Page 1

Om Angrep fra alle kanter (2014) fædrelandsvennen trønder-avisa nominert til bokhandlerprisen klassekampen Årets beste bøker stavanger aftenblad Årets beste bøker «internasjonal toppklasse»

victor malm, sydsvenskan «Sprudlende, men også skarpt analytisk om småkriminelle i nyrike Stavanger»

mímir kristjánsson, klassekampen «Ypperlig om Stavangers skyggeside»

Det er desember 2012. Pengene yngler i oljeland. Alle julehandelrekorder er i ferd med å slås til pinneved. I skyggen av oppgangstidene gjør Hillevågsgjengen så godt de kan. Cecilie er lykkelig gravid med tvillinger. Jan Inge og Beverly Hinna feirer bryllup hjemme i stua. Rudi aner ikke at noe grufullt skal skje og at han står foran de farligste ukene i sitt liv.

ole kallelid, stavanger aftenblad «ei forrykande historie om eit usannsynleg fargerikt persongalleri»

marta norheim, nrk p2

Hvordan skal Jan Inge & co. komme seg ut av det lovløse livet de lever? Hvor mange liv skal de ha på samvittigheten før nok er nok?

«Djises for ei bok!»

emil otto syvertsen, fædrelandsvennen Om Vi ses i morgen (2013)

vg fædrelandsvennen tønsbergs blad adresseavisa trønder-avisa brabok.no

For mange.

tore renberg (f. 1972) debuterte i 1995 med den prisbelønte prosaboken Sovende floke. Siden har han skrevet en rekke bøker som blir lest av et stort publikum både i Norge og utlandet, der Teksas-bøkene og romanene om Jarle Klepp er i særstilling. Renberg har blant annet mottatt Bokhandlerprisen og P2-lytternes romanpris. Han har også utmerket seg innen film, teater og musikk, og er i 2017 aktuell med skuespillet Indianeren og soloalbumet Ein dag te.

Skada gods er tredje roman i Teksas-serien. Etter Vi ses i morgen (2013) og Angrep fra alle kanter (2014) er Stavanger-forfatter Tore Renberg tilbake med mer barokk galskap og kriminell humanisme fra Norges sørstater.

nominert til p2-lytternes romanpris og bokhandlerprisen vg Årets beste bøker stavanger aftenblad Årets beste bøker tønsbergs blad Årets beste bøker klassekampen Årets beste bøker

forfatterportrett: tommy ellingsen omslagsdesign: asbjørn jensen

«Det er vilt, og det er også vilt morsomt»

thomas thurah, information

«en genreoverskridende spenningsroman ... Hatten av»

aslak nore, a-magasinet «Seks hundre sider ren energi»

ISBN 978-82-495-1854-8

gerd elin stava sandve, dagsavisen «Tore Renbergs fortellertalent i full blomstring»

3

ingvar ambjørnsen, vg

«medrivende, morsomt, drastisk, men også innsiktsfullt og rørende»

jenny aschenbrenner, sveriges radio

forlaget oktober

forlaget oktober

roman forlaget oktober


Roman

forlaget oktober 2017

Skada gods_Tore Renberg.indd 3

25.08.2017 14.42


HILLEVÃ…GSGJENGEN ER TILBAKE DESSVERRE

Skada gods_Tore Renberg.indd 5

25.08.2017 14.42


ADVARSEL: EKSPLISITT SPRÅKBRUK USØMMELIG INNHOLD FORNEDRING AV MANNSKROPPEN OBJEKTIVISERING AV KVINNEKROPPEN ET VITNESBYRD FRA VÅR BAROKKE ENDETID GRUFULLE OG SKJØNNE HISTORIER OM DET VOLDELIGE ... DET GRIPENDE ... DET LATTERLIGE ...

MENNESKELIVET FØR OLJEKRISEN

Skada gods_Tore Renberg.indd 7

25.08.2017 14.42


DET ER DESEMBER 2012 DEN VESTLIGE VERDEN ER PÅ FEST HOS SEG SELV OG INNBYGGERNE ELSKER DET PENGENE ER STORE OG MANGE MENNESKENE HAR BEGYNT Å TRO AT: A) DETTE HAR DE FORTJENT B) DETTE SKAL VARE EVIG I VERDENS RIKESTE BY – STAVANGER – ER TROEN STERKERE ENN NOE ANNET STED VI SER STORE BILER OG SVULMENDE LEPPER VI SER STOLTE MENN OG SPRUDLENDE KVINNER OG LYKKELIGE BARN VI SER ET PERFEKT SAMFUNN GJØR VI IKKE? MEN IKKE ALLE ER INVITERT PÅ FESTEN IKKE ...

HILLEVÅGSGJENGEN

Skada gods_Tore Renberg.indd 9

25.08.2017 14.42


del i fredag 14.–søndag 16. desember 2012

Annual income twenty pounds, annual expenditure nineteen six, result happiness. Annual income twenty pounds, annual expenditure twenty pound ought and six, result misery Charles Dickens

