Runa Skjeldal - Eleonora

Skjeldal. Eleonora. omsl.qxp_Layout 1 17.08.2021 12:31 Side 1

Runa Skjeldal Eleonora

Runa Skjeldal er født i 1998 og har gått på Forfatterstudiet i Bø. Eleonora er hennes første bok.

Forlaget Oktober

fo r fatterfoto: baa rd h en riksen Omslagsfoto: Jena Ardell | Getty Images omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design 9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 1 7

Eleonora

Runa Skjeldal Roman | Forlaget Oktober

Ella studerer fransk, Audun er sykepleier.

De utforsker verden og hverandre, og hvem de er når de er sammen endrer seg fra situasjon til situasjon.

Eleonora er en suggererende roman om den første kjærlighetens betydning, og om forventninger og lengsler. Med stor språklig intensitet utforskes sammenhengen mellom naturen slik den arter seg både innenfor og utenfor menneskene.

Skjeldal. Eleonora. omsl.qxp_Layout 1 17.08.2021 12:31 Side 1

Runa Skjeldal Eleonora

Runa Skjeldal er født i 1998 og har gått på Forfatterstudiet i Bø. Eleonora er hennes første bok.

Forlaget Oktober

fo r fatterfoto: baa rd h en riksen Omslagsfoto: Jena Ardell | Getty Images omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design 9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 1 7

Eleonora

Runa Skjeldal Roman | Forlaget Oktober

Ella studerer fransk, Audun er sykepleier.

De utforsker verden og hverandre, og hvem de er når de er sammen endrer seg fra situasjon til situasjon.

Eleonora er en suggererende roman om den første kjærlighetens betydning, og om forventninger og lengsler. Med stor språklig intensitet utforskes sammenhengen mellom naturen slik den arter seg både innenfor og utenfor menneskene.

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 2

16.08.2021 13:23

Runa Skjeldal

eleonora Roman

forlaget oktober 2021

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 3

16.08.2021 13:23

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 4

16.08.2021 13:23

Denna berättelse skall handla om Solange och Hugo.

Den bär fördenskull icke bägges namn – Solange och Hugo.

Den bär endast den älskades namn: Solange. willy kyrklund, s o l a n g e (1951)

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 5

16.08.2021 13:23

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 6

16.08.2021 13:23

hornuglas rop. lyden av fuglevinger. Den duv­ ende grenen, og fuglen fra det ene grantreet til det andre, det rasler. Gjennom granbaret strever sola seg ned til vannoverflaten. Brygga ligger halvråtten og dupper, vannet siver gjennom treverket, over føttene mine. Ytterst stikker en rusten spiker ut. En fisk bry­ ter vannspeilet, og ringmønstre sprer seg. Audun tar hånda mi, tar sats. Jeg rekker å nøle, kjenner et rykk i armen, og vi er under vann.

Tjernet sluker oss, det er iskaldt. Auduns kropp er hvit i det grønngrumsete vannet. Luftboblene følger etter svømmetakene hans. Jeg sparker fra, svømmer opp, og trekker pusten. Audun er nesten over på den andre siden, håret hans ligger klistret til hodet, han snur seg i vannet, ser mot meg.

Huden er fortsatt fuktig, jeg drar jeansen på, fester knappen. Audun rufser håret sitt i håndkleet. Bryst­ vortene mine syns gjennom trøya, jeg drar ­ullgenseren over, den er blå, klør oppetter armene.

7

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 7

16.08.2021 13:23

Jeg trekker granskogen ned i lungene, dytter en gren til siden, nålene stikker mot den kalde håndflaten min.

– Før trodde man epileptiske anfall var demon­ beset­telser, sier Audun.

Da jeg setter opp håret, glir ullgenseren opp, og jeg vet hvor han har blikket, på rumpa, på innsvingnin­ gen ved korsryggen. Hestehalen er tung, slenger fra skulder til skulder. Jeg presser vann ut, og en kulde­ gysning løper gjennom nakken.

– Jeg så en demon i Frankrike en gang, sier jeg.

