fra meg og jeg nå var alene igjen. Jeg ville at du skulle komme tilbake; det var det eneste jeg tenkte. At vi skulle sitte der sammen, sånn at vi kunne kysse og knulle og sove sammen som før, i gamle dager, men da jeg våknet neste morgen, var du selvfølgelig ikke der, slik du heller ikke kommer til å være her de neste åtti eller nitti dagene, eller der omkring; det er en tanke jeg blir nødt til å avfinne meg med temmelig raskt, uansett hvor vond eller vanskelig den er. Det er derfor jeg skriver dette til deg: for å venne meg til at du er borte. Jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Alt virker håpløst, vondt, tungt, alt virker umulig; jeg vet ikke hvor jeg skal få alle kreftene fra til å fullføre dette brevet, om det i det hele tatt lar seg gjøre, for når du ikke er her, hos meg, er det mest av alt som om jeg er en annen, som ikke lar seg hjelpe.

Jeg halter. Jeg snubler. Jeg sturer og depper; jeg klarer 7

V.S. Tidemann_Brev .indd 7

11.03.2018 18:24

ingenting. Men nå skal jeg ikke surmule eller klage; det kommer det ingenting ut av. Jeg skal se fremover, løfte blikket, ikke rette det innover i meg selv, som vanlig. Jeg skal være en mann: den mannen du vil at jeg skal være. Jeg ser på kaktusen du ga meg en gang for cirka halvannet år siden for at den skulle holde meg med selskap i arbeidet. Den står her på skrivebordet, ved siden av leselampen i hjørnet, og synet av den får meg til å tenke at det ganske snart likevel skal bli vår, for ikke å si sommer, og innen den tid vil vi jo være sammen igjen, og da vil alt naturligvis være glemt. Slik opererer nå engang tiden: uten tanke for annet enn nået. Og så lenge vi ikke rekker å forandre oss for mye i mellomtiden, er jeg sikker på at ting vil være tilbake til det gamle igjen med det samme. Jeg vil kysse deg, du vil kysse meg, og så vil jeg dra av deg buksen og trusen og strømpene og tvinge beina dine fra hverandre, med makt, og da vil alt være fint igjen.

Vi vil være hjemme igjen, begge to; du i meg og jeg i deg, og det vil ikke være noe som helst mystisk eller rart ved det. Nei, hvorfor skulle det være det? Med unntak av den første gangen da jeg ikke fikk den opp, har tross alt akkurat det der gått mer eller mindre som det skal, av seg selv, så hvorfor skulle det være annerledes nå, når du først er tilbake? Jeg vet ikke.

Det måtte i så fall være hvis fitta di har forandret seg for mye siden sist, blitt grå og gusten og ugjenkjennelig og kald. Men akkurat hvordan det skulle kunne gå til i løpet av bare et par måneder, vet jeg heller ikke.

Jeg tror jeg ville være i stand til å kjenne igjen fitta di blant tusen andre. Ikke fordi den skiller seg sånn ut, 8

V.S. Tidemann_Brev .indd 8

11.03.2018 18:24

hverken på den ene eller den andre måten, men fordi jeg tross alt har undersøkt den en del ganger de siste årene, eller i alle fall mange nok ganger til å kunne komme med den påstanden at jeg tror jeg ville være i stand til å kjenne den igjen blant tusen andre fitter, uten at jeg er helt sikker på hva denne særegenheten egentlig består i eller at jeg behøver å forklare den nærmere til deg. Du kjenner antagelig din egen fitte best selv, om enn fra en annen vinkel. Du kjenner den, den er din, men den tilhører bare meg. Men altså: den første gangen. Vi hadde vel begge vært kåtere enn godt var hele uken før den første gangen. Det var før jul, i slutten av november eller begynnelsen av desember, og vi hadde vært på et julemarked i byen, på Gendarmenmarkt, du hadde hatt på deg den blå strikkeluen din, den med den fine dusken på toppen, og jeg hadde blåst grå røyk midt i det vinterbleke ansiktet ditt, for vi hadde stått nesten helt inntil hverandre, blant lukten av gløgg og mandler og nystekte vafler, og så hadde jeg fortalt deg trekanthistorien min fra Oslo, den som hendte flere år tilbake i tid, med to venner, og fra det øyeblikket av hadde du sett meg i et annet lys, sa du; det hadde gjort deg så kåt på meg, den jeg var, og da vi hadde kommet hjem noen timer senere, hadde vi tekstet frem og tilbake om hvor mye vi ville ha hverandre, alt det vi skulle gjøre sammen når vi bare fikk tid, og vel egentlig aldri sluttet med det før vi møttes igjen senere samme uke, da jeg hadde invitert deg hjem til meg for å lage pizza. Vi hadde gått i butikken og handlet, feta og salami og ruccola og skinke, det hadde vært tidlig om kvelden, mørkt 9