Skada gods_Tore Renberg.indd 15

25.08.2017 14.42


1 EN PLAGET LEDER (JAN INGE)

Jan Inge rubbet de kalde nevene mot hverandre, før han løftet dem til munnen og pustet dem varme. Det var en gest han ofte hadde sett folk gjøre på film, og han forbandt den med forventninger og verdighet. Den kunne være passende for en tømmerhogger som kommer inn fra skogen etter en lang dags arbeid, eller den kunne være passende for en lederskikkelse, en sånn som han selv, som tar skrittet inn fra vinterkulden og over dørstokken i et avgjørende ærend. Han kjente en hvit bris bre seg i magen, men tvang hurtig angsten bort. Han rettet nakken og børstet snø av skuldrene, og gjentok for seg selv, som han hadde gjort hele morgenen, at dette var det eneste riktige å gjøre. Klarhet og sannhet, han måtte søke klarhet og sannhet. Han var inne i en mangfoldig førtiårskrise, tynget av en vifte av plager, på samme tid løftet av en gnistrende kjærlighet og skremt av det grufulle som snart skulle skje. Sånn er det med oss mennesker, sa han til seg selv, noen ganger er livet så kontrastrikt og dagene så temposterke at vi må søke råd, så hvor passer det bedre at Hillevågsgjengens leder henvender seg med bekymringene sine, enn her, i selve domkirken, byens etiske hjerte? Jan Inge gikk noen steg inn i det han mente å vite at het våpen­ huset. Han lot blikket venne seg til lyset mens den godt og vel to meter høye dobbeltdøra gled igjen bak ham, sakte og sugende. Hengslene ga fra seg et forpint kvin og døra avsluttet med å smekke i et bassrikt dunk-dunk. Han lyttet engasjert til den rustne lyden og lot det ikke gå seg hus forbi hvor scenisk denne entreen inn i Herrens hus var. Det var likevel på tide å legge til side innlevelsesevnen, et av Jan Inges mest potente karaktertrekk, og hente fram konsentrasjonen, også et ­framtredende

17

Skada gods_Tore Renberg.indd 17

25.08.2017 14.42


attributt hos ham. Det var på tide å omfavne den grisebrutale og underlige virkeligheten og gå løs på det han hadde satt seg fore å gjøre denne fredagen i desember. Det var bare halvannen uke igjen til jul. Et nøkternt faktum, tenkte Jan Inge, men veldig lite nøkternt eksponert i Stavangerlandskapet han hadde lagt bak seg utenfor domkirkedørene. Glitrende juledekorasjoner lyste fra alle butikkvinduer, brosteinsgatene var fylt av rødkinnede innbyggere som løp inn og ut av byens varehus med sprekkeferdige handleposer i hendene, og omkring dem myldret shoppingkåte barn med nisseluer på de små hodene sine. Stavanger rigget seg til høytid; tiggere med nisseluer, kjendiser med nisseluer, narkomane med nisseluer, næringstopper med nisseluer. Det var på tide å bruke de store pengene, det var på tide å være flittig, for om halvannen uke skulle det dufte i julestuene, og under juletrærne skulle det flyte av pakker, og kirkens folk, de hadde nok også mye å henge de fromme fingrene sine i sånn oppunder jul. Her skulle det øves inn julesanger og skrives andakter og prekener, og ganske sikkert, tenkte Jan Inge, var han ikke den eneste som tok stegene over kirkedørstokken i sjelesørgerisk ærend i denne tiden, for det er jo en kjent sak at juletiden framkaller både den tunge melankolien og den sprutende lykken i oss mennesker. Sprutende lykke. De pornografiske assosiasjonene et sånt uttrykk kan gi, var ikke Jan Inge veldig glad i. Han hadde aldri likt den måten å snakke om kjærligheten på, han ble rett og slett sjenert av det, og den sjenansen var ofte en utfordring i hans miljø. Det kriminelle segmentet praktiserte, sånn Jan Inge så det, et friskt og til tider både observant og innovativt språk. Grammatikalsk kunne det gjerne være en del å utsette, omstokket ordstilling og flau ortografi, siden kjeltringer flest var nokså svake reint skriftlig. Jan Inge irriterte seg ofte over unøyaktighetene i miljøet hans, og når søsteren hans sa «psykriatri», sukket han tungt. Det verste for Jan Inge var imidlertid at så mange i miljøet mesket seg med obskøniteter. Han syntes det var nedverdigende og ­ubehagelig,

18

Skada gods_Tore Renberg.indd 18

25.08.2017 14.42


og ­selvsagt var det et problem at bestekameraten hans, Rudi, var verdensmester i denne formen for språkbruk. Jan Inge ønsket rett og slett ikke at kjærligheten skulle ordlegges slik, han ønsket at den «sprutende lykken» han senest i natt opplevde sammen med Beverly Hinna, skulle kles i et annet, mer delikat språk. Hun hadde en ellevill effekt på ham. Vel hadde Jan Inge rettet de tynne blåbærøynene sine mot et og annet kvinnfolk tidligere, og vel hadde enkelte av dem fått ham ut av fasong, men han hadde aldri vært i nærheten av å føle seg så hjelpeløs som nå, så lepjende betatt. Og endelig skulle hun bli hans. Men i hvilke rammer? Skitt og slarv og trash. Det gnog inn i margen at han ikke kunne tilby henne en velstelt villa og ordnede forhold, men i stedet et rottereir ute i Hillevåg, vrimlende av skadeskutte ungdommer, tynget av økonomiske bekymringer, med en hage som lignet en ustelt kirkegård. Oh, honey? Jan Inge, darlin’? What about that garden? Har vi ikke snakket om det, min deilige Jan Inge? Make it shine? Jo, kjæreste, deilige Beverly. Vi har snakket om det, og snart skal hagen skinne; den skal skinne så du kan sitte der og skinne, med en kaffekopp i hendene mens silkeblusen legger seg kjærlig mot den bløte kroppen din. Det skal skje, ha bare litt tålmodighet med han som veldig snart skal bli ektemannen din, han skal skape orden i rekkene og sikkerhet i pengesakene, om det så må koste den ytterste grusomheten. Så, hvor var kirkens menn? Han fortsatte opp en trapp og gikk videre inn i det han antok var skipet i en kirke. Den veldige takhøyden – hvor mange meter kunne det være? – ruvet over hodet hans, og Jan Inge kjente gudsalvoret fylle kroppen. Han så stolrad etter stolrad på hver side av midtgangen, som strakte seg fram mot hjertet av kirken. Han lot blikket ankre opp ved døpefonten, foran søylene, ved barokk og gotikk, foran sikksakkborder og korsblomstmønstre, ved relieffer og utsmykninger, foran alt dette superduperdrøøøøyt jæla spinnfine kjerkegreiene, som Rudi sikkert ville kalt det. Jan Inge syntes nesten det var som om skjønnheten i rommet bøyde

