Page 1

ulset. slik lever vi her. 02.omsl.qxp 07.07.16 17.30 Side 1

MARI ULSET SLIK LEVER VI HER

åshild er en fysioterapeut i slutten av 30-åra, bosatt i Oslo. Hun har oppnådd det hun ønsket seg, både privat og i yrkeslivet. Hun er gift med en mann med god jobb i oljebransjen, har to barn, et hus og en hverdag hun er fornøyd med. Likevel er det noe som mangler. Slik lever vi her følger Åshild den høsten oljeprisen begynner å falle. Det er en roman om Norge i dag og en tilværelse fylt med bilder av et vellykket liv. Gjennom beretningen om Åshild skapes et portrett av oss selv og hvordan vi lever livet vårt. Mari Ulset har skrevet en sviende og skarp roman om vår manglende evne til å se andre, forstå oss selv og reflektere over kulturen vi lever i.

MARI ULSET SLIK LEVER VI HER

Om Juni, juli, august (2014) «Starten på romanhøsten kunne knapt ha blitt bedre; Mari Ulset er en mester til å framstille hverdagens små spenninger i et udramatisk, men likevel tett ladet språk … Ulset har funnet en utrolig stilig form til sine stillferdige fortellinger om alt det anelsesfylte og uavklarte i et ungt liv. Det er ikke mange andre som kan skape så mye spenning og intensitet knyttet til det som ikke skjer» g e i r ve s ta d , h a ma r a r b e i d e r b la d «Mari Ulset skriv vart og fint om å gå seg vill i eigne kjensler … Ulset har levert ei solid oppfølging av debutboka for tre år sidan. Det skal bli interessant å følgje denne stillfarne forfattarskapen vidare» o d d mu n d h a g e n , d a g o g t i d «Ypperlig roman … et språk som er enkelt og poetisk flertydig på samme tid. Mari Ulset fra Straumsnes er uten tvil en av de fremste forfatterne i sin generasjon her til lands … Boka anbefales!» o l e j o h a n n o r d b e rg , t i d e n s kr av

Om Biltur (2011)

forfatterportrett: helge skodvin omslagsbilde: line dahy ernst design: egil haraldsen & ellen lindeberg | exil design

fo r laget ok t ob e r 2016 | is b n 978-82-495-1708-4

F O R L AG E T O K T O B E R

m a r i u l s e t (født 1980) er fra Straumsnes på Nordmøre og er bosatt i Bergen. Ulset debuterte med romanen Biltur i 2011. I 2014 utga hun Juni, juli, august. Slik lever vi her er hennes tredje roman.

«Språket i denne romanen er forførende enkelt og poetisk flertydig på samme tid, og vitner om at dette er en talentfull forfatter vi kan vente mer av» g ro j ø r s ta d n i l s e n , b e rg e n s t i d e n d e

Roman | FORLAGET OKTOBER

«Overbevisende debut om angst og livsglede ... Ulset minner oss på å være til stede, å være tilgjengelig og å være åpne. Biltur viser hvor lite som skal til for å forandre vaner, tanker og følelser. Og samtidig viser den hvor lett det er å stivne i tillærte mønster og reaksjonsmåter» l i n d a ka s p e r s e n , a d r e s s e avi s e n


slik lever vi her

Slik lever vi her_Mari Ulset.indd 1

12.07.2016 18.20


Slik lever vi her_Mari Ulset.indd 2

12.07.2016 18.20


Mari Ulset

slik lever vi her Roman

forlaget oktober 2016

Slik lever vi her_Mari Ulset.indd 3

12.07.2016 18.20


Slik lever vi her_Mari Ulset.indd 4

12.07.2016 18.20


åshild gikk med raske skritt i retning banen. Etter at hun hadde sagt ha det til Linda og Marte utenfor Mathallen, hadde hun bestemt seg for å gå ned til t-banen, men allerede nå angret hun. Hun trengte å lufte seg, hadde hun tenkt, lufte hodet etter alt snakket, alle samtalene, men nå ville hun bare komme seg hjem. På vei gjennom den travle lørdagen speilet hun seg i butikkvinduene, fulle av klær, sko, kopper, fat, alt utstudert plassert og fargekoordinert, det gikk i messing og marmor, kunne hun se, det var så latterlig, Åshild så for seg morens messinglyse­ staker, pusset så de skinte til jul, men disse så helt annerledes ut, med rene linjer og enkle silhuetter, og på en merkelig måte hadde hun begynt å like dem, kanskje hun skulle kjøpe et par? De ville passe godt inn på empirebordet i gangen. Og hva var det hun så speile seg i alle vindusrutene? Bildet av henne selv, som det tok litt tid før hun gjenkjente blant alle menneskene, overrasket over at det var dette hun framsto som. I et mylder av mennesker som passerte henne i den lysgrå høstdagen, med bladene fortsatt

