__MAIN_TEXT__

Page 1


Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 2

28.11.2019 14:49


Jenny Erpenbeck

hjemsøkelse Roman

Oversatt av Ute Neumann (mn0)

forlaget oktober 2020

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 3

28.11.2019 14:49


Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 4

28.11.2019 14:49


Til Doris Kaplan

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 5

28.11.2019 14:49


Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 6

28.11.2019 14:49


Ettersom dagen er lang og verden er gammel, kan det ha stått mange på samme sted, en etter en. marie i woyzeck av georg büchner Akk, min barndoms skoger, når jeg kommer, kan dere gi meg min ro tilbake? friedrich hölderlin Når huset står ferdig, kommer døden. arabisk ordspråk

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 7

28.11.2019 14:49


Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 8

28.11.2019 14:49


prolog Like til fjellmassivet, som i dag bare skimtes som en slak ås bak huset, skubbet isen seg frem for rundt t­ juefire tusen år siden. Det enorme trykket fra isen brakk og maste frosne stammer av eik, older og furu, deler av fj ­ ellmassivet spreng­ tes, splintret, maltes sund, løve, gepard og s­ abeltannkatt ble fordrevet til sørligere strøk. Over fjellmassivet kom isen aldri. Smått om senn ble det stille, og isen tok fatt på sitt virke; søvnen. Gjennom årtusener krøp og ­vokste den svære, kalde kroppen bare centimetere av gangen mens den gradvis slipte steinblokkene under seg til runde for­ mer. I varme år, tiår, hundreår smeltet litt av vannet på isens overflate og sildret innunder den tunge, digre krop­ pen på steder der sanden under isen var lett å skylle bort. Slik trakk isen seg tilbake, undergravde seg selv i form av vann der forhøyninger hindret den i å rykke frem, og seg nedover. I kalde år var isen bare til, lå og var tung. Og der den i varme år tinte og gravde renner i bakken under seg, der presset den av all kraft is inn igjen i kalde år, tiår, hundreår, for å fylle dem. Da først tungene begynte å smelte, for rundt atten tusen år siden, og deretter samtlige sørlige lemmer mens jorda 9

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 9

28.11.2019 14:49


ble stadig varmere, etterlot breen seg bare et og annet pant i dypet av rennene, øyer av is, bortkommen is, dødis ble den kalt senere. Denne isen var nå avskåret fra kroppen den en gang hadde tilhørt, stengt inne i rennene, og smeltet først langt senere, rundt tretten tusen år før kristen tidsregning ble den atter til vann, sildret ned i jorda, fordampet i luften og kom ned igjen som regn, i form av vann begynte den å ­sirkulere mellom himmel og jord. Når vannet ikke kunne trenge dypere ned i bakken fordi jorda var mettet, samlet den seg over blåleira og steg, speilet skar tvers gjennom den svarte jorda og kom bare til syne i rennene, som klare bresjøer. Sanden som vannet selv hadde skuret av b­ erget mens det ennå var is, skled hist og her ned fra siden av sjøene og sank til bunns, slik oppsto undersjøiske fjell, mens vannet andre steder beholdt rennas opprinnelige dybde. En tid skulle sjøen være som et speil for h ­ immelen over Bran­ denburgs åser, ligge blank mellom eik, older og furu som grodde opp på ny, og mye senere, når det en dag fantes mennesker, skulle den endatil få et eget navn: Brandenburgs hav, men en dag skulle den igjen bli borte, for som enhver sjø var også denne bare midlertidig, som ethvert hulrom var også denne renna bare til for en dag å bli fylt helt igjen med masser. Også i Sahara fantes det en gang vann. Først i nyere tid inntrådte det som vitenskapen kal­ ler desertifikasjon, ørkenspredning, og la jorda øde.

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 10

28.11.2019 14:49


gartneren Ingen i landsbyen vet hvor han kom fra. Kanskje har han vært der bestandig. Han hjelper bøndene med å ­foredle frukttrærne om våren, okulerer med spirende øyne rundt sankthans, eller med sovende øyne når sevjen ­stiger for andre gang, kopulerer greiner på trær som skal f­oredles eller triangulerer dem, alt etter tykkelsen, blander ­podevoks av harpiks, bivoks og terpentin og bandasjerer deretter såret med papir eller bast, alle i landsbyen vet at de trærne han poder, får de jevneste kronene når de v­ okser. Om sommeren hyrer bøndene ham som slåttekar og for å sette kornband på staur. Folk spør ham gjerne om råd når den svarte jorda i teigene langs bredden skal tørrlegges, han forstår seg på å lage fletter av grønne grankvister og vet hvor dypt de skal settes i borehullene for å lede bort van­ net. Han hjelper folk i landsbyen med å reparere ploger og harver, er med på vedhogsten om vinteren, kapper opp stokkene. Selv eier han verken grunn i landsbyen eller i skogen, han bor alene i en fraflyttet jakthytte i brynet, har gjort det bestandig, alle i landsbyen kjenner ham, og like­ vel kaller de ham, unge som gamle, alltid bare gartneren, som om han ikke har noe annet navn. 11

