Mattis Øybø - "Elskere"

øybø. elskere. omsl.qxp_Layout 1 29.08.16 16.36 Side 1

M AT T I S

Om Alle ting skinner (2003)

Samme ettermiddag går en bombe av ved regjeringsbygningen i Oslo.

m at t i s øyb ø (f. 1971) debuterte med romanen Alle ting skinner i 2003. Romanen Ingen er alene utkom i 2007 og er utgitt i Danmark, mens Karin og Kareem (2009) er oversatt til svensk. Elskere er Mattis Øybøs fjerde roman.

Hvor vender man seg med en historie som ikke skal finnes? Og hva slags historie er egentlig det? Er to timer hver fjerde fredag i ti år nok til å bære fortellingen om et helt liv?

Elskere er en roman om å sørge i skyggen av en nasjonal sorg. Om å lengte etter sitt eget. Om gleden ved å leve i hemmelighet. Og om konsekvensene det har for både en selv og andre.

FO R FAT T E R P O RT R ET T : Pernille M. Walvik OMSLAGSDESIGn: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil DESIG N

M AT T I S

ØYB Ø ROM A N

E L SKE R E

Om Ingen er alene (2007) «Stort tenkt prosjekt som engasjerer og imponerer … Ingen er alene er et vågestykke av en roman» anne merethe k. prinos, Aftenposten «Ambisiøst og talentfullt, ein roman som peikar mot ein betydeleg forfattar … Øybø leverer ei andrebok som høgst sannsynleg legg grunnsteinen i ein vesentleg forfattarskap» o d d m u n d h age n , Dag og Tid Om Karin og Kareem (2009) «Ein ny roman av Mattis Øybø er noko eg ser fram til med høge forventningar … Han skriv eminent leseleg, reflekterande, aktuelt, og eg synst denne boka innfrir. Karin og Kareem er ei lita historie med store implikasjonar» øyst e i n v i d n e s , Morgenbladet

F O R L AG E T O K TO B E R

forlaget oktober isbn: 978-82-495-1710-7

«en usedvanlig ambisiøs debutroman om tapte minner og lengselen etter en skikkelig krise … en av de siste årenes debutanter som jeg ville vært mest villig til å satse penger på» bjørn gabrielsen, Dagens Næringsliv

EL SK ER E

I en seng på et hotellrom i Oslo ligger Mikkel og venter på Anna.

I mer enn et tiår har de møtt hverandre i hemmelighet, et par timer hver fjerde fredag, for så å vende tilbake til livet med ektefelle og barn. Men denne fredagen dukker ikke Anna opp.

ØY BØ

JULI 2011

«Imponerende debutroman om store tanker, i thrillerformat … her skinner ikke bare tingene, men også romanen» inger bentzrud, Dagbladet

F O R L AG E T O K TO B E R

«Mattis Øybø skriver fantastisk. Han maner scenene fram for leserens indre, komplett med lydog luktespor. Leseren kjenner setningene i kroppen … Her er med andre ord svært mye som skinner» ge rd e l i n stava sa n dv e , Dagsavisen

elskere

Elskere_Mattis Ă˜ybø.indd 1

29.08.2016 15.54

Elskere_Mattis Øybø.indd 2

29.08.2016 15.54

Mattis Øybø

elskere Roman

forlaget oktober 2016

Elskere_Mattis Øybø.indd 3

29.08.2016 15.54

Elskere_Mattis Øybø.indd 4

29.08.2016 15.54

A picture is a secret about a secret, the more it tells you the less you know. diane arbus