19

Skada gods_Tore Renberg.indd 19

25.08.2017 14.42


nakken hans i beundring, og han noterte seg kjapt at han måtte lese seg opp på kirkearkitektur så snart som mulig, for begrepene var langt fra klare for ham. Åh. Lese. Studere. Hvis han bare kunne få arbeidsro rundt seg! Hvordan hadde dette hendt? Hvordan hadde det seg at virkeligheten hans var blitt så uryddig, så støyende, så blodig? Virkeligheten. Ordet detonerte i hodet samtidig som kirkens blanding av ømhet og styrke utfoldet seg foran ham. Jan Inge elsket kirker. Mosaikk, søyler, tavler og tegn. Virkeligheten? Ja, hva er virkeligheten, spurte han seg selv og trampet bestemt med begge de vinterskokledde føttene, slik at snøen drysset ut på gulvet rundt ham. Er Stavanger virkeligheten? «Stavanger,» hvisket Jan Inge i sitt supergrublende indre, «du gamle sildetønne, du gamle fromme bedehus, da jeg kom til jorden, gikk du med lut nakke, som en sliten hest, du sto med lua i hånden som en Nav-klient, og ingen visste hvem du var, ingen visste hvordan du hørtes ut. Hva hendte? Du forandret deg til en oljeplattform, nei, til en pengebinge, nei, til et tjue­ firesyvfestende gledeshus, og du ble berømt. Du forandret deg til et sted det snakkes om, både med beundring og misunnelse, over hele kloden: pengene flyter i gatene, ungene tar taxi til skolen, kvinnene tar botox i lunsjen, de narkomane bladselgerne tjener bedre enn en lærer gjør i England. Du ble et moderne Klondyke, en by hvor gamle sildesorger er glemt, en by kledd opp i Burberry og Lexington, en by dryppende av den kokvarme lykken, den som bare innfinner seg når menneskene får all den tiden de trenger til å dyrke det de elsker aller høyest, seg selv og sin egen nytelse.» En by? undret Jan Inge mens han gikk, sakte nå, framover mot det han mente å vite het koret, og den vidunderlig vakre prekestolen som tårnet over stolradene på høyre hånd. Nei, ikke lenger en by. En tilstand. Et ideal. Det ypperste nivået av moderne, velkledd sivilisasjon. Det lovede landet så mange kulturer har drømt om siden tidenes morgen. Stavanger, å, Stavanger! Byen steg og steg, den dro med seg resten av landet, mens andre land og

20

Skada gods_Tore Renberg.indd 20

25.08.2017 14.42


andre byer raste mot avgrunnen. Sverige? Ja, ta Sverige, tenkte lederen for Hillevågsgjengen, de hadde snakket om Sverige på nyhetene kvelden før, og söta bror, som vi nordmenn hadde vært så vant til å være underlegne, söta bror var på full fart inn i ­heftige nedgangstider. Volvo, Sveriges industrihjerte, flyttet produksjonen til Polen, fortalte de, änglamarken gikk mot lavkonjunktur, riksbanken satte ned renta til lattervekkende 1 prosent, og folk var livredde, de sluttet å bruke penger, de gikk med hunde­øyne og sang ikke lenger gamle abba-sanger – og hva var det Jan Inge hadde hørt? Jo, han hadde hørt at i Söderhamn, der var arbeidsløsheten så kriseartet at de lokale ungdommene fikk kommunalt tilbud om hjelp – og hva besto denne hjelpen i? «Jobbresan,» kalte de det. Jaha, en reise? Hvor? Til Norge. 9 av 10 får jobb innen 30 dager! Jan Inge måtte slippe fra seg en latter. Ha og dobbelt ha. Da han var liten, den gang han vokste opp sammen med søsteren sin ute i Hillevåg, fantes det ikke en svenske i landet. Det kunne ikke falle en svenske inn å bry seg om nissete Norge, de leste ikke bøkene våre, de hørte ikke på musikken vår, de forsto ikke hva vi sa, men nå? Nå ramler de inn, kåte på pengene våre, kåte på lykken vår, den som omfavner alle. «Bah,» hvisket Jan Inge og satte opp en kritisk trutmunn mens han beundret glassmosaikken i enden av rommet. «Fortellinger, visvas.» Et skeptisk mørke dro seg over pannen hans. Nei, nei, nei. Dette hadde han opplevd før. «Journalistikk og bedrag,» hvisket han, halvhøyt, som om det fantes noen i rommet som kunne høre ham, og det gjorde det vel, for han sto jo i Herrens hus, og hvis ikke Herren hører deg der, hvor hører han deg da? «Nei,» fortsatte han, like halvhøyt, «dikt og forvrengte løgner, alt sammen. De som snakker om dette griserike Stavanger,