Kinnene og ørene mine er varme, men kulda fra tjernet sitter i, jeg blåser i hendene og forteller Audun at Mamie vekket meg i grålysningen. Det luktet av smør og butterdeig fra bakeriene. Mamie ville være første kunde. På vei hjem stoppet vi ved en kirke.

Vann­kasterne var formet som forvrengte og ­groteske demoner, skulpturert for å frakte regnvann vekk fra kirkeveggen, for å skremme onde ånder. Jeg husker varmen fra croissantene i papirposen og at en av demonene beveget på den store, åpne kjeften. Den hadde horn og knoklete ledd, bena og armene var like lange, vingene utslått.

Jeg snur meg, Audun gliser og trekker meg nær­ mere. Røttene i jorda kjennes gjennom skoene. En kvist knekker under Auduns fot. Jeg hakker tenner, drar ned ermene på genseren.

– Vi overvurderte sola, sier han, og slipper meg.

En mann kommer gående. Jeg tråkker ut av stien.

Han har universitetslogoen på genseren, det er som om jeg har sett ham før.

8

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 8

16.08.2021 13:23

– Sprekt å ha badet nå, sier han, og ser på meg.

– Jo, sier jeg, og føler jeg må følge opp, men jeg slår blikket ned på stien.

En barkebille kravler over skoen min.

– Kjente du ham? spør Audun.

– Jeg vet faktisk ikke helt.

Det går over i traktorvei og løvtrær. Gåsungene står utsprunget over seljetrærne. Jeg brekker av gre­ ner, samler dem i bukett.

I utkanten av skogen kan vi se helt til sykehuset.

Den gule malingen ser grå ut herfra.

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 9

16.08.2021 13:23

grønnskjæret i metallet. Hofta så vidt hevet fra salen, hælene trår dypt ned i stigbøylene, sta­ tuen er tilgriset av fugledritt. Den opplyses av ei lykt i ridderens venstre hånd. Høyre med tak om skaftet på sverdet, metallet er blankere der, glatt. Jeg teller seks fjerne slag fra klokketårnet og ser mot hoved­ inngangen til sykehuset. Audun må være sliten, han ­glemmer å spise på nattevakt.

Sirener uler, ridderen til hest flommes støtvis over av blålys. En ambulanse kjører forbi den åpne plas­ sen, rundt hjørnet mot ambulansemottaket. Sirenene slukkes.

Jeg stopper før de automatiske dørene reagerer, tar siste slurk av kaffen før jeg kaster pappkoppen i søppelkassa.

I resepsjonen sitter Nina, ansiktet er blekt i lyset fra pc-skjermen. Med ytterjakka under armen kom­ mer Audun nedover korridoren. Adgangskortet svinger fra side til side over brystet. Nina gløtter opp fra skjermen og sier noe til ham idet han passerer.

Jeg merker at jeg har blitt stående og smile. Audun

10

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 10

16.08.2021 13:23

setter opp tempoet, dørene åpnes og han klemmer meg, gjør seg tung, jeg forsøker å holde ham oppe.

– Tenk at du er her, sier han.

Han legger tørre hender om ansiktet mitt, de luk­ ter desinfeksjonsmiddel. Han klemmer kinnene mine sammen.

– Fisken, sier han, og kysser meg.

Vi passerer statuen. Audun måtte vekke ei med hjernerystelse annenhver time, han gjesper, sier at en blodpose sprakk og at det meste traff ham.

En mann sykler forbi oss med en puddel i bånd.

Lyktestolpene i parken er fortsatt tent, de kaster skyg­­ge over to kvinner på en benk. En av dem heller tevann fra termosen i en kopp, holder begge hendene om koppen og blåser. Hun smiler da den andre hvi­ ler hodet mot skulderen hennes. Audun setter opp tempoet ut av parken. Han sakker først av da jeg må småjogge et par skritt.

– Unnskyld, sier han. – De venter på resultat fra en prøve.

Jeg tar hånda hans.

Det risler fra en vannstråle som treffer bassenget bak oss. Vi sitter på kanten, og Audun drar den ene foten ut av skoen, masserer undersiden. Det l­ukter tåfis.

Jeg snur meg og ser den nakne gutten med ørret, vannet ut av en gapende fiskemunn.