Elskere_Mattis Ă˜ybø.indd 5

29.08.2016 15.54

Elskere_Mattis Øybø.indd 6

29.08.2016 15.54

del 1 fredag

Elskere_Mattis Ă˜ybø.indd 7

29.08.2016 15.54

Elskere_Mattis Øybø.indd 8

29.08.2016 15.54

kapittel 1

Hun kommer ikke. Mikkel Ege grep mobilen og så på klokken. Hun som aldri var sen. Han dro dynen til side og reiste seg. Den brå bevegelsen gjorde ham svimmel, og han ble stående noen sekunder, svaiende, i den kjølige luften fra det åpne vinduet. Utenfor hotellet lå Hegdehaugsveien sommerstille. En mann i åpen skjorte spaserte langsomt langs fortauet. En hvit taxi kjørte forbi. Et sted i etasjen over ham sto en radio på, og på den andre siden av gaten hadde to tenåringsjenter stoppet opp ved et butikkvindu. Han kunne høre stemmene deres som blandet seg med musikkens la la la, og han var overrasket over at ordene nådde ham helt hit.

– Det er en hemmelighet, sa den ene.

Den andre lo.

De måtte være på alder med Ask. Han så på telefonen igjen. De hadde jo ikke så mye tid, og han visste at hun så frem til dette. Det hadde selvsagt skjedd før, det var uunngåelig, slik de hadde innrettet seg, noe dukket opp, og så ble det umulig å komme fra. Men likevel, i dag? Det var den første fredagen deres etter sommerferien.

I mai hadde de sjekket kalenderen, og markert dagen med et kryss på mobilen. Han husket det, at de begge to hadde satt det krysset, mens de stjal blikk fra hverandre, som om de gjorde noe forbudt. Et kryss. Et spor. Hjertet hans hadde

9

Elskere_Mattis Øybø.indd 9

29.08.2016 15.54

plutselig sprunget løs, og slik forlot han henne, kortpustet, i forbløffelse over at hun fortsatt kunne gjøre dette med ham, i takknemlighet over at hun fantes.

– Å, Anna, hadde han hvisket i øret hennes.

Anna.

De hadde ikke sett hverandre på åtte uker. I flere dager hadde han forestilt seg alt sammen – den forsiktige bankingen, døren som åpnet seg, klærne som falt, lyden av strømpene hennes mot huden, sjokket av å se henne naken, et syn som aldri virket å fortape seg, og så, hvordan de lå med hverandre, hengitt til sin lyst, og lukten av henne etterpå, timen i hverandres armer, mens de bare snakket om det de ville snakke om.

Denne gangen ville han være der først. Denne gangen ville han vente på henne.

Han gikk bort til telefonen som sto på nattbordet og slo nummeret til resepsjonen.

– Er det kommet noen beskjed til rom 413? sa Mikkel.

– Til Williams.

– Et øyeblikk, sa resepsjonisten.

Gjennom røret kunne han høre fingrene hennes over tastaturet.

– Nei, jeg har ingenting her. Det er stille nå.

Hun kommer ikke.

Han la på og trakk skuffelsen inn, som en slags gass, og med den opphørte forestillingen om hennes nakne kropp.

Dopaminen som var blitt tilført hjernen i påvente av denne fredagen, forsvant, og tilbake sto den tørre vissheten om at det var en hel måned til han ville se henne igjen.

I gangen utenfor var det noen som støvsugde. Hotellet var tomt. Gjestene ute. Værelsespikene kunne gjøre jobben sin.

10

Elskere_Mattis Øybø.indd 10

29.08.2016 15.54

Han likte det, at de fortsatt ble kalt «piker», at det fortsatt ble kalt «værelse». En gang hadde han nevnt det for henne, og hun hadde kalt ham en romantiker.

