Malin C.M. Rønning - Skabelon

Page 1

Malin C.M. Rønning

d e t b o r e n familie på en øde plass dypt inne i skogen. Der finnes Urd. Hun er den tredje yngste i en søskenflokk på åtte. Urd har et skarpt blikk for alle slags dyr og insekter, døde og levende: ravner, rever, kråker og fluer, dyreskjeletter og hodeskaller; og en varhet for mørke og bortgjemte steder: drømmer, grotter, hull i bakken og skjulte rom i huset. Pappa er tømmerhogger og ofte borte i uker og måneder i strekk. Når han kommer hjem, sover han i en ombygd buss som står på tunet. Mamma drikker kaffe og røyker på kjøkkenet, og hun tar lange bad når som helst på døgnet. Det er knapt med mat og ømhet. En skyggeaktig skikkelse dukker opp i skogen. Ei revesaks mellom trærne blir stadig spent opp på ny. Huset går langsomt i oppløsning; ting forsvinner fra alle rom, og rottene er på vei fra byen, de snuser seg fram til familien. malin c.m. rønning er født i Porsgrunn i 1985 og bosatt i Oslo. Skabelon er hennes første bok.

Skabelon er skrevet i et knapt og usentimentalt språk, samtidig som fortellingen har en svermerisk, gotisk og mørkt romantisk kvalitet, der virkeligheten og det sannsynlige brått kan settes til side. forlaget oktober

f o r fat t e r p o rt r e t t : baard h enri k sen o m s l ag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e x i l d e s i g n

Malin C.M. Rønning

roman | forlaget oktober


Skabelon_Malin C.M. Rønning.indd 2

18.02.2020 20:14


Malin C.M. Rønning

skabelon Roman

forlaget oktober 2020

Skabelon_Malin C.M. Rønning.indd 3

18.02.2020 20:14


malin c.m. rønning Skabelon © Forlaget Oktober as, Oslo 2020 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Sabon 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: Munken Print Cream 80 g. Bulk 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2020 Første opplag, 2020 isbn: 978-82-495-2232-3 www.oktober.no

Skabelon_Malin C.M. Rønning.indd 4

18.02.2020 20:14


alt forsvinner før eller seinere − gamle stubber, og grevling og fuglereir i myra. Den eldgamle eika inni blandingsskogen. Det ligger et kadaver i halvmørket under granene. Jeg kjenner lukta, søtlig og voldsom, nesten umulig å holde ut. Jeg går helt nær den svære kroppen. Jeg kan ikke gjenkjenne dyret, det ligger med kvist over hodet. Kroppen har est ut og sprukket. Myldrende liv på overflata, larver og fluer og sånt som er mindre, de spiser, de rydder, gjør plassen klar til det som skal komme; her skal det stå andre levende dyr, her skal det vokse et vindskeivt tre, kanskje, her skal treet dø og skogen jevnes med jorda. Det er sjelden vitner til det som skjer. Jeg ser klover. Det kan være en elg. Det kan være en hjort. Et rådyr. Jeg ser kjøttet. Jeg tenker: Først sveller det og råtner, så finnes det ikke lenger. Tarmene, lungene, levra. Pelsen blir liggende en stund før den blåser vekk med vinden. Knoklene forvitrer. Alle dyra blir borte, det

5

Skabelon_Malin C.M. Rønning.indd 5

18.02.2020 20:14


er mange av dem. De kravler og kryper og springer og flyr. Gjedda i sivet. Kråka i steinrøysa. Den tynne bikkja på den andre sida av vannet. Kneler og tordivel. En falsk opal i kjøkkenskuffen for mer enn tjue år siden; først er den der, så er den der ikke. En tjukk blå genser holder barnekroppen varm. Den blir også borte. En grønnglitrende neglelakk. To poteter, en pose med havregryn, en fastfrossen kotelett i bunnen av fryseren. De som kjører forbi meg i biler oppe ved hovedveien når jeg sitter i grøftekanten og venter på skolebussen, eller når jeg hviler ryggen mot autovernet med ansiktet vendt mot bergnabben som er så fin å bade fra. De jeg veksler ord med, skal også forsvinne − en lærer i skolegården, for eksempel, en bror eller en søster. Men når det gjelder alt som har blitt sagt om familien min, vil jeg likevel få legge noe til historien. Jeg husker en formiddag. Det er sommerferie. Det er søndag. Jeg sitter i høyt grass med beina i kors. Jeg ser søsknene mine i skoglysningen. Den eldste av oss står midt ute på plassen med øynene lukka. Han er fjorten år. Jeg er fem. Han teller nedover fra tjue. Det blinker i gull mellom trestammene, det er sollys som treffer vindusrutene hjemme. To brødre går mot krattet, de krabber inn i det grønne. Én springer i motsatt retning, ut av syne. To søstre finner hvert sitt tre, klat­ rer opp. Han som teller, sier: − Null. Han åpner øynene, han sier: − Den som ikke har gjemt seg nå, den må stå.

