Kjersti Annesdatter Skomsvold – Den andre forsvinninga

Skomsvold. Den andre forsvinninga. Omsl.qxp 04.06.2019 11:00 Side 1

I serien Lese, skrive inviterer Forlaget Oktober utvalgte forfattere til å reflektere over egen skriving og lesing.

Da jeg lå våken av reisefeber i natt, tenkte jeg at det er det samme i meg som vil sove, som gjør at jeg ikke får sove, og det er det samme i meg som vil være i verden, som gjør at jeg lukker meg ute fra verden, og det er det samme i meg som ikke vil skrive, som gjør at jeg skriver.

Kjersti Annesdatter Skomsvold er en av de viktigste stemmene i nyere norsk litteratur. Da hun begynte å skrive for femten år siden, visste hun ikke hva det ville si å være forfatter, men hun visste at hun måtte skrive en roman, hun hadde ikke noe valg.

For Skomsvold handler skrivinga om løsrivelse og lengsel etter noe annet. Å lese og skrive er et forsøk på å utvide verden. Med utgangspunkt i hvor hun befinner seg, i livet og i forfatterskapet, reflekterer Skomsvold over hvorfor hun skriver, hva stedet har å si for det som blir skrevet, og hva det vil si å skrive sant.

Forsidebilde: Charles Rushton Bokdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | E xil Desi g n

FORLAGET OKTOBER

Forlaget Oktob er 2 019 I S B N 978-82-495-2088-6

KJERSTI ANNESDATTER SKOMSVOLD Den andre forsvinninga

L/S #4

L/S #4

KJERSTI A N N E S D AT T E R SKOMSVOLD Den andre forsvinninga FORLAGET OKTOBER

Skomsvold. Den andre forsvinninga. Mat.qxp 04.06.2019 12:58 Side 1

L/S #4

Skomsvold. Den andre forsvinninga. Mat.qxp 04.06.2019 12:58 Side 2

Skomsvold. Den andre forsvinninga. Mat.qxp 04.06.2019 12:58 Side 3

k j e rst i a n n e s d at t e r s koms vold Den andre forsvinninga

forlaget oktobe r 2 0 1 9

Skomsvold. Den andre forsvinninga. Mat.qxp 04.06.2019 12:58 Side 4

Skomsvold. Den andre forsvinninga. Mat.qxp 04.06.2019 12:58 Side 5

jeg skriver at det er stille i huset, og høst utenfor vinduet. Jeg er i mitt eget hus, ser ut på den røde og gule høsten i hagen utenfor, vi har akkurat flyttet hit, til kunstnerboligene helt oppe ved skogen. De brune rekkehusene er umalte og slitte, men har noe evig og solid over seg likevel, og i dag skal jeg for første gang være hjemme alene i huset og skrive, mens mannen min følger barna til barnehagen. Det er ikke første gang, men jeg skriver at det er det, i begynnelsen kan teksten bli hva som helst, det er så overveldende, og det vil bli lettere om jeg får et par ting på plass, i teksten om ikke annet, som at jeg har mitt eget rom å skrive i. Noen malere må skitne til lerretet med kaffe, jord, søle, før de klarer å begynne å male, det helt hvite lerretet blir for mye for dem.

Foreløpig er rommene i huset fulle av pappesker, og vi har ennå ikke bestemt hvor vi skal ha hva, men jeg skal få mitt eget arbeidsrom. Mannen 5

Skomsvold. Den andre forsvinninga. Mat.qxp 04.06.2019 12:58 Side 6

min har flere ganger foreslått at vi kan ha arbeidsrom sammen, og hjertet mitt synker hver gang, jeg synes det er så vanskelig å være avvisende, og det er jo en romantisk, eller praktisk, tanke at vi skal arbeide sammen, men jeg tror ikke jeg kan skrive en roman med ham på den andre siden av bordet.

Aller best liker jeg å være helt alene i huset når jeg skal skrive, som i dag, så jeg kan sette meg hvor jeg vil, gå ut og inn av rommene uten å møte andre mennesker, ikke bli forstyrret av tanken på at jeg kan bli forstyrret, frykte at noen vil spørre om jeg har noe hvitt tøy som skal i vaskemaskina. Men jeg må vite og tro at menneskene kommer tilbake, at de kommer inn døra på omtrent det og det klokkeslettet, og at de blir ganske glade for å se meg. Om vi har kranglet, klarer jeg ikke å skrive om noe annet enn selve krangelen, hvis jeg klarer å skrive noe som helst.

Klokka er åtte om morgenen, og jeg prøvde først å sette meg i atelieret, som har store vinduer høyt oppe på veggen, det er nesten fire meter under taket, og jeg satt på gulvet og tenkte at nå sitter jeg på bunnen av et stort, tomt svømmebasseng. Jeg tenkte på hva skriften ville bli til på bunnen av et basseng. Det å svømme er å renske ut de støyende 6

Skomsvold. Den andre forsvinninga. Mat.qxp 04.06.2019 12:58 Side 7

tankene, dempe larmen inni meg, og idet jeg stiger opp fra vannet, er det bare de to–tre tankene som betyr noe, som står igjen.

