Page 1

Christiansen. Saken med den tapte ….qxp 23.06.2021 14:55 Side 1

r u n e c h r i st i a n s e n (f. 1963) ble en sentral og innflytelsesrik litterat allerede med debutboken i 1986. Saken med den tapte tidens innfall er hans tiende roman. Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (2017) ble nominert til Brageprisen, og for Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014) vant han Brageprisen; begge er oversatt til flere språk. Rune Christiansen har fått mange priser, bl.a. Doblougprisen og Gyldendalprisen, og i 2019 mottok han den prestisjefylte franske utmerkelsen Chevalier de l’Ordre des Arts et des Lettres for sitt arbeid med å fremme fransk litteratur i Norge.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 8 0 1

«Storslagen romankunst … Christiansen har skrevet en utrolig fin og vis roman. Den minner oss på at livet er en drøm, eventyr, myte, fabel. At det er harde realiteter: Kriser, sjokk, traumer og livsvalg. Men også: Skogen, sjøen, bølgeslagene, lyset. Og framfor alt: Kjærligheten og forvandlingens mulighet» a rn e h ug o stø l a n , vg

RUNE CHRISTIANSEN. SAKEN MED DEN TAPTE TIDENS INNFALL. Roman.

«en unik leseopplevelse» kati e sm i th , lo s a n g e l e s re v i e w o f bo o ks ( usa ) «Med lette strøk skildres fortløpende alle sinnstilstander, handlinger, og et blikk på verden som skifter med erfaringene. Leseren blir svært gjerne med på denne tålmodige og grundige utforskningen av det indre landskapet til et menneske i ferd med å bli til» e l e n a be l z a m o, l e m o n d e (Frankrike) «[Christiansen] slutter aldri å overraske, han fører oss elegant på villspor, bruker poesien for å forvandle sorgen til en overgangsrite … Det er med en uendelig mildhet Rune Christiansen fører historien frem mot Fannys retur til vår felles verden» a n n e p i t te lo ud, l e co urri e r (Belgia) Om Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014):

forlaget oktober

o m s l ag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e xi l desi gn Bildet på forsiden er fra Éric Rohmers film Le Genou de Claire (1970)

Et par måneder etter morens død reiser Norma til faren sin, Torsten, som har bosatt seg i et ombygget sommerhus ute på en øy. Torsten og moren skilte lag da Norma var midt i tjueårene. Nå er Norma selv i ferd med å bli skilt; datteren har hun etterlatt hos faren denne uken i juni. Allerede under overfarten til øya synes tingene å vise seg for Norma på en ny måte, og der hun står på fergeleiet og venter på å bli hentet, observerer hun noe påfallende: silhuetten av en rytter under et vindskjevt tre oppe på åsranden. Kanskje er det Norma selv som omskaper omgivelsene til mysterier. Eller er det virkelig noe gåtefullt som foregår der på øya? I et vedvarende forsøk på å forstå seg selv og livet slik det har blitt for henne, gransker Norma alle tildragelser som om de var tegn. Mye tyder på at Torsten og moren hadde en hemmelighet som Norma aldri fikk del i. Og nå som moren er borte, er det vel bare Torsten som kan gi henne svar – med mindre løsningen finnes der alt, i henne selv?

RUNE CHRISTIANSEN. SAKEN MED DEN TAPTE TIDENS INNFALL.

Det var på den tiden da morens bevissthet begynte å svinne hen. Norma kunne se det så tydelig. En skjev sørgmodighet hadde kommet til syne i ansiktet hennes, og stumt og klosset trakk hun seg unna hver gang hun ikke maktet annet enn å famle etter ordene. Det var et langsomt og kravløst forfall. Slik forlot moren verden, slik forlot moren seg selv. Men hva var det hun forsøkte å si der hun sto i drivhuset med en flaske sitronbrus som hun ville vanne potteplantene med?

