Page 1

Gornick. Den odde kvinnen.qxp 16.12.2019 21:55 Side 1

V i v i a n G o r n i c k (f. 1935 i New York) er en amerikansk kritiker, feminist og forfatter av tretten bøker: essayer, memoarer og biografier. Heftige bånd kom ut til strålende kritikker i 1987 og har siden blitt en av vår tids høyest skattede memoarbøker. I 2019 utkom den for første gang i norsk oversettelse. Den odde kvinnen og byen (2015) fortsetter den vandringen Gornick la ut på tredve år tidligere i Heftige bånd.

Vivian og Leonard har vært venner i mer enn tjue år. New York er byen deres, og én gang i uka møtes de til en spasertur, en middag, et kinobesøk. Han er homofil med et sofistikert forhold til sin egen ulykkelighet, hun er odd og intenst selvstendig, og det de snakker om, er det ulevde livet. Sammen diskuterer og dissekerer de hverdagene, valgene, vennskapene og båndene – de brutte og de bestandige. Fylt av disse samtalene går Vivian ut i byen og møter menneskene som strømmer igjennom den. Her, i New Yorks myldrende gater og avenyer, er Vivians mor, tidligere elskere og ektemenn; her er venner og bekjentskaper; her er naboer, gamle og nye. Og, fremfor alt, her er alle de fremmede som blir synlige for hverandre i tilfeldige og flyktige glimt, på gatehjørner og i overfylte busser.

Vivian Gornick Den odde kvinnen og byen

«Nå», begynner jeg. «Hvordan er livet for tiden?» «Som et kyllingbein jeg har satt i halsen», sier han. «Jeg klarer ikke å svelge det, og jeg klarer ikke å hoste det opp. Akkurat nå prøver jeg bare å ikke bli kvalt av det.»

Vivian Gornick har levd et langt liv alene. I Den odde kvinnen og byen skriver hun vittig og bevegende om denne tilværelsens muligheter og begrensninger, om varige vennskap og om fellesskap i svermen av storbyboere. Forlaget Oktober

FORFATTERP ORTRETT: ©Mitchell Bach Forsidefoto: DeBRO CKE | Alamy Sto ck Photo O M S L AG : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EX IL D ESIGN

«morsom og elegisk og sann … en liten bok med sterk etterklang» DWIGHT GARNER, THE NEW YORK TIMES «De beste bøkene, i likhet med de beste vennene [og] de mest intime og lindrende samtalene, får oss til å føle oss forstått. De får oss til å føle oss hjemme. Den odde kvinnen og byen kan leses som en guidebok til hvordan eksistere» KATHERINE TAYLOR, LOS ANGELES TIMES «Å lese [Gornick] er en spennende, styrkende, utfordrende opplevelse» BARBARA FISHER, THE BOSTON SUNDAY GLOBE O m Heftige bånd

Vivian Gornick

Den odde kvinnen og byen Forlaget Oktober

«Gornick har skrevet en rent ut fantastisk bok, like klok som den er underholdende … nå endelig tilgjengelig på norsk, i Johanne Fronth-Nygrens musikalsk-elegante oversettelse. Heldigvis! For denne boka var en ren svir å lese» GERD ELIN STAVA SANDVE, DAGSAVISEN «Det beste jeg har vært borti på lenge … Hun klarer å kombinere en presis og detaljsterk, humoristisk menneskeskildring med en bevissthet om hva det egentlig er hun skriver om, uten at det virker verken belærende eller teoretisk» FREDRIK WANDRUP, DAGBLADET «Ualminnelig velskrevne memoarer om en kvinnes forsøk på åpenhet … sjelden har jeg lest om en mer levende og komplekst – og nettopp derfor kjærlig – beskrevet skikkelse» KENNETH MOE, aftenposten


Den odde kvinnen og byen_Vivian Gornick.indd 2

13.12.2019 10:39


Vivian Gornick

den odde kvinnen og byen Oversatt av Johanne Fronth-Nygren, mno

forlaget oktober 2020

Den odde kvinnen og byen_Vivian Gornick.indd 3

13.12.2019 10:39


vivian gornick Den odde kvinnen og byen Originalens tittel: The Odd Woman and the City: A Memoir by Vivian Gornick Copyright © 2015 by Vivian Gornick Published by arrangement with Farrar, Straus and Giroux, New York Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2020 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med: Sabon 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2020 Første opplag, 2020 Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. isbn: 978-82-495-2137-1 www.oktober.no

Den odde kvinnen og byen_Vivian Gornick.indd 4

13.12.2019 10:39


forfatterens merknad En advarsel til leseren: Alle navn og avslørende kjenne­ tegn er endret. Visse hendelser er stokket om pü, og noen karakterer og scener er sammensetninger.