6

Skabelon_Malin C.M. Rønning.indd 6

18.02.2020 20:14


Han tar opp ei pakke rullings, ruller en røyk, tenner den. Han kikker opp mot himmelen. En sky går i oppløsning over hodene våre. Han sier: − Nå kommer jeg og tar dere. Han skrår over lysningen. Følger et dyretråkk som forsvinner innunder granene. Så er han borte. Jeg blir sittende. Jeg lytter. Det rasler i tørt løv, knirker i skogen. Det høres ut som dører, de åpner seg eller lukker seg. Foten min sovner, jeg strekker den ut. Jeg reiser meg. Jeg går over plassen, bort til krattet. Jeg skyver greiner til side. Der er det tomt. Jeg kikker opp i trærne og ser fugl, men ingen barn. Under hasselbusken står en rev. Først følger den meg med blikket. Etterpå løfter den labben til øret og stryker seg over fjeset, som om jeg ikke er der. Reven lukker øynene halvt og vasker seg rein. Jeg roper på de andre. Dagen er stille. Jeg tenker: Hva er egentlig reglene her − det er jo ingen som leiter. Huset er tomt da jeg kommer hjem. Jeg stopper foran en vegg i gangen. Der henger et kart under trappa, med grønne felt, og blått der vannet ligger. Smale streker viser små, bratte fjell. Noen plasser har fått navn. Jeg tenker på det som ikke er tegna inn på kartet: Fem kilometer herfra finnes stedet med lupiner, der skolebussen stopper. Rasteplassen bortenfor, med benker å sitte på, med en rød telefonkiosk. Ravnereirene i fjellveggen er ikke synlige, heller ikke flomvannet som stiger om våren. Det dekker grusveien, så vi må gå over bergknauser og dypt inn i skogen når snøen smelter. Der finnes hogstfeltet. Det står ei brakke på et plant

7

Skabelon_Malin C.M. Rønning.indd 7

18.02.2020 20:14


område midt i bakken. Brakka er gul, bygget i tre. I skyggen under brakka står ei kasse på hjul. Langs kanten på kassa er det en størkna svart masse. Som om noe har lekket ut. Over hele plassen står halve trær uten kvist, med ujevne mellomrom, høystubber, som de kalles. Det bor stokkmaur i de fleste av dem, de har gnagd runde ganger i treverket. Dronninga bor i et hulrom i midten. Hun legger egg, går aldri ut i lyset. Tunnelene i jorda, gravd av insekter og dyr. Grottene og hulene der ungene blir født. Og huset vårt finnes der hvor grusveien ender, rødmalt med hvite karmer. Det har to soverom i annen etasje. Madrassene ligger på gulvet, nå er det sju stykker, så skal det bli seks, så fem, fire, og så videre. Låven er full av møbler som ikke er våre. Det står en buss på tunet, den ble bygget om før jeg ble født. Pappa tok ut innmaten, han snekra soveplass i kortenden og hyller på langsida, han fylte dem med bøker som gikk opp til taket. Pappa leser dem ikke, vil bare ha dem, de er en mulighet, sier han. Han liker lukta, spesielt om høsten, når lufta utenfor er rå og trekker inn og papiret blir fuktig. Der er eventyr og sagn, ei bok med tre dyr på omslaget: en rev, en orm, ei rotte. De hviler ved sida av hverandre, fredelig. Jeg satt på fanget til mamma før jeg kunne snakke, hun pekte på bildet og sa: − Reven varmer deg med den mjuke pelsen, ormen biter, for det har den lært. Og rotta hører til overalt hvor den finner fram. Der er leksikon også. Ei bok om hemmelige språk og tegn, bøker om flora og fauna. I torvmyra finnes 8

Skabelon_Malin C.M. Rønning.indd 8

18.02.2020 20:14


rundsoldogg, som krøller bladene sammen rundt fluer og kryp, og smelter dem om i løpet av en dag og en natt. Det finnes jerv og gaupe i skogen. Pappa bygget en kjøkkenbenk i bussen og plasserte en hybelkomfyr oppå. Han satte inn en liten vedovn. Han hengte opp hvite blondegardiner i vinduene. Han legger mo­­ torsaga på benken når han kommer hjem. Han bor der ute når han ikke jobber. Han overnatter aldri i huset. Mamma sover i stua. Hun har født sju unger. Vi har fått hvert vårt navn. Først kom Ask (1976), Ira (1977), Eek (1979), Una (1980) og Rav (1981). I 1985 kom jeg. Etter meg kom Bas (1988). Snart blir vi én til (1990). Så er det nesten slutt.

