Klas Östergren - Hilde Wangel

östergren. hilde wangel. omsl.qxp 08.08.2019 15:35 Side 1

K L A S

BERLIN,

Tilværelsen på kontinentet blir etter en tid uutholdelig, og Hilde Wangel reiser hjem til Norge. Hilde unnslipper imidlertid ikke skyggene fra Berlin. Hun gjenopptar kontakten med den tidligere forloveden Jørgen Friel, som siden sist har meldt seg inn i Nasjonal Samling. Og idet en ny verdenskrig bryter ut, har Hilde Wangel tatt fatale valg.

Klas Östergrens roman er et originalt og rikt portrett av en av Ibsens mest gåtefulle bikarakterer: Hilde Wangel fra Fruen fra havet og Byggmester Solness. Satt i et Europa på randen av krig sirkler romanen elegant og undrende inn en kvinne som både er fange i eget liv og samtidig merkverdig fri.

forfatterp ortrett: Viktor Gårdsäter fo r s i d e fo t o : Evgeniy Kleymenov | EyeEm o ms lag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

K L A S

Ö ST E R G R E N

H I L D E

WA NG E L

WA N G E L

Östergren har mottatt flere høythengende priser, bl.a. Doblougprisen (1998), Stiftelsen Selma Lagerlöfs litteraturpris (2012) og De Nios Stora Pris (2005). Fra 2014 til 2018 var Klas Östergren medlem i Svenska Akademien.

H I L D E

klas östergren (f. 1955) er en av Sveriges fremste nålevende forfattere. Han fikk sitt store gjennombrudd med Gentlemen i 1980. Östergren har skrevet seksten romaner i tillegg til noveller og filmmanuskripter. Han har dessuten oversatt samtlige av Ibsens tolv samtidsdramaer til svensk.

1920- TA L L E T . Hilde Wangel arbeider i et skandinavisk reisebyrå. Hun er robust og tilfreds med livet. Så får Hilde det første av flere panikkanfall, og hun oppsøker en psykoanalytiker. Kan anfallene knyttes til tidligere hendelser i livet hennes? I behandlingsrommet begynner Hilde Wangel å fortelle: om barndommen i den lille bygda Lysanger, om morens død og farens sorg, om stemoren Elidas mørke sider og lengsel mot havet, og om den tilreisende byggmesteren som nærmet seg henne da hun var jentunge, og som hun ti år senere oppsøkte for å gjøre krav på det hun var blitt lovet.

Ö ST E R G R E N

Fritt etter h e n r i k i b s e n s Fruen fra havet og Byggmester Solness

ROMAN

|

FORLAGET

OKTOBER

i b s e n n o r er et samarbeid mellom tre nordiske forlag: svenske Natur & Kultur, norske Forlaget Oktober og danske Rosinante.

Tre ledende nordiske forfattere har skrevet hver sin roman inspirert av Henrik Ibsens dramaer: Klas Östergren, Hilde Wangel, Vigdis Hjorth, Henrik Falk og Merete Pryds Helle, Nora.

Hilde Wangel_Klas O stergren.indd 2

03.07.2019 11:01

KL AS

ÖSTE RG R EN

hilde

wangel Roman

O v e r s at t av Bodil Engen

FORLAGE T OKTOBER 2019

Logo inspireret af kompas

Hilde Wangel_Klas O stergren.indd 3

03.07.2019 11:01

Hilde Wangel_Klas O stergren.indd 4

03.07.2019 11:01

I en frisøndag i Berlin opplevde Hilde ­Wangel noe som skulle forandre tilværelsen hennes gjennomgripende. Det var en varm og solfylt ettermiddag på Slusekafeen i Tiergarten.

Hun dro dit iblant når været passet til det, for å sitte utendørs under et tre med en kopp te og en eplekake og samtidig få et streif av det hun i brevene hjem til søsteren med typisk tve­ tydighet beskrev som «en gnagende hjemme­ følelse», blant bordene på uteserveringen under trærne, ved det brusende vannet i kanalen, med de enkle besøkende – alt sånt som kunne med­ virke til å skape en slags landlig stillhet midt i storbyen.

Men denne gangen ble det annerledes. Helt uten forvarsel ble hun rammet av et veldig ube­ hag. Det kom så overraskende at hun ble helt forvirret. Hun forsøkte siden å beskrive det som at hun var blitt utsatt for et slags anfall, et angrep, men nærmere bestemt av hva kunne hun ikke avgjøre. Det var noe som bare kom over henne, som om hun var blitt besatt av et ondt

5

Hilde Wangel_Klas O stergren.indd 5

03.07.2019 11:01

vesen som fylte henne med en følelse av intenst nærvær og fremmedhet på samme tid. Situasjo­ nen ble uutholdelig, var ikke til å håndtere, hun måtte bort fra stedet, løpende, i full panikk.