Han snudde seg mot det store speilet som hang på skapet i den andre enden av rommet. En snart førti år gammel mann. Kortklipt, mørk blond, med noe grått ved ørene, slank, veltrent. Han gikk nærmere, han ville være så konkret som mulig. Et tynt svart hår på brystet. Det store arret på låret, schäferens tanngard i grove sting, som en sinnrik bord fra et av farmorens hekletøy. Føttene, en sikker størrelse 44, ofte utsolgt. Pikken hans, hverken stor eller liten. En romantiker. Og så mistet han synet av seg selv, og forestillingen om henne tok over på ny. Det dype søkket mellom hoften og livet, det hårløse området på innsiden av lårene med sin helt egne mykhet, skjelvingen gjennom kroppen idet han la tungen sin mot fitta hennes, smaken og lukten, som alltid ga ham følelsen av å befinne seg på en stor høyde, svimmel, men samtidig med en erobrers berettigede eierskap. Pikken hans vokste. Den reiste seg, sakte, men kontrollert, og han merket hvor godt det var å være herre over sin egen kropp på denne måten. Han var ingen slave av hjernen, han kunne produsere sin egen dopamin, styre tanken dit han selv ville, mot det han selv ville ha.

Han tok opp mobilen igjen, strøk fingeren over den blanke skjermen, og tastet koden. Han kunne telefonnummeret utenat, selv om det var år siden han hadde tatt det i bruk. Værelsespiken hadde kommet lenger bort i gangen.

Lyden av støvsugeren lød som en rasende foss i det fjerne.

Skulle han ringe? Sende henne en melding? Nei, selvfølgelig ikke. Men likevel, og uten at han egentlig ville det, begynte tankene å forme noe enkelt og uskyldig, en tilforlatelig situasjon,

11

Elskere_Mattis Øybø.indd 11

29.08.2016 15.54

en troverdig historie: «Har du glemt lunsjen?» Eller: «Møtet begynte klokken halv to. Hvor er du?» Eller rett og slett: «Vi venter på deg,» som både var delvis sant og generelt nok til ikke å vekke mistanke. Samtidig visste han at hun ikke hadde lagret nummeret hans på telefonen, og et slikt ukjent nummer kunne derfor åpne for spørsmål. For de hadde en avtale om dette, og under den lå alle historiene om meldinger som ikke var slettet, om ubesvarte anrop – en vekket mistanke, et søk på Opplysningen, et enkelt spørsmål: «Hvem er Mikkel Ege?» En gang i våres hadde hun fortalt om to kolleger på jobben. De var begge godt gift, men likevel hadde de endt i samme seng på et todagers seminar om Afghanistan på Sundvollen i oktober. Morgenen etter hadde de latt som ingenting, selv om det var åpenbart for alle. Og slik hadde de fortsatt, helt til april, da de ble oppdaget, en melding var sendt, telefonen hans hadde ligget fremme.

I en av meldingene sto det: «Jeg vil suge deg tom!! :)» Med to utropstegn, og smilefjes. Som tenåringer. Anna var ikke sikker på om det var akkurat den som hadde ført til avsløringen, men syntes likevel at den illustrerte den nesten gripende uskylden de ikledde seg, overbevist som de var om at ingen visste, selv om alle, absolutt alle, fra departementsråden til førstekonsulentene gjorde det. Ja, selv enkelte av statssekretærene hadde en anelse om hva som foregikk på Avdeling for fn, fred og humanitære spørsmål, det var hun overbevist om. Slik satt de altså og sendte hverandre grove sms-er, mens de skrev sine rapporter, mens de snakket med New York, mens de forhørte seg om forholdene for den norske delegasjonen i Meymaneh.

Han hadde spurt hvordan hun kunne vite hva som sto i meldingen, og hun svarte at det var noe alle etter hvert hadde fått rede på. Og så lo hun, og han lo med, men kjente

12

Elskere_Mattis Øybø.indd 12

29.08.2016 15.54

s­amtidig giften i den latteren, for den ene av de elskende måtte jo i fortrolighet ha vist en kollega hva den andre hadde skrevet (over en øl etter jobben, eller en sen lunsj, alene i kantina), og så hadde den samme kollegaen fortalt det videre, i fortrolighet, til noen andre, og slik hadde historien spredt seg gjennom hele departementet, lik et virus.