Den odde kvinnen og byen_Vivian Gornick.indd 5

13.12.2019 10:39


Den odde kvinnen og byen_Vivian Gornick.indd 6

13.12.2019 10:39


leonard og jeg drikker kaffe på en restaurant i midtown. «Nå», begynner jeg. «Hvordan er livet for tiden?» «Som et kyllingbein jeg har satt i halsen», sier han. «Jeg klarer ikke å svelge det, og jeg klarer ikke å hoste det opp. Akkurat nå prøver jeg bare å ikke bli kvalt av det.» Min venn Leonard er en vittig, intelligent ­homofil mann, raffinert når det gjelder sin egen ­ulykkelighet. Raffinementet er stimulerende. En gang var vi en gruppe som leste George Kennans memoarer, og møttes for å diskutere boka. «En kultivert og poetisk mann», sa én. «En kald kriger fylt av nostalgi», sa en annen. «Svake drifter, sterke ambisjoner, og en konstant bevissthet om sin plass i verden», sa en tredje. «Dette er mannen som har ydmyket meg hele livet», sa Leonard. Leonards tolkning av Kennan ga meg fornyet glede av revisjonistisk historie – det hjemlige dramaet der jeg hver dag ser verden på ny gjennom den forulempedes øyne – og minte meg på hvorfor vi er venner. Vi deler den skadelidendes problematikk, L ­ eonard og jeg. En sterk følelse av å ha bli født inn i en skjebne­ bestemt sosial urettferdighet brenner lystig i oss begge.

7

Den odde kvinnen og byen_Vivian Gornick.indd 7

13.12.2019 10:39


Temaet vårt er det ulevde livet. Spørsmålet hos oss begge: Ville vi ha fabrikkert urettferdigheten hvis den ikke fantes der, fiks ferdig – han er homofil, jeg er den odde kvinnen – til fri benyttelse for agget? Dette spørsmålet er vennskapet vårt viet til. Spørsmålet definerer i grunnen vennskapet – gir det dets karakter og dets idiom – og har kastet mer lys over vanlige mellommenneskelige forholds mysterier enn noen annen fortrolighet jeg har opplevd. I over tjue år nå har Leonard og jeg møttes én gang i uka til en spasertur, en middag og et ­kinobesøk, enten i hans nabolag eller i mitt. Bortsett fra de to timene på kinoen gjør vi nesten aldri annet enn å snakke. Vi sier alltid: La oss skaffe billetter til et teater­stykke, en konsert, en opplesning, men ingen av oss later til å kunne organisere en kveld i forkant av at vi skal møtes. Faktum er at samtalene våre er de mest tilfredsstillende vi har, og vi tåler ikke tanken på å forsake dem så mye som en uke. Det er selvfølelsen vi har når vi snakker sammen, som trekker oss så sterkt mot hverandre. En gang ble jeg portrettert av to fotografer samme dag. Begge portrettene var av meg, utvilsomt meg, men i mine øyne så ansiktet i det ene fotografiet knust og fasettert ut, ansiktet i det andre helt. Det er det samme med meg og Leonard. Selvbildet vi utstråler til den andre, er det vi bærer med oss i tankene: det som får oss til å føle at vi henger sammen. Hvorfor, vil noen kanskje spørre, møtes vi da ikke oftere enn én gang i uka, tar inn mer av verden sammen, byr hverandre den daglige pratens trøst? Problemet er at vi begge har en hang til det negative. 8

