Synne Øverland Knudsen - Gode lesere

Page 1

Øverland Knudsen. Gode lesere.qxp 18.08.2021 09:37 Side 1

Synne Øverland Knudsen er født i 1989. Hun har bakgrunn som musiker og driver forlaget Fanfare. Gode lesere er hennes første roman.

Forfatterfoto: Signe Fuglesteg Luksengard Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design

Hun kommer fra bygda og har oppsøkt kulturlivet med troen på at hva som helst er mulig der. Hun er overbevist om at hvis hun bare holder kjeft lenge nok, holder kjeft om alt hun ser og bare tilpasser seg de merkelige omgangsformene, snakkemåtene og alliansene, så skal det oppstå noe bra på den andre siden. Men nå er hun blakk. Eller er det bare en helt vanlig livskrise hun føler på? Hun er i tvil. Er det egentlig mulig å komme utenfra og finne sin plass der inne? Og hvordan skal hun håndtere at en sjef i et av landets største forlag, har begynt å tro at det er hun som skal redde ham fra desillusjonen? GODE LESERE er en desperat redegjørelse fra innsiden av litteraturfeltet. En frodig og oppslukende fortelling om å stå utenfor og innenfor på samme tid, og om å ikke miste seg selv i en kultur som er i endring.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 8 9 4

Synne Øverland Knudsen GODE LESERE FORLAGET OKTOBER

Synne Øverland Knudsen

GODE

LESERE ROMAN : FORLAGET OKTOBER


Gode lesere_Synne Øverland Knudsen .indd 2

16.08.2021 20:04


Synne Øverland Knudsen

gode lesere Roman

forlaget oktober 2021

Gode lesere_Synne Øverland Knudsen .indd 3

16.08.2021 20:04


Gode lesere_Synne Øverland Knudsen .indd 4

16.08.2021 20:04


banken hadde flyttet fra et romslig lokale gjemt opp en rulletrapp, til et snertent lokale på bakkeplan. Det måtte være fordi det nå handlet mer om ­eksponering enn om faktisk funksjon. Det var hun i hvert fall overbevist om, der hun stod, foran inngangen som ikke åpnet seg. Det var ikke første gang hun ikke nådde opp til sensoren. Hun var vant til dette, hadde utviklet en slags strategi i møte med dette, så det tok ikke lang tid før hun heiste seg opp på tå, gikk et skritt fram, gikk et skritt tilbake, bikket hodet til høyre, bikket hodet til venstre, forsøkte å bevege skrotten akkurat nok til å aktivere teknologien. Da dette ­trikset ikke fungerte, ble hun stående og glane inn døra i et ­forsøk på å få kontakt med noen. Det kunne være hvem som helst, men det var ingen der som hun kunne se. Ingen med en løs nok tittel til å hjelpe henne, ingen som stod med hendene i kors, vandrende med blikket. Det var bare en boks der, en boks man kunne trykke på for en kølapp, festet til en stolpe med en skjerm på. Derfor måtte hun bare stå sånn, og vente, stirre og irritere seg over hele opplegget, til noen skulle ut og dørene åpnet seg innenfra. 5

Gode lesere_Synne Øverland Knudsen .indd 5

16.08.2021 20:04


Da hun gikk mot innskuddsautomaten, knuget hun armen rundt bærenettet. Hun forsøkte å presse det inntil kroppen, så myntene ikke skulle skrangle. Framme ved det grå apparatet, puttet hun bankkortet i hullet, holdt hånden over tastaturet og tastet koden. Deretter dro hun opp en gjennomsiktig brødpose fra b­ ærenettet, og brukte begge hender for å snu den og vippe ­myntene over ­kanten. Hun ristet for å få ut noen siste k­ rone­stykker som hadde festet seg til plasten, og kjente seg lettere da hun lukket luken og hørte metallet ramle lenger inn i auto­ maten. Det dukket opp et valg på skjermen, om å avslutte eller føre inn sedler. Hun valgte det siste og trakk opp en enslig sammenbrettet seddel fra innerlomma på jakka. Nå hadde det blitt kø bak henne også. Hun snudde seg for å se hvor mange det var, og mannen som stod fremst, ikledd så lyse jeans at det fikk ham til å virke ­upålitelig, skiftet posisjon med føttene. Det var heldigvis bare to stykker i kø, noterte hun seg, og siktet seddelen mot ­hullet. Hun slapp armene ned mens hun ventet på en ny be­­ skjed på skjermen. Da ble seddelen spyttet ut igjen. Den falt sørgelig alene mot gulvet, og hun bøyde seg raskt for å gripe den. Hun forsøkte å beholde roen, men begynte øyeblikkelig å stresse, for seddelen hadde hun fått av en mann som hadde kjøpt noe teknisk utstyr hun hadde hatt liggende. Det hadde vært så typisk om ­seddelen ikke var ekte, tenkte hun, og kom hun på hvordan hun, helt faktisk, hadde fått en dårlig følelse da kjøperen hadde insistert på å betale med kontanter, gitt henne 6