5

Slik lever vi her_Mari Ulset.indd 5

12.07.2016 18.20


­ engende på trærne. Den mørkeblå, tynne dunjakh ken som hun hadde tatt på fordi hun hadde kjent det første draget av noe kaldt i lufta i dag tidlig, de brune, lave skinnskolettene som hun elsket, blå jeans, det brune håret nådde litt nedenfor skuldrene og kunne enkelt og praktisk settes opp i en hestehale når hun skulle på jobb, håndvesken Arne hadde overrasket henne med tidligere i høst, da han kom hjem fra en jobbreise til Houston: henne. Det var henne. Det så ut som om hun passet inn. Målbevisst, virket hun, der hun gikk i retning banen, og så hadde hun allerede passert vinduet, så var hun allerede borte. Åshild trakk pusten. Hun klarte ikke å bli kvitt følelsen hun hadde fått mens de spiste lunsj på det ramenstedet. Det var Linda som hadde anbefalt det, insistert på at de skulle gå dit. «Det er så godt, perfekt høstmat!» Åshild hadde sett opp fra skålen med nudler, buljong og kjøtt, og sett at Linda og Marte så på hverandre og himlet med øynene og lo. Hva var det hun hadde sagt? Var det galt å nevne innkjørselen? Hun snakket jo ikke så mye om det. Praten gikk høylytt rundt dem, det var et populært sted, hele Mathallen var full av folk som kom innom for å kjøpe med seg noe godt hjem til helgen, eller satt og spiste lunsj, slik som dem. At de endelig skulle få fikset innkjørselen, var det som opptok henne og Arne, da kom jo eiendommen endelig til å være helt i orden, og det var vel ikke unaturlig å snakke om det? Linda lurte på hva som skjedde i livet deres for tiden, hun var i planleggingsfasen på et stort opplegg for overvektige barn,

6

Slik lever vi her_Mari Ulset.indd 6

12.07.2016 18.20


og utenom jobben så hun bare familien for tiden, så hun ville ha litt annen input, sa hun, og Åshild svarte. Så enkelt som det var det. Marte klaget jo bare over bonusbarna hun hadde fått på kjøpet da hun flyttet sammen med kjæresten, hundehårene som var overalt, var det noe bedre? Åshild sukket. Men likevel, Linda hadde ikke sagt noe, ingenting var uttalt, så hva kunne Åshild gjøre? Hun hadde fått en ubehagelig følelse da de skulle gå også, og Marte og Linda slo følge hjemover, i motsatt retning av henne, og kom på at de kunne stikke innom den nye favorittbutikken til Linda på hjemveien: – De har favorittmerkene mine der, sa Linda. Acne, Filippa K, By Malene Birger. Jeg kommer til å kjøpe alle klærne mine der fra nå av. Det ble vel slik når de bodde nærmest hverandre, og hadde ikke Markus og Truls stadig mer kontakt, de også? Åshild hadde fått inntrykk av det. Men likevel, det var gjennom henne de var blitt kjent med hverandre. Hun gikk med raske skritt mot trappene og ned til banen. Hun kom fra Nordmøre, fra stedet der de høye, bratte fjellene i innlandet langsomt synker ned i sjøen og forsvinner utover fjordarmene, blir avløst av holmer, øyer og til slutt blir til bare hav. Midt mellom fjellene og havet, det var verken det ene eller det andre. Tilknytningen hennes til stedet var vag, følte hun, når hun prøvde å kjenne etter. Kanskje var det fordi hun ikke kom fra gård, og ikke hadde noen direkte tilknytning­

7

Slik lever vi her_Mari Ulset.indd 7

12.07.2016 18.20


til landskapet, slik alle forventet når hun fortalte hvor hun kom fra og etterpå alltid måtte plassere mer eksakt ved å vise til avstanden til Molde, til Kristiansund, til Trondheim: Kommer du fra gård? Og når hun ristet på hodet og ikke skjønte hvorfor det spørsmålet virket så relevant for den som spurte, det var ikke mange hun vokste opp med som kom fra gård, var det som om den som spurte, lurte på hva som hadde holdt familien hennes der. Og det var det hun selv hadde lurt på også. Det var vel derfor hun hadde flyttet bort. Moren kom derfra, mens faren var innflytter. De hadde møttes på postskolen i Oslo, den gang det fortsatt var noe som het det. Og så hadde faren blitt med moren da de var ferdige, de hadde fått jobb på samme sted, på samme postkontor. Moren til Åshild var oppvokst på gård, men det hadde alltid vært noe hun ville komme seg bort fra. Det eneste hun fortalte om, var steinplukking, ugressluking, det kontinuerlig pågående arbeidet som ikke så ut til å lønne seg, og som gjentok seg selv, hvert eneste år, aldri noe annet enn det. Og nå var besteforeldrene døde, onkelen hadde tatt over gården, lagt ut hyttetomter for salg nede ved sjøen, og ospene grodde seg lenger og lenger inn på tunet. Faren sa: Disse fjellene her, denne fjorden her, jeg kunne ikke tenkt meg å være noe annet sted. Og den første gangen Arne var med Åshild hjem, gikk han og foreldrene hennes rundt i den store hagen faren brukte så mye tid i, og så på de alpine plantene til

