Sandra Lillebø - Tingenes tilstand

Lillebø. Tingenes tilstand.qxp 15.07.2020 13:15 Side 1

«Sandra Lillebøs diktsamling er open og lettlesen. Språket er presist, ofte prega av humor, alltid av kreativt overskot. Det gjer denne boka til noko langt meir enn ei sjukehistorie.

Det er ei diktbok som det er lett å like, trass det mørke emnet» Tore Elias Hoel, Dag og Tid

Terje Thorsen, Dagbladet, Årets beste bøker 2011

«Sandra Lillebøs første bok reflekterer tre av de viktigste egenskapene en forfatter kan ha: innsikt i det menneskelige, noe av viktighet å formidle, og et presist språk å formidle det i» Fartein Horgar, Adresseavisen

Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design

9

7 8 8 2 4 9

5 2 2 6 6 8

Om Alt skal skinne og blø (2016) «eg [er] ikkje er i tvil om at me her har fått ein ny poetpersonlegdom med sitt eige stoff og sin eigen stil … Eg veit at Sandra Lillebø har klart det ho sannsynlegvis sette seg føre med desse dikta, ho har fått språket til å skina og blø»

Tingenes tilstand

«Det som kleppar tak i meg med Lillebøs dikt, er det enkle grepet, attpåtil i svært korte dikt, som påkallar komplekse attomliggande samanhengar, avslørar makt og leverer verdfulle innsikter knytt til den gjengse språkbruken» Sindre Ekrheim, humbaba.no

«Sandra Lillebøs dikt tenker på måter som åpner for at leseren selv kan ta stilling ... Lillebø har et selvsikkert og velsmurt språk. Kanskje nettopp derfor virker diktene enkle ved første øyekast.

Gjennom bokens fortellende ramme – veien fra vugge til morskap – tilføres de imidlertid ytterligere betydning og flere tolkningsmuligheter» Katrine Heiberg, Morgenbladet

Forlaget Oktober

Sandra Lillebø er født i 1978 i Ålesund og bor i Bergen. Hun debuterte som forfatter i 2011 med diktsamlingen Navnet på den ensomme er frigitt. I 2016 kom hennes andre bok, diktsamlingen Alt skal skinne og blø. Tingenes tilstand er hennes første roman.

Sandra Lillebø

Helge Torvund, Klassekampen

Tingenes tilstand

«‹nå blir jeg snart avslørt/jeg har ingen ting å melde› skriver Sandra Lillebø i sin debutsamling og tar sjølsagt helt feil. Hun har svært mye å melde, og hun melder det med rå og særegen eleganse. Dette er poesi som lukter baktrapp og hulgang. Dette er diktsamlinga jeg bærer med meg for tida»

Slik er det blitt: Det er henne eller meg.

Intellektuelt er det et paradoks: At jeg er i stand til å skrive dette, gjør meg redd for at jeg allerede er blitt for kald, at jeg allerede står for langt unna det jeg har lyst til å fortelle. At oversikten er kommet, men at den er gått på bekostning av undersikten, det den druknende ser idet hun synker ned i vannet.

Moren er syk, hun har vært det så lenge datteren kan huske. Kontakten mellom dem er kuttet, både fordi relasjonen tærer for mye, og fordi datteren nå har en egen familie å ta seg av. Men fortsatt kjenner hun morens ordløse grep om henne som noe klamt og begrensende i eget liv.

Det er et sårt, kjempende jeg som forteller i denne romanen. Historien om henne er historien om moren, det er umulig å skille de to.

Tingenes tilstand er en roman som på rått og usentimentalt vis beskriver hvordan det er å leve tett på psykisk sykdom. Det er en roman som berører like sterkt i kraft av sin form som sin fortelling, skrevet som den er i et mesterlig konsentrert, granskende og skarpt språk.

Sandra Lillebø

Om Navnet på den ensomme er frigitt (2011)

Roman | Forlaget Oktober

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 2

16.07.2020 18:30

sandra lillebø

Tingenes tilstand Roman

forlaget oktober 2020

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 3

16.07.2020 18:30

Mennesket er trolig ikke annet enn en slags rift i tingenes orden michel foucault

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 5

16.07.2020 18:30

Til familien min

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 7

16.07.2020 18:30

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 8

16.07.2020 18:30

tålegrensen min blir lavere med tiden. Fra jeg flyttet hjemmefra og til jeg var i begynnelsen av tjueårene, hendte det, når vi snakket sammen, at jeg foreslo for henne at vi skulle dra og se en kunstutstilling eller kjøpe billetter til operaen, at vi skulle reise inn til Oslo, gå på kafé og spise pizza og drikke vin. Jeg satt på hybelen og limte bilder av henne inn i album og tegnet border rundt med blyanter i flere farger. Jeg visste det ikke da, men det var en stor anstrengelse.

Nå er det gått ett år siden sist jeg tok telefonen.

Jeg har forstått at det er sånn det må være. De siste gangene jeg har møtt henne, har det bare tatt ti eller femten minutter før det har kjentes som om kroppen min ble fullstendig lammet. Det ­begynner som en sitring i ryggmargen, og så stråler det ut i armene og beina. Øynene har lukket seg av seg selv, og jeg har måttet gå trappen opp til soverom­ met i andre etasje for å legge meg ned under dyna.

Jeg har måttet sove eller gråte, eller begge deler, jeg har kjent meg aldeles kraftløs.

9

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 9

16.07.2020 18:30

Fortsatt tenker jeg noen ganger at jeg skal besøke henne, at jeg skal reise til Glasgow alene og være med henne i leiligheten en helg. Jeg ser for meg at jeg tar bybanen ut til Flesland, at jeg kysser man­ nen min og klemmer ungene når jeg drar, at jeg setter meg på flyet som lander i Edinburgh. Jeg ser for meg at jeg står utenfor leiligheten hennes med en liten trillekoffert, jeg ser for meg at vi skal drikke vin og røyke sigaretter. Det er en drøm om forsoning, og den holder helt til jeg prøver å se for meg at vi også snakker sammen, at vi er alene, oss to, i det samme rommet. * Sist hun var i Bergen på besøk, gikk vi en formid­ dagstur til det lokale kjøpesenteret. Jeg vet ikke hva det var et forsøk på. Hun travet ved siden av meg på fortauet, og de nedtråkkede støvlett­hælene hennes skrapte i asfalten. Det var helt utålelig, både lyden av dem og hvordan hun krøp sammen for å skynde seg: Jeg gikk for fort for henne, hun måtte småløpe for å holde følge. Jeg har alltid gått fort selv om jeg ikke finnes sterk i beina, jeg kan verken løpe eller hoppe, ikke fort, ikke høyt. Men jeg kan gå. Jeg strekker ut leddene i de lange armene og beina mine og haster foroverlent ­gjennom gatene mens jeg puster dypt inn og ut, og blir rød i kin­ nene og på nesa.

Jeg var sulten og utmattet, kjente meg hul og tung på samme tid. Etter at vi hadde gått en stund 10

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 10

16.07.2020 18:30

gjennom de flislagte korridorene mellom ­butikkene, foreslo hun at vi skulle sette oss ved et bord på bakeriet som vender ut mot bybanestoppet, kjøpe en kaffe og kanskje et stykke kake. Hun grep meg om armen for å få meg til å stoppe. Jeg trodde jeg skulle kaste opp. * Panikken tar meg, griper tak bakerst i kjeven, som en hest blir revet i bisselet og rygger bakover, halt­ ende og ustø, med forbeina løftet. * Jeg har lyst til å slå ungene mine, men henne vil jeg ikke slå, jeg kjenner ikke trangen. Jeg tenker: Det er derfor hun gjør meg så sliten.

Ungene roper jeg til, står og maser og gneldrer mens de kaver med borrelåser og trykknapper, med strikkene under støvlene. Jeg stapper mat og klær hardt ned i poser, jeg låser dører, stenger huset av.

De står i grusen og venter på meg med hettene trukket over hodet. På veg ut snubler jeg i sparke­ sykkelen, og jeg griper etter den, vil svinge den gjennom luften.

Raseriet kommer, og det overmanner meg ikke, det sprenger seg veg innenfra, ut i hendene, ut i fin­ gertuppene. Ungen min står og skjelver, som om 11

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 11

16.07.2020 18:30

trykkbølger går gjennom kroppen hans, myk og føyelig under min harde, høylytte. Jeg ser ikke ansiktet hans, men vet at det ikke smelter i gråt.

Det oppløses og forsvinner, i lydløse hulk som presses ned i brystkassen og magen. * Jeg prøver å begynne med begynnelsen: Jeg står ved de store vinduene i stua, jeg ser ut. Lengst borte er Åsefjorden, og foran den, den store gule sletten med rekkehusene og butikken og parke­ ringsplassen foran sykehuset. Nærmere det igjen kommer balkongen med det grå betongdekket, og den smale, brune vinduskarmen. Og så kommer jeg, i overallen min, med hvitt hår i bolleklipp og stripete genser.

På gulvet i stua står det grønne planter i potter, og langs veggen en seksjon i lyst tre med platespil­ ler og noen bøker. Ved det lave salongbordet står to hvilestoler trukket i brunt skinn. Jeg er tre år, og dette er mitt første minne: Jeg er syk, jeg kan ikke gå ut. * Jeg prøver å huske henne, men det er bare meg selv jeg ser: På akebrettet foran blokka på Heltne en morgen jeg har våknet til et rimdekket landskap og feilaktig tatt det for å være snø. Ved frokost­ bordet ved vinduet på Tretten med brødskiver i en 12

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 12

16.07.2020 18:30

kurv og alt pålegget samlet på et brett, slik jeg har sett noen andre i bygda gjøre det – praktisk, så alt kan tas ut og settes inn i kjøleskapet med ett grep.

Bak i den turkise Fiaten, på setet i brun skai som har blitt glovarmt i sola. Ved det lille, rødbeisede barnebordet i kjelleren i Langevåg med en bunke Donald-blader og et glass med rødbeter i lake som jeg spiser rett fra glasset med en gaffel.

Så mange hus, så mange leiligheter. Giskegata Markveien Åsestranda Hankane Heltne Kirkegata Bakkelivegen Steinvågvegen Bjørkhaugen Vedum Tretten. Det er elleve bosteder på like mange år, og det er et problem for fortellingen. Husene ­legger seg oppå hverandre, tiden flyter ut. Jeg vet ikke hvor minnene hører til.

Kanskje ville hun at det skulle være slik, slår det meg: at ingenting skulle feste seg. Hver flytting hadde en grunn. En mann, en utdannelse, en jobb, eller bare et bedre hus, et større soverom. Men av lettelsen som alltid hang i luften da tingene våre ble pakket i kasser og vi vasket oss ut av de tomme rommene, forstår jeg at det ikke var like mye å komme seg til noe det gjaldt, som å komme seg bort. Andre familier åpnet vinduene for å få litt luft. Vi kvittet oss med hele huset.

Kan hende er det fordi omgivelsene forandret seg hele tiden, at jeg ikke klarer å se henne for meg slik jeg så henne da. Jeg så henne hver dag, noe annet 13

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 13

16.07.2020 18:30

er umulig, likevel finnes hun ikke på bildene jeg forestiller meg. Hun blir stående ved siden av, som en ekskjæreste som er klippet ut av albumet etter et brudd, fraværet understreket av hakkete, bitre riss. Hun finnes ikke i landskapet, i interiøret.

Men jeg hører henne. Jeg hører at hun går i bak­ grunnen. Jeg hører at hun åpner dører og lukker dem igjen, jeg hører henne sukke når hun går over gulvet. Jeg venter ikke på henne, jeg vet alltid hvor hun er, likevel er det som vi er gjennomsiktige for hverandre. Hun er en skygge jeg aner.

Jeg tegner, jeg skriver. Jeg blander matvarer sammen i en bolle på kjøkkenbenken for å se hva det blir. Jeg kommer sent hjem fra skolen. Jeg er ansvarlig, jeg får gjøre som jeg vil. Jeg er ute hele natten, jeg går i gatene og gjennom skogene, jeg går over jordene. Jeg sitter i et tre. Jeg ligger i sen­ gen og gnager på treverket slik hester gjør når de kjeder seg.

Så dukker hun opp fra ingensteds. Det er når jeg glemmer henne, når jeg glemmer å passe på. Da står hun rett foran meg med stirrende øyne og munnen åpen så alle tennene vises. Jeg kjenner den varme ånden. Ansiktet hennes fyller hele synsfeltet mitt. Hun holder hardt om skuldrene mine. Selv om jeg er et barn, er de allerede nå kroppens sva­ keste punkt, uten kraft og med hyperfleksible ledd som kan vris i alle retninger. Senere, som voksen, 14

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 14

16.07.2020 18:30

skal en lege jeg møter tilfeldig på en bar, gripe fatt i dem og le: «Du skulle vært uføretrygdet.»

Hun griper meg, hun stryker meg, hun later som hun trøster. Det er en lek, og siden hun er størst, er det hun som bestemmer. «Det er du som er bar­ net», sier hun, og jeg gjør det barnet skal gjøre, mens jeg synes synd på henne som ikke forstår noen ting. Jeg vet at ingen må få vite hva vi leker.

I denne leken er det hun som bestemmer alt, men at det er en lek, er det bare jeg som vet.

På kjøkkenstolen om kvelden lar jeg henne klappe meg en stund på ryggen og på kinnet. Så tar jeg meg sammen og sier: Det går bedre nå. Da ­følger hun meg til sengs igjen, myk i gangen, liksom moder­ lig i steget.

Dette er en av reglene: Det er den voksne som trøs­ ter barnet, som hjelper det opp når det har falt og slått seg. * Alle historier kan være annerledes, de kan alltid være noe annet. Roller og rekvisitter bytter plass, scener dreies om, fortellinger endrer form. Men ikke denne.

Jeg tror ikke noe på at det er skriften som leder til forståelse. Jeg tror ikke på forfattere som sier at de 15

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 15

16.07.2020 18:30

utforsker ting når de skriver. Det er et utsagn som passer i søknader og kronikker, men det er ikke sant. Det finnes ikke én forfatter som skriver noe det er verdt å lese, som ikke allerede vet hva hun holder på med. Jeg vet hva jeg gjør. * Det var ikke noe særskilt ved henne, men noe var det. Med det mener jeg at ingenting ved henne var så påfallende at det var nødvendig å ta det opp eller snakke om, for noen. Likevel var det opplagt for alle som møtte henne, at hun var annerledes.

Man kunne liksom aldri være sikker på om hun var der, at hun virkelig var til stede. Som om nær­ været hennes fremfor alt var et fravær, og at det gjorde henne synlig på en paradoksal og uhåndter­ bar måte.

Ei jente i klassen til søsteren min sa en gang: «Så heldig du er som har en pen mor.» Utsagnet gjorde meg ille til mote, jeg fikk det ikke til å stemme.

Ikke at mamma var pen, for det var hun, men at også andre kunne se dette elskverdige jeg trodde var reservert for meg, at skjønnheten hennes også var synlig for dem. Mamma var en skjønnhet. En uspektakulær skjønnhet, men like fullt. De andre mødrene hadde klippet håret praktisk kort før de fylte 35, mammas var langt og tykt. De andre mødrene gikk med fleecejakker og ufikse dongeri­ bukser, mamma hadde skjørt og småsko og en blå 16

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 16

16.07.2020 18:30

genser i bomullsstrikk som fremhevet brystene og midjen. Jeg vet ikke om hun gjorde det med vilje.

Kanskje tenkte hun at skjønnheten ville balansere den kantete personligheten, den som fikk henne til å sitte taus og uinteressert når noen snakket til henne, som fikk henne til å lukke øynene og hviske små setninger til seg selv, selv om det var midt i et foreldremøte eller en bursdag, eller til brått å kaste seg inn i samtalen ved å bringe et nytt tema på banen og umiddelbart tvinge hele selskapet til å omstille seg. Kanskje var det slik hun så det, at lat­ teren hennes, som alltid kom et øyeblikk for tidlig eller en tanke for sent, de lange og pinlige p ­ ausene, det ublu temperamentet som uten forvarsel kunne få henne til å bryte ut i rasende og anklagende tira­ der, at alt dette ble mindre påfallende fordi hun hadde et så tiltalende utseende.

Kontrasten mellom oppførselen og fremtoningen hennes var stor, så stor at jeg aldri tror noen har følt at de kjenner henne. Jeg vet ikke om hun er en det er mulig å kjenne. Noen mennesker går rundt sånn, med et oppløst, ødelagt selv, med en person­ lighet som er så knust at det eneste som kan gi dem en form for sammenheng og identitet, er den kon­ tinuerlige ensomheten de lever med fra de fødes til de dør. For slike mennesker kan den ytre orden være noe å holde seg fast i, og når jeg har fryktet katastrofen, mammas endelige sammenbrudd, er det også dette jeg har sett for meg: at hun skulle miste ansiktet sitt, slippe kontrollen over kroppen 17

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 17

16.07.2020 18:30

og hygienen, vise frem det indre kaoset ved å negli­ sjere seg selv og hjemmet sitt, miste håret og ten­ nene, la søppelet hope seg opp.

Men tingene har alltid vært i orden rundt mamma.

Tingenes orden har beskyttet henne. Og tingenes orden har beskyttet meg. * At uteblivelse kunne være en forsømmelse, tenkte jeg ikke på. Ikke da jeg lærte å sykle på en blå kombisykkel utenfor f-blokka på Heltne, heller ikke da jeg trakk to tenner som var ødelagt av råte og hadde laget byller i tannkjøttet og jeg besvimte utenfor skoletannlegens kontor i Langevåg, det var den dagen jeg fylte åtte.

Det var derfor vi klarte å skjule det så lenge, å holde det for oss selv. Om hele oppveksten min ble plukket i småbiter som så ble sortert og lagt etter hverandre på rekke, ville ikke noen av dem være noe ugjenkallelig bevis på hva som skjedde, på hvordan det var. Det finnes ingen beviser på hennes lidelse, som det ikke finnes noen beviser på min. Det er et puslespill som går i oppløsning når man forsøker å sette bitene sammen. Ingenting er igjen, annet enn en vag antakelse om en mors svek­ kede sjelsevner, og hvor uvanlig er egentlig det? * 18

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 18

16.07.2020 18:30

sandra lillebø Tingenes tilstand © Forlaget Oktober as, Oslo 2020 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med: Sabon 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 90 g Premium Cream 1,95 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2020 Første opplag, 2020 isbn: 978-82-495-2266-8 www.oktober.no

av sandra lillebø Navnet på den ensomme er frigitt, dikt 2011 Alt skal skinne og blø, dikt 2016

Tingenes tilstand_Sandra Lillebø.indd 183

16.07.2020 18:30