Page 1

spjut. stalpi. omsl 2.qxp_spjut. stalpi. omsl 24.01.18 15.51 Side 1

Om Stalpi

f ra f o rfat t eren av stallo Skutersporet var en strek over myras hvite ark, og der nede løp ulven. Som en grå spøkelseshund trådte den frem og tilbake i snødrevet som ble pisket opp av rotorbladene. To menn fanger en ulv i en svensk skog og kjører den sørover i natten.

s t e fa n s pju t er født i 1973 og bor i Stockholm. Han debuterte i 2008 med Fiskarens garn. Gjennombruddet kom i 2012 med den mytologiske spenningsromanen Stallo, som ble utgitt på norsk i 2014. Boken har så langt solgt i 70 000 eksemplarer i hjemlandet, og rettighetene er foreløpig solgt til 13 land.

Ti år er gått siden Susso Myrén la ut på en ufrivillig og farlig jakt. En jakt som ledet til at barnerøveren Lennart Brösth og trollsekten hans ble oppløst, og Brösth sperret inne. Nå bor Susso i et hus dypt inne i skogen, med et gammelt ekorn som eneste selskap. Når Brösth rømmer fra psykiatrisk sykehus, kan selv ikke trolljegere føle seg trygge. Stalpi – det samiske ordet for ulv – er den etterlengtede oppfølgeren til Stefan Spjuts uhyggelige spenningsroman Stallo. Vi tas med til Myrén-slekten og til et Norrland der troll, vetter, nisser og skrømt er mer enn gammel folketro. Dette er et sted der troll forvandler seg til dyr – bjørn, gaupe , mus – og ulv: vesener som kryper inn i sinnet på deg og tar over. Hvis man tror på troll, da er man bare rar. Men hvis man vet at de finnes, da er man forbannet.

forl age t oktobe r i s b n : 978-82-495-1842-5

omslagsdesi gn: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exi l desi gn f orfatter p o rtr ett: © Sofia Runarsdotter

«Spjut skriver så man nesten begynner å tro at det finnes troll, stallo, på ordentlig» borå s t i d n i n g «Jeg lengter allerede etter treeren» dag e n s nyh e t e r «Jeg ligger våken til langt på natt fordi det ikke er mulig å slutte å lese… jeg kjenner hvordan noe midlertidig forskyves i bevisstheten min, det at dyrene plutselig får potensial til å være noe annet enn hva de ser ut til å være» sve n s k a dag bl a d e t Om Stallo «en fantastisk roman i alle betydninger av ordet. Jeg var bergtatt fra aller første side, ikke bare fordi historien er intenst medrivende og hele tiden overraskende, ikke bare fordi Spjut har klart det mesterstykket å skrive overbevisende om eksistensen av troll og skrømt i de nordiske skogene, men også fordi det skjer i et språk som har øye for den hverdagen vi ellers kjenner ut og inn, så presist og velskrevet at den ligger og lyser på sidene» k arl ove knausgård «I Stefan Spjuts forrykende spenningsroman Stallo er naturen mørk, våt, kald og uregjerlig. Og ingen vil helt kunne benekte at troll må finnes etter å ha lest den» b jørn gabrie lse n , dage ns næ ringsliv «en bemerkelsesverdig affære av en bok … en utrolig drivende beretning … Spjut gjør trollenes eksistens ikke bare sannsynlig, men også nærmest selvsagt og hverdagslig» e ri k e n g bl a d, k l a s s e k a m p e n «en prestasjon i den litterære løgnens kunst» leif ekle, nrk p2 «Magisk ... Det er fascinerende hvordan en forfatter kan gjøre en relativt rasjonell og våken leser fortrolig med noe så uvirkelig som troll» guri h julstad, trønde r-avisa


Stalpi_Stefan Spjut.indd 2

16.01.2018 22:23


Stefan Spjut

stalpi Roman

Oversatt av Bjørn Alex Herrman

forlaget oktober 2018

Stalpi_Stefan Spjut.indd 3

16.01.2018 22:23


Originalens tittel: Stalpi Copyright © Stefan Spjut, 2017 Published by agreement with Hedlund Agency Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2018 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Sabon 11/13,5 av Mona Persdatter Bekkevad Papir: Munken Print Cream 80 g. Bulk 1,8 Trykk: ScandBook ab, 2018 Første opplag, 2018 isbn: 978-82-495-1842-5 www.oktober.no

av stefan spjut på forlaget oktober: Stallo (2014)