Det lå selvfølgelig en fortelling om dem selv her, som ga dem anledning til å le fordi de visste bedre, fordi de hadde gjennomskuet spillet, fordi de hadde innrettet seg etter regler som tok høyde for alle eventualiteter. Dette skulle ikke skje med dem. De ringte ikke. De sendte ikke tekstmeldinger. I stedet sugde hun ham tom på et hotellrom hver fjerde fredag i måneden.

Herr og fru Williams.

I dagevis etterpå forsøkte Mikkel å kjenne igjen den salte smaken av henne mellom tennene, og den stramme sjøaktige lukten mellom fingrene.

Den svarte telefonen lå tung i hånden hans, et nummer og en grønn knapp, det var alt som skulle til, og et øyeblikk fremsto det nesten som noe magisk. I løpet av tjue sekunder ville han ha stemmen hennes i øret. Klokken var fem over to, det var fredag. Han visste at hun hadde mobilen sin i et eget lite rom i vesken. En veske hun alltid hadde med seg – mørk brun, i sirlig orden, med nøkler og lommebok og fuktighetskrem, som hun med jevne mellomrom smurte hendene sine med, som i en slags utdøende folkedans fra et land i øst.

Han kunne ikke ringe. Det var hun som ville ta telefonen, det var han sikker på. Hun var på jobb. Men han kunne ikke ringe.

Historiene han hadde påbegynt i sitt eget hode forsvant sakte hen (han var en ny kollega med uførte ­reiseregninger,

13

Elskere_Mattis Øybø.indd 13

29.08.2016 15.54

han var en journalist med et spørsmål om feltsykehuset i Tsjad (men hvilken avis?), han var fra it-avdelingen med svar på problemene med e-posten), og tilbake sto han med et stykke teknologi som med ett virket helt ubrukelig. Han tenkte på postkortet han hadde fått fra Ask tidligere i sommer, med et fotografi av en gammel telefon med dreieskive, og der røret var erstattet med en hummer.

Han så på seg selv i speilet. En naken mann med ståpikk, og en iphone i hånden. Hun ville ha likt det synet. Hun ville ha ledd av ham. Han ville ha ledd med.

Han forsøkte å danne seg et bilde av henne på jobben i departementet, av det hun hadde fortalt ham gjennom alle disse årene. Kollegene hun hadde snakket om, printerproblemene, de håpløse mellomlederne (selv om hun var mellomleder selv). Og han så henne for seg i den grå drakten, i et udefinert kontorlandskap, i den hvite bygningen på 7. juniplassen. De høyhælte skoene som slo mot parketten. Skjørtet som gled litt opp når hun bøyde seg over pulten. Latteren, som hadde overrasket ham første gang han traff henne, og fortsatt gjorde det, hvordan hennes vevre skjønnhet bar det grove i seg. (Vever? hadde hun sagt en gang, Finnes det ordet fortsatt?) Åpenbaringen av hvem hun var, hver gang. En hemmelighet han tok del i. En gave som var hans alene.

Han åpnet Google Maps. Den lille skjermen gikk i svart et øyeblikk, før satelittbildet over Oslo dukket opp, og den blå knappenålen falt ned fra himmelen, til den nøyaktige posisjonen han selv befant seg på.

Der er jeg, tenkte han, akkurat der, i Oslo, på hjørnet av Parkveien og Hedgehaugsveien, og borte var tanken om telefonen og hummeren, og i stedet lot han seg fylle av den spisse gleden over teknologiens presisjon. Han så for seg

14

Elskere_Mattis Øybø.indd 14

29.08.2016 15.54

det gamle verdenskartet som hadde hengt på farens kontor hjemme, knappenålene som markerte alle byene han hadde vært i, den røde skogen i Europa, de spredte trærne i usa og Sør-Amerika, og så den ene, i Asmara, Etiopia, etter et besøk med arkitektkontoret på 70-tallet.