Duene samler seg rundt oss, kurrer.

11

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 11

16.08.2021 13:23

– Jeg har ingenting, sier jeg, holder hendene frem mot dem.

En av duene flakser opp på foten min, jeg trekker foten til meg.

– Det er marked her senere i dag.

– Det er jo bare ræl, sier Audun.

Jeg setter meg tettere, stryker ham over ryggen.

– Jo, men allikevel.

Et lys blir tent i boligblokka, en kvinne vugger et barn på armen, jeg ser barnets røde ansikt. Lyset ten­ nes i leiligheten ved siden av. Audun kipper på seg skoen.

Det første sollyset legger seg på kirkens spir, på det gamle klokkerommet, lyset strekker seg ned over de mosegrodde takrennene. Audun stikker hånda si inn i baklomma mi, lukker øynene og nyter sola som tref­fer ansiktet. Han gjesper, det smitter, jeg gjesper også.

Neonskiltet gløder foran kinoen. En av plakatene er større enn de andre, et rødt rom, en kvinne sett bak­fra, ikledd en silkekjole, de tynne stroppene over skul­­drene, jeg vet hvor Audun har blikket.

– Skal vi se den? spør han.

– Det kan vi godt, sier jeg, og skjuler et smil.

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 12

16.08.2021 13:23

gjennom persiennene ligger lyset i riller over Auduns bryst. Det hever og senker seg. På ­nattbordet står gåsungene i en vase, nesten tomme for vann.

Auduns analoge kamera står ved siden av vasen, etter hvert vil det drysse fra gåsungene. Jeg trekker dyna lenger opp mot halsen hans, husker ­fragmenter fra Ravels strykekvartett. Bevegelsen i tradisjonell sonate­form, to kontrasterende temaer, det første sti­ ger og faller i en lang bue. Jeg legger meg tettere inn mot Audun, benet mitt over hans og armen over magen. Det varme brystet, lukten av hud, jeg hører at pusten hans blir tyngre.

13

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 13

16.08.2021 13:23

det er lett å se hvilken postkasse som er vår, klistre­merker formet som glitrende gjess holder navnelappen på plass i hvert sitt hjørne. Ei dør blir åpnet noen etasjer lenger opp, skritt lyder ned­ over trappene. Jeg vrir om nøkkelen til postkassa, ­gjenkjenner Papis enkle håndskrift på en kremhvit konvolutt, poststempel fra Frankrike, sendt med fly. En dame kommer forbi med skittentøyskurv, vi ­hilser, hun fortsetter en etasje ned i v­ askekjelleren.

Jeg spretter opp konvolutten, det er et fotografi, med ved­lagt brev. Papi skriver at han gjerne vil ha besøk i sommer, hvis jeg kunne tenke meg å holde min gamle bestefar med selskap. Jeg kan se ham for meg i huset, kanskje satt han ute på terassen foran eple­ hagen og skrev til meg.

Fotografiet er tatt en julaften vi feiret i Frankrike.

Den fem år gamle jenta på bildet har på seg ei hvit maskinsydd strikkejakke, bare kneppet igjen med én knapp over brystet. Hun har lubne barnehender, og jeg kjenner sitroner, appelsiner, skistaver og pap­ pas hånd, barbiedukker, alle brødskivene med lever­ postei, fingrene dyppet i sukkerposen, en gang veltet 14

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 14

16.08.2021 13:23

hendene en åpen melkekartong, og det luktet surt av kjøkkenet i ei uke, jeg kjenner et ansikt, t­ommelen over et kinn, hendene som vaskes i lunkne vannstråler, fingertuppene gnis over øynene, nå holder de foto­ grafiet.

Under strikkejakka hadde jeg en rødrutet kjole, helt nederst en påsydd bord med perler. Føttene i tjukke strømpebukser, jeg strakk armene ut til siden, snurret, ansiktet ble skjult bak de store krøllene. Det var mamma som klippet meg på den tiden. Perle­ spennen i håret hadde jeg stjålet, jeg tok den fra Mamies smykkeskrin på badet og pakket spennen ned i trillekofferten min. I taxien på vei til flyplassen tilstod jeg alt til pappa, da det var for sent å snu, nå vet jeg ikke hvor den er.