Stalpi_Stefan Spjut.indd 4

16.01.2018 22:23


skutersporet var en strek over myras hvite ark, og der nede løp ulven. Som en grå spøkelseshund trådte den frem og tilbake i snødrevet som ble pisket opp av rotorbladene. Anders stakk det ene beinet ut gjennom kabindøren og støttet støvelen mot stigtrinnet på understellet. Vinden feide gjennom håret på issen, og jakkekragen smatret mot ansiktet da han skjerpet blikket for ikke å miste den utydelige skikkelsen av syne. – Den der, du! ropte han. – Det er faen ikke noen hybrid i hvert fall! Helikopteret hadde senket seg så lavt at han kunne se bølgene som gikk gjennom pelsen. Ørene som lå bakover. Tungen som hang som en kjøttslintre ut av den lange kjeften. Han bøyde seg så langt ut som selen tillot, la geværkolben mot skulderen, vred ringen på kikkertsiktet ett hakk og gjorde et kast med hodet for å få vekk øreklokkene. Pekefingeren krummet seg rundt avtrekkeren, og så skjøt han. Med truger spent fast på støvlene fulgte de sporene som førte inn mellom granene. Geir gikk først, han kavet gjennom snøen med lange skritt som om det skulle vært et kappløp frem til ulven. Anders ble andpusten og ropte, men Geir langet ut med veivende armer og lot ikke til å høre ham. Ulven hadde gjemt seg under skjørtet på en stor gran. Den lå på siden, og da de braste inn under grenene, løftet den på hodet. Snuten var dekket av snø. Gløden under øyelokkene sluknet langsomt. Pilen med den røde dusken satt som en liten nellik i hoften på dyret. Geir trakk den løs og puttet den i brystlommen. Så stakk han hånden inn i pelsen og brettet frem underpelsen, som 5

Stalpi_Stefan Spjut.indd 5

16.01.2018 22:23


var helt hvit. Han undersøkte klørne på de gigantiske potene og så at de var svarte. Han skjøv de duggete brillene opp på neseryggen med knoken, og ble sittende stille og tankefull mens Anders lovpriste ulvens enestående størrelse. Nord i Canada hadde han vært borti ulver som var større enn ham selv, og denne så ut til å være av samme sorten. Det var uten tvil den største ulven han hadde sett i Skandinavia. – Er det ikke utrolig! For en kjempe! Veterinæren sa ingenting, men da han tok frem kanylen med bedøvelsesmiddel, så Anders at fingrene skalv. Skuterne hadde kommet over myra, og det ble stort oppstyr da Anders og Geir kom bærende på dyret. Det dannet seg en klynge rundt dem som Geir spredte med noen harde kommandoer. Det var en dame der fra Naturvårdsverket, og Anders fikk en plastkopp med kaffe av henne. Hun het Åsa. Hun hadde samlet håret i en hestehale som vippet mot den svulmende hetta på skuterdressen når hun vampet rundt i snøen som en astronaut og serverte kaffe fra en aluminiumstermos. Av mumlingen til Geir tidligere på dagen hadde han skjønt at det var hun som hadde presset på og mer eller mindre egenhendig tvunget frem beslutningen om at ulven skulle flyttes umiddelbart, uten å settes i lovfestet karantene. Noe som også forklarte hvorfor Geir bare ristet på hodet da hun ville by ham kaffe fra termosen. Ulven lå på et teppe med et sjal viklet rundt hodet. Geir trakk på seg et par lyseblå nitrilhansker og bandt sammen forbeina og bakbeina på dyret. Han festet tauet i viltvekten som han hektet rundt skaftet på en snøskuffe. Så løftet Anders og en av skuterførerne skuffen over hodet som to kraftkarer. Geir leste av vekten og studerte den nøye. Resultatet, sjuogsytti kilo, ble spredt av forbausede stemmer blant tilhørerne. Geir satt på kne og arbeidet konsentrert. Han pirket opp sjalet og lyste med en lommelykt i øyet på dyret, han flyttet den sølvblanke klokken på stetoskopet over den raggete brystkassen som hevet seg langsomt. Han målte tennene med en skyvelære. Innimellom skriblet han med en blyant i en protokoll. Folk sto rundt ham og stilte spørsmål som han ikke svarte på. 6