21

Skada gods_Tore Renberg.indd 21

25.08.2017 14.42


de kjenner ikke Hillevågsgjengen. Vi er aldri med når de forteller sine historier. Vi er aldri med når statistikken presenteres. Vi er aldri med når det står på forsiden av avisa at vi lever i verdens lykkeligste land. Nei. De kjenner ikke Hillevågsgjengen, de som komponerer disse sangene. De kjenner ikke våre pengesorger, de kjenner ikke våre sengesorger, de kjenner ikke det vi har gjort, og de kjenner ikke det grufulle jeg snart skal gjennomføre.» Hvor var kirkens folk? Han lot blikket seile gjennom rommet, trist fordi han ikke skulle gå arm i arm med Beverly opp midtgangen i domkirken, men i stedet måtte gifte seg hjemme i Hillevåg, trist fordi den vakreste hendelsen i livet hans måtte foregå under jorden, der alt i livet hans foregikk. I kloakken. Lederen for Hillevågsgjengen kikket ned på hendene sine. De skalv, som to engstelige tregreiner i en vond vind. Han sukket tungt og hvisket: «De kjenner ikke blodet på hendene våre. De kjenner ikke Jan Inge Haraldsen.»

Skada gods_Tore Renberg.indd 22

25.08.2017 14.42


Skada gods_Tore Renberg.indd 40

25.08.2017 14.42


4 DET ER NOE FUCK I LUFTEN HER (RUDI)

Rudi flyttet fingeren fra duken. Han kremtet nervøst og rettet på slipsknuten. Han følte det fløt svette på overleppa, og dro hånden over kjeften. Han kikket mot bordenden. Der skulle bestekameraten hans sitte, fullt oppdresset i en splitter ny superslick suit. Utrolig kårni hvordan en mann du har kjent sååååååå lenge bare plutselig blir en annen enn han du kjenner som bff. Bare fordi han har fått seg dame. Og det ei halvgammel hore fra Junaiten – som just i dette øyeblikket dealte med bryllupsmaten på kjøkkenet. Rudi kunne for så vidt forstå at det gikk an å få dirty tenning av Beverly Hinna. Det er mye lått og løye under Herrens merkelige himmel. En slags unaturlig og überkinky love, det kunne han forstå, en type eg pule na for at det e så drøyt-greie. Men det var også alt han kunne forstå. Resten lå milelangt utenfor hans fatteevne. Rudi sa ingenting av dette høyt, for gudforjævlaby at han skulle fornærme Jani, for ikke å si miste vennskapet hans. Han sa det ikke engang til Cecilie, for superlett hun kunne finne på å tyste på ham en morgen hun var kvass og sur. Men det horemennesket der, det sjefete og jålete hespetreet, hun hadde tatt et jækla space i livet deres på psykokjapp tid. Det var ikke mange ukene hun hadde bodd der, men Beverly hadde liksom tatt over hele skiten. Hun sugde opp luften i alle rommene, og Rudi følte han gikk og snappet etter pusten i sitt eget hus og alt var blitt faen så lite naturlig. Men hva kan du gjøre når bestisen din kommer drassende med ei dame han er forgapt i som du synes er en levende tragedie? Du må lyge. Så lenge og så mye du bare kan. Du må bare skryte og lyge.

41

Skada gods_Tore Renberg.indd 41

25.08.2017 14.42


Det må eg sei, Jani, niiiice milf du har skafft deg. Hah, brother of fuck, nå e du i gang, mann, go deep! Og så videre. Rudi hørte skritt bak seg og ble hentet ut av de hissige tankene. Beverly stakk hodet inn i stua, hun laserfotograferte rommet. Rudi skuttet seg som om hun hadde hørt tankene hans. «Lovely,» sa hun, «lovely table!» Sakki, så dolla hun så ut. Hun gikk i en overdådig grønn kjole under forkleet. De svære amerikanske puppene, som Beverly selv her om dagen hadde labla typically southern tits, tøt så å si ut over forklekanten. Håret var satt opp i stil med Kim Wilde og Elizabeth Taylor. Sminken lå i tykke lag. Hun svinset ut til kjøkkenet igjen. Og ha og lovely ha at han skulle holde bryllupstale. For seint å trekke seg. Snart skulle gjestene komme. Snart skulle huset fylles av feststemte kriminelle. Det var merkelige tider i Hillevåg. Det var en hel jævla haug med drittfølelser. Bare noen timer til nå, prest Rudi. Han kjente to beinete armer legge seg om livet. «Skjønnasen min. Står du her og er nervøsen? Må ikke være det, kommer til å gå så bra at.» Han snudde seg og så på dama si. Det var som om lyset howla rett inn i systemet. Åh, darling Chessi. Med det pistrete håret, med de vindskeive leppene, med de påskegule tennene. Han la hendene over den lille kulemagen. «Går det?» Cecilie smilte. «De er ganske rolige i dag,» lo hun. «Steven og Jambolena gleder seg sikkert til bryllup.» «Sett Jan Inge?» Hun trakk på skuldrene. «Han er i kirken.» «I dag?» «Han er jo lei seg for at det ikke blir kirkebryllup, vet du, så han følte han måtte gå i kirka i dag. Liksom the talk with the Chief og sånt, tror jeg.»