Den odde kvinnen og byen_Vivian Gornick.indd 8

13.12.2019 10:39


Uansett omstendighetene, er glasset vårt u ­ avlatelig halvtomt. Enten gir han uttrykk for tap, skuffelse, nederlag –­ eller så gjør jeg det. Vi klarer ikke dy oss. Vi skulle gjerne sett at det var annerledes, men det er sånn livet føles for oss: Og sånn livet føles, er uunngåelig sånn livet leves. En kveld havnet jeg i uenigheter med en venn av oss som er berømt for sine debattantferdigheter. Først svarte jeg nervøst på alle utfallene hans, men snart fant jeg formen, og da forsvarte jeg standpunktene mine bedre enn han. Folk stimlet sammen omkring meg. Det var storartet, sa de, storartet. Jeg vendte meg ivrig mot Leonard. «Du var nervøs», sa han. En annen gang dro jeg til Firenze med niesen min. Hvordan var det? spurte Leonard. «Byen var ­nydelig», sa jeg, «niesen min er super. Du vet, det er vanskelig å være sammen med noen døgnet rundt i åtte dager, men vi fungerte godt sammen på reise, gikk flere kilometer langs Arno, den elva er jammen vakker.» «Det er trist», sa Leonard. «At du syntes det var irriterende å være så mye sammen med niesen din.» En tredje gang dro jeg til kysten en helg. Den ene dagen regnet det, den andre var det sol. Igjen spurte Leonard hvordan det hadde vært. «Forfriskende», sa jeg. «Regnet tok ikke motet fra deg», sa han. Jeg minner meg selv på hvordan stemmen min kan høres ut. Stemmen min som alltid har en kritisk brodd, som heller aldri slutter å uttrykke feilen, fraværet, ufullstendigheten. Stemmen min som så ofte får Leonards blikk til å flakke og munnen hans til å stramme seg. 9

Den odde kvinnen og byen_Vivian Gornick.indd 9

13.12.2019 10:39


På tampen av en kveld sammen kan en av oss impulsivt foreslå at vi skal møtes igjen i løpet av uka, men bare en sjelden gang lever impulsen lenge nok til å bli omsatt i handling. Vi mener det, selvfølgelig, når vi tar farvel – det er ingenting vi heller vil enn å fornye kontakten øyeblikkelig – men på vei opp i heisen til leiligheten min begynner jeg å merke sanseeffekten i huden av en kveld full av ironi og negative vurderinger. Ikke noe alvorlig, bare overfladiske skader – tusen ørsmå nålestikk spredd utover armer, hals, bryst – men et sted inni meg, et sted jeg ikke engang kan navngi, begynner jeg å krympe meg ved tanken på å kjenne dette igjen så snart. Det går en dag. Så en til. Jeg må ringe Leonard, sier jeg til meg selv, men hånda som skal til å gripe etter telefonen, unnlater stadig å rikke seg. Han må selvfølgelig ha det på samme måte, siden heller ikke han ringer. Den ubehandlede impulsen hoper seg opp til sviktende mot. Sviktende mot hardner til ørkesløshet. Når syklusen av blandede følelser, sviktende mot og paralysert vilje har gått sin gang, blir lengselen etter å møtes igjen akutt, og hånda som griper etter telefonen, fullfører handlingen. Leonard og jeg anser oss selv som fortrolige fordi syklusen vår er fullført på kun en uke. • I går, idet jeg kom ut av supermarkedet i enden av kvartalet, registrerte jeg i øyekroken tiggeren som støtt opptar plassen foran butikken: en liten, hvit fyr med en konstant utstrakt hånd og et fjes fullt av sprukne