Så skrev han inn adressen hennes i søkefeltet, og plutselig fløy han over Homansbyen og Majorstua mot Smestad. Hvis ikke hun kan komme til meg, kan jeg komme til henne. Igjen falt en nål ned på kartet, denne gangen rød, og i det samme svevde han like over huset hennes, et gråbrunt rektangel, i Øvre Smestadvei 32. Det sto en liten rød bil i gaten like utenfor. Var den hennes? Han slo fingeren forsiktig to ganger på den blanke flaten, og så sto han utenfor huset. Den var hennes. En rød Renault Clio. Han vred på bildet, zoomet inn, og snart fylte oppkjørselen skjermen, den grå grusen, den brune døren, det hvite huset. Han hadde aldri vært der før, men her var han. Vidunderlige teknologi, vidunderlige Google. Han ville nærmere, og forsøkte på ny å zoome inn, men kom ikke lenger. I stedet skjøv han bildet litt til siden og kikket inn i hagen. Det må ha vært tatt i fjor, hun hadde kjøpt bilen den samme våren. Gresset var juligrønt, og solen sto høyt på himmelen. Et åpent vindu slapp sommeren inn.

Han tenkte: Hvorfor har jeg ikke gjort dette før?

Det var da han så henne, en hvit skygge i det åpne vinduet, et ansikt, en kvinne i en gul topp, med nakne armer.

Det måtte være henne. Det røde håret og den lett bøyde nakken, med blodårer som små blå bekker i løp opp og ned.

Og hendene. Koreografien i de bevegelsene.

Han svelget, nok en gang så han det hele for seg, den forsiktige bankingen, omfavnelsen, klærne, de grådige hendene hans og tungen hennes, lik et dyr.

15

Elskere_Mattis Øybø.indd 15

29.08.2016 15.54

Så ringte telefonen.

Han skvatt. Annas hvite skygge forsvant, og mot ham lyste bildet av Maja. Han lot det ringe tre ganger, så tok han den.

– Hei, min skatt, sa han.

– Hei, vennen min.

– Hva gjør dere?

– Hun sover. Endelig.

– Så bra.

– Forstyrrer jeg?

– Neida.

– Hvor er du?

– På kontoret.

I speilet sto pikken hans rett ut fra kroppen, men den var ikke en del av ham lenger, og snart sank den sakte sammen, og etterlot ham alene.

– Går det bra? sa Maja plutselig.

– Jo, sa han og kremtet.

– Har det skjedd noe?

Hun virket bekymret.

– Nei, hva skulle det ha vært?

– Du hørtes bare så rar ut, sa hun etter en liten stund.

– Her er alt bare bra, sa han. – Bare bra.

Det ble stille et øyeblikk, som om hun vurderte om hun skulle tro på ham.

– Hva synes du om Margrete? sa hun endelig.

– Det er fint, sa han.

– Er du sikker?

– Men det begynner jo også på M? – Det er sant. «Mikkel, Maja og Margrete». Det blir kanskje litt mye.

16

Elskere_Mattis Øybø.indd 16

29.08.2016 15.54

De lo sammen. Babyen var snart tre måneder gammel, og ennå hadde de ikke bestemt seg for et navn.

– Jeg holder fortsatt en knapp på «Elsa».

– Mmm, sa Maja.

Mikkel hadde forstått for lenge siden at datteren hans aldri ville få det navnet.

– Så stille det er der, sa hun til slutt.

– Ja, du vet, sa han. – Det er sommer. Det er fredag. Det er nesten ingen her nå.

– Når kommer du hjem?

– Tidlig. Rundt fire, tenker jeg. Jeg får gjort ganske mye.

– Kjøper du reker på veien?

Maja gjespet.

– Gå og legg deg, skatten min. Jeg skal fikse alt.

– Jeg gleder meg til å være sammen, bare oss.

De hadde planlagt en tur på hytta denne helgen.