Om Fanny og mysteriet i den ensomme skogen (2017):

«et lysende eksempel på en bok som i det stille gir et løft, en kunstferdig, men upretensiøs bok skrevet med en nærmest pageturneraktig letthet» a n n e m e re th e k . p ri n o s , a f te n p o ste n Årets beste bøker 2014

forl aget oktober

«en vakker, lys levende og vanedannende roman, som fullt fortjent vant Brageprisen i forfatterens hjemland» j e p p e kro g sg a a rd ch ri ste n se n , be rl i n g ske ti d e n d e (Danmark)


Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 2

10.06.2021 12:21


Rune Christiansen

saken med den tapte tidens innfall Roman

forlaget oktober 2021

Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 3

10.06.2021 12:21


Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 4

10.06.2021 12:21


Så snudde hun seg for å gjøre det som ble ventet av henne, før hun igjen gikk inn i sitt egentlige liv. – patrick white

Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 5

10.06.2021 12:21


Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 6

10.06.2021 12:21


den blå løytnanten

Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 7

10.06.2021 12:21


Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 8

10.06.2021 12:21


Det var på den tiden da morens bevissthet begynte å svinne hen. Norma kunne se det så tydelig. En skjev sørgmodighet hadde kommet til syne i ansiktet hennes, og stumt og klosset trakk hun seg unna hver gang hun ikke maktet annet enn å famle etter ordene. Det var et langsomt og kravløst forfall. Slik forlot moren verden, slik forlot moren seg selv. Men hva var det hun forsøkte å si der hun sto i drivhuset med en flaske sitronbrus som hun ville vanne potteplantene med? Kullsyre skulle visstnok være bra for vekstene, og for de tynne, sammenfiltrede røttene. Moren mumlet noe om at hun ikke lenger var i stand til å gjøre det ethvert skolebarn mestret i blinde. Dessuten luktet møblene inne i huset av et eller annet søtlig poleringsmiddel, og det fikk hun så infernalsk vondt i hodet av. Hun så på Norma med et av disse uutgrunnelige smilene. Men jeg har det godt, sa hun. Det skulle Norma vite. Og hun husket det vesentligste. Hun sa navnet sitt: Edith. Hun lyttet til navnet sitt. Jeg har aldri brydd meg om å være veloppdragen, sa hun. Jeg er sentimental og overspent nå, muligens hysterisk, iallfall ikke helt tilregnelig. Men jeg liker tanken på at jeg skal være slik til jeg blir borte. 9

Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 9

10.06.2021 12:21


Og hun ble borte. Omsider krysset hun over til den andre siden. I et av de klare, men flyktige øyeblikkene før hun døde, sa hun at det å nærme seg slutten var som å stikke tærne i et tjern for å sjekke ­temperaturen, og brått trekke foten til seg fordi vannet var så kaldt. Og der i drivhuset, ved et innfall, ba hun Norma berette, hun brukte det ordet, berette, hva som helst, gjerne fra teateret. Det ville hun høre om. Hadde Norma en god rolle nå? Norma merket at moren anstrengte seg for å være til stede. Moren stakk hodet frem og myste mot henne som for å forsikre seg om at det virkelig var datteren som sto der. Og da Norma meldte at hun mer enn gjerne ville fortelle, forduftet morens mismot, det var som om ­gremmelsen ble slått av med en bryter, og det forskrekkede blikket falt til ro. Ville moren høre om Den blå løytnanten? Moren nikket og grep etter Normas hender. Men Norma måtte ikke korrigere seg selv, sa hun. Norma måtte ikke være som far. Det var en underlig ting å si, tenkte Norma, men hun lovet, for syns skyld, ikke å korrigere seg selv. Kom, sa moren, nå finner vi en skyggefull plass i den lille nåletreskogen. Nåletreskogen som ikke fantes. De ble stående der i det varme og klamme drivhuset. Norma skjøv håret vekk fra ansiktet, og så begynte hun å fortelle om rollen som Mitsou. C ­ olettes heltinne var tjuefire, selv var hun trettiseks, allerede der lå det en kompliment, en kompliment hun hadde tatt til seg ikke uten en viss selvironi. Instruktøren hadde sett henne som Melkepiken i Strindbergs Spöksonaten, og så hadde han forhørt seg. Uten å ha lest stykket takket hun ja til 10

Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 10

10.06.2021 12:21


rollen. Og selv om handlingen i Mitsou, som var lagt til Paris under første verdenskrig, virket både avleggs og lettbeint, vokste det snart frem noe mørkere og mer ubeskyttet som hun ble rørt av. Det hadde kanskje også noe å gjøre med hennes skrantende ekteskap med Jonathan, men det var som om det for hver ny lesning piplet ut en stadig dypere mening, noe hun kunne relatere seg til. Jeg ble helt blendet, sa Norma. Kunne moren forstå det? Moren nikket. Lenge nikket hun. Nærmest som om hun skalv. Og etter som prøvetiden skred frem, fortalte Norma, følte hun at hun rådde over nye erfaringer og erkjennelser. Jo, det var absolutt en letthet der. Visste moren for eksempel at navnet Mitsou verken var persisk eller poetisk, men snarere en forkortet sammenslåing av to firmanavn? Merkantil industriteknikk og Stål- og oljeunionen. Det var noe eterisk og nærmest surrealistisk over Colettes fortelling, men under en sceneprøve, midt i en av de luftige dialogene, fikk det som først hadde virket så trivielt, brått noe betydningsfullt ved seg. Og mens hun sto der på scenen, omkranset av de andre skuespillerne og med instruktøren travende og gestikulerende mellom dem, merket Norma at bildet av skyttergraver og gjørme og piggtråd sløret til fløyelsdraperiene, de parisiske salongene og de elegante uniformene. Det var da Den blå løytnanten tok farvel at det ble klart for henne. Den blå løytnanten. Han var så fin. Han sto der med et fast grep om skuldrene hennes, og stemmen var dyp og innstendig: «Vi soldater glir bare forbi», sa han. «Og allerede når vi er på vei bort, sender vi et farvel, og på gjensyn, kanskje.» 11

Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 11

10.06.2021 12:21


Moren smilte oppglødd. Så fint at Norma husket replikken ordrett. Norma lo. Hun var på nippet til å bøye seg frem og kysse ham, fortalte hun. Brått slo moren seg for pannen og lukket øynene. Hun klemte tommel og pekefinger mot neseroten. Norma var ikke sikker på hva som rørte seg i henne. Hun spurte om det ble for mye med all denne praten om teateret og Colettes stykke. Nei da, sa moren, det var bare noe hun hadde glemt. Det var tvert imot oppløftende å lytte til Norma. Hun ba datteren fortsette. Og Norma fortsatte: Litt senere, da hun sto alene på scenen og leste et av brevene Mitsou hadde skrevet til løytnanten, brast stemmen. «Er det svært farlig å være på vakt om natten?» og «Har De bruk for unyttige småting?» Hun hadde blitt så overveldet at hun, for å skjule forlegenheten, snudde seg vekk og helte i seg store svelger med vann fra en flaske som sto på gulvet og som hun ikke ante om var hennes egen. Nok en gang ble Norma avbrutt. Denne gangen begynte moren å rote rundt med plantekassene på det gamle furubordet. Det er på tide å få det overstått, sa hun. I det samme veltet hun en potte så den deiset i steingulvet. Hun bøyde seg ned i et fånyttes forsøk på å samle skår og jord sammen i nevene. Norma hjalp henne. Moren reiste seg, unnskyldte seg, og igjen slo hun seg for pannen. Og møblene inne i huset, sa hun, de er så heslige, de oser virkelig av poleringsmiddel. Med barnlig tørst drakk hun sitronbrusen som hun hadde villet vanne blomstene med. Norma tok ­flasken fra henne da det så ut som om også den kom til å havne på gulvet. 12

Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 12

10.06.2021 12:21


Hvor ønsket moren å være? tenkte Norma. Skjønt ordet «ønsket» var vel feil. Enten hang moren fast i den virkelige verden, eller så var det hukommelsens falske avglans som virket i henne. Norma fikk for seg at moren kanskje befant seg i en hemmelig, men forestående klarhet. Det var en både håpefull og urimelig tanke. Sannsynligvis var moren omsider i ferd med å hengi seg til den skarpe raslingen av død.

Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 13

10.06.2021 12:21


Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 14

10.06.2021 12:21


to måneder senere la hun ut på en svært kort sjøreise

Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 15

10.06.2021 12:21


Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 16

10.06.2021 12:21


At enkelte dager forsvant i troløs hast, at de verken ga sinnsro eller hvile, det hadde Norma alltid tatt med fatning. Helt siden studietiden, og ikke minst etter at hun ble ansatt ved teateret, var døgnet fylt med alskens, ofte strakk ikke arbeidstiden til, hun måtte ty til kveldene, det ble sent, men det var ingenting ved dette som plaget henne nevneverdig. Men ved frokosten, som kun besto av en kopp kruttsterk kaffe, slo døsigheten uanmeldt ned i henne slik en engstelse uventet kan slå ned i en reisende. Tingene var bedrøvelige nok. Hun og Jonathan hadde nylig flyttet fra hverandre. Jonathan hadde virket så sikker på beslutningen, mens Norma aksepterte bruddet under tvil. Nå befant hun seg på et pensjonat ute ved kysten. Hun satt ved vindusbordet i det lille frokostrommet, satt der uten annet fore enn å vente på fergen som skulle ta henne ut til øya, til faren. Til Torsten. Hun kalte ham ved navn. De hadde ikke sett hverandre siden morens begravelse. Da bodde han fremdeles i byen, og Norma var der med datteren, Edith. Edith, oppkalt etter sin mormor. Torstens leilighet var fylt med gjester. Det bød seg ingen anledning til å snakke. 17

Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 17

10.06.2021 12:21


Bortsett fra et par samtaler på telefonen, stort sett om praktiske ting, hadde de ikke hatt kontakt siden. Etter at han nylig pensjonerte seg fra universitetet, hadde Torsten gjort sommerhuset han en gang hadde arvet etter sine foreldre, om til bolig. Og bare noen uker tidligere hadde han endelig solgt leiligheten og flyttet ut til øya. Norma hadde ikke vært der siden hun var i slutten av tenårene. Ikke fordi hun ikke likte stedet, tvert imot, hun så tilbake på feriene der ute i hav­gapet med fryd. Men da foreldrene skilte lag da Norma var i midten av tjueårene, ble tingene snudd på hodet, og av forklarlige og uforklarlige grunner hadde tiden løpt uten at det hadde bydd seg en anledning. Hun husket den første ferien de tilbrakte der. Hun var bare seks. Et hus, et kråkeslott, nærmest. Fra gammelt av hadde det visstnok vært en slags forpakter­ gård, et bruk med kvadratiske innhegninger og parseller med frukttrær og frodige bærbusker. En gang hadde det oppdyrkede området dannet en s­taselig helhet av velstelte ranker, grøderikdom og blomst­ ring, men hun husket den sommeren: Beplantningen var for lengst overlatt til vær og vind, jordstykkene lå brakk, i bedene vokste det bare ugress og etterlatt potetris, og almetrærne som omkranset eiendommen, syntes kun å gi skygge, der sola i tidligere tider hadde sluppet beleilig til. Men faren var ikke i tvil om at han kunne, om så på egen hånd, få huset tilbake i god skikk. Og da moren og Norma endelig kom for å bevitne utbedringene, møtte han dem ved kaia. Norma husket at han kom springende over veien ved tobakksforretningen, 18

Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 18

10.06.2021 12:21


husket at han hadde på seg vide, blå ­kordfløyelsbukser fulle av malingflekker, men t-trøya var hvit og skinnende ren. Moren vinket. Faren løftet hånden. Briarpipa dinglet i munnviken da han omfavnet dem. Og som kulisser for dette opptrinnet: klyngen med ­trehus tett i tett, som døsige sjødyr oppover den vidstrakte kollen. Fra vinduet i frokostrommet der hun ventet, hadde Norma utsikt til et stusslig parkanlegg. En eldre, krok­ rygget kvinne gikk omkring med en vannkanne. Kvinnen minnet om moren. Der går mor, tenkte Norma, og mattheten bare vokste frem, og den hang ved da hun kort tid etter steg om bord på fergen. Hun ville sette seg, men det var ingen egnet plass der i folke­ mengden. Hun stilte seg i baugen. Hun ville ringe Edith for å høre om hun hadde det bra hos Jonathan, hos faren, men straks ble hun distrahert av sollyset som fikk det hvitmalte rekkverket til å kaste skyggespiler innover dekk. Luften dirret mellom sprinklene. Som sørgelige anelser var de, de urolige skimtene i bølgene. Selvsagt hadde Edith det bra. Hun elsket å tilbringe tid med faren. Norma ble oppmerksom på de minste ting: Vimp­ lene som blafret i vinden, skimmeret mot kahyttveggen, iskrempapiret som noen skjødesløst hadde stukket ned bak kassen med redningsvester. Og selv om fergeturen ikke tok mer enn en liten halvtime, ble hun utålmodig. Kanskje var det varmen. Allerede i midten av mai trykket den på, og nå i juni var den nærmest utålelig. På pensjonatet, da hun våknet litt over seks, hadde termometeret vist tjue grader. Hun hadde ikke 19

Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 19

10.06.2021 12:21


orket å spise, alt bød henne imot. Det var ikke likt henne. Hun var vant til å stå tidlig opp, fikk alltid i seg en matbit, om så bare en brødskalk med smør eller et eple i hui og hast. På det gyngende fergedekket kjentes kroppen hul. Hun skygget for øynene. Fingrene luktet av metall, som om hun intetanende hadde skåret seg og blødde. Men noe kutt eller sår fant hun ikke. Det var huden som luktet av jern, en søtlig eim. Fra gelenderet måtte det være, ja slik var det nok. Ved flere av sveiseskjøtene hadde rusten spist seg gjennom malingen, nå piplet den frem, brun og foruroligende. En guttunge stirret på henne. Han holdt seg fast i morens arm, hang der med hele sin tyngde. Norma nikket til ham, men han fortrakk ikke en mine. Moren var opptatt med å justere remmen på skuldervesken. Det virket besværlig med kun én hånd ledig. Gutt­ ungen svingte seg som en apekatt i armen hennes. Til slutt ga moren opp. Hun rykket ham inntil seg. Hva holdt han på med? Gutten ble tydelig forfjamset da han skjønte at han ble avkrevd en forklaring. Men morens irritasjon var kortvarig. Straks hun fikk ordnet med remmen, strøk hun ham over hodet, og han vendte ryggen til Norma. Endelig, etter overfarten med rolig sjøgang, nærmet fergen seg havn, propellene slo i vannet så det skummet, fartøyet sakket farten, og baugen dunket lett mot bildekkene som var hengt tett i tett l­angsmed brygge­ kanten. Norma hadde ikke mer enn så vidt kommet i land da en kar med en lilla trillekoffert dultet borti henne. 20

Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 20

10.06.2021 12:21


Han snudde seg, men beklaget ikke, tvert imot kastet han bare et argt blikk i Normas retning. Hun vinket ham av. Det gikk bra, sa hun. Han trakk på skuld­rene og fortsatte ferden over gaten. Norma hadde avtalt med faren at hun skulle vente foran bladkiosken ved kaia. Der ville hun bli hentet av en rød Lancia. Han formulerte det slik: Hun ville bli hentet av en rød Lancia. Han var ikke like sprek som før, forklarte han, så han kunne ikke møte henne selv. Men han gledet seg til å se henne, det hadde gått altfor lang tid. Hvorfor var det slik? Han spurte henne like ut da han ringte. Vi lever så avsondret fra hverandre, sa han. Norma hadde unnlatt å svare. Hva skulle hun si? Ordene var som luftbobler i en tankelek. Alt dette som aldri fikk tid til å bli sant. Den røde bilen var ikke å se. Hun sjekket k ­ lokken. Burde hun være tålmodig, eller skulle hun ringe og forhøre seg? Hun bestemte seg for å gi det noen minut­­ter. Mens hun sto der og ventet, landet en gresshoppe på skoen hennes. Hun bøyde seg og studerte den. Og som ved en fornemmelse, fortsatt i den krøkte posisjonen, løftet hun blikket. Oppe på høydedraget baken­for bebyggelsen, den pittoreske klyngen med hus, fikk hun øye på en rytter. For det var en rytter, var det ikke? Hun reiste seg og myste mot silhuetten, forsøkte å ta rede på om det var et reelt syn eller bare en luftspeiling. Visst var det en rytter. En rytter under kronen på et vindskjevt tre. Som et kullsvart skyggespill der oppe på åsranden.

Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 21

10.06.2021 12:21


Saken med den tapte tidens innfall_Rune Christiansen.indd 22

10.06.2021 12:21


Christiansen. Saken med den tapte ….qxp 23.06.2021 14:55 Side 1

r u n e c h r i st i a n s e n (f. 1963) ble en sentral og innflytelsesrik litterat allerede med debutboken i 1986. Saken med den tapte tidens innfall er hans tiende roman. Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (2017) ble nominert til Brageprisen, og for Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014) vant han Brageprisen; begge er oversatt til flere språk. Rune Christiansen har fått mange priser, bl.a. Doblougprisen og Gyldendalprisen, og i 2019 mottok han den prestisjefylte franske utmerkelsen Chevalier de l’Ordre des Arts et des Lettres for sitt arbeid med å fremme fransk litteratur i Norge.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 8 0 1