42

Skada gods_Tore Renberg.indd 42

25.08.2017 14.42


«Bra for Jani, det. Roe hodet litt. Nei. Vi kan ikke ha noe kirke­bryllup her i huset,» sa Rudi. «Det blir under radaren. Men det er som broren din sier: Gyldig for Herrens øyne – gyldig for meg.» Cecilie strøk Rudi over ryggen. «Klar med talen? Stor dag for brorsan, det her.» «Klar og klar.» Rudi dro på det. «Baby. Alle mødres mor og sexy milf. Meg og taler? Hvor mye skolegang har jeg, vil du si, på en skala fra én til ti?» «Én,» sa Cecilie og klemte hånden hans. Hun lo. «Én minus.» «Huff ja. Rudien din kan jo knapt skrive.» Hun strakte seg på tå og kysset ham. «Stolt av deg, mannen min. Jeg likte aldri de der brainy guttene uansett. Jeg likte gutter med hockeyhår og dårlige karakterer. Det kommer til å gå så bra, at.» Rudi kjente at han hadde tårer i øynene og tok en kjapp beslutning om å la dem renne ned kinnene foran kvinnen han elsket über alles på jord. «Hva? Griner du?» «Det er sånn du funker på dette helsikens dyret.» «Hi hi. Skjønnas.» «Dyret fra åpenbaringen,» snufset Rudi, «der har du meg.» «Tosk,» sa Cecilie og knipset fingrene i kinnet hans. «Type du er i jævla godt humør i dag, da?» «Jeg er visst det,» lo hun, «du får bare nyte det så lenge det varer.» Rudi sukket og satte leppene mot hverandre. Han var kald i magen, det presset bak øynene. «Hva er det?» spurte Cecilie. «Jeg har en sånn mother av en creepy feeling på gang,» hvisket Rudi. «Å?» Rudi svelget. «Føler det er noe fuck i luften her.» Cecilie, så sjeldent lett i humøret denne fredagen i desember, klasket ham på brystet.

43

Skada gods_Tore Renberg.indd 43

25.08.2017 14.42


«Nei da,» sa hun. «Ikke ha det, da, Rudien, det er jo bare gøy, dette.» «Gøy?» «Lykke, sant?» «Lykke?» «Det er derfor du noier det til. Du klarer ikke å tro på lykken.» «Jeg har jo vært lykkelig i fuckings tjuesyv år,» hvisket Rudi og forsøkte å holde tårene tilbake, «jeg er jo the Baron of Lykke, jo, det er jo hele poenget, jo.»

Skada gods_Tore Renberg.indd 44

25.08.2017 14.42


5 SMÅSKOLEN (BEN)

«Står dere her og kliner?» Ben flirte og klapset Rudi på skulderen idet han gikk forbi. Dama hadde faen tungen nedi halsen på langemann, og det var nye takter fra henne. Det er vel graviditeten, tenkte Ben og fnyste av hvor barnslige voksne mennesker kunne bli. «Det er superdeilig å kline!» fniste Cecilie. «Du skulle prøve det, Ben! Få deg ei dame og råkline litt! Hvor gammel er du? Femten? Djiz! Har du hatt dame? Du tar alt så seriøst, Benny! Få deg et tykje, og få det gjort!» Latteren hennes falmet bak Ben idet han lukket verandadøra og gikk ut i kulden. Damer interesserte ham ikke. Som oftest syntes han de var altfor dumme, altfor selvbegloende, altfor lite djerve, altfor kaklende og altfor vinglete. Kline med dem? Ligge med dem? Ben forsto det ikke. Han kjente det ikke. Han visste at han var fylt av lyster, fylt av det fine ordet begjær, men ikke etter dem. Etter storhet. Etter penger. Etter makt. Ben gikk ut på det hvite gresset. Han tente en sigarett. Han elsket å røyke i snøen. Han elsket å kjenne nikotinen raspe opp halsen sammen med kulden. Han var en vintergutt. Han likte disse dagene, så fylt av mørke, de kledde hjertet hans. Han snudde seg og kikket inn mot det opplyste rommet. Bryllup. Sært. Ursært. Jan Inge var helt oppi skyene med Beverly. Såpass at han mista det litt, tenkte Ben; mista konsentrasjonen, mista fokuset. Det var også et argument for å holde seg langt unna damer og det folk kalte forelskelse. Det var en svekkelse. Sjefen var svekket. Det krevde at Ben var på vakt. Det lå to lik under føttene hans her, og for bare én måned siden hadde Hillevågsgjengen vært i seriøs storm. De skjøt far, og mor havna på psyk. Ingen garanti for at alt det der holdt vann forever. Daniel,

45

Skada gods_Tore Renberg.indd 45

25.08.2017 14.42


den introverte galningen, hadde forsvunnet. Gjengen hadde våknet en dag i starten av november, og Suzukien var vekke. De hadde lett høyt og lavt, med uro, så klart, fyren visste mye om livet i Hillevåg, men det var helt knyst. Ikke en lyd, verken fra Daniel eller purken eller noen andre, så det hadde roet seg. Ben snudde seg igjen og strakte hodet mot himmelen. Dette var læretiden hans. Et år til, kanskje mindre, og han var ute av redet, flyvedyktig, og tiden i Hillevåg ville virke som – han trakk inn røyken og slapp den sakte ut – en småskole for kriminelle. «Hey, Ben?» Rikki, storebroren, stakk det bustete hodet ut verandadøra. «Kan du hjelpe meg med slipset? Jeg får det faen ikke til, blir bare tull det her.» Ben slapp sigaretten ned i snøen og tråkket irritert på den. «Rikki, Rikki, Rikki,» sa han, «når skal du vokse opp? Kom, så skal jeg lære deg slipsknute én gang for alle.» «Kult,» sa broren og gikk ut i hagen. Han rakte Ben slipset og blottla halsen. «Så. Snart bryllup?»