Gode lesere_Synne Øverland Knudsen .indd 6

16.08.2021 20:04


seddelen i hånden og nektet å gå fordi han så gjerne ville ­diskutere funksjonen på teknikken, men der og da hadde det ikke slått henne at det var fordi han hadde ­kommet med en råtten seddel. Tvert imot hadde hun inntatt en annen form for paranoid p ­ rivatselgerholdning, og tenkt at mannen, som var så tynn i håret at man kunne se gjen­ nom til den bleke skallen hans, brukte ­anledningen for å sosialisere eller noe enda verre, og at det var derfor han tråkket seg nærmere ansiktet hennes mens han snakket, med noen grønne gravende øyne. Det var øynene hun hadde hengt seg opp i, ikke seddelen. Ikke et øyeblikk hadde det slått henne at seddelen kunne være falsk, og det hadde heller ikke slått henne hvor ­avhengig hun var av den. Dette oppdaget hun først nå, der hun stod med seddelen mellom hendene, plutselig håpløst klar over at det ikke bare var hun som trengte den, men også det lille forlaget hun drev, ikke minst forfatterne hun hadde ansvar for, og deres velvære, trygghet og framtidsutsikter. Det fantes en rekke måter hun hadde lappet sammen sin egen og forlagets overlevelse tidligere, men dette måtte bli den siste. Selge unna eiendelene sine. Hun hadde startet på loftet først, båret ned et par bokser med noe gammelt utstyr, og med støv på fingrene gravd fram en mygg og en opptaker, og det fikk være greit, det fikk bare gå, alle de ubetydelige dingsene sine plasserte hun på gulvet og regnet på det, og så fortsatte hun l­etingen, fant et nesten komplett porselensservise, en vinter­ jakke som var i så myk ull at hun ikke fikk eksem av den, pluss en symaskin hun aldri hadde brukt, men som hun hadde fått da hun flyttet for seg selv, sammen med 7

Gode lesere_Synne Øverland Knudsen .indd 7

16.08.2021 20:04


et kurs hun aldri hadde meldt seg på. Og etter at hun hadde fått oversikt over loftet, hadde hun begynt å tenke på alt rundt seg på den måten, som potensielle verdier hun kunne omsette til harde kontanter. For eksempel et litografi hun hadde arvet, som hun hektet av kroken og balanserte mot skohylla, før hun teipet opp en pla­ kat for å dekke over det bleke rektangelet som stod igjen på veggen. Helt til slutt hadde hun hentet ned bunaden, med initialene hennes brodert inn i kragen. Hun hadde hengt den i gangen, og så hadde den blitt hengende der, for lenger enn det hadde hun hittil ikke klart å komme, men likevel var den der, hver gang hun dro ut og kom hjem, som en konstant påminnelse om muligheten. Det hadde framstått som selvsagt, et nødvendig resultat av hennes eget valg, om å starte noe selv i stedet for å gjøre noe trygt. Hun hadde bare oppsøkt kulturlivet med den viltre gleden hun hadde møtt det med som barn, med en urokkelig tro på at alt var mulig der. Og nettopp fordi hun hadde vært så dum å tro på noe så idiotisk, måtte hun selv ta ansvar for konsekvensene. Det var først nå, mens hun stod der i banken, med to flate hender klemt over seddelen for å gjøre den så rett og medgjørlig for automaten som mulig, at det gikk opp for henne at dette ikke lenger var noe hun bare kunne tenke seg ut av. For hvis følelsen av overlevelse nå var knyttet til denne lap­ pen, var det over. Ingen av eiendelene hennes, ingen vilje­ styrke og ingen av fintene hun hadde brukt tidligere, ville redde henne ut av denne knipen. Ikke å klippe seg med kjøkkensaksen eller gå til fots uansett hvor hun skulle, ikke å nippe til det ene glasset hele kvelden eller bare 8