10

Den odde kvinnen og byen_Vivian Gornick.indd 10

13.12.2019 10:39


blodårer. «Jeg trenger noe å spise», sutret han som vanlig, «det er det eneste jeg vil ha, noe å spise, hva enn du har til overs, bare noe å spise.» Idet jeg passerte ham, hørte jeg en stemme like bak meg si: «Her, bro. Vil du ha noe å spise? Her har du noe å spise.» Jeg snudde meg, og så en lav, svart mann med kaldt blikk stå foran tiggeren med et pizzastykke i den utstrakte hånda. «Åh, man», tryglet tiggeren, «du vet hva jeg …» Stemmen til mannen ble like kald som blikket. «Du sier du vil ha noe å spise. Her har du noe å spise», gjentok han. «Jeg kjøpte det til deg. Spis det!» Tiggeren rygget unna. Mannen foran ham snudde seg og kastet pizzaen i en søppeldunk med en bevegelse fylt av avsky. Da jeg kom til bygningen min, kunne jeg ikke la være å stoppe og fortelle Jose, dørvakten – jeg var nødt til å fortelle det til noen – hva som nettopp hadde skjedd. Jose sperret opp øynene. Da jeg var ferdig, sa han: «Å, miss Gornick, jeg vet akkurat hva du mener. Faren min ga meg en gang en real lusing for nøyaktig det samme.» Nå var det jeg som sperret opp øynene. «Vi var på baseballkamp, og en boms ba meg om noe å spise. Så jeg kjøpte ei pølse og ga den til han. Faren min, han ga meg en på tygga. ‘Skal du gjøre noe’, sa han, ‘så gjør det skikkelig. Du kjøper ikke pølse til noen uten å kjøpe brus til’n!» • I 1938, da han bare var noen måneder unna å dø, skrev Thomas Wolfe til Maxwell Perkins: «Jeg fikk en ‘fornemmelse’, og ville skrive til deg og fortelle deg

11

Den odde kvinnen og byen_Vivian Gornick.indd 11

13.12.2019 10:39


at … Jeg kommer alltid til å tenke på deg og ha de samme følelsene for deg som den fjerde juli for tre år siden, da du møtte meg ved båten og vi dro til kafeen ved elva og tok en drink og senere dro opp til toppen av den høye bygningen, og alt det underlige og praktfulle og mektige i livet og i byen lå under oss.» Byen var selvfølgelig New York – Whitman og ­Cranes by – denne sagnomsuste kontekst for skapelses­ beretningen om den unge, geniale mannen som ankom­ mer verdenshovedstaden som i et sekulært be­budelsestablå, og byen som venter på at han, og bare han, skal krysse broa, skride ned boulevarden, klatre til topps i den høyeste bygningen, hvor han endelig skal få an­­ erkjennelse som den heltemodige skikkelsen han vet han er. Overhodet ikke min by. Min by er de ­melankolske briters – Dickens, Gissing, Johnson, særlig Johnson – den hvor ingen av oss er på vei noe sted, vi er der allerede; vi, de evig jordbundne som vandrer i disse farlige og fantastiske gatene på søken etter et selv gjenspeilt i blikket til en fremmed. I 1740-årene vandret Samuel Johnson i Londons gater for å kurere seg selv for kronisk depresjon. Det London Johnson vandret i, var en pestilensens by: åpen kloakk, sykdom, fattigdom, nød; opplyst av osende lykter; menn som skar over strupen på hverandre i øde smug ved midnatt. Det var om denne byen Johnson sa: «Når en mann er lei av London, er han lei av livet.» For Johnson var alltid byen middelet til oppturen fra nedturen, stedet som tok imot hans dype ubehag, 12

Den odde kvinnen og byen_Vivian Gornick.indd 12

13.12.2019 10:39


hans monumentale uro. Gata dro ham ut av gretten isolasjon, gjenforente ham med menneskeheten, gjenopplivet den iboende sjenerøsiteten i ham, ga ham tilbake varmen fra hans eget intellekt. På gata gjorde Johnson sine varige observasjoner; her fant han sin visdom. Sent på natt, når han jaktet samtaler på kroene, opplevde han lettelsen over å se sin egen trang gjenspeilt i selskapet han fant: de som drakk og snakket om Mennesket og Gud til det demret, fordi heller ikke de ville gå hjem. Johnson hatet og fryktet landsbylivet. De lukkede, stille gatene drev ham til fortvilelse. I landsbyen mang­ let denne refleksjonen av vesenet hans. E ­ nsomheten ble uutholdelig. Meningen med byen var at den gjorde ensomheten utholdelig.

Den odde kvinnen og byen_Vivian Gornick.indd 13

13.12.2019 10:39

Profile for Forlaget Oktober

Vivian Gornick – Den odde kvinnen og byen  

Bla i boka. Leseprøve på Vivian Gornicks "Den odde kvinnen og byen".

Vivian Gornick – Den odde kvinnen og byen  

Bla i boka. Leseprøve på Vivian Gornicks "Den odde kvinnen og byen".

Advertisement