Av kyndige på området skulle hun senere få vite at opplevelsen, skjønt den unndro seg så vel fornuft som ethvert forsøk på beskrivelse, ikke var ansett for på noen måte å være mystisk, ei heller unik, men at den som følelsesmessig erfa­ ring likevel kunne sammenlignes med en person­ lig omvendelse. Hilde Wangel var, som hun selv kalte det, blitt underkastet «en brutal forvand­ ling». Nærmere enn det kunne hun ikke beskrive dette «mitt eget uutsigelige». * Hun hadde ellers bestått mange tunge prøvelser i livet, uten noensinne å bli så gjennomrystet. Sjel­ den eller aldri hadde hun vært alvorlig syk, og hun kunne faktisk gi et såpass sunt og ukunst­ let inntrykk at det i en periode i «de glade tyve­ årene» ble hennes oppgave å representere hjem­ landet sitt foran et tysk publikum, som ansatt i det nystartede Skandinavien Reisebüro i Berlin.

Ingen kunne synes bedre egnet. Hilde Wangel var blond og blåøyd, født og oppvokst i nord, likte friluftsliv og hadde den «selvstendige frem­ treden» som ble etterspurt i en stillingsannonse,

6

Hilde Wangel_Klas O stergren.indd 6

03.07.2019 11:01

forfattet av reisebyråets direktør personlig, en landsmann ved navn herr Daber.

Mange år før var hun via søsteren Bolette blitt ført sammen med denne herren man omtalte som «en fremtidsmann», noe som ikke bare sik­ tet til at han var en mann med tanker og ideer som passet til den nye, moderne tiden, men at han også kunne være en mann for henne person­ lig å dele sin fremtid med. At også herr Daber var av den oppfatning, fremgikk allerede under den første middagen, der denne egnede ungka­ ren fikk Hilde til borddame – et forsøk blant mange lignende arrangementer med det formål å få henne giftet bort, noe som etter omgivelse­ nes oppfatning burde ha skjedd for lenge siden.

Middagen var blitt holdt i salongen hjemme hos den eldre søsteren, mor til tre barn og gift med professor Arnholm. Maten ble servert på det fine porselenet som Bolette hadde arvet fra barndomshjemmet i Lysanger, et engelsk ­servise i mange deler med en blå dekor som forestilte en latinsk hyrdescene. Mens motivet under g­ lasuren langsomt trådte frem, etter hvert som maten for­ svant fra tallerkenen og draperier av saus ble trukket til side, lyktes det Hilde for en gangs skyld å unngå å oppslukes av denne arkadiske pastorale som hun hadde vært vant til å kon­ fronteres med under hver eneste s­ øndagsmiddag i barndommen, og som dermed kunne sies å høre

7

Hilde Wangel_Klas O stergren.indd 7

03.07.2019 11:01

fortiden til, men som med sine tidløse tvetydig­ heter ennå kunne sende ilinger av ubehag gjen­ nom kroppen hennes, noe hun nå altså slapp, takket være at herr Daber spredte tankene hen­ nes ved sitt uopphørlige snakk om seg selv og sine lysende fremtidsutsikter.

Herr Daber var bergenser, litt tykkfallen og allerede tynn i håret. Han var på den tiden ansatt i jernbanen, en bransje der mulighetene «allerede var uttømt», nå som Bergensbanen var ferdig anlagt. Herr Daber hadde fått øynene opp for den voksende turistnæringen. Reisen over Hardangervidda var en attraksjon i seg selv. Han skulle «drive det hele videre». Han fortalte at han var født med «eventyrlyst i blo­ det», og fikk sagt det med et helt spesielt glimt i øyet, på en måte som lot henne ane at han var blitt underrettet om hennes interesser, for han la nøye merke til hvordan hun mottok det, som om han ventet seg enda en klingende applaus. Hilde Wangel hadde før i tiden vakt oppsikt blant ven­ ner og bekjente ved å si ting som: «Jeg synes det høres så spennende ut å bli tatt til fange …»

Eller at hun kunne tenke seg å bli bortført og å «leve med en voldsmann, forutsatt at det var en voldsmann jeg likte, så …»

Hun ble ikke alltid tatt på alvor, men på grunn av disse ytringene sine hadde hun blant ansten­ dige mennesker i omgivelsene fått rykte for å

8

Hilde Wangel_Klas O stergren.indd 8

03.07.2019 11:01

mangle alminnelig dannelse. Mer vidsynte kunne se henne som utfordrende og u ­ konvensjonell, kanskje til og med smittet av dekadansen som var på moten blant hovedstadens bohemer.