Gode lesere_Synne Øverland Knudsen .indd 8

16.08.2021 20:04


spise ute når hun gjorde det med forfattere, eller droppe ferie, svømmetrening, diverse hygieneartikler og alt som kunne ligne en hobby, ikke minst holde munn om alt dette og i stedet legge inn dobbel innsats og formulere noen malplasserte tordentaler om viktigheten av små, idealistiske foretak i litteraturfeltet. Hun dro håndflaten en siste gang over seddelen og puttet den inn. Hun var forberedt nå, stod med hånden under luken og ventet på at automaten skulle sende den ut igjen. Men denne gangen gikk det. På skjermen dukket det opp et nytt alternativ, strengt tatt var det mer av et spørsmål, om pengene skulle overføres til konto­ nummeret som var oppført. Hun trykket på knappen som stod på linje med ok, deretter på knappen som stod på linje med ferdig, og til slutt på knappen for k­ vittering. Hun tok kortet og kastet et siste blikk mot skjermen for å forsikre seg om at hun var logget ut, gikk raskt forbi køen og mot utgangen. Først da hun var kommet ut og hadde rundet hjørnet, så hun ned på lappen, lette seg fram til tallene. Innskudd 1590, status etter innskudd 2250. Samtidig oppdaget hun at hun fremdeles holdt den gjennomsiktige brødposen i hånden. Den var svakt misfarget av myntene og ville luktet en blanding av metall og gammelt brød om hun hadde løftet den mot nesen og kjent etter. I stedet krøllet hun den fort sammen og la den tilbake i bærenettet.

Gode lesere_Synne Øverland Knudsen .indd 9

16.08.2021 20:04


rester av brødmat, syltetøy og en salat med pasta­ skruer stod igjen på kjøkkenbenken midt i rommet. ­Veggene var nymalte, pærene i taket skiftet ut. Bordene og stolene var beiset på nytt og organisert som langbord. Noen bilder som tidligere hadde hengt på ­veggen, var pakket inn i bobleplast og stablet i et hjørne. Bare noen blasse buketter, tørket og fordelt utover bordene i ovale glassvaser, skilte rommet slik det så ut nå, fra en hvilken som helst skolekantine. Det var opplyst og glatt, som en totalrenovert bolig. Dessuten var det helt stille der inne. Hun hadde vært der flere ganger tidligere, men aldri hadde det vært så stille. Det fantes riktignok spor av det gamle snirklet som hadde preget rommene tid­ligere, for eksempel det røde fløyelsteppet som sneglet seg opp­ over trappetrinnene til andre etasje, eller restene av det tunge interiøret som var skjøvet til den andre delen av spiserommet. Slike ting som dette, selv hvor utdatert og forfallent det hadde sett ut, selv hvor mange sprekker det hadde vært i malingen på veggene, eller hvor guffent og innrøykt det hadde fått rommene til å virke, hadde ­alltid gjort at hun følte seg avslappet der inne. Det hadde fått henne til å glemme at lokalet tilhørte et av de tre 10

Gode lesere_Synne Øverland Knudsen .indd 10

16.08.2021 20:04


største skjønnlitterære forlagene som landet hadde klart å ­produsere. I stedet hadde det føltes som en gedigen generasjonsbolig. Noe som hadde f­orplantet seg videre i dem som jobbet der. Særlig de eldre, som var flere år forbi pensjonsalderen, og som i mangel av et bedre ord var litt gnålete, litt mye, snakket uten å trekke pusten, brusende med en entusiasme som satte seg i de ufor­ melige frakkene deres, de krøllete skjortene, brillene de satte på nesetippen når de lot seg rive med av en s­ amtale, rufset i kantene som viste seg i sånt som en stabel av ­skåler med rester av blomkålsuppe på pulten, papirer og en haug av penner, hvorav minst én falt jevnlig på gulvet, og som de måtte snurre tre hundre og seksti grader rundt på kontorstolen for å lete etter. Alt dette hadde hun likt, så mye at det hadde veid opp for h ­ vordan de ­alltid var ­forsinket med å svare på e-post, hvordan bøkene de utga så tilsvarende bakpå ut: tradisjonelt innbundet med ­geltex og vareomslag, illustrert med et arkivfotografi og typografien smelt over, gjerne med et snev av løkkeskrift i seg. Da viste Torjus Munter seg øverst i trappa. Halla, ropte han til henne og dumpet nedover trinnene. Han var en røslig mann, og som om han levde opp til navnet sitt, var han kjennetegnet av en iver, en form for dvask, l­ettvint glød, som alltid smittet over på bøkene han jobbet for å bringe ut til bokhandlere og lesere. Nå var han ­solbrun og kom rett fra surfekurs på Lanzarote. Det v­ isste hun fordi han allerede hadde fortalt det over e-post. Det lange blonde håret som han alltid trakk bakover i en 11