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 11

28.11.2019 14:49


storbonden og hans fire døtre Når en jente gifter seg, får hun ikke sy brudekjolen selv. Brudekjolen må heller ikke lages i huset der hun bor. Den skal sys et annet sted, og da må ingen nåler knekke. Syr man en brudekjole, må stoffet ikke rives, det skal klip­ pes. Gjøres det feil under klippingen, får ikke det tøyet brukes mer, det skal kjøpes et nytt stykke av samme stoff. Bryllups­skoene må ikke være en gave fra brudgommen, bruden skal selv kjøpe dem, av småmynt hun har spart opp over lang tid. Bryllupet får ikke stå i den varmeste tiden, altså i hundedagene, og heller ikke i den ustadige måneden april, ukene mellom lysning og bryllup må ikke falle på den stille uke før påske, og på selve bryllups­ dagen skal det være fullmåne, eller månen må i hvert fall stå i ny; den beste bryllupsmåneden er mai. Noen uker før bryllupet tar man ut lysning, kunngjøringen slås opp offentlig. Brudens venninner fletter blomstergirlandere som omkranser oppslagsmonteren. Er jenta godt likt i landsbyen, kan det være snakk om tre ranker eller mer. En uke før bryllupet setter man i gang med slakting og baking, men bruden må ikke under noen omstendig­ heter se ilden blusse i ovnen. Ettermiddagen før bryllupet 12

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 12

28.11.2019 14:49


kommer landsbybarna og knuser kopper og fat i portrom­ met, men aldri glass, etterpå får de kake av brudens mor. Utpå kvelden kommer de voksne med gaver, de f­remsier dikt og spiser med familien. Lysene må ikke flakke kvel­ den før bryllupet, det betyr ulykke. Neste morgen må bruden feie opp skårene i portrommet og kaste dem i en grop gravd av brudgommen. Så skal bruden pyntes til bryllup av sine venninner, med myrtekrans og slør. To jenter holder en blomsterlenke når brudeparet kommer ut av huset, de senker den ned, og brudeparet trør over den. Så kjører de til kirken. Hestene har to bånd festet på utsiden av grimen, det ene er rødt for kjærlighet, og det andre grønt for håp. Også piskene har slike bånd. Bryl­ lupsvogna er pyntet med en ranke av buksbom, det kan også være einer. Bryllupsvogna kjører sist, etter vognene med gjestene, den får ikke stoppe og heller ikke snu. Bryl­ lupsfølget må ikke kjøre forbi en kirkegård hvis det på noe vis lar seg unngå. Brudeparet må ikke se seg tilbake under ferden. Det er greit med regn, men det bør ikke snø. Laver snøen ned / mye akk og ve. Bruden må heller ikke miste lommetørkleet når hun står foran alteret, for da blir det mange tårer i ekteskapet. På hjemveien kjø­ rer bryllupsvogna forut for de andre, den må kjøre fort, ellers vil det bære galt av sted i ekteskapet. Tråkker brude­ paret på terskelen i bryllupshuset, må de trø over jern, for eksempel en øks eller en hestesko. Under bryllupsmidda­ gen sitter brudeparet i et eget hjørne, den såkalte brude­ kroken, og den må de ikke forlate. Brudeparets stoler er pyntet med eføy. Etter maten smetter en kar inn under bordet og tar av bruden den ene skoen, som deretter sel­ ges på auksjon, og brudgommen må vinne budrunden. 13