Skada gods_Tore Renberg.indd 46

25.08.2017 14.42


6 MIN ELIZABETH THE SECOND, MIN LEMMY OG MIN OBI-WAN-KENOBI (RUDI)

Noen timer seinere var alt klart. Anden var ferdig stekt. Gjestene var på plass, de var i ferd med å sette seg rundt bordet i Hillevåg, og mørket lå tett utenfor de store hagevinduene. Å, saaaatan, det kaller jeg LADY. Rudi følte øynene skulle poppe ut av skallen da Chessi kom inn i stua. Hun var sistemann, hun kom fra toalettet, og hun seilte liksom over gulvet. I hånden hadde hun et hvitvinsglass, nesten tomdrukket, de hadde snakket om det og blitt enige om at hun kunne få nippe litt i dag, selv om hun var gravid, bare som et unntak. Om kroppen hennes limte det seg en grønn kjole som framhevet hele dama sånn superdeilig. Den søte kulemagen som fortalte at hun skulle bli mor. Rudi kjente at han hadde mye mer lyst til å pule enn å stå her og snakke, og han var ufattelig glad for at han hadde ei så topp og jordnær dame i stedet for ei sånn jækla styredame som Jani hadde fått. Cecilie smilte, bobleglad, og gikk til bordet, hvor hun grep ei flaske og fylte glasset. «Sorry, blei litt sein, var vanskelig å få kjolen på denne gravide dama, hi hi.» «Sett deg, søster,» smilte Jan Inge, «så skal vi få høre hva Rudi har å si.» Cecilie satte glasset til munnen mens hun manøvrerte seg på plass ved siden av Rudi. Hun ga ham et stort smil og strøk ham over kinnet. «Kom an, Rudimann, holde tale.» «Jeg er på gang,» sa Rudi med rusk i halsen. «Bare litt kokt i pappen her, baby ...» Latter bredte seg rundt bordet. «Nervøs, onkel?» flirte Kate fra langsiden ved videohylla. Hun var funky kledd i en lakrissvart kjole, den nådde henne til

47

Skada gods_Tore Renberg.indd 47

25.08.2017 14.42


anklene og ga henne en type martial arts matrix type style utse­ ende, som Rudi hadde kalt det da hun kom. Han flirte tappert. «Nervøs? Kan du ta deg faen på, Katie.» Jan Inge ruvet som en konge ved den andre enden av bordet. Han var kledd i den nye dressen sin. Metallic blå. Skinnende mansjettknapper. Sjefen så sterk ut i kveld, for en gangs skyld ikke bleik, men gyllen. «Må ikke være nervøs,» sa han. «Du har vært med på mer risikable ting enn dette!» Igjen drev latteren gjennom rommet. Ha ha. Den var god. Ved siden av Jan Inge satt Beverly, hun lo ikke, men hun spanderte et smil på vitsen til den kommende ektemannen sin. Hun var kledd i en barokk hvit kjole hun påsto det var fjortende gang hun giftet seg i. Barmen var strødd med hundrevis av påsydde roser, bryllupskjolen hadde gedigne puffermer, og bak de lubne føttene lå et slep så stort at det dannet et teppe på gulvet i hillevågstua. Ansiktet var tungt sminket, Rudi syntes det så ut som om hun gikk med maske. Øyelokkene var blytunge og smaragdgrønne. Leppene blodrøde. Rudi tok hånden til innerlomma. Han fisket ut et ark, det begynte straks å skjelve mellom fingrene. «Megogdeg, jefe,» begynte han, «liksom beskrive hva jeg føler for deg ... Det er jævla vanskelig, skal jeg bare ha sagt.» Rudi pustet tungt og kikket ut i rommet. Folk satt finkledde med haken løftet og blikket rettet mot ham. Foruten brudeparet, ham selv og Cecilie, var det syv stykk i stua. Det var blendende Ben og det var superspake Rikki, Sandnes-brødrene som nylig hadde mistet faren til drapsdøden og mora til tvunget psykisk helsevern på a1. Det var Dejan, terningmannen fra Serbia. Han var nylig blitt forfremmet til it-ansvarlig i Hillevågsgjengen, han hadde installert to «nye» hp-maskiner og hooket det gamle huset opp med samtiden, så nå var endelig internett på plass, og det til Rudis grimme irritasjon. Så var det niesen til Rudi, Kate, frisøren og taekwondo-mesteren med den skarpe kjeften og det ravnsvarte håret. Det var heleren Halldór, den

48

Skada gods_Tore Renberg.indd 48

25.08.2017 14.42


to meter lange islendingen som bodde ute i havgapet på Fogn sammen med hunden Geysir og hadde en låve full av sinnssvake kubikkmeter med tyvegods. Det var den homofile weedkongen Stegas fra Storhaug og kjæresten hans, spillzombien Bunny fra Tjensvoll. Rudi kremtet og nikket til Jan Inge og Beverly. «Okei,» sa han. «Har liksom skrevet noe her ...» Han satte øynene i arket og begynte å lese: «Kjære Jan Inge. Kjære Beverly. Jeg kan verken fordra hippietiden eller folk som synger falskt, men den gamle skosålen fra Minnesota hadde rett da han sa at tidene forandrer seg.» «Tjihi,» fniste Cecilie. «Bob Dillen, liksom. Vi liker jo ikke viser!» Hun hadde tømt hvitvinsglasset og var i gang med et nytt. «Fortsett, onkel Donald!» ropte Ben ikke så langt fra brudeparet. Han løftet et glass – som han aldri drakk av – og pekte på Rudi. «Tsjihi, tøysefisken min.» Cecilie slapp fra seg et lite latter­ snork. Hun lente seg mot Rudi. «Chessi,» sa Rudi og senket stemmen, «demper du litt på hvitvinen der? Det er ikke sikkert Steven og Jambolena er vant med å drikke seg fulle ennå.» Arket med talen blafret fortsatt mellom de skjelvende fingrene. «Kompis,» sa han og rettet ansiktet mot Jan Inge igjen, «det var sikkert en fucktopp idé å sette denne kukmannen til å holde bryllupstale. Jeg er ikke en brilliant sabel, som Ben her. Og dame er jeg heller ikke, så jeg kan ikke vifte med puppene for å klare meg gjennom livet. Jeg er en borebille fra Tjensvoll. Jeg bryter meg inn i andre folks hus og ber til Herren om fitte og fred og tilgivelse. Jeg har adhd. Jeg liker et ærlig stykke metal, og jeg fulgte aldri med i skoletimene. Jeg har gjort så mange tabber at jeg burde vært i Guinness rekordbok som Rudi The Grand Master Of Mistakes. Og det skal jeg legge litt vekt på i starten av denne talen her. Ikke fordi jeg mener det er lekker stil å snakke om meg når det er din dag –»