Stalpi_Stefan Spjut.indd 6

16.01.2018 22:23


På stedet var det en kar fra fylkesadministrasjonen som gikk i ring og snakket i mobiltelefon. Jakke i militærgrønn sateng. Mørke skinnlapper på skuldrene, cordfløyelsfôret krave og napoleonlomme. Anders myste mot solen, som sto rød bak de sagtakkede granene på den andre siden av myra, la en pris snus under leppen og tenkte at den jakka brukte han sikkert under jakta også. Med hatt med fjær til. Hørte han overhodet til det vanlige feltpersonalet? Neppe. Likevel skulle han være med. I det utstyret. – Skål, da! ropte Åsa, og fra koppen hun holdt opp, slynget det seg en hale av damp. – Skål, sa Geir lavt og skrudde fast mutterne på senderhalsbåndet med en tang. – Skål for echinococcus. Han sa det til seg selv, men Anders hørte ham. Echinococcus var dvergbendelormen. En motbydelig parasitt. Han hadde sett bilder. Fæle bilder. Røntgen av et menneskehode med like mye bendelorm som hjerne i kraniet. Han var blitt dårlig. Og det ble han nå også. For det slo ham at han hadde lagt inn snusen uten å vaske hendene først. Han hadde riktignok hatt på seg hansker, men han hadde rørt ved dem da han tok dem av seg. Og det var han som hadde båret bakparten. Hvem ­visste hva som kunne ha klint seg fast i de lange pelsdottene? Han tenkte på hvit båndspagetti, på egg og pupper. Neglebånd kantet med usynlige strenger av rogn. Han sank ned på huk og stakk hendene i snøen og gravde rundt med dem. Så spyttet han ut snusen, rensket halsen og spyttet igjen. De slo teppet rundt ulven og bar den inn i helikoptret. Anders lente seg mot ryggstøet og kjente hvordan vibrasjonene gikk gjennom ham. Øyelokkene gled ned. Det hadde vært en lang dag, og han var forferdelig trøtt. Hvor lenge var det til han ville få sove? I beste fall ville de være fremme på utsettingsplassen klokken seks i morgen tidlig. I seng til ni. I beste fall. Straks meiene hadde sunket ned i snøen, tok Anders våpenvesken i den ene hånden og ryggsekken i den andre og løp med bøyd hode gjennom den lille snøstormen som helikoptret hadde virvlet opp i mørket. Han trykket på bilnøkkelen han hadde fått 7

Stalpi_Stefan Spjut.indd 7

16.01.2018 22:23


av Åsa. Lyktene på en stor Mitsubishi ble tent. Han slengte utstyret i baksetet og åpnet hardtoppen. Der sto transportburet. En metallkasse med stålgitter foran og skyveluke med utstansede hull bak. Han løftet det ut og løp tilbake til helikoptret. Folk gikk til side da de kom bærende med ulven som i en bærestol. De la den foran buret. Så var det bare å vente. Temperaturen hadde sunket, og det hadde skjedd fort. Anders hadde dratt på seg en lue og stampet hælene hardt i snøen for å få opp varmen. De befant seg på en vei i en frossen reveskog, et sted nord for Kaitumälven. De hadde fulgt anvisningene de hadde fått fra skuterne, og den gamle hannen hadde lekt gjemsel med dem en god stund. Mens han sto der og prøvde å få taket på geografien, begynte en gresshoppe å spille under jakka. Han fikk frem telefonen og trykket på den med kalde fingre. – Har dere ulven i bilen nå? Det hørtes ikke akkurat ut som et spørsmål. Mer som en beskyldning. Han sa at det kunne han ikke svare på, han sa til og med «ingen kommentar». Det fikk ham til å høres ut som en politiker, og derfor la han til: Det må du forstå, Micke. Da han hadde avsluttet samtalen, skyndte han seg bort til Geir og Åsa. De tidde da de så ansiktsuttrykket hans. – De vet at vi er på vei! – Hvem da? sa Åsa. – Micke Moilanen i Jakt & Jägare. Hele jegersamfunnet, med andre ord. – Ja, men det var vel ikke til å unngå. – Var det ikke? sa Anders og kikket bort på skuterne og de anonyme skikkelsene som sto der iført gule refleksvester. – Jeg syns nok dere kunne ha litt bedre oversikt over hva slags folk dere bruker. Til sporingen. Kommer disse her fra samebygda eller er de bare helt vanlige ulvehatere? Blikket til Åsa signaliserte at hun syntes han hisset seg opp i utrengsmål. Han trakk pusten dypt, og da luften kom ut igjen, var det som hvit gass gjennom nesen. – Jo mere folk, sa han, – desto verre er det for dyret. Med alle øynene og alle luktene. Vi må jo først og fremst tenke på dyret. – Det gjør vi, sa hun. – Det er derfor vi er her. 8