Vinduene vender mot nord, så det ikke skal komme sol rett inn. Kunstnerens atelier er introvert, mens forfatterens skrivebord ofte er vendt mot vinduet og lyset, og jeg syntes det var litt mørkt der nede på bunnen. Jeg satte meg derfor på benken i den lille stua i stedet, under det store vinduet som vender mot sør, og det er her jeg sitter nå. En svarttrost sitter i epletreet utenfor, jeg ser den hver dag, jeg tror det må være den samme svarttrosten, at den bor i det treet, hvis fugler bor i et bestemt tre.

Den tilbringer i alle fall arbeidsdagen i treet, og passer på at jeg også arbeider.

Jeg leser gjennom det første avsnittet jeg har skrevet, og jeg merker at det butter imot, hvordan kan jeg skrive «mitt eget hus» – banken vil jo sikkert si at dette rekkehuset er deres, og hvordan kan jeg kalle Olve for «mannen min» – han er jo ikke mannen min, å si at han er det virker så trygt og selvsagt, gir inntrykk av at jeg innehar en fullstendig ro. I skrivinga må også den dype usikkerheten som ligger inni meg komme fram, for at det skal kjennes sant.

7

Skomsvold. Den andre forsvinninga. Mat.qxp 04.06.2019 12:58 Side 8

Jeg tenker på hvordan skrivinga mi i årene som kommer vil bli preget av at vi har flyttet fra byen og opp til skogen, ikke så langt fra der jeg vokste opp. Jeg tenker på hvordan skrivinga vil bli preget av at jeg har fått en familie. Jeg har en sønn på to år og en datter på ett år, og folk sa til meg da de ble født, at jeg ikke måtte tenke på å skrive når jeg hadde så små barn, de mente at jeg kunne ta helt fri. Men jeg ville skrive. Riktignok kan jeg innimellom kjenne en motvilje mot å skrive – det er som om jeg bestandig kan si det motsatte av det jeg først sa, og samtidig stå inne for det. Og selv den dypeste sannhet kan bli en løgn om man gjentar den for ofte, for lenge. Skrivinga forandrer seg, skrivinga forandrer meg, og hva skrivinga betyr for meg forandrer seg også. Jeg lurer på om noe av grunnen til at jeg skriver denne boka om skriving nå, er fordi skrivinga snart vil bety noe den aldri har betydd for meg før, og at jeg derfor må få disse tankene ned på papiret, før de slutter å være gyldige.

De dagene det er jeg som følger barna til barnehagen om morgenen, og det ennå er mørkt ute, kan jeg se lys i vinduene i rekkehusene, kunstnerne som jobber på kjøkkenet, i atelieret, og jeg misunner 8

Skomsvold. Den andre forsvinninga. Mat.qxp 04.06.2019 12:58 Side 9

dem så veldig, jeg vil også være hjemme i huset og arbeide. Atelieret ligger åpent til i husene, uten dører, og naboen fortalte at det før i tiden visstnok foregikk mye fælt her, da kunstnerne brukte terpentin som gjorde dem aggressive, unger ble banket opp, koner rømte ut av vinduene i andre etasje. Politiet hadde sine egne rekkehus like bortenfor, men likevel var det ingen som grep inn, de tenkte vel bare at det er sånn kunstnere er, ville og gale.

Olve er ikke maler, og nå har han dessuten begynt på skolen igjen, for å studere arkitektur. Når han arbeider hjemme, tegner hus hjemme, er det jeg som må reise tilbake til byen for å levere barna i barnehagen, de går fremdeles i barnehage i byen.

Mens de er i barnehagen, sitter jeg på en kafé og lengter hjem til huset og skogen. Det ville vært bedre om jeg satt på biblioteket, men jeg kan ikke sitte på biblioteket, det er for langt unna barnehagen. Jeg vil være i nærheten om de ringer, datteren min har nettopp begynt, og de kan ringe når som helst og si at jeg må komme.

Om jeg bare satt hjemme og skrev i ullstillongsen dag ut og dag inn, og aldri så folk utenom familien, sånn som jeg nå for tiden drømmer om, ville jeg sikkert misunt dem som kan kle på seg fine klær og 9

Skomsvold. Den andre forsvinninga. Mat.qxp 04.06.2019 12:58 Side 10

smile til et fremmed menneske over kaffekoppen, jeg skal ikke si at det ikke kan være sånn. Men om jeg måtte velge mellom bare å gjøre det ene eller det andre, så ville jeg valgt huset og skogen, det er det ingen tvil om. Når verden trekker seg litt tilbake og jeg har stillstand rundt meg, er det ingen grenser for hva jeg kan oppleve.

Jeg tenker på hvordan det blir når vi får barnehageplass her, og jeg kan løpe en tur på kronglete stier og bade i det dype vannet etter å ha levert barna, før jeg går tilbake til huset for å skrive. Da jeg svømte i går kveld, var det bestefar jeg tenkte på. Jeg tenkte på bestefar som er død, og på Mimmi som skal leve videre.