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 13

28.11.2019 14:49


Kjøpesummen går til kokkene. Klokka tolv om natten rives sløret sund under sang, og hver gjest får med seg en flik hjem som minne. Etter bryllupet flytter de nygifte inn i sin nye bolig. Der har gode venner lagt en pakke med brød, salt og litt penger på ovnen, så paret aldri skal mangle mat eller penger. Pakken må bli liggende urørt et helt år. De to viktigste ordene når noen gifter seg, er: får og må, og får, og må, og får, og må. Den unge konas før­ ste oppgave i den nye boligen er å hente vann. Amtmannen har fire døtre: Grete, Hedwig, Emma og Klara. Når han kjører gjennom landsbyen med døtrene sine om søndagene, trekker han på hestene hvite strøm­ per. Amtmannens far var amtmann, og hans far var amt­ mann, og hans far var amtmann, og så videre helt t­ ilbake til sekstenhundrefemti. Det var selveste kongen som opp­ nevnte faren til faren til faren til faren til a­ mtmannen til amtmann, og det er derfor amtmannen trekker på hes­ tene hvite strømper før han kjører gjennom landsbyen om søndagene, med vogna full av døtre. Grete, H ­ edwig, Emma og Klara sitter i vogna som faren styrer selv, hes­ tene går i lett trav, og når bakken er våt, kommer de knapt til slakterbutikken før de hvite hestestrømpene er fulle av sølesprut. Søndag etter søndag skysser faren sine fire døtre ned Kirchweg og over Hauptstrasse etter guds­ tjenesten, forbi slakterbutikken og skolen, forbi teglbren­ neriet, etter teglbrenneriet tar han til venstre på Haupt­ strasse og svinger inn Uferweg, følger Uferweg nordover til teigen halvveis opp Hyrdeberget, som folk i lands­ byen kaller Klaras skog fordi det er hennes del av arven. Der snur faren vogna, og mens han snur, hopper jentene 14

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 14

28.11.2019 14:49


kjapt av om sommeren for å plukke et par bringebær på høyre side av veien, men Wurrach, som faren til de fire døtrene kalles i landsbyen, smeller med pisken straks han har snudd, slik han også gjør til hverdags, når han farer gjennom landsbyen med den tomme vogna for å kalle sine drenger og tauser til arbeid, og straks faren, ­Wurrach, smeller med pisken, klyver de fire søstrene opp i vogna igjen, og så bærer det hjemover, forbi teglbrenneriet, sko­ len og slakterbutikken, til den andre enden av landsbyen, til Klotthof-tunet, som kongen rundt ­sekstenhundrefemti ga Wurrachs forfar til len, samt noen jorder. Når en ungmøy vil få rede på om hun snart skal gifte seg, må hun gå ut nyttårsnatten og banke på hønsehuset. Er det en høne som gir lyd fra seg først, blir det ingenting av, men svarer hanen, går ønsket i oppfyllelse. Så kan hun tvinge sin tilkommende til å vise seg for henne nyttårs­ natten. Vil jenta gifte seg med en skipper, må hun sette seg på en kjerre, da vil den utkårede snart vise seg. Men vil hun gifte seg med en murer, må jenta ta plass på en hoggestabbe. Når hun så tar trau og murerskje, kommer han snart frem. Vil hun ha en jordbruker, må hun ta ljå og spade. Moren til en gifteklar datter forsøker å lokke beilere til hjemmet. Det skjer ved at hun med overlegg lar spindelvevene være i stua. Tar man dem bort, fjerner man også beilerne. Moren til de fire jentene døde da Klara ble født. Amt­ mannen har ingen sønn. Det finnes husmenn og bygsel­ menn i landsbyen, to småbrukere og noen bønder, men bare én amtmann. 15

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 15

28.11.2019 14:49


Grete gifter seg ikke, fordi den eldste sønnen til bon­ den Sandke, som hun var forlovet med, den eneste av de seks Sandke-sønnene som var opplært i gårdsdrift etter­ som det var han som skulle arve Sandke-gården, likevel ikke blir utpekt til arving av lensherren rett før bryllupet, til sin egen og farens overraskelse. Derpå blir bryllupet utsatt, og da det viser seg at en svoger faktisk overtar går­ den i september, går Gretes forlovede om bord i et damp­ skip i Bremerhaven og seiler for 280 mark via Antwer­ pen, Southampton, Gibraltarstredet, Genova, Port Said, Suezkanalen, Rødehavet, Aden, Colombo og Adelaide til Melbourne, Australia, der han etter seks ukers reise går i land 16. november 1892, med en restformue på 8 mark og et lommeur i gull som han stamper for 20 mark. Dette skriver han i et brev fra Melbourne til sin forlovede, siden hører ikke Grete mer fra ham, og Sandke-jordene, som grenser til Wurrachs eiendom, er for alltid tapt for amt­ mannens familie. Hedwig innlater seg med en dagarbeider som tresker korn på Klotthof-tunet om sommeren. Da faren får høre om dette av en nabo, stormer han inn på låven midt på blanke dagen, river sliulen ut av hendene på arbeideren og jager ham med ordene: Jeg henter øksa, jeg slår deg i hjel!, følger etter ham helt til skogbrynet, og i hele lands­ byen kan man høre stemmen hans, som er blitt veldig stor, nesten slarkete, av all kommanderingen og dermed ligner stemmen til en drukkenbolt: Jeg henter øksa, jeg slår deg i hjel! Da han kommer tilbake til gården, sperrer han Hedwig inne i røykkammeret på loftet i noen dager, og der mister hun barnet, som på dette tidspunktet bare er en liten blodig klump. 16

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 16

28.11.2019 14:49


Emma, amtmannens tredje datter, ville sikkert blitt en dugelig amtmann om hun var født som gutt. Hun hjelper faren med alt, tar beslutninger om skatter og avgifter når han er borte, ansetter drenger og tauser, holder oppsyn med hogstskog, marker og buskap. Ingen, verken i fami­ lien eller i landsbyen, har noen gang nevnt Emma og gif­ termål med ett ord. Og Klara, amtmannens yngste datter, har hevd på skog­ teigen på Hyrdeberget som sin del av arven; på ­nedsiden grenser skogen til sjøen, på oversiden til enga med bringe­ bærbuskene, som hører til godset, på høyresiden til jor­ dene til gamle Warnack, og endelig, på venstresiden, til gressmarken til en husmann som har ligget i strid med Klaras far i årevis, fordi han urettmessig gjeter på denne marken som Wurrach selv gjør krav på. Under disse om­­ stendighetene betrakter faren Klaras skog som en øy som ikke kan slås sammen med andre arealer gjennom gifter­ mål. Da fiskeren legger til ved bredden hennes, vet ikke Klara hva hun skal si. Fiskeren sier ikke noe, han heller, ­kaster bare lina til henne, hun tar imot og binder den rundt en older. Det er tilfeldig at hun er i skogen denne dagen. Faren har ikke invitert døtrene på flere kjøreturer etter ulykken som skjedde Hedwig. I dag er Klara her alene og til fots, hun har plukket bringebær oppe på enga og der­ etter spasert ned skråningen blant buskene og trærne som tilhører henne: eik, older og furu, for å se glitringen i van­ net, for fra Klotthof-tunet er det ikke utsikt til sjøen, hel­ ler ikke om vinteren når trærne står uten løv.

17

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 17

28.11.2019 14:49


Den ukjente fiskeren rekker henne hånden, hun hjelper ham opp av den gyngende båten, så slipper hun taket. Først da han rekker henne hånden for andre gang, forstår hun at han vil fortsette å leies. Halvveis opp i skråningen er ikke jorda fullt så svart, og det er tørrere i gresset; der må det vel finnes en plass til henne og til fiskeren, som er så våt i håret at vannet drypper på skuldrene og renner langs armene til der hvor fingrene hans er flettet sammen med hennes. Nå som hun ser etter et sted der de kan slå seg ned, oppdager hun hvor mye folk det er rundt om i skogen, overalt der det kunne vært fint å sitte og hvile, sitter eller står det noen fra før, noen ligger i skyggen og sover, andre spiser ettermiddagsmat, atter andre lener ryggen mot et tre, røyker og sender r­øykringer ut i luf­ ten. De er så stille, alle sammen, det er nok derfor hun ikke har lagt merke til dem før. På en solfylt flekk under den store eika vokser det sånt gress som hun liker, tørt, høyt gress, tue på tue, og da hun setter seg på kne og drar fiskeren ned til seg, begynner endelig de andre å røre på seg, rydder brød, epler og hardkokte egg tilbake i kurven, bretter sammen teppet og reiser seg i ro og mak, mens de som står lent mot trestammene, nå kaster fra seg sneipen og tråkker på den. Litt etter litt snur de seg og begynner å gå oppover, alle sammen, forlater stedet uten å si et ord til Klara og fiskeren hennes, uten å hilse. Fiskeren leg­ ger hodet i fanget til amtmannens yngste og ennå ugifte datter, og hun gir seg til å tørke det våte håret hans med skjørtet. Bak eika, rett bak ryggen hennes, reiser det seg enda to tause besøkende som hun har oversett, og går sin vei, de også.

18

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 18

28.11.2019 14:49


Rød ved fødselen, / grønn i livet, / hvit i døden. Jeg vet et lite krek / tynt som en strek / et krek som en strek/ som har skjelettet utenpå. I kjelleren en kar jeg så, / han hadde hundre frakker på. Noe går på kvisten / det tripper ei, det tramper ei. Hvitt når det kastes opp på taket, / og gult når det kommer ned igjen. I hagen står en skimmel, / med halen strakt mot him­ melen. En dronning som drakk te / skulle sengen re / og alle ville se. Hvilken dronning var nå det? Jeg arme soldat må skiltvakt stå, / har ikke bein, men må gå, / har ikke hender, men må slå, / og spørsmålet ditt må jeg svare på. Hull på hull jeg har, / men holder når du drar. Først legger ikke søstrene merke til noe spesielt, annet enn at Klara hilser veldig høflig enkelte morgener og spør hvor­ dan det går, som om de var fremmede eller ikke hadde møtt hverandre på lenge. Mens hun andre dager kan snu hodet vekk når søstrene ønsker henne god morgen. Det andre søstrene og også de i landsbyen legger merke til, er at Klara rett som det er tar med seg spannet med grise­ skyllene når hun forlater gården, i stedet for å tømme det i fjøset. Hun går gjennom landsbyen med spannet i hån­ den, forbi slakterbutikken og skolen, og bak teglbrenne­ riet tar hun til venstre, inn Uferweg. Gamle Warnack, han med marken som grenser til Klaras skog på høyresiden, forteller Wurrach at Klara pleier å vente med å tømme spannet til hun kommer dit, slår ut skyllene i buskaset og setter seg så i gresset; med ryggen lent mot eika og føttene 19

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 19

28.11.2019 14:49


oppå spannet som hun har snudd opp ned, sitter hun og snakker ut i luften eller holder bare tyst. Da faren nekter henne å forlate gården, begynner hun å gjemme seg på Klotthof-tunet. Hun kryper sammen bak busker og trær i hagen, eller under plankebord som står lent mot en vegg, klatrer opp i fat og kister. Søstrene og tjenestefolket må være forberedt på å støte på Klara hvor som helst på går­ den. Ofte hører de henne gråte og krangle i det ene eller andre gjemmestedet, men drar de henne frem, er hun all­ tid blid og stille. En gang Grete åpner døra til kottet for å hente en lime, står Klara i det trange kammeret og smiler rolig til henne, som om hun lenge hadde stått og ventet på søsteren i mørket. En annen gang stikker hun hånden i terrinen under måltidet og smører glovarm grøt rundt munnen i alles påsyn, som om hun med overlegg bom­ mer på åpningen, men selv da smiler hun og er fornøyd. Et lite øyeblikk er det helt stille rundt amtmannens bord. I en periode er det knapt en dreng eller en taus som vil ta ansettelse hos mektige Wurrach, for det er ikke bare bare å måtte væpne seg mot mulige angrep fra en som har vendt ryggen til all skikk og bruk. Søstrene samler alle spisse kniver i en låsbar skuff, drengene legger øksene oppå skapet i portrommet, der ingen kvinnfolk når opp uten krakk, og faren fjerner vindusvriderne og det inn­ vendige dørhåndtaket på rommet til Klara, om natten låser han egenhendig døra fra utsiden. Om natten hen­ der det at Klara, amtmannens siste datter, snur nattpotta opp ned og bruker den som tromme. Tre piker små / skulle ut og gå. / Den første het Binka. / Den andre het Bibeldebinka. / Den tredje het Sikksettsakk 20

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 20

28.11.2019 14:49


Nobel de / Bobel de Bibel de Binka. / Så tok Binka en stein / og kastet på Bibeldebinkas bein. / Snart satt Sikk, Sett, Sakk, / Nobel de Bobel de Bibel de Binka / og grein. Og så skjer det ikke mer, annet enn at Grete og H ­ edwig og Emma og selv Klara blir eldre, mens faren blir gam­ mel. Det skjer ikke mer, annet enn at en grein knekker på den gamle eika i Klaras skog og blir liggende i g­ resset og råtne. Folk i landsbyen har for lengst vent seg til at GaleKlara, som folk i landsbyen nå kaller henne, av og til hal­ ter gjennom landsbyen, med umake sko på beina eller i bare sokkelesten går hun til slakterbutikken, til skolen, til teglbrenneriet, men aldri lenger, og når noen spør: Hvor skal du? så svarer hun: Jeg vet ikke. Sist hanske / mistet jeg min høst. / Jeg fant i tre dager / før jeg lette den. / Jeg kom forbi en hage, / der sto det en herre. / Rundt herren satt det tre bord. / Da tok jeg av meg dagen/ og sa: God hatt, mine herrer. / Da lo herrene seg til å gi / så sprakken buk. Den første tredelen av Klaras skog selger gamle Wurrach til en kaffe- og teimportør fra Frankfurt an der Oder, den andre selger han til en tøyfabrikant fra Guben, som set­ ter sønnens navn i kjøpekontrakten fordi det er en inves­ tering i arven hans, og den tredje og siste delen, der den store eika står, selger Wurrach til en arkitekt fra Berlin, som oppdaget den skog- og krattkledde skråningen en dag han var på båtutflukt, og nå ønsker å bygge s­ ommerhus til seg selv og sin forlovede. Amtmannen forhandler først med kaffe- og teimportøren, så med tøyfabrikanten og til 21