Stalpi_Stefan Spjut.indd 8

16.01.2018 22:23


Nå hadde ulven våknet. Den satt oppreist og svingte hodet frem og tilbake med myke bevegelser. Geir hektet fingrene i halsbåndet og førte ulven mot buret. – Kom her, du gamle, sa han. Frontlyktene måkte mørket til side så en stripe av veien kom til syne. Her og der flakket lys fra et vindu eller en utelampe, forvillede lysglimt i natten som virket uendelig dyp. Geir satt med både jakke og lue på. Han hadde tastet på telefonen sin en stund, men nå lente han seg mot ruten og sov kanskje. Anders hadde fått inn en stasjon som spilte vinylmusikk. Innimellom trommet han litt på rattet, og når han kunne teksten, sang han med, men uten å bruke stemmebåndene. Det gikk et grøss gjennom kroppen på ham, og han ristet på skuldrene for å få det til å slippe taket. – Hva er det? mumlet Geir og rettet seg opp. – Jeg bare tenkte litt på hvordan det ville være å bo her. Å være stengt inne i dette mørket. I denne bunkeren! – Du mener Sverige? Anders lo. Geir hadde vært påfallende taus, men nå kjente han ham igjen, den tørre, gretne humoren, og derfor slapp han løs de mange spørsmålene om ulven som han hadde samlet opp i løpet av dagen. Fylkesadministrasjonen hadde handlet uvanlig raskt da de fikk rapportene om den innvandrede ulven. Samebygda ville ha den vekk fra helårsbeitet med en gang, og hadde antagelig stilt et slags underforstått ultimatum, for allerede dagen etter at dyrets genetiske verdier var fastslått, hadde han sittet med våpenvesken i armene som en slags torpedo. Spenningen rundt beslutningen hadde han fått merke øyeblikkelig. Å flytte en ulv uten å holde den i karantene var et risikabelt regelbrudd. Livsfarlig, ifølge Geir, som til og med hadde nektet å bistå til å begynne med. Nå satt han og stirret ut gjennom vinduet uten et ord. – Jeg merker jo at du er sint, prøvde Anders. – Det som gjør meg sint, sa Geir, – er at myndighetene her i landet setter til side sitt eget regelverk og utsetter allmennheten 9

Stalpi_Stefan Spjut.indd 9

16.01.2018 22:23


for fare. Ikke for ulvens skyld, men av politiske grunner. Fordi dere ikke tåler å ikke være best i klassen i eu. Stemmen fikk en foraktelig tone da han uttalte e-u. – Til syvende og sist, fortsatte han, – handler det om status. Om prestisje. Og det gjør meg forbanna. Hvis ulvens bendelorm kommer inn i Sverige, så kommer den inn i Norge også. – Ikke se på meg. – Man kan lure på hvem som har mest innavl i denne suppen. – Men du. Denne karen, han ser ikke mye innavlet ut. Og det er i hvert fall ikke noen hund. Så mye er sikkert. – Jeg vet faktisk ikke hva det er. – Det er ikke en hund, det er en ulv, som Fantomet sier. – Den veier sjuogsytti kilo. Sjuogsytti! Sånne ulver fins ikke. Ikke vest for Uralfjellene. Denne ulven fins ikke. Den kan ikke finnes. – Du mener at den er innført? – Jeg vet ikke. Jeg vet bare at noe er galt. – Forresten er det vel på tide å se til den. Geir så på klokken. – Nei, kjør videre. – Men jeg må slå lens. De rektangulære speilblanke brilleglassene snudde seg mot ham. – Pisse. Jeg må tisse. Anders fikk ned smekken på overtrekksbuksene og satte en glitrende stråle i brøytekanten der det snart råtnet frem et dampende hull. Kulda tok et fast grep om nakken på ham og slapp ikke taket. Han løftet blikket over grantoppene. Stjernene hadde toget frem. Bildøren slo igjen bak ham. Så hørtes en skrapende lyd fra planet, og da han snudde hodet, så han at Geir hadde åpnet hardtopen og dessuten åpnet buret. Det forundret ham. Det var viktig for en ulv å føle seg skjult under transport, derfor pleide de bare å se på dyrene gjennom gitteret for å forsikre seg om at de hadde det bra. Veterinæren gransket et termometer i lyset fra en liten lommelykt. Ulven lå, og det både syntes og hørtes at den pustet fort. 10