Gode lesere_Synne Øverland Knudsen .indd 11

16.08.2021 20:04


stram hestehale, hadde fått to bleke striper, på hver side av midtskillen. Han var den nye generasjonen på huset, om man kunne kalle det en generasjon, om det var nyt­ tig å ta i bruk generasjonsbegrepet i det hele tatt, for å betegne denne spredte samlingen av nyansatte som hadde kompetanse på marked, kommunikasjon og salg, nye kanaler og formater, og for lesergruppa som hadde fått navnet «unge lesere». Torjus Munter var en av dem som på kort tid hadde steget i gradene. Nå var tittelen hans markedssjef, og de hilste gjennom å klapse, som i dette øyeblikket virket som en gyllen middelvei mellom omfavnelse og formelt håndtrykk. Deretter g­ eleidet han henne bort til den andre avdelingen i kantinen, den som lå langs vinduene ut mot plassen og som hadde bevart noe av den tidligere stilen, med en monarkisk palett, mørke trebord og noen sofabenker med et mønstrete fløyelstrekk. Hun satte seg ned, småpratet ufortrødent, mens ­Torjus Munter ble stående. Han sjekket stadig vekk telefonen og unnskyldte seg til slutt med at han bare skulle gå ut og hente Johan, som han kalte sjefen for kommu­nikasjon og marked hos en av deres største forlags­konkurrenter, og som akkurat nå ventet nede i resepsjonen. Så snart han hadde forlatt henne der, tok hun opp sin egen tele­ fon, sjekket e-post selv om det ikke hadde kommet noen varsler. Hun ventet til den hadde o­ pp­datert seg. Ingenting. Det var som om innboksen hadde endret seg i sekundet hun hadde tatt på seg dette oppdraget, hvor den hadde begynt å fylles med andre navn og opp­ gaver, og som hadde bidratt til at hun plutselig følte 12

Gode lesere_Synne Øverland Knudsen .indd 12

16.08.2021 20:04


seg opptatt, i det minste kimen til snart å bli opptatt, adrenalinet ved å ane konturene av opptattheten som skulle komme. Men hva hadde hun holdt på med før dette, hadde det ikke vært noen ting? Hadde det ikke vært en ordentlig jobb? Hva hadde hun gjort hvis ikke dette hadde ramlet ned som en løsning i fanget hennes? Disse spørsmålene stilte hun seg, men hun rakk ikke å finne noen gode svar, for i samme øyeblikk kom ­Torjus Munter gående tilbake gjennom kantinen sammen med Johan, altså Johan ­Bøygen, sjef for kommunikasjon og marked i et av landets tre største forlag, og som de hadde utsatt møtet for ved flere anledninger, fordi han stadig var på reise, eller utga seg for å være på reise, og dette siste hadde hun tolket på den måten fordi hun syntes han gjorde sånt nummer ut av å være flott. Da skulle jeg gjerne kommet i nystrøken skjorte fra konferanse, hadde han for e­ ksempel skrevet ved en av utvekslingene deres den siste tiden, før han like etter hadde supplert med et men det kan jeg dessverre ikke, for flyet mitt lander først 17.32. Det var flere år siden hun første gang hadde merket seg ham på en boklansering. De hadde stått i en sirkel, hun og noen eldre menn hun så vidt kjente, da han hadde gått forbi. Mennene hadde vekslet noen ord med ham, om det var sant hva de hadde hørt, at han hadde tatt seg permisjon for å skrive, og så hadde de komplimentert ham for å være utrolig modig, som var ordene de hadde brukt, noe Johan Bøygen både hadde svart takk og bydd på en forklaring til, for han hadde alltid drømt om det, som han hadde sagt med et romantisk tonefall, han hadde alltid drømt om å skrive. Han hadde ikke hilst på henne, 13