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 21

28.11.2019 14:49


slutt med arkitekten om antall kvadratmeter, for første gang i livet måler han jord i annet enn hektar og ar, for første gang i livet snakker han om parseller. I flere århun­ drer har Klaras skog blitt kalt hogstskog, hvert trettiende år har all skog rundt den store eika blitt hogd ned og plantet på ny, men heretter skal noen av trærne for alltid stå som de gjør, arkitektens forlovede sier: For å gi skygge. Mens faren forhandler om prisen for den tredje tredelen, halter Klara, som alle bare kaller Gale-Klara, gjennom landsbyen slik hun pleier, med en sko på den ene foten og bare en sokk på den andre halter hun forbi slakteren og skolen, så forbi teglbrenneriet, og siden samme vei til­ bake. Da mørket senker seg, begynner det for f­ ørste gang å snø. Gamle Wurrach skriver under som selger av den tredje parsellen på Hyrdeberget på vegne av sin umyndig­ gjorte datter, den unge forloveden signerer som den nye eieren, på vegne av arkitekten. Dagen etter oppdager Emma Klaras spor i nysnøen, ved den offentlige badeplassen fører de lukt ut i det grå van­ net, alltid vekselvis en sko, en sokk, en sko, en sokk, en sko. Snart blir også liket hennes funnet, det har satt seg fast i de utvaskede røttene til en gammel furu på bredden ved teglbrenneriet. Presten vil ikke gi selvmordersken en kristen begravelse, men amtmannen, som på tross av sin høye alder er blitt bygdebondeleder, nekter å finne seg i det. I et hjem der det har vært et dødsfall, stanser man straks klokka. Speilet må dekkes til, ellers får man se to døde. De øverste vinduene åpnes, og finnes det ikke takluker, må 22

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 22

28.11.2019 14:49


man løsne en takstein så sjelen kan fare ut. Den døde vas­ kes og skiftes på. Menn får svart frakk, ­kvinner svart kjole. Den døde får på seg sko. Jomfruer gravlegges i brudestasen, med hvit kjole, myrtekrans og slør. Den døde leg­ ges på strå. Over ansiktet legger man en klut dynket med brennevin eller eddik. Kroppen dekkes med brenn­esler, så den ikke skal bli blå. På hver side av et mannlig lik plas­ serer man en øks. Et kvinnelig lik får en øks på magen, med skaftet pekende nedover, mot føttene. Når den døde så legges i kisten, blir øksene fjernet. Karet med lik­ vannet begraves under et takdrypp. Strået som den døde har ligget på, må brennes eller graves ned, sammen med de gamle klærne. Dyrene i fjøset og trærne i hagen må underrettes om dødsfallet, med ordene: Deres husbond er død. Før kisten bæres over terskelen, må den settes ned tre ganger. For å hindre sjelen i å komme tilbake, lukker man alle vinduer og dører så snart kisten har krysset ter­ skelen. Så slår man ut vann på gulvet og feier stua med en lime. Stolene som kisten sto på, må snus og legges på gul­ vet. For å hindre enhver form for gjengangeri, ­sprinkler man vann etter likfølget fra en bolle, akkurat som når legen eller nattmannen har vært på gården.

Hjemsøkelse_Jenny Erpenbeck.indd 23

28.11.2019 14:49

Profile for Forlaget Oktober

Jenny Erpenbeck – Hjemsøkelse  

Bla i boka. Leseprøve på Jenny Erpenbecks roman "Hjemsøkelse".

Jenny Erpenbeck – Hjemsøkelse  

Bla i boka. Leseprøve på Jenny Erpenbecks roman "Hjemsøkelse".

Advertisement