Eldre herrer kunne oppleve den frimodige være­ måten hennes som direkte forfriskende.

Hvorom allting var hadde herr Daber på sin side belegg for sin påståtte eventyrlyst. Han hadde et navn å leve opp til. Hans far hadde dratt ut i verden som ung, deltatt i koloniserin­ gen av New Bergen i Pennsylvania, blitt agent for de store amerikalinjene og formidlet emigrant­ reiser til titusener skandinaver, en veteran som ifølge sønnen regnet selveste Thomas Cook som en personlig venn, og som til og med hadde vært til stede ved den berømte engelskmannens død, i det gamle Bergen. Men det hørte historien til, nå handlet det om fremtiden!

Hilde Wangel lyttet til herr Dabers selvtil­ fredse og omstendelige måte å presentere seg på og viste alle ytre tegn på stor interesse, noe som ikke kostet henne den minste anstrengelse. Hun hadde alltid vært våken og nysgjerrig, og bare det i seg selv var nok til å oppmuntre enhver snakkesalig herre. I kombinasjon med smi­ let hennes og de store øynene kunne det iblant bli ødeleggende, særlig hvis mannen allerede i utgangspunktet hadde en anselig porsjon selv­ tillit; da kunne det gå helt over styr.

9

Hilde Wangel_Klas O stergren.indd 9

03.07.2019 11:01

Det var rett og slett en vane hun hadde, å styrke herrers forfengelighet, med ganske små midler, iblant bare ren høflighet, å puste til deres selvbilde, iblant langt ut over det rimelige, helt til det sprakk – fordi det var så lett gjort, og her­ rene var så mottagelige. Dette var nær ved å skje også med herr Daber. Kvinnen lyttet med tind­ rende øyne og kom nå og da med bekreftende nikk og miner av forbløffet beundring og entusi­ astiske utbrudd som «Du store verden!» og «Nå har jeg aldri hørt på maken!» og fikk dermed mannens strålende fremtidsprosjekt til å frem­ stå direkte blendende.

Man kunne betrakte det som en uvane. Den var åpenbart risikofylt, og det var hun ikke uvi­ tende om. Allerede i unge år hadde Bolette, som var en helt annen type, klandret henne for denne ondsinnede leken, dette «tarvelige tidsfordriv».

Søsteren var en dyktig pike, hadde godt lese­ hode og sydde og broderte og laget mat. Hun drømte om å få studere når hun ble stor, og da gjaldt det å styre seg, ikke tukle med andre menneskers skjebne; det var simpelt og uanstendig, eller overmodig, alt ettersom – det kunne straffe seg.

Men Hilde var som hun var, hun forsvarte seg, hun kunne simpelthen ikke la være å gripe inn der hun trodde hun kunne utrette noe nyttig, hun likte jo mennesker som trodde på noe, en

10

Hilde Wangel_Klas O stergren.indd 10

03.07.2019 11:01

idé, et prosjekt, et høyere mål. Særlig hvis de ­sviktet i sin tro, var i ferd med å miste den, likte hun godt å delta i redningsarbeidet, se hvordan troen vendte tilbake til livet, ble fast og begynte å vokse igjen. Hun hadde tidlig lært å opp­ dage nøyaktig når det skjedde, vendingen, når virkningen slo inn. Den var som effekten av en del medisiner som hennes far hadde ordinert, iblant til nyfødte og ynkelige spedbarn. Enkelte ­ordinasjoner hadde umiddelbar virkning, andre trengte lengre tid på seg. Men det var alltid med den samme gysende følelsen av tilfredsstillelse hun konstaterte at det faktisk hadde skjedd. En iling av velbehag, eller til og med vellyst.

Under en mer eller mindre intim samtale på tomannshånd kunne hun tydelig se hvordan de små, uanselige ordene hennes landet i den maskuline selvbevissthetens muld, hvordan de begynte å gro, slå rot og så, plutselig, skjøt i været. Hvis det dreide seg om en eldre mann, så han seg ofte over skulderen, og deretter, hvis kysten var klar, kunne han lene seg frem for å si noe lavt og løfterikt, eller bare taus legge en hånd på kneet hennes. Med årene hadde hun lært å legge merke til langt mer subtile uttrykk enn dette – hvordan unge menn som nettopp hadde fått ta imot den avgjørende, forløsende komplimenten, bare nølte et halvt sekund med å svare, den lille tiden det tok før smigeren slo

11

Hilde Wangel_Klas O stergren.indd 11

03.07.2019 11:01

rot og små tegn til nyfødt håp begynte å blinke.

Deretter kunne de driste seg til nesten hva som helst, kanskje direkte skjebnesvangre handlinger.

Det var, som hun kanskje litt lettsindig pleide å si: «Spennende …» Men på ingen måte ufarlig.