Gode lesere_Synne Øverland Knudsen .indd 13

16.08.2021 20:04


ikke vedkjent seg henne med blikket, men oversett henne på monstrøst vis, og så hadde han gått videre, opp på scenen, hvor han hadde intervjuet forfatteren som satt og ventet. Selv hadde hun blitt stående og tenke på alt mulig annet, blant annet hvordan de hadde kom­ plimentert ham, hvordan han hadde takket, og på hvil­ ken måte dette måtte speile hvordan dette feltet og disse posisjonene hadde en helt egen tiltrekningskraft på noen s­ pesifikke typer. Gjennomgripende hetero menn som kappet om å være mest tander. Siden den gang hadde hun av og til latterlig­gjort ham inni seg, som et slags parodisk ­symbol på litteraturfeltet, et symbol hun kunne være i opp­osisjon til. Hun hadde ikke visst hva navnet hans var eller hvilken rolle han egentlig hadde, bare replikken og tonefallet hadde blitt stående. Jeg har jo ­alltid drømt om å skrive. Etter det hadde hun støtt på ham i parken like ved kontoret, løpende med en barne­ vogn foran seg, og de samme bedende øynene. Redd meg!

Gode lesere_Synne Øverland Knudsen .indd 14

16.08.2021 20:04


Øverland Knudsen. Gode lesere.qxp 18.08.2021 09:37 Side 1

Synne Øverland Knudsen er født i 1989. Hun har bakgrunn som musiker og driver forlaget Fanfare. Gode lesere er hennes første roman.

Forfatterfoto: Signe Fuglesteg Luksengard Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design

Hun kommer fra bygda og har oppsøkt kulturlivet med troen på at hva som helst er mulig der. Hun er overbevist om at hvis hun bare holder kjeft lenge nok, holder kjeft om alt hun ser og bare tilpasser seg de merkelige omgangsformene, snakkemåtene og alliansene, så skal det oppstå noe bra på den andre siden. Men nå er hun blakk. Eller er det bare en helt vanlig livskrise hun føler på? Hun er i tvil. Er det egentlig mulig å komme utenfra og finne sin plass der inne? Og hvordan skal hun håndtere at en sjef i et av landets største forlag, har begynt å tro at det er hun som skal redde ham fra desillusjonen? GODE LESERE er en desperat redegjørelse fra innsiden av litteraturfeltet. En frodig og oppslukende fortelling om å stå utenfor og innenfor på samme tid, og om å ikke miste seg selv i en kultur som er i endring.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 8 9 4

Synne Øverland Knudsen GODE LESERE FORLAGET OKTOBER

Synne Øverland Knudsen

GODE

LESERE ROMAN : FORLAGET OKTOBER


Øverland Knudsen. Gode lesere.qxp 18.08.2021 09:37 Side 1

Synne Øverland Knudsen er født i 1989. Hun har bakgrunn som musiker og driver forlaget Fanfare. Gode lesere er hennes første roman.

Forfatterfoto: Signe Fuglesteg Luksengard Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design

Hun kommer fra bygda og har oppsøkt kulturlivet med troen på at hva som helst er mulig der. Hun er overbevist om at hvis hun bare holder kjeft lenge nok, holder kjeft om alt hun ser og bare tilpasser seg de merkelige omgangsformene, snakkemåtene og alliansene, så skal det oppstå noe bra på den andre siden. Men nå er hun blakk. Eller er det bare en helt vanlig livskrise hun føler på? Hun er i tvil. Er det egentlig mulig å komme utenfra og finne sin plass der inne? Og hvordan skal hun håndtere at en sjef i et av landets største forlag, har begynt å tro at det er hun som skal redde ham fra desillusjonen? GODE LESERE er en desperat redegjørelse fra innsiden av litteraturfeltet. En frodig og oppslukende fortelling om å stå utenfor og innenfor på samme tid, og om å ikke miste seg selv i en kultur som er i endring.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 8 9 4

Synne Øverland Knudsen GODE LESERE FORLAGET OKTOBER

Synne Øverland Knudsen

GODE

LESERE ROMAN : FORLAGET OKTOBER