Skabelon_Malin C.M. Rønning.indd 9

18.02.2020 20:14


jeg ligger i skyggen under syrintreet, det er sommeren før det siste barnet skal komme. Syrinen lener seg mot husveggen, greinene er tunge av blomster. Jeg ser termokanna med kaffe på campingbordet. Mamma sitter bredbeint i solstolen, med magen oppå seg. Den er svær og svett nå, med mørke blodårer. De forgreiner seg fra navlen, ut til begge sider, og ned. På innsida av mageskinnet: et svart babydyr, det er jeg sikker på. Pappa går over plenen. Han bærer på to poser, roper at det er mat. Det er rester etter minnestunden. Han fortalte dette dagen i forveien: En kollega fikk et tre i hodet. Det falt i feil retning da de felte det. Han døde momentant. Det gjorde ikke vondt. Det var en gammel lind. Vi er så mange. Vi sitter i ei klynge på bakken og spiser, mamma og pappa ved bordet. Det finnes s­ nitter og grilla kylling. Pappa fyller mammas tallerken. Han setter tallerkenen foran henne. Sola treffer nakken

10

Skabelon_Malin C.M. Rønning.indd 10

18.02.2020 20:14


min og varmer. Hendene glinser av fett. Jeg tørker meg av og til på grasset, så glinser det også, grønt og glatt, og svart jord kleber seg først til fing­rene, så til kyllingen, før den forsvinner inn i m ­ unnen og ned i magen. Jeg tenker på insektegg og mark som flytter inn i de døde. Jeg forestiller meg egg inni kroppen, de vokser seg store og blir til noe annet enn det de var. Jeg tenker på babydyret som snart skal komme. Søsknene mine smatter. Jeg hører en humle inni en blomst et sted i nærheten, lyden blir forsterka. Mamma sier: − Det er ei jente. Pappa tenner en sigarett. Mamma sier: − Legen sa jeg ikke må få flere. Eventyrblanding i min retning. Pappa sier: − Så la være å få flere. Mamma drikker vann, skjuler øynene bak solbrillene. Jeg ser refleksjonen av blå himmel og hvite skyer. Mamma lener hodet bakover, lukker øynene mot sola. Jeg kikker på søsknene mine. Alle er opptatt med mat og ukeblad, de tygger, de leser om kongefamilier, det faller smuler og fett ned på nærbilder av øyne og diamanter. Eek reiser seg opp, henter mer mat. Det er knapt noe igjen. Han tar det siste. Ira f­ ølger han med blikket. Han tar to snitter og en halv kylling, stabler maten oppå hverandre som et tårn, griper rundt det med ei hånd, med lange fingre, jeg ser tennene hans idet han tar en svær bit av maten, tennene er sterke og skarpe. Jeg forestiller meg Eek på alle fire gjennom underskogen om natta. Brunsvart pels, en streifende jerv. Han vil helst vandre langt herfra, det tror jeg. Finne store skoger frie for menneskelukt. Og Ira 11

Skabelon_Malin C.M. Rønning.indd 11

18.02.2020 20:14


spenner kjeven. Hun kikker på Eek, øynene hennes smalner. Hun løfter gaffelen over hodet sitt. Hun kaster gaffelen hardt i ryggen hans. Eek plukker den opp fra bakken og kaster den like hardt tilbake. Ira skriker, han treffer henne i halsen, men ikke med tindene. Hun får bare et rødt merke på huden. Eek setter seg ned med ryggen mot oss, han trykker maten inn i munnen. Pappa trekker på skuldrene. − Skal vi dele skiva i sju, sier pappa. − Spis. Det blir mindre på hver når nestemann kommer. Mamma reiser seg. Hun skyver tallerkenen bort, plasserer den midt på bordet. Hun har ikke spist noe. Hun sier: − Her. Hun går. Mammas bare føtter gjennom grasset. Hovne ankler. Lukta av såpe og dyr. Like etter smeller det i døra på framsida av huset. Pappa ruller en ny sigarett. Han tenner den. Pappas ansikt, helt ubevegelig, sånn kan det se ut enkelte dager. Et lite fly passerer lavt over hodene våre − en hvit kropp med røde striper, med tre hjul på undersida for å lande trygt. Jeg kikker opp, ansiktet mot himmelen. Jeg ser propellene, de er to hvite sirkler. Ask sa en gang at det er en optisk illusjon. Han sa: − Sansene dine lurer deg. Synet og hørselen og lukte­ sansen din kan juge. Kroppen din gjør det ikke for å være slem. Det er bare for å komme gjennom dagene på en enklere måte. Jeg spurte ikke hva han mente med det. Det er ikke tida for å lære alt på en gang. Jeg holder meg for ørene. Flyet forsvinner over åskammen på den andre 12

Skabelon_Malin C.M. Rønning.indd 12

18.02.2020 20:14


sida av vannet. Jeg tenker: Hvem er de der oppe, hva veit de om skogen. Kanskje leiter de etter en som har gått seg vill, en som aldri kommer tilbake. Jeg tenker: Ble vi sett, eller gikk vi i ett med landskapet. Forsvant vi kanskje i altfor skarpt sollys. Jeg setter meg i den tomme stolen der mamma satt for et øyeblikk siden. Et vått avtrykk tegner formen: varm, salt svette. Jeg hører stemmen til Rav. Han sier: − Jeg så en grevling i skogen i går. Den sto og kikka på meg borte ved grotta. Jeg tror den bor der. Den hadde blod rundt munnen.

Skabelon_Malin C.M. Rønning.indd 13

18.02.2020 20:14