«Storslagen romankunst … Christiansen har skrevet en utrolig fin og vis roman. Den minner oss på at livet er en drøm, eventyr, myte, fabel. At det er harde realiteter: Kriser, sjokk, traumer og livsvalg. Men også: Skogen, sjøen, bølgeslagene, lyset. Og framfor alt: Kjærligheten og forvandlingens mulighet» a rn e h ug o stø l a n , vg

RUNE CHRISTIANSEN. SAKEN MED DEN TAPTE TIDENS INNFALL. Roman.

«en unik leseopplevelse» kati e sm i th , lo s a n g e l e s re v i e w o f bo o ks ( usa ) «Med lette strøk skildres fortløpende alle sinnstilstander, handlinger, og et blikk på verden som skifter med erfaringene. Leseren blir svært gjerne med på denne tålmodige og grundige utforskningen av det indre landskapet til et menneske i ferd med å bli til» e l e n a be l z a m o, l e m o n d e (Frankrike) «[Christiansen] slutter aldri å overraske, han fører oss elegant på villspor, bruker poesien for å forvandle sorgen til en overgangsrite … Det er med en uendelig mildhet Rune Christiansen fører historien frem mot Fannys retur til vår felles verden» a n n e p i t te lo ud, l e co urri e r (Belgia) Om Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014):

forlaget oktober

o m s l ag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e xi l desi gn Bildet på forsiden er fra Éric Rohmers film Le Genou de Claire (1970)

Et par måneder etter morens død reiser Norma til faren sin, Torsten, som har bosatt seg i et ombygget sommerhus ute på en øy. Torsten og moren skilte lag da Norma var midt i tjueårene. Nå er Norma selv i ferd med å bli skilt; datteren har hun etterlatt hos faren denne uken i juni. Allerede under overfarten til øya synes tingene å vise seg for Norma på en ny måte, og der hun står på fergeleiet og venter på å bli hentet, observerer hun noe påfallende: silhuetten av en rytter under et vindskjevt tre oppe på åsranden. Kanskje er det Norma selv som omskaper omgivelsene til mysterier. Eller er det virkelig noe gåtefullt som foregår der på øya? I et vedvarende forsøk på å forstå seg selv og livet slik det har blitt for henne, gransker Norma alle tildragelser som om de var tegn. Mye tyder på at Torsten og moren hadde en hemmelighet som Norma aldri fikk del i. Og nå som moren er borte, er det vel bare Torsten som kan gi henne svar – med mindre løsningen finnes der alt, i henne selv?

RUNE CHRISTIANSEN. SAKEN MED DEN TAPTE TIDENS INNFALL.

Det var på den tiden da morens bevissthet begynte å svinne hen. Norma kunne se det så tydelig. En skjev sørgmodighet hadde kommet til syne i ansiktet hennes, og stumt og klosset trakk hun seg unna hver gang hun ikke maktet annet enn å famle etter ordene. Det var et langsomt og kravløst forfall. Slik forlot moren verden, slik forlot moren seg selv. Men hva var det hun forsøkte å si der hun sto i drivhuset med en flaske sitronbrus som hun ville vanne potteplantene med?

Om Fanny og mysteriet i den ensomme skogen (2017):

«et lysende eksempel på en bok som i det stille gir et løft, en kunstferdig, men upretensiøs bok skrevet med en nærmest pageturneraktig letthet» a n n e m e re th e k . p ri n o s , a f te n p o ste n Årets beste bøker 2014

forl aget oktober

«en vakker, lys levende og vanedannende roman, som fullt fortjent vant Brageprisen i forfatterens hjemland» j e p p e kro g sg a a rd ch ri ste n se n , be rl i n g ske ti d e n d e (Danmark)

Profile for Forlaget Oktober

Rune Christiansen - Saken med den tapte tidens innfall  

Et par måneder etter morens død reiser Norma til faren, Torsten, som har bosatt seg i et ombygget sommerhus ute på en øy. Torsten og moren s...

Rune Christiansen - Saken med den tapte tidens innfall  

Et par måneder etter morens død reiser Norma til faren, Torsten, som har bosatt seg i et ombygget sommerhus ute på en øy. Torsten og moren s...

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded