Bjarte Breiteig - Tøyeneffekten

Breiteig. Tøyeneffekten. omslag 2.qxp_Layout 1 14.09.2021 11:52 Side 1

Bjarte Breiteig Tøyeneffekten Roman | Forlaget Oktober

Bjarte Breiteig, f. 1974, har skrevet tre kritikerroste novellesamlinger: Fantomsmerter (1998), Surrogater (2000) og Folk har begynt å banke på (2006). Han har bl.a. mottatt Anders Jahres pris for yngre kunstnere og Ungdommens kritikerpris. Romanen Mine fem år som far (2014) fikk også svært gode kritikker og ble nominert til P2-lytternes romanpris.

Tøyeneffekten er en samtidsnær og undersøkende roman om et beboerinitiativ, om å finne et feste for kjærligheten utenfor den lukkede familiesfæren, og om tro og tvil på kraften i fellesskapet.

Bjarte Breiteig Tøyeneffekten

Tøyeneffekten handler om en bydel i Oslo, og om en familie: Mona, Jostein og sønnen deres, Kalle. De har i flere år drevet en nabolagskafé i det som lenge var landets mest beryktede bydel. Rundt kafeen er det et nettverk av folk fra vidt forskjellige kulturer, som hjelper hverandre og tar vare på nærmiljøet.

Men er Tøyen blitt det stedet de en gang så for seg? Hva skjedde med det åpne og rause nabolaget hvor det var plass til alle? Jostein har mistet gnisten. De samlende evnene og det brennende engasjementet hans forvitrer, og Mona kjemper mot en hemmelig lengsel bort fra ham og fra Tøyen. Da Jostein ikke kommer hjem fra en reise, blir situasjonen akutt, og gjennom et intenst døgn følger romanen Mona alene mellom oppgjør og selvransakelse i lys av Josteins fravær.

Fantomsmerter (1998) «Breiteigs dempede noveller om fravær og langsomt malende smerte er til å skrubbe seg til blods mot. De gjør det ikke lettere å leve, men de hjelper oss å forstå hvorfor» Terje Thorsen, Dagbladet

Surrogater (2000) «og det er her, i dette skjøre samspelet, mellom tagnad og merksemd, at Bjarte Breiteig sine noveller blir så meisterleg underfundige og vakre» Nora Simonhjell, Morgenbladet

Folk har begynt å banke på (2006) «Med sin nyeste novellesamling viser Bjarte Breiteig hva litteraturen kan gjøre som ingen annen kunstart eller akademisk disiplin kan» Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv Mine fem år som far (2014) «Novellemester Bjarte Breiteigs romandebut er svært ubehagelig lesning. Det er det som gjør den så bra» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen Den andre viljen (2016) «Glitrende tekster fra dyptpløyende stilist» Emil Otto Syvertsen, Fædrelandsvennen

Forfatterportrett: Baard Henriksen Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 5 5

FORLAGET OKTOBER

Breiteig. Tøyeneffekten. omslag 2.qxp_Layout 1 14.09.2021 11:52 Side 1

Bjarte Breiteig Tøyeneffekten Roman | Forlaget Oktober

Bjarte Breiteig, f. 1974, har skrevet tre kritikerroste novellesamlinger: Fantomsmerter (1998), Surrogater (2000) og Folk har begynt å banke på (2006). Han har bl.a. mottatt Anders Jahres pris for yngre kunstnere og Ungdommens kritikerpris. Romanen Mine fem år som far (2014) fikk også svært gode kritikker og ble nominert til P2-lytternes romanpris.

Tøyeneffekten er en samtidsnær og undersøkende roman om et beboerinitiativ, om å finne et feste for kjærligheten utenfor den lukkede familiesfæren, og om tro og tvil på kraften i fellesskapet.

Bjarte Breiteig Tøyeneffekten

Tøyeneffekten handler om en bydel i Oslo, og om en familie: Mona, Jostein og sønnen deres, Kalle. De har i flere år drevet en nabolagskafé i det som lenge var landets mest beryktede bydel. Rundt kafeen er det et nettverk av folk fra vidt forskjellige kulturer, som hjelper hverandre og tar vare på nærmiljøet.

Men er Tøyen blitt det stedet de en gang så for seg? Hva skjedde med det åpne og rause nabolaget hvor det var plass til alle? Jostein har mistet gnisten. De samlende evnene og det brennende engasjementet hans forvitrer, og Mona kjemper mot en hemmelig lengsel bort fra ham og fra Tøyen. Da Jostein ikke kommer hjem fra en reise, blir situasjonen akutt, og gjennom et intenst døgn følger romanen Mona alene mellom oppgjør og selvransakelse i lys av Josteins fravær.

Fantomsmerter (1998) «Breiteigs dempede noveller om fravær og langsomt malende smerte er til å skrubbe seg til blods mot. De gjør det ikke lettere å leve, men de hjelper oss å forstå hvorfor» Terje Thorsen, Dagbladet

Surrogater (2000) «og det er her, i dette skjøre samspelet, mellom tagnad og merksemd, at Bjarte Breiteig sine noveller blir så meisterleg underfundige og vakre» Nora Simonhjell, Morgenbladet

Folk har begynt å banke på (2006) «Med sin nyeste novellesamling viser Bjarte Breiteig hva litteraturen kan gjøre som ingen annen kunstart eller akademisk disiplin kan» Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv Mine fem år som far (2014) «Novellemester Bjarte Breiteigs romandebut er svært ubehagelig lesning. Det er det som gjør den så bra» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen Den andre viljen (2016) «Glitrende tekster fra dyptpløyende stilist» Emil Otto Syvertsen, Fædrelandsvennen

Forfatterportrett: Baard Henriksen Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 5 5

FORLAGET OKTOBER

tøyeneffekten

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 1

16.09.2021 23:27

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 2

16.09.2021 23:27

Bjarte Breiteig

tøyeneffekten Roman

forlaget oktober 2021

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 3

16.09.2021 23:27

bjarte breiteig Tøyeneffekten © Forlaget Oktober as, Oslo 2021 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Sabon 11/14 pkt av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2021 Første opplag, 2021 isbn: 978-82-495-2395-5 www.oktober.no

av bjarte breiteig Fantomsmerter. Noveller, 1998 Surrogater. Noveller, 2000 Folk har begynt å banke på. Noveller, 2006 Mine fem år som far. Roman, 2014 Den andre viljen. Essays, 2016

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 4

16.09.2021 23:27

Et sted tilhører den som fremmer det sterkeste kravet, husker det med den sterkeste besettelsen, bryter det løs fra seg selv, former det, skildrer det, elsker det så drastisk at hun gjenskaper det i sitt eget bilde. joan didion

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 5

16.09.2021 23:27

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 6

16.09.2021 23:27

tøyen (2018)

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 7

16.09.2021 23:27

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 8

16.09.2021 23:27

«hvor er pappa?»

Det var det første Kalle sa da jeg kom hjem. Jeg satte fra meg handleposen og tittet inn i stua, der han lå på sofaen. Det suste svakt fra playstationboksen, og jeg så hvordan han prøvde å gjemme spillkontrolleren og tv-fjernkontrollen mellom seg selv og sofaryggen. Jeg tok meg god tid med å henge fra meg kåpa før jeg sa noe. Jeg satte meg på krakken, støvlettene slapp taket med hvert sitt tydelige svupp, så gikk jeg inn til ham.

«Pappa er i København, vet du.»

«Hvor lenge kommer han hjem?»

«Hvor lenge er det til han kommer hjem.»

«Ja,» sa han. «Hvor lenge er det til?»

«Et par timer, tenker jeg.»

Det virket så mye mørkere her innefra enn det hadde gjort ute. Det var kveld og likevel ikke kveld, ennå noen timer å fylle med innhold før leggetid. Og så var det middagen. Jeg tenkte på den tykke pølsa og posepotet­mosen jeg hadde kjøpt. Ikke noe grønt, men så var heller ikke Jostein her og kunne kommentere det. Kalle vred seg på sofaen, en rastløshet som minnet om a­ bstinenser: Det var spenningen fra 9

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 9

16.09.2021 23:27

spillet som satt i, den fiktive verdenen som kalte på ham.

«Kan du ikke gå ut en tur?» sa jeg.

«Hvor da?»

«Jeg vet ikke? Til Abdi eller Jeton, sånn du pleide før?»

«Nei, mamma.»

«Eller til hun som var her, hva het hun nå, Zainab?»

«Zainab!»

Han sa det som om det var en fornærmelse, noe helt utenkelig, men det var bare et par uker siden denne nydelige og for oss ukjente jenta, hadde ringt på porttelefonen, og han hadde sluppet henne inn.

De hadde spilt «Den forsvunne diamanten» på rommet hans, uten å krangle, bare de rolige stemmene deres der innefra, han som forklarte henne reglene, og hun som trillet terningen og sa liksom forundret: «Jeg fikk fire? Jeg fikk to?»

Kalle hadde allerede glemt fjernkontrollene, som nå lå blottlagt. Han trykket fjeset sidelengs mot sofaputa og gapte som en fisk mens han løftet den ene armen. Han sukket høyt og fikk det til å kjennes som om det var min feil at han kjedet seg så grenseløst.

Sånn var det alltid: Jeg følte at det var mitt ansvar å holde ham sysselsatt med noe til enhver tid, og det irriterte meg.

«Jeg vet at du har spilt,» sa jeg.

Han stivnet, armen dalte og la seg inntil kroppen.

«Unnskyld.»

10

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 10

16.09.2021 23:27

«Du kan ikke spille hver dag,» sa jeg. «Det er for din egen skyld at vi setter grenser. Du trenger å være ute i nabolaget og ha kontakt med andre.»

«Jeg vet det,» sa han. «Unnskyld.»

Det var ubehagelig å se ham så spak. Jeg ventet på argumentet om at han hadde jo vært på skolen hele dagen, han hadde vært ute og lekt med andre, og selv om han ikke sa noe, virket argumentet på meg, og jeg rusket ham i håret.

«Du har tross alt vært på skolen og mye ute der,» sa jeg. «Du kan sikkert spille litt likevel.»

«Jeg trenger ikke,» sa han.

«Ikke straff deg selv. Du kan spille.»

«Jeg vil det ikke.»

«Nei vel.»

Jeg reiste meg med et lite sukk som jeg med vilje lot ham høre.

«Snill og føyelig.» Det var ordene han hadde brukt, den nye læreren, Vegard, under foreldresamtalen sist.

Han trodde visst selv at dette var noe positivt, i alle fall smilte han der han satt med sitt presteaktige åsyn over notatene, et sånt smil som varer helt til du smiler tilbake, og jeg tenkte du skjønner faen ikke en dritt.

For meg kunne han like gjerne sagt «­underdanig» eller «kuet», for hvis det var én egenskap Kalle ikke trengte på et sted som dette, så var det føyelighet.

Det han trengte var egenrådighet, vilje. Empati også, naturligvis, og evne til samhold, men uten en sterk selvstendighet kunne det fort gå galt for ham. Den forrige læreren, Jeevat, skjønte dette. Han mente vi 11

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 11

16.09.2021 23:27

ikke skulle være for strenge hvis Kalle var litt ulydig iblant, at vi tvert imot nesten kunne oppmuntre til det. «Ikke alltid det er riktig å følge regler fra andre.»

Men Vegard hadde rett: Kalle var føyelig. Han så ikke ut til å bli den gatesmarte typen, men var i ferd med å bli en forsiktig og tilbaketrukket gutt som heller oppga sin egen vilje enn å skape ubehag rundt seg.

Jeg begynte på middagen. Jeg klipte opp den stive posen pølsa var pakket i, kjente den rå lukta med en blanding av vemmelse og sult. Jostein og jeg hadde ­drukket altfor mye kvelden i forveien, og jeg hadde sovet dårlig etter den vonde samtalen vi hadde hatt.

Gjennom arbeidsdagen hadde jeg så vidt greid å undertrykke kvalmen og ubehaget, hadde fokusert på e-postene som kom inn og måtte besvares, tvunget fram all min entusiasme under lunsjen med Stella Høek, der vi la siste hånd på lanseringsstrategien for vinboka hennes. Men hele tida hadde jeg hatt følelsen av å bevege meg langs kanten av en avgrunn: viss­ heten om det jeg hadde sagt til Jostein kvelden før.

Et lite sjokk hver gang mine egne ord dukket opp i meg på nytt: «Det er kanskje best at vi flytter hver for oss.» Det hadde jeg sagt, klart og kaldt og med blikket festet i hans. Jeg sa «kanskje», for jeg mente det ikke som noe absolutt, ikke engang som et forslag, nevnte det bare som en tanke, for at han skulle forstå alvoret. Men med det samme det var sagt, hadde det kjentes så virkelig, kalde klare ord, som om det allerede var bestemt: Vi skulle flytte hver for oss, gi opp nabolags­kafeen, legge Tøyen bak oss. Jostein lente seg 12

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 12

16.09.2021 23:27

fram i sofaen og la hodet i hendene. På bordet foran ham sto whiskyglasset og alle de tomme ølboksene.

Det var så liten motstand i ham, han var liksom enig i alt jeg sa. «Ja,» mumlet han. «Du har rett. Jeg forstår. Det går ikke lenger.» Det var som om han hadde visst at dette ville komme, som om han hadde gått og ventet på det og nesten var litt lettet. Han nikket stille da jeg sa: «Du kan ikke bli deprimert igjen nå, Jostein.» Jeg var med vilje streng mot ham, hard. Jeg sa: «Det virker jo som om du vil være deprimert, vil du det?» Han svarte ikke. Jeg trodde han var på vei til å reise seg, men i stedet lot han kroppen sige framover, slapp seg ut fra sofaen til side for bordet, som en tung, diger sekk og lot ­pannen treffe gulvplankene med et dunk. Han ble liggende langflat med fjeset mot gulvet og armene viljeløst ut til sida. Han lå stille og pustet tungt. Jeg tenkte at han ville vel vise meg noe med dette, demons­trere hvor tungt det var blitt for ham, men det eneste han demonstrerte var jo det jeg nettopp hadde sagt: Han ville være deprimert. Jeg så trekkspillet av rynker i skjorteryggen hans, bukse­ baken som lå som et løst skall over rumpa, og jeg ble så sint: «Kom deg opp!» hveste jeg. «Ta deg sammen!

Ikke ligg der som en makk!» Og han karret seg opp til slutt, han gjorde det, satte seg møysommelig tilbake og gulpet i seg en stor slurk whisky, og jeg kjente hvordan sinnet la seg til rette i meg, kaldt og hardt.

Josteins hode hang mer enn før, som om han kjempet mot umenneskelige tyngdekrefter, og jeg sa: «Nå er det opp til deg. Hvis du bare bestemmer deg, så trenger det ikke bli noen ny depresjon. Men hvis du nå 13

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 13

16.09.2021 23:27

slutter å stå opp, hvis du bare slipper taket i alt, så orker jeg ikke mer. Da blir du alene.»

Jeg trakk den kokende kjelen av plata og helte oppi innholdet fra potetmospakken. De små flakene l­ignet tørr snø eller flass, og jeg rørte inn en klatt smør og la på lokket. Jeg tok en av de halvstekte pølsebitene fra stekepanna, og mens jeg tygget på den ble jeg som så ofte ellers stående og glo mot leilighetene på motsatt side av bakgården – rom som lyste fram i ­mørket.

Jeg så barna i den nyinnflyttede syriske familien sitte ved kjøkkenbordet, oppslukt av en telefon.

Eller syriske: Jeg antok at de var syriske, i alle fall var de lyse i huden og ikke så strenge på hijaben, døtrene gikk uten, og gardiner hadde de heller ikke fått opp ennå. Dette var i dag en overpriset leiegård med stor utskiftning. De som bodde der, var stort sett arbeidende småbarnsforeldre som klorte seg fast en periode mens de så seg om etter noe rimeligere.

Jeg hadde sett hvordan de grytidlig strøk av gårde til bedriftskantiner og drosjer og dit hvor bemannings­ byråene til enhver tid utplasserte dem. Et tøft liv måtte det være – likevel tilhørte de et sjikt som ­økonomisk lå langt over naboene i de ­kommunale gårdene. Den ene syriske jenta hadde sett meg og vinket. Var det Zainab, var det der hun bodde? Det trodde jeg sannelig det var. Et hvitt smil viste seg i ansiktet hennes da jeg besvarte vinket. Så var alle barna der borte opptatt av meg, pekende, vinkende, og jeg lo fram et lite «hei» for meg selv. Mora kom til syne i døra bak dem, som for å se hva som sto på.

14

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 14

16.09.2021 23:27

Også hun vinket, men mer avmålt. Vi bodde bare tjue meter fra hverandre, men kjente hverandre ikke. Om alt var som før, ville ­Jostein for lengst ha sørget for å ha hilst på dem. Han ville ha møtt dem «tilfeldig» i ­bakgården og ­snakket med dem over søppel­dunkene, gjennom netting­ gjerdet som skilte vårt uteareal fra deres. Han ville ha ønsket dem velkommen til nabolaget og fortalt dem om kafeen, «et sted for alle,» ville han sagt, «dit må dere komme, håper å se dere der.» Det var sånn han pleide å gå fram.

Det kjentes utrolig at jeg hadde sagt det jeg hadde sagt, at jeg så lett hadde kunnet sette på spill, ikke bare forholdet og den vesle familien vi var blitt, men hele vår tøyentilværelse. Jeg hadde snakket som om jeg bare kunne forlate det. Jeg hadde snakket som om kafeen og skolen og hele det samholdet vi gjennom ti år hadde vært med på å skape, ikke angikk meg.

Og for alt jeg visste var det dette som smertet Jostein mest: at jeg tilsynelatende bare kunne tre ut av det. Ja, kanskje var det dette som mer enn noe hadde tynget ham den siste tida: den gamle mistanken om at «felles­skapet» egentlig ikke var så viktig for meg.

Men det var viktig, hadde jeg trang til å si nå. Det var viktig, og nettopp derfor ville jeg ikke tåle det om han ga opp. For hvem ville han være da? tenkte jeg. Hva ville han ha igjen? Å, dette måtte jeg ikke si. Hvem ville han være om han oppga dette, sånn han tidligere hadde oppgitt alt annet? Og jeg tenkte: ingen.

Han ville være ingen, og det var en tanke jeg måtte holde for meg selv.

15

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 15

16.09.2021 23:27

I kveld, så snart han kom hjem og Kalle var i seng, ville jeg snakke ut med ham. Jeg ville insistere på at vi ikke drakk noe i dag, bare samtalte rolig og kont­ rollert, eller en liten iskald øl kunne vi kanskje ta, men ikke mer, og så ville jeg gjøre klart for ham hvor mye fellesskapet betydde, også for meg. Å kunne leve familielivet på en måte som samsvarte med en større sak, var ingen selvfølge. De fleste levde og arbeidet kun for sin egen families velferd, eller også for å øke sin rikdom som barna skulle arve, og så savnet de noe mer i livet, og dette savnet red dem inn i alderdommen. Men vi hadde funnet dette mer. For oss var det å arrangere syttende mai i skolegården, det å trene fotballaget, det å invitere andre barn hjem, ikke bare noe vi gjorde av plikt, men også politiske handlinger. Det å la Kalle gå på skolen her, i stedet for, slik vi kunne ha gjort, og slik mange forventet av oss, å bruke våre ressurser på å få overføring til en annen og resultatmessig bedre skole, ja bare det å bo her og fortsette å bo her nå som småbarnstida var over – det var valg som grep direkte inn i en av vår tids mest betente samfunnskonflikter: den om innvandring. Vi utgjorde en forskjell. Vi var, med våre hverdagsliv, en aktiv del av samfunnsbrytningen.

Og her, på Tøyen i Oslo, i det som den gang frem­ deles var landets mest beryktede bydel, var det tidlig på 2010-tallet blitt åpnet en nabolagskafé, drevet av såkalte ildsjeler. Den var blitt etablert i et lite innbydende forretningslokale på det forhenværende butikktorget Tøyensenteret, hvor lokalene ellers stort sett sto 16

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 16

16.09.2021 23:27

tomme. Og rundt denne kafeen hadde det oppstått et fellesskap, som vokste og bredte seg ut i gatene. Folk fra vidt forskjellige kulturer, og i alle aldre, begynte å hilse på hverandre, dernest å snakke med hverandre, dernest å bry seg om hverandre. Fellesskapet bredte seg inn i bakgårder, opp i leiligheter, i høye blokker.

Det vokste og styrket seg i miljøene rundt skolen og bydelens barnehager. Det lot seg merke i grønnsaksbutikkene, importforretningene, frisørlokalene, kebab­ sjappene. Det ble gått natteravn. En idrettsklubb oppsto. Et barnekor. Utendørs popup-sykkelverksteder ble arrangert. Der man før hadde vært fremmede for hverandre på et fremmed sted, var man nå et nettverk av naboer som hjalp hverandre og tok vare på sitt nærmiljø. Det hadde oppstått en helt ny stolthet over å høre til på Tøyen, og da et offentlig områdeløft ble gjennomført i årene 2013–2018, var det ikke uten å lene seg tungt på dette fellesskapet som allerede fantes. Så tungt, ville enkelte si, at det knaket i sammenføyningene.

Det tøyenske fellesskapet hadde vekket nasjonal oppmerksomhet, og i dette hadde jeg selv spilt en rolle.

Det var jeg, mer enn Jostein, som ivret for å gjøre felles­skapet og vårt liv her så synlig som mulig. Det var jeg som mer enn noen av de andre så hvor det var mulig å stikke seg fram. Og hvorfor skulle vi ikke stikke oss fram? Ble ikke den politiske effekten sterkere dess flere som så oss? Jeg hadde stilt opp – med eller uten Jostein, med eller uten andre i fellesskapet – i avisreportasjer, radiodokumentarer, tv-innslag. Jeg 17

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 17

16.09.2021 23:27

hadde skrevet kronikker; en om den sosiale skjevheten i Oslo generelt; en om fattigdomsfella i den kommunale boligpolitikken, som tvang beboerne til å flytte så snart de fikk en inntekt; en om hvordan de hvite barna på Tøyen toget ned til t-banen hver morgen, og hvordan skolevalgfriheten forsterket de sosiale forskjellene som allerede fantes. Dette kommunikasjons­ arbeidet hadde jeg gjort dels på kveldstid, dels i min egen arbeidstid når ingen så det, jeg tenkte på det som min gave til Tøyen. Jeg pepret de sosiale mediene med bilder og små «hjertehistorier», glimt fra kafédugnader, fotballtrening, tøyensk hverdag, og noen av postene hadde fått enorm spredning. Det var en tørst der ute etter bilder av hijabkledde kvinner som betjente en sirkelsag, og afrikanske unggutter som sto med forkle og bakte kake. Også mer private bilder var populære, som det av Kalle på blåbærtur med sine norsksomaliske venner, et prøysensk motiv i ny fargelegging. Jeg la det ut, vel vitende om at det også fantes et segment hvor dette absolutt ikke var populært. Den enkle påstanden som lå under alt jeg sendte ut, var denne: Integrering trengte ikke å være noe ­prob­lem, om bare flere levde som oss på Tøyen. Innvandring var noe vi kunne vokse på, hvis vi ville.

Tøyeneffekten_Bjarte Breiteig .indd 18

16.09.2021 23:27

Breiteig. Tøyeneffekten. omslag 2.qxp_Layout 1 14.09.2021 11:52 Side 1

Bjarte Breiteig Tøyeneffekten Roman | Forlaget Oktober

Bjarte Breiteig, f. 1974, har skrevet tre kritikerroste novellesamlinger: Fantomsmerter (1998), Surrogater (2000) og Folk har begynt å banke på (2006). Han har bl.a. mottatt Anders Jahres pris for yngre kunstnere og Ungdommens kritikerpris. Romanen Mine fem år som far (2014) fikk også svært gode kritikker og ble nominert til P2-lytternes romanpris.

Tøyeneffekten er en samtidsnær og undersøkende roman om et beboerinitiativ, om å finne et feste for kjærligheten utenfor den lukkede familiesfæren, og om tro og tvil på kraften i fellesskapet.

Bjarte Breiteig Tøyeneffekten

Tøyeneffekten handler om en bydel i Oslo, og om en familie: Mona, Jostein og sønnen deres, Kalle. De har i flere år drevet en nabolagskafé i det som lenge var landets mest beryktede bydel. Rundt kafeen er det et nettverk av folk fra vidt forskjellige kulturer, som hjelper hverandre og tar vare på nærmiljøet.

Men er Tøyen blitt det stedet de en gang så for seg? Hva skjedde med det åpne og rause nabolaget hvor det var plass til alle? Jostein har mistet gnisten. De samlende evnene og det brennende engasjementet hans forvitrer, og Mona kjemper mot en hemmelig lengsel bort fra ham og fra Tøyen. Da Jostein ikke kommer hjem fra en reise, blir situasjonen akutt, og gjennom et intenst døgn følger romanen Mona alene mellom oppgjør og selvransakelse i lys av Josteins fravær.

Fantomsmerter (1998) «Breiteigs dempede noveller om fravær og langsomt malende smerte er til å skrubbe seg til blods mot. De gjør det ikke lettere å leve, men de hjelper oss å forstå hvorfor» Terje Thorsen, Dagbladet Surrogater (2000) «og det er her, i dette skjøre samspelet, mellom tagnad og merksemd, at Bjarte Breiteig sine noveller blir så meisterleg underfundige og vakre» Nora Simonhjell, Morgenbladet Folk har begynt å banke på (2006) «Med sin nyeste novellesamling viser Bjarte Breiteig hva litteraturen kan gjøre som ingen annen kunstart eller akademisk disiplin kan» Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv Mine fem år som far (2014) «Novellemester Bjarte Breiteigs romandebut er svært ubehagelig lesning. Det er det som gjør den så bra» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen Den andre viljen (2016) «Glitrende tekster fra dyptpløyende stilist» Emil Otto Syvertsen, Fædrelandsvennen

Forfatterportrett: Baard Henriksen Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 5 5

FORLAGET OKTOBER

Breiteig. Tøyeneffekten. omslag 2.qxp_Layout 1 14.09.2021 11:52 Side 1

Bjarte Breiteig Tøyeneffekten Roman | Forlaget Oktober

Bjarte Breiteig, f. 1974, har skrevet tre kritikerroste novellesamlinger: Fantomsmerter (1998), Surrogater (2000) og Folk har begynt å banke på (2006). Han har bl.a. mottatt Anders Jahres pris for yngre kunstnere og Ungdommens kritikerpris. Romanen Mine fem år som far (2014) fikk også svært gode kritikker og ble nominert til P2-lytternes romanpris.

Tøyeneffekten er en samtidsnær og undersøkende roman om et beboerinitiativ, om å finne et feste for kjærligheten utenfor den lukkede familiesfæren, og om tro og tvil på kraften i fellesskapet.

Bjarte Breiteig Tøyeneffekten

Tøyeneffekten handler om en bydel i Oslo, og om en familie: Mona, Jostein og sønnen deres, Kalle. De har i flere år drevet en nabolagskafé i det som lenge var landets mest beryktede bydel. Rundt kafeen er det et nettverk av folk fra vidt forskjellige kulturer, som hjelper hverandre og tar vare på nærmiljøet.

Men er Tøyen blitt det stedet de en gang så for seg? Hva skjedde med det åpne og rause nabolaget hvor det var plass til alle? Jostein har mistet gnisten. De samlende evnene og det brennende engasjementet hans forvitrer, og Mona kjemper mot en hemmelig lengsel bort fra ham og fra Tøyen. Da Jostein ikke kommer hjem fra en reise, blir situasjonen akutt, og gjennom et intenst døgn følger romanen Mona alene mellom oppgjør og selvransakelse i lys av Josteins fravær.

Fantomsmerter (1998) «Breiteigs dempede noveller om fravær og langsomt malende smerte er til å skrubbe seg til blods mot. De gjør det ikke lettere å leve, men de hjelper oss å forstå hvorfor» Terje Thorsen, Dagbladet Surrogater (2000) «og det er her, i dette skjøre samspelet, mellom tagnad og merksemd, at Bjarte Breiteig sine noveller blir så meisterleg underfundige og vakre» Nora Simonhjell, Morgenbladet Folk har begynt å banke på (2006) «Med sin nyeste novellesamling viser Bjarte Breiteig hva litteraturen kan gjøre som ingen annen kunstart eller akademisk disiplin kan» Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv Mine fem år som far (2014) «Novellemester Bjarte Breiteigs romandebut er svært ubehagelig lesning. Det er det som gjør den så bra» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen Den andre viljen (2016) «Glitrende tekster fra dyptpløyende stilist» Emil Otto Syvertsen, Fædrelandsvennen

Forfatterportrett: Baard Henriksen Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 5 5

FORLAGET OKTOBER