– Jeg kan ta fri mandag, sa han. – Kanskje tirsdag, også.

Men jeg må ha med meg pc-en.

– Så bra. Jeg tar med kameraet. Du må gi meg et par timer i morgen eller søndag. Det er evigheter siden jeg tok et ordentlig bilde.

– Selvfølgelig. Er Ask hjemme?

– Nei, jeg tror han dro bort til moren din. Blir han med i helgen?

– Jeg har nevnt det for ham. Jeg skal spørre.

Maja gjespet på ny.

– Du må legge deg, gjentok han. – Sov mens du kan.

– Jeg tror jeg skal gjøre det.

– Så ses vi snart.

– Hva med Anna? sa hun. – Anna er fint.

Han så på seg selv i speilet igjen. Hun kommer ikke.

17

Elskere_Mattis Øybø.indd 17

29.08.2016 15.54

– La oss tenke på det, sa han, og så la de på.

Han hentet dressen sin, som lå pent brettet over stolen, og kledde på seg. Han tok seg tid med knappene i den hvite skjorten, kjente hvordan hver og en av dem brøt gjennom det lille hullet, en liten seier hver gang. Med håndflaten strøk han buksene tre ganger, langsomt og forsiktig, før han steg inn i dem, som i et hus. Han førte spissen på beltespennen inn i hullet, strammet til, og kroppen lystret. Til slutt sto han der med skoene snørt og slipset knyttet. Den mørkeblå dressen satt godt. En helg lå foran ham. Tre lange dager på hytta på Tjøme. Han hadde en kone og to barn, og et nytt hus på Stabekk i Bærum. Han var snart førti og elsket, og slik han nå så ut, der han sto foran speilet, med en dress som strammet på alle de riktige stedene, kunne han møte verden. Han hengte skinnvesken over skulderen, og la mobilen i lommen. Han plukket opp den svarte paraplyen, og gikk ut døren. På vei ned korridoren nikket han vennlig til et eldre ektepar, før han gikk inn i heisen, som ga fra seg et tilfredsstillende pling idet dørene åpnet seg. Han la magnetkortet på skranken, og resepsjonisten tok det imot.

– Takk for nå, herr Williams.

På vei ut fikk han et glimt av seg selv i vinduet. Det regnet lett. Han holdt paraplyen i den ene hånden. Han så godt ut.

Så tok han opp telefonen og ringte henne.

Fra den samme radioen strømmet en ny sang, et nytt la la la. På gaten kjørte trikken forbi. Det var ti år siden sist han hadde slått det nummeret.

Det ringte. Den rene, klare tonen la seg forsiktig i øret hans. Han var journalist i Aftenposten. Han var fra regnskap.

Fra personal. Han var en saksbehandler fra udi med spørsmål vedrørende forholdene i Kabul. Etter tre ring v­ urderte

18

Elskere_Mattis Øybø.indd 18

29.08.2016 15.54

han å legge på, men det var for sent, sporet var lagt, nummeret hans ville likevel stå der og skinne, uansett hva han gjorde nå.

Mobilsvareren slo seg på. Hun var ikke der. Hun tok ikke telefonen. Han skulle til å bryte forbindelsen, da han plutselig hørte stemmen hennes. Hennes umiskjennelige stemme, lys, nesten hviskende, men som han visste hva bar.

«Hei, det er Anna. Jeg kan ikke ta telefonen akkurat nå, men legg gjerne igjen en beskjed etter pipetonen, så hører du fra meg.»

Han måtte ikke si noe. Han måtte legge på nå.

– Hei, det er bare meg. Jeg ventet på deg.

Og så, uten at han helt forsto hvorfor, sa han: – Jeg elsker deg.

Ikke fordi det ikke var sant, og ikke fordi han ikke ville.

Han måtte bare ikke.

Og derfor gjorde han det likevel.

Elskere_Mattis Øybø.indd 19

29.08.2016 15.54