49

Skada gods_Tore Renberg.indd 49

25.08.2017 14.42


Rudi stanset seg selv og kikket opp fra arket. Han følte at han måtte legge inn et kompliment til Beverly, og det hadde han visst ikke følt da han skrev talen, så han sa: «Din dag, og den deiligste faens milfen i verden!» «Du smigrer en southern belle,» smilte Beverly. Rudi holdt seg alvorlig og vendte blikket mot arket igjen. «Jeg sier dette fordi jeg har tenkt litt,» fortsatte han og merket at han hadde oppmerksomheten i rommet. Folk flirte ikke, de småbablet ikke, de fulgte med. Arket sluttet å blafre. «Forandring!» sa han høyt og slo armen om Cecilie. «Har dere hørt hva Bob Dylan synger? Kom an, folk, synger han, kom her, og admit that the waters around you have grown. Det er godt sagt, synes jeg, liksom havet som stiger. Det er et bra bilde, Jani? Eller metafor, som du har lært meg at det heter! Havet stiger! Skummelt og majestic! Og så synger han: Nå må du begynne å svømme, mann, for hvis ikke vil du sink like a stone – for the times they are-a-changin’. Fuck. Det er det som skjer. Havet stiger. Vi må svømme. Hvis ikke synker vi som steiner. For tidene forandrer seg. Og disse forandringsgreiene her, som er dyp skit, de ligger ikke for meg. Jeg blir pissefuckredd av det. Janibror og jeg har snakket mye om det. Han med sitt horrorhode, han kan de her greiene. Han er klar for at havet stiger, og han er supergod på forandring. Mens jeg, jeg er superdårlig på det. Ja. Det jeg er god på, er å ha det sånn jeg alltid har hatt det.» Rudi la inn en pause, sånn han hadde sett mesteren gjøre under morgenmøtene, eller når han snakket med folk de skulle jobbe med. Han lot ordene sveve i rommet. «Men drit nå fuck i å snakke om meg, ikke sant? Det er Jani sin dag. Ja, og dama hans. Men deg kjenner jeg ikke, Beverly, så du må unnskylde at jeg snakker mest om bestisen min. Jani. Hva skal vi si om han? Skal vi fortelle om Jan Inge Haraldsen fra Hillevåg, som blei trampa på da han var guttunge, som vokste opp med ei vilt dritings mor, som blei forlatt av den ultraultraultraultraultramerkelige faren sin da han var knapt elleve –»

50

Skada gods_Tore Renberg.indd 50

25.08.2017 14.42


«Ååå,» hikstet Cecilie, «nå blir det jævlajævlajævlajævla trist her, Rudimann ...» «Sorry baby,» sa Rudi og snudde seg mot Cecilie, «sånn er det. Jeg kan ikke stå her og holde bryllupstale uten å ta med de tunge tingene, ikke når hele poenget er å vise hvor bra alt har gått? Du forstår det, vennen? Mytji lys og mytji varme, greit, men bare fordi det har vært mytji mørke og mytji kulde, capisce?» Rudi grep en serviett fra bordet og rakte den til Cecilie. «Se her, tørk litt av den sminken.» Cecilie dyttet servietten oppunder øynene. «Far,» snufset hun og grep hvitvinsglasset sitt, «den oljetosken. Han kunne i hvert fall sendt oss penger innimellom, eller kommet hjem til bryllupet til sønnen sin, men pøh.» «Nå var han vel strengt tatt ikke invitert, Chessi,» kom det kort fra Jan Inge. «Fortsett, Rudi!» «Ja, ja, ja ...» Rudi og satte øynene i manuset. «Hvor var jeg ... blei forlatt av den ultraultraultraultraultraultramerkelige faren sin da han var knapt elleve år ... Ja. Skal vi snakke om gammel skit, eller skal vi snakke om en feit horrorekspert, en mesterhjerne som reiste seg fra asken, sammen med søstera – mor til ungene mine! Bestevenn til kuken min! – og blei en real arbeidsmann, en bedriftsleder og et forbilde?» Folk klappet rundt bordet. Dejan ristet på høyreneven så fingerbeinet kneppet. Rikki smilte beundrende mot onkelen, Ben nikket noe overrasket, og Kate plystret. «Ja!» sa Rudi høyt. «Plystra på, Katie. Men,» han holdt en hånd ut mot gjestene, «men så slo det meg. Shit. Empati. Det er et ord jeg lærte da vi ...» Han stanset seg selv. «Eh altså, ja ... da Tong ...» Det ble kremtet rundt bordet. Noen klarte ikke å la være å kikke ut vinduene mot hagen bak seg. «... og Frank Martin ...» Enda mer kremting. «Altså.» Rudi skiftet fot. «Da det var småkrise her i ­Hillevåg.» Han strammet seg opp. «Ja. Yess. Empati. Yess. Og hvem lærte jeg det av?»

51

Skada gods_Tore Renberg.indd 51

25.08.2017 14.42


Folk begynte å nikke anerkjennende, de kikket i retning av Jan Inge. «Yess,» sa Rudi. «Av Jani! Empati. Jeg har sjekket det opp, det betyr at du bryr deg. Og så var det at tankene smalt i skallen: Tenk at han har hatt meg ved sin side i alle disse årene. Hæ? Jeg mener: Hæ?!?!?» «Rudi –» Jan Inge ville si noe, men Rudi hadde ingen ønsker om å stanse her, så han avbrøt: «Nei du, min Martin Luther King, du min negro spiritual –» «Negro spiritual?» Jan Inge kremtet, og latter bredte seg rundt bordet. Rudi svelget. «Negro spir... Jeg trodde det var ... en sånn negerånd?» Mer latter. «Det er en sangtradisjon,» sa Beverly tørt, «en sangtradisjon de svarte har.» Rudi slapp hendene ned langs siden. «Tsssj!» fniste Cecilie. «Ikke bry deg, Rudien.» Rudi løftet et glass med rødvin og tømte det. Han dro ermet over Mick Jagger-leppene. «Greit. Typisk meg å ta feil. Men Martin Luther King er du i hvert fall. Og nå skal du høre på meg her. Jeg kødder nesten alt til. Jeg bråker noe sinnssykt. Jeg kan omtrent faen ingenting om noen ting. Annet enn that sweet chili og metal. Men hva gjør det for en mann som Jani? Han har aldri slått hånden av meg. Aldri har han gitt meg opp. Og the Lord skal vite at han har hatt tusen gode grunner til å gjøre det. Nei.» Her pekte Rudi mot sjefen sin. Han senket stemmen. «Ikke én av oss når den mannen til anklene.» «Hør, hør!» kom det fra Stegas. «Vi bor i huler under jorden og drikker vårt eget piss,» sa Rudi. «Jeg kan ikke få sagt det nok. Humanisme. Og empati. Og kristendom. Jeg er ikke noen jævla prest. Men det hjertet ditt, det er så stort at det kan banke for hele verden. Det finnes ikke den fattige jenta i Afrika som ikke får plass inni der.»

52

Skada gods_Tore Renberg.indd 52

25.08.2017 14.42


«Ååååå, så utrolig fint sagt, gutten. Schteeeeinfint.» Cecilie reiste seg og slengte et kyss ut i luften. «Du kommer til å bli en shjempefin pappa.» «Ja, nå er det ikke oss det handler om her. Du skal ikke sette deg litt?» Cecilie slapp seg ned på stolen. Rudi foldet sammen arket og bestemte seg for å ta resten av talen på sparket. Han dro en hånd gjennom det vannkjemmede håret: «Kjære Jan Inge. Min statsminister, min Elizabeth the second, min Lemmy og min Obi-Wan Kenobi.» Han vendte seg mot kvinnen ved enden av bordet: «Beverly. Jeg kjenner deg ikke så godt, men du har vært i huset i noen uker, og jeg fatter valget til Jan Inge. Du er fyldig og du er deilig og du er rask i hodet. Du er muchas lady og du minner om et velskapt pattedyr. Men du er først og fremst Jan Inges valg. Kjærligheten, som er hele poenget med dette livet – så vidt jeg har peiling på, i hvert fall – kjærligheten har kommet til Jani. Og se på fyren.» Rudi pekte igjen og dro alles oppmerksomhet i mesterens retning. «For noen uker siden gikk han rundt i huset med svarte ringer under øynene og var redd for at vi skulle flytte.» Folk nikket og mumlet. «Han veide hundre og tjue kilo, og det var faen så tøffe hille­ vågtider.» Det var anerkjennende stemning i rommet. «Og nå? Hva er det du er nede i, jefe? Hundre og fire?» «Hundre og åtte.» «Hør, hør!» Folk klappet og hoiet. «Jan Inge, min episke Bruder. Folk kommer til å skrive bøker om deg. Hadde du kommet fra Amerika, ville det vært laget tv-serier om deg. Eller med deg. Men du kommer herfra. Fra wild Stavanger. Og du har verdens største hjerte. Det er så stort som ... faen, ja det er så stort som ... hva er verdens største fjell?» «Nei ...»

53

Skada gods_Tore Renberg.indd 53

25.08.2017 14.42


«Ingen som vet? Okei, verdens største kuk, da? Hehe, sorry ...» «Tssssj! Hihi! Rudi!» «Ja, den var teit, sorry, typisk meg. Okei. Verdens største fjell?» «Det er Mount Everest,» sa Ben. «Er det fortsatt Mount Everest?» kom det fra Stegas. «Hvis det har vært Mount Everest før, så er det vel fortsatt Mount Everest?» lurte Rikki og kikket engstelig på Ben. «Google!» ropte Dejan og spratt opp fra stolen, allerede på vei ut av rommet og bort til hp-en ute i gangen. «Nei nei, det kan være det samme,» sa Rudi, «vi kan ikke sitte og klikke på datamaskiner i et bryllup ...» «Tsj! Googleeee!» fniste Cecilie og grabbet et hvitvinsglass. Hun vaklet etter Dejan. Rudi følte at han hadde mistet momentet. Det jævla internettet. «Ja ja,» gjentok han litt grettent og løftet glasset, «tre ganger tre hurra for brudeparet og fuck du bare like a beast, Jani!» Hurraropene gjallet mellom veggene i Hillevåg.

Skada gods_Tore Renberg.indd 54

25.08.2017 14.42

Tore Renberg – Skada gods  
Tore Renberg – Skada gods  

Bla i boka. Leseprøve på romanen "Skada gods", tredje bok i Tore Renbergs Teksas-serie. Etter "Vi ses i morgen" (2013) og "Angrep fra alle k...

Advertisement