8

Slik lever vi her_Mari Ulset.indd 8

12.07.2016 18.20


faren som trivdes overraskende godt så langt nede ved sjøen, langt borte fra sitt opprinnelige miljø, mens Åshild sto og betraktet dem fra kjøkkenvinduet. Du har aldri sagt noe om at det så slik ut her, sa Arne da han kom inn. Åshild trakk på skuldrene og la enda en vedkubbe i ovnen inne i foreldrenes stue. Det var sen høst, hun skjønte ikke hvorfor hun hadde tatt Arne med seg dit så sent på høsten. Banen skulle komme om ett minutt, og Åshild tullet skjerfet tettere rundt halsen. De bodde på øst­ siden av byen. Ikke at hun noen gang tenkte over det. Ikke nå lenger. «Mot Østensjøvannet», sa Åshild alltid når noen spurte, som om det klargjorde alt, «like ved Bryn». Nabolaget var skikkelig. De fleste var i samme situasjon som dem. Flere barn, gode jobber. Eiendommene var romslige, hun følte at hun kunne puste, selv moren hadde sagt det da hun var på besøk første gang, «Det føles jo ikke som Oslo dette, det er jo så fint her, så idyllisk. Når jeg forteller til folk at du bor i Oslo, er jeg sikker på at det ikke er dette de ser for seg», sa hun og så ut i kald, klar høstluft, så annerledes enn den fuktige, tunge høstlufta hun var vant med hjemmefra. De flyttet til Oslo for å være nær familien. Nær moren til Arne. Da banen kom, var den full, Åshild måtte stå. Alle var på vei hjem fra sentrum nå, ut til bydelene. I tunnelene speilet hun seg i vinduene mens banen passerte Grønland og Tøyen og gikk videre utover

9

Slik lever vi her_Mari Ulset.indd 9

12.07.2016 18.20


fra sentrum. Hun følte seg hjemme i stilen sin, litt klassisk var den kanskje, men både Marte og Linda hadde komplimentert henne for den nye genseren da de møttes i dag. Den sto godt til håret hennes, de blå øynene. Det var slik hun ønsket å se ut. t-banen krenget i svingene, og Åshild måtte dra håret vekk fra ansiktet. Svigermoren hadde sagt at de kunne ta over barndomshjemmet til Arne hvis de ville, faren hans var død, han og Arnes mor hadde vært skilt i en del år før det skjedde. Åshild visste ikke mye om ham, det var moren som var familien til Arne. Huset hadde gått i arv i flere generasjoner allerede, bestefaren hadde vært skipsmegler, det var der pengene kom fra, fleipet Arne, men de hadde holdt på med skipsfart i flere generasjoner bakover, og familien kom opprinnelig fra Sørlandet. Åshild syntes alltid det var så rart når svigermoren snakket om røttene sine på Sørlandet. Røttene sine, som om … nei, Åshild kunne aldri ha sagt noe slik: «Røttene mine.» Hun kunne se for seg søsteren begynne å le. Huset hadde uansett vært for stort for svigermoren, og hun ville at de skulle overta det. De bodde i Bergen den gangen. Åshild gikk av banen, ned trappene i betong og videre opp gaten. Eneboligene lå på rekke og rad oppover den rolige gaten. Eiendommene hadde opprinnelig vært store, stedet landlig da de første husene ble satt opp, nå var flere av tomtene delt i to, husene sto tettere, men fortsatt kunne man se restene av det som opprinnelig hadde vært store frukthager.

10

Slik lever vi her_Mari Ulset.indd 10

12.07.2016 18.20


Det var i Bergen hun og Arne hadde møttes, da Åshild ennå ikke var ferdig med studiene og Arne hadde sin første jobb i et større oljefirma. Men da Åshild ble gravid, var det ikke da bedre å bo nærmere familien, og hadde hun mer lyst til å flytte til Straumsneset? Arne hadde ledd da han sa det. Hun hadde ikke det. Arne kunne få en ny jobb i det samme oljefirmaet, og som fysioterapeut kunne Åshild få jobb hvor som helst. De hadde satt en interiørarkitekt på jobben, og etterpå var ikke huset til å kjenne igjen. Selv om det hadde vært fint før også, da svigermoren bodde der, så hadde det bestått av mange små rom, og trappene var bratte, det hadde rett og slett føltes utdatert. Dessuten ville de ha noe som føltes som dem, som kunne avspeile hvem de var som personer, som par, det var det Åshild hadde gjentatt til det kjedsommelige på den tiden, til hun til slutt ikke hørte etter hva hun selv sa lenger, ikke husket hva hun opprinnelig hadde lagt i ordene. Men når hun så det store, hvite huset oppe i gaten med den store blodbøken i hagen, gledet hun seg alltid til å komme hjem. Dette var hjemme.

11

Slik lever vi her_Mari Ulset.indd 11

12.07.2016 18.20

Mari Ulset - "Slik lever vi her"  

Bla i boka. Leseprøve på "Slik lever vi her" av Mari Ulset.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you