Stalpi_Stefan Spjut.indd 10

16.01.2018 22:23


– Den er varm, sa Geir og slo av lyset. – Veldig varm. Han stakk hånden inn i buret og dro fingrene gjennom pelsen. Slo på lyset igjen og rettet strålen mot ulven. – Og den røyter. Ser du? De tok tak i hvert sitt håndtak og rygget noen skritt for å komme unna eksosen. Så fort de hadde satt fra seg buret, løp Anders frem og slo av motoren og trykket inn knappen med varsel­trekanten. I det saftrøde lyset som pulserte over den øde veien, sto Geir og sparket i brøytekanten, og et kort øyeblikk trodde Anders at han gjorde det i vanvittig raseri. At han var blitt gal. Så skjønte han at det var snøen han var ute etter. Dyret trengte selvfølgelig å bli kjølt ned. Med armene fulle av snøklumper krøp Geir inn i buret. Da ble det liv der inne. Det smalt i metallveggen, og Geir bannet. Så kom han krypende ut med baken først. Han fikk luken på plass i sporene og rakk så vidt å få den ned før ulven kastet seg mot den. – Jeg prøvde å mate den med litt snø, sa han. – Det likte den ikke. Han krøp rundt på den andre siden av buret og lyste med lomme­lykten gjennom gitteret. Ulven satt og glodde på dem. Øynene var klare nå. Det var ingen frykt i dem. Ingen fiendtlighet. Men noe annet. Noe hardt. – Skal du gi den noe? Geir slukket lykten og reiste seg. – Vi lar den stå her en liten stund. Så får den kjølt seg ned litt. – Men den røyter jo, sa du. Det er vel ikke bra. – Det var … feil. Jeg så feil. Anders ringte til Johanna, og mens han snakket, gikk han frem og tilbake langs brøytekanten. Da hun spurte hvordan det gikk, hørte han seg selv si at det gikk bra. At dyret antagelig hadde fått et hypotermisk sjokk, orket han ikke å fortelle. Ikke når den dårlige dekningen brakk ordene i småbiter og kulda bet seg helt inn til beinet i fingrene. Snart satt de i bilen igjen, innhyllet i mørket, tause og omtåket. Å dømme etter blikket Geir rettet mot veibanen og snøkornene som jaget mot frontruten, var han langt borte i egne tanker, og 11