Etter at Hilde Wangel og herr Daber hadde truffet hverandre et par-tre ganger, var han blitt så oppblåst og pompøs av oppmerksomheten hennes og av punsjen og varmen fra kande­ labrene på middagsbordet – han var bokstave­ lig talt blitt pumpet opp som en hel liten varm­ luftballong – at han uten ytterligere oppvartning dristet seg til å fremkaste et frieri. De satt alene igjen ved en bordende og kunne snakke fritt.

Frøken Wangel ble ikke spesielt overrasket og måtte dessverre skuffe frieren. «Jeg beklager,» sa hun, på flekken, uten den minste betenkningstid.

Hun var uinteressert, men valgte for en gangs skyld å mildne avvisningen: «Jeg føler meg ikke rede til et så stort skritt …» Nå iakttok hun herr Daber akkurat slik han nettopp hadde iakttatt henne – med et skarpt, forskende blikk, for å se hvordan han kom til å ta beskjeden. Det var jo en alminnelig oppfatning at Hilde Wangel burde ha vært rede til et slikt skritt i minst ti-femten år, enda hun forsørget seg selv og absolutt ikke trengte noen ektemann for å klare seg.

Men herr Daber var heldigvis så oppfylt av seg og sitt at han ikke la særlig vekt på det, han

12

Hilde Wangel_Klas O stergren.indd 12

03.07.2019 11:01

kunne riste av seg ergrelsen og i neste åndedrag tilby henne sitt trofaste vennskap. Herr Daber hadde tent en sigar og tatt noen drag, så mange at han hadde sølt aske mellom kaffekoppene.

Han feide bort asken med en av de hardt mang­ lede linserviettene, med et monogram brodert i silke, og fikk det til å lyde som et klubbeslag i et styrerom. Dermed var vennskapet deres stad­ festet.

Etter mange år med bare sporadisk kontakt, for det meste hilsener overbrakt av professor Arnholm, møttes de ved en tilfeldighet i Kristia­ nia. Det var etter den store krigen. Som norske borgere var de lykkelig forskånet. Herr Daber var da gift og satt, blank i issen og enda run­ dere. Han hadde sluttet i jernbanen og blitt selv­ stendig forretningsmann, hadde holdt fast på sine visjoner og var nå i ferd med å etablere et reisebyrå: «Nede på kontinentet, det er der alt skjer!» Han hadde fulgt oppmerksomt med på den store passkonferansen i Paris og mente at de moderne, utførlige reisedokumentene som kri­ gen hadde gitt opphav til, utelukkende var av det gode, at virksomhetene ville vinne på orden og system.

Herr Daber snakket i vei, akkurat som han pleide. Han hadde flyttet utenlands og bosatt seg i Berlin, den voldsomme inflasjonen i Tyskland var over, og nå var det igjen fremtiden det dreide

13

Hilde Wangel_Klas O stergren.indd 13

03.07.2019 11:01

seg om. Han husket meget godt Hilde Wangels en gang så oppmuntrende støtte og tilbød henne en stilling, selv om han visste at hun satt «på den grønne gren»; han trengte noen som «hadde alt dette i seg», som han sa, og slo ut med armene, liksom for summarisk å omfavne ikke bare det snødekte fortauet der de sto, men hele den nor­ ske folkesjelen, noe som – hva den enn kunne tenkes å bestå av – knapt lot seg beskrive i en enkel stillingsannonse. Han klappet med en håndflate på dokumentmappen. Annonsen lå der, klar til å trykkes, blant andre viktige papi­ rer. Men det meste ble kanskje sagt som en for­ sinket kompliment fra hans side, uten at han ventet noe annet svar enn et avferdigende smil.

Denne gangen svarte hun imidlertid ja. Uten betenkningstid. Hun var fri og frank og kunne ta imot dette «spennende» tilbudet på stående fot. Herr Daber skvatt litt av overraskelse, men hentet seg raskt inn igjen. «Du snakker om flaks!

Da kan jeg spare utlegget til en stillingsannonse i avisen.» De trykket hverandre i hånden på avta­ len og skilte lag etter å ha avtalt å møtes alle­ rede dagen etter, for at hun skulle få sjansen til å ombestemme seg, og, hvis hun nå sto fast på sin beslutning, for å gjennomgå visse formaliteter.

Kort tid etter tok hun farvel med søsteren og barna hennes og professor Arnholm og øvrige venner og bekjente. Det hele hadde gått så raskt

14

Hilde Wangel_Klas O stergren.indd 14

03.07.2019 11:01

at de fremdeles var forbløffet. På spørsmålet om hvorfor, hadde hun bare svart: «Fordi det er spennende!»

Hilde Wangel_Klas O stergren.indd 15

03.07.2019 11:01