Det er rart å tenke på at tvillingene ikke var til ennå den julen, at jeg har levd uten dem som ­søstre.

Nå er de seksten, og denne våren er de for første gang alene hjemme. Mamma og pappa turnerer med orkesteret, og jeg lurer på om de er fremme i Finland ennå, om en måned skal de spille i et dansk fengsel, før de drar videre nedover i Europa.

I bakgrunnen på fotografiet løser Mamie et kryss­ ord, mamma har sovnet på sofaen med g­ avepapir lagt over seg som ei dyne. Jeg trodde ikke jeg kom til å gråte i Mamies begravelse, men da organisten la første akkord og den fikk runge mellom s­ teinkirkens vegger, bare gråt og gråt jeg og klarte ikke stoppe før vi var utenfor og det var sol og altfor varmt til å være ikledd svart. Jeg fikk en klem av Léo, jeg hadde 15

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 15

16.08.2021 13:23

ikke møtt fetteren min på seks år. Sist jeg så ham satt vi i solveggen, lent inn mot boden. Léo lærte meg å legge edderkoppkabal i grusen, han sa at man kunne jukse ved å lage en bitte liten rift i jokeren, eller esset, hvis det var en godt brukt kortstokk. Tvillingene løp rundt og lekte med Léos sanktbernhardshund, en valp. Martha ble bitt, men det var Anine som skrek først. Det var Léos hund, men jeg var eldst, og det var mine søsken. Da valpen bet til og ikke ville slippe tak i armen hennes, bare stod jeg der. Léo ropte Texas, Texas, men den slapp ikke. Anine gråt og til slutt slo Léo valpen med en stokk. Den slapp armen og løp klynkende vekk. Texas måtte avlives, og Martha måtte sy åtte sting. Etterpå spøkte pappa med at han endelig kunne se forskjell på tvillingene.

Fotografiet av meg i den røde kjolen er tatt hjemme hos Léo. Han er ett år yngre enn meg, jeg lurer på om det fortsatt kan merkes.

I tredje etasje finner jeg en oransje sokk, jeg l­egger den midt i trappa så damen helt sikkert legger merke til den.

Eleonora_Runa Skjeldal.indd 16

16.08.2021 13:23

Skjeldal. Eleonora. omsl.qxp_Layout 1 17.08.2021 12:31 Side 1

Runa Skjeldal Eleonora

Runa Skjeldal er født i 1998 og har gått på Forfatterstudiet i Bø. Eleonora er hennes første bok.

Forlaget Oktober

fo r fatterfoto: baa rd h en riksen Omslagsfoto: Jena Ardell | Getty Images omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design 9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 1 7

Eleonora

Runa Skjeldal Roman | Forlaget Oktober

Ella studerer fransk, Audun er sykepleier.

De utforsker verden og hverandre, og hvem de er når de er sammen endrer seg fra situasjon til situasjon.

Eleonora er en suggererende roman om den første kjærlighetens betydning, og om forventninger og lengsler. Med stor språklig intensitet utforskes sammenhengen mellom naturen slik den arter seg både innenfor og utenfor menneskene.

Skjeldal. Eleonora. omsl.qxp_Layout 1 17.08.2021 12:31 Side 1

Runa Skjeldal Eleonora

Runa Skjeldal er født i 1998 og har gått på Forfatterstudiet i Bø. Eleonora er hennes første bok.

Forlaget Oktober

fo r fatterfoto: baa rd h en riksen Omslagsfoto: Jena Ardell | Getty Images omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design 9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 1 7

Eleonora

Runa Skjeldal Roman | Forlaget Oktober

Ella studerer fransk, Audun er sykepleier.

De utforsker verden og hverandre, og hvem de er når de er sammen endrer seg fra situasjon til situasjon.

Eleonora er en suggererende roman om den første kjærlighetens betydning, og om forventninger og lengsler. Med stor språklig intensitet utforskes sammenhengen mellom naturen slik den arter seg både innenfor og utenfor menneskene.