Stalpi_Stefan Spjut.indd 11

16.01.2018 22:23


Anders antok at han lette etter en medisinsk forklaring på det som hadde skjedd. Selv kjempet han med en uro som hadde begynt å herje i ham. Uhell hadde han vært med på før. Dopede dyr som hadde vaklet utfor fosser og blitt revet bort. Oppkast og svelgede tunger. Det var sånt som skjedde. Men dette var annerledes. Nå hadde de virkelig alles øyne på seg. Hvis ulven strøk med, ville de få bråk. Fra alle kanter. Til og med de jegerne som ikke ville ha ulv i landet og helst ikke i dyreparkene engang, ville lage ubehageligheter for dem. Verst ville det selvfølgelig gå ut over Naturvårdsverket, nærmere bestemt Åsa, hvis det stemte at det var hun som hadde vært pådriver, men internt ville søkelyset bli satt på ham og Geir. Særlig Geir. Han kunne på den annen side trekke seg tilbake til Norge. Selv hadde han ingen steder å gjøre av seg. Han ville få høre at han var en simpel felttekniker med en pilbørse som han ikke var kompetent til å håndtere. Mange innenfor veterinærkorpset mente at det burde kreves veterinærutdannelse for å få bedøve dyr, og nå ville de få enda et argument. Det ville bli antydet at han hadde slurvet. Han ville få høre det i form av morsomheter og hint, og det var verre, for det var det ikke mulig å forsvare seg mot. – Bilen bak oss, sa Geir, – har ikke den ligget der veldig lenge? Anders flyttet blikket til lyktene i speilet. – Nå er du paranoid, Geir. Han sa det lavt, for å innskjerpe at han ikke ville ha noen oppjaget stemning i bilen. Hans egen uro lå helt oppunder overflaten. Mot sin vilje forestilte han seg nå et bevæpnet oppbud. Umedgjørlige folk som kanskje var maskert. Som i en jævla western­film. Det var ikke helt usannsynlig. Det visste han. Ulvehatet var sterkt og satt dypt. Innimellom lurte han på om det satt i genene, om det fantes menn som hatet ulver. Dessuten kunne han ikke benekte at det fantes rasjonelle grunner til å stoppe dem. En aksjon av det slaget ville få enorm oppmerksomhet og igjen sette søkelyset på det forrykte i å frakte ulver over halve landet til enorme kostnader for skattebetalerne, bare fordi man ikke kunne finne en annen løsning. – Hør på meg, Anders. De vil vi skal dø. 12

Stalpi_Stefan Spjut.indd 12

16.01.2018 22:23


Det var en så rar ting å si at Anders først lot som han ikke hørte det. Men ordene ble hengende i kupeen. – Hva mener du? Geir svarte ikke, og han virket så skvetten at Anders skjønte at han måtte roe ham ned. De ble ikke forfulgt. Det var ikke mange biler ute på veiene, og da var det vel bare fornuftig å ligge på konstant avstand bak en bil? Men nordmannen lot seg ikke overbevise, det virket ikke engang som han hørte etter, han bare stirret i speilet og på lyktene som hadde brent seg fast i det. Anders lettet på gassen. Pilen på speedometeret sank fra hundre til nitti og videre ned mot åtti, og bilen, en stor Volvo med et tykt lag av frossen snø på taket, kjørte forbi dem. Men det gjorde ikke saken bedre. For nå ble baklyktene et rødt lite øyenpar som lot til å hypnotisere Geir. – De vil vi skal dø, sa han lavt. – Det er ingen som vil at vi skal dø! – Det er farlig. Det er farlig. Nå begynte han å bli urolig for alvor. Skulle han ringe noen? Åsa, kanskje? Han tok opp telefonen, men ble sittende med den i hånden. Hva var det han skulle? Var det Micke Moilanen han skulle ringe? Eller Johanna? Brokker av det han nettopp hadde tenkt, virvlet opp, men han hadde ikke noe å henge dem på. Blikket hans flakket mellom veien og skjermen på telefonen. 18:68 viste klokken. Han visste at det var feil og ventet på at tallene skulle rette seg. Men det gjorde de ikke. Han svelget hardt. Prøvde å skjerpe blikket. Atten sekstiåtte. – Anders. Du blør. Det tok en stund før han skjønte hva Geir mente. Blør? Han klemte tommelen mot neseborene, og da han kjente at den ble våt, strakte han seg mot taket etter knappen til lampen. Tommelen var rød. Hvorfor faen blødde han neseblod, han blødde jo aldri neseblod. Han snufset og dro hånden under nesen. En rød stripe langs pekefingeren. Han la begge hendene 13

Stalpi_Stefan Spjut.indd 13

16.01.2018 22:23


på rattet, løftet haken og svelget. – Hvem var det som slo meg? sa han. Da han ikke fikk noe svar, kastet han et blikk på Geir, som satt med hodet i en pussig vinkel. Det hadde rent blod ut av nesen. Et smalt penselstrøk over leppene og ned på haken. – Du blør også. Geir nikket. – Nå skal vi dø.

Stalpi_Stefan Spjut.indd 14

16.01.2018 22:23

Stefan Spjut – Stalpi  

Bla i boka. Leseprøve på romanen "Stalpi", oppfølgeren til Stefan Spjuts uhyggelige spenningsroman "Stallo".

Stefan Spjut – Stalpi  

Bla i boka. Leseprøve på romanen "Stalpi", oppfølgeren til Stefan Spjuts uhyggelige spenningsroman "Stallo".

Advertisement