V.S. Tidemann_Brev .indd 9

11.03.2018 18:24

og kaldt og grå frostrøyk i luften, jeg hadde latt deg plukke ut en flaske dyr rødvin som vi kunne dele og betalt for den med de få pengene jeg hadde, og så hadde vi lagd pizza og drukket vin inne på det rotete kjøkkenet mitt mens mørket lå tett utenfor vinduet, i bakgården, og mens vi ventet på at deigen skulle heves, hadde du dratt meg med inn på soverommet og kysset meg, for første gang, og jeg hadde dratt av deg buksen og trusen og strømpene og kysset deg der nede, til du var helt våt, og da jeg skulle til å stikke pikken min inn i deg, i den våte hula di, hadde jeg ikke fått den opp, ikke klart å få den til å reise seg uansett hva du fant på, som om det egentlig ikke var deg jeg ville ha likevel, når det kom til stykket. Vi hadde spist pizzaen og drukket vinen, vi hadde snakket og spøkt sammen på sofaen i stua, som om det som hadde hendt, ikke betydde noe, bare var et lite skjær i sjøen, og så hadde vi prøvd en gang til, noen timer senere, men heller ikke da hadde jeg fått den skikkelig opp, samme hva du foretok deg, og denne gangen tok du det mer personlig, tror jeg, som om det var deg det var noe galt med, ikke meg, eller pikken min, og da vi skilte lag neste morgen, var det liksom med en følelse av at det kanskje ikke ville gå likevel, dette her, mellom oss to, uten at vi sa et ord om det, noen av oss, vi bare ga hverandre et kort kyss på vei ut døren, ut i den fuktige kulden. Det var den første gangen, kjære deg, kan du huske det? En total kata­ strofe. Og selv om jeg prøver så godt jeg kan å huske den andre eller tredje eller fjerde gangen, da det faktisk gikk bra, klarer jeg det ikke; den eller de gangene 10

V.S. Tidemann_Brev .indd 10

11.03.2018 18:24

er simpelthen forsvunnet, utvisket fra minnet, og sånn er det vel ofte her i livet, at vi bare husker det som går galt, ikke det som faktisk lykkes eller fungerer. Eller kan hende er det ikke nøyaktig sånn, men du ­skjønner hva jeg mener; ingenting er jo noensinne fullt så bokstavelig. Men at jeg ikke skulle ha likt eller villet ha deg denne første gangen bare fordi jeg ikke fikk den opp, er ikke riktig. Nei, snarere tvert imot. Jeg likte deg for mye, jeg ville ha deg for mye, jeg ville at alt skulle være perfekt, og derfor gikk det ikke i det hele tatt som planlagt. Sånne ting kan jo skje når man legger for mye press på seg selv, hele tiden lager bilder og scenarioer i hodet om hvordan ting skal eller bør være, før de inntreffer: da ender man gjerne opp med en slapp pikk. Men alt det der vet du jo godt fra før, at jeg til tider sliter med den slags, bare å være, jeg behøver ikke gjenta det. Nå vil jeg heller fortelle deg noe du ikke vet, skjønt jeg er ikke helt sikker på hva det skal være. Finnes det overhodet noe vi to ikke har snakket om? En hendelse eller en episode? Jeg tror ikke det. Vi har i det hele tatt vært svært ærlige med hverandre, helt fra begynnelsen av, ikke gjort oss mer spennende eller interessante enn vi virkelig er, og godt er det. Det finnes så mange falske mennesker her i verden at det gjør vondt. Alt er løgn, skuespill, late som; alt er hykleri. Man åpner tilfeldigvis en avis eller skrur på nyhetene for å få med seg hva som skjer, og man blir slått av hvor falskt og bedritent allting er, hvor dumme vi mennesker egentlig kan være, og man kan vel ikke snakke om det hele tiden heller? Hvor falskt og bedritent allting er, mener jeg. Jeg vet ikke.

11

V.S. Tidemann_Brev .indd 11

11.03.2018 18:24

Jeg har nettopp vært ute en tur, i butikken. Jeg har vært ute to ganger siden jeg påbegynte dette brevet til deg; jeg har bare ikke fortalt det ennå. Jeg gikk opp Stargarder Straße, forbi kirken, det både blåste og regnet stritt, fra alle kanter, et kaldt og grått og tungt regnvær som gjorde også meg kald og tung og grå på innsiden, og da jeg kom tilbake til den samme gaten som jeg allerede hadde gått på vei til butikken, kom jeg til å tenke på den første tiden vi var sammen, da jeg gikk eller syklet denne veien nesten hver dag, på vei til og fra deg, og hvor mange ganger jeg egentlig har gått og sett nettopp denne gaten, i hvor mange forskjellige lys og hvor mange slags vær, til ulike tider på døgnet så vel som i ulike årstider, i solskinn, i regn, om morgenen, i snø, om høsten og sommeren og våren, like før solen står opp og hele byen ligger stille, helt stille, som i en slags selvpåført koma, og nå sitter jeg her, bak skrivebordet, og føler meg en smule trist og sentimental og lengter tilbake til den tiden, enda jeg godt vet at du ikke er av typen som faller for den slags sentimentale svermerier, uansett hvor vakre de er; men den var fin, synes du ikke, denne første tiden?

Da vi ikke gjorde annet enn å knulle og spise og gå ut hele tiden. På puber. På utstillinger. På kino, teater og restauranter. Og så, da våren og sommeren endelig kom: ut og inn av parker og skoger og vann. Husker du for eksempel den anda i Wannsee som nesten angrep meg fordi jeg flørtet for mye med kjæresten hans? Eller den utstillingen vi var på av Anton ­Corbijn, med alle disse små og store svart-hvitt-bildene av forskjellige artister og band? Jeg gikk rundt med full 12

V.S. Tidemann_Brev .indd 12

11.03.2018 18:24

ereksjon i buksene så godt som hele tiden, fordi jeg hadde så lyst på deg; det var bortimot umulig å få den til å jekke seg ned. Og da vi hadde sett ferdig og satt oss under bakken, i U-Bahn, stakk du hånden ned i lommen min og lekte med den nesten helt til vi var fremme. Husker du alle de store fuglene vi så over Havel den vinteren, i tåken og disen? Eller det paret vi observerte knulle i skogen ved Schlachtensee? Det kunne vært oss to, det vet du; bare gale eller forelskede mennesker er tilbøyelige til å gjøre slike ting, i full offentlighet, og vi var både litt gale og forelsket på den tiden, begge to, eller hva tenker du?

V.S. Tidemann_Brev .indd 13

11.03.2018 18:24