Sara Sølberg – Sarabande

Sølberg. Sarabande. omslag.qxp_Layout 1 24.09.2021 15:31 Side 1

Den hvite kalksteinstien brenner i øynene, forstyrrer synsfeltet. Jeg strekker ut armene, den sterke solen skinner igjennom dem. Skyggen min er lang og armløs. For lyset er armene overflødige. For lyset er skyggene uforståelige. For skyggen er lyset en trussel. Jeg beveger meg inn og ut av skyggene langs stien, forsvinner, kommer til syne.

Forsvinner. Gjør meg selv overflødig for lyset.

Sara Sølberg, født 1983 i Trondheim, debuterte i 2016 med romanen Seismiske smell, som hun ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for. I 2017 mottok hun NTNUs litteraturpris.

«Sara Sølbergs lille kunstverk av en debutbok, Seismiske smell, henter tittelen fra en geofysisk metode for å undersøke havbunnen ... Hun roper ikke så høyt varsku, Sara Sølberg. Men hun hvisker så intenst og vakkert at vi tvinges til å høre etter» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD

«At en ung debutant gyver løs på en så svimlende oppgave, er oppsiktsvekkende og storartet! ... Seismiske smell fremstår som en bemerkelsesverdig litterær debut, lærerik, vakker og ansporende»

D e t e r d e n va r m e st e sommeren i målt historie. Silja jobber som gartner og ser tydelig hvordan naturen er i kritisk forandring, men hun ser ikke at også hun selv er i endring.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 6 2

FREDDY FJELLHEIM, VÅRT LAND

SARA SØLBERG SARABANDE forlaget oktober

I løpet av noen intense dager oppløses virkeligheten slik hun kjenner den, og hun begynner å oppleve verden som maur, meitemark og møll. Da hun en dag våkner som menneske igjen, er det på et sykehus, der erfaringene hennes betegnes som syke og uvirkelige. Ingen tror på at det hun sier, er sant. Noe er endret, samtidig som alt fortsetter som før.

Sarabande er en roman om et menneske i krise og om jordens krise.

Hvordan fortsette å leve i en verden på randen av økologisk kollaps, med vissheten om at ens egen art er den skyldige, og at virkeligheten når som helst kan bryte sammen?

Forfatterp ortrett : Baard Henriksen Bokdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Om Seismiske smell (2016)

«eit eksemplarisk døme på økolitteratur, det vil seie litterære skildringar av samspel mellom organismar og omgjevnadar. Sølberg er ingen peikefingermoralist, for her er det snarare opprivande fakta og den litterære skildringa i seg sjølv som kan vekkje lesaren» SINDRE EKRHEIM, DAG OG TID

«Seismiske smell stikker seg ut som en uvanlig idédrevet debut med et skarpt blikk for skjøre sammenhenger» ELISABETH FRØYSLAND PEDERSEN, MORGENBLADET

SARA SØLBERG

roman forlaget oktober

SARABANDE

«Debutant Sara Sølberg utforsker kroppen og havet, en kropp i verden og en verden i kroppen. Hundre plusspoeng for årets fineste bokomslag» KAROLINE HENANGER, KLASSEKAMPEN ÅRETS BESTE BØKER 2016

Sølberg. Sarabande. omslag.qxp_Layout 1 24.09.2021 15:31 Side 1

Den hvite kalksteinstien brenner i øynene, forstyrrer synsfeltet. Jeg strekker ut armene, den sterke solen skinner igjennom dem. Skyggen min er lang og armløs. For lyset er armene overflødige. For lyset er skyggene uforståelige. For skyggen er lyset en trussel. Jeg beveger meg inn og ut av skyggene langs stien, forsvinner, kommer til syne.

Forsvinner. Gjør meg selv overflødig for lyset.

Sara Sølberg, født 1983 i Trondheim, debuterte i 2016 med romanen Seismiske smell, som hun ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for. I 2017 mottok hun NTNUs litteraturpris.

«Sara Sølbergs lille kunstverk av en debutbok, Seismiske smell, henter tittelen fra en geofysisk metode for å undersøke havbunnen ... Hun roper ikke så høyt varsku, Sara Sølberg. Men hun hvisker så intenst og vakkert at vi tvinges til å høre etter» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD

«At en ung debutant gyver løs på en så svimlende oppgave, er oppsiktsvekkende og storartet! ... Seismiske smell fremstår som en bemerkelsesverdig litterær debut, lærerik, vakker og ansporende»

D e t e r d e n va r m e st e sommeren i målt historie. Silja jobber som gartner og ser tydelig hvordan naturen er i kritisk forandring, men hun ser ikke at også hun selv er i endring.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 6 2

FREDDY FJELLHEIM, VÅRT LAND

SARA SØLBERG SARABANDE forlaget oktober

I løpet av noen intense dager oppløses virkeligheten slik hun kjenner den, og hun begynner å oppleve verden som maur, meitemark og møll. Da hun en dag våkner som menneske igjen, er det på et sykehus, der erfaringene hennes betegnes som syke og uvirkelige. Ingen tror på at det hun sier, er sant. Noe er endret, samtidig som alt fortsetter som før.

Sarabande er en roman om et menneske i krise og om jordens krise.

Hvordan fortsette å leve i en verden på randen av økologisk kollaps, med vissheten om at ens egen art er den skyldige, og at virkeligheten når som helst kan bryte sammen?

Forfatterp ortrett : Baard Henriksen Bokdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Om Seismiske smell (2016)

«eit eksemplarisk døme på økolitteratur, det vil seie litterære skildringar av samspel mellom organismar og omgjevnadar. Sølberg er ingen peikefingermoralist, for her er det snarare opprivande fakta og den litterære skildringa i seg sjølv som kan vekkje lesaren» SINDRE EKRHEIM, DAG OG TID

«Seismiske smell stikker seg ut som en uvanlig idédrevet debut med et skarpt blikk for skjøre sammenhenger» ELISABETH FRØYSLAND PEDERSEN, MORGENBLADET

SARA SØLBERG

roman forlaget oktober

SARABANDE

«Debutant Sara Sølberg utforsker kroppen og havet, en kropp i verden og en verden i kroppen. Hundre plusspoeng for årets fineste bokomslag» KAROLINE HENANGER, KLASSEKAMPEN ÅRETS BESTE BØKER 2016

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 1

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 2

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 3

Sarabande s ara s ølberg Roman forlaget oktober 2021

Och månen här är den vackraste som jag vet.

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 4

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 5

Ursuppen var lenge ubeskyttet, ble bombardert av solens uv-stråler. Lyn og tordenstormer herjet, forhindret enhver utvikling, frem til det avgjørende øyeblikket da en molekylblanding fikk geléaktig konsistens og gjennom mutasjoner, omdanninger og splittelser, dannet ozon. Over jordoverflaten oppstod det gradvis en tilstand av likevekt: Ozon ble kontinuerlig skapt, ble i stand til å holde uv -strålene tilbake, forhindre dem i å nå bakken. Etter hvert som ozonlaget stabiliserte seg, skjedde det samme med livet på jorden.

Gjennom flere årtusener kunne arter som ikke ville tålt de tidligere uv -nivåene, utvikles. Atmosfæren var lenge trygg og stabil. |5

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 6

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 7

Solen brenner over landskapet.

Over alt som fortsatt lever.

I skyggen av det tørre gresset myldrer insekter. Gresset er brunt, bakken tørr og hard.

Hver dag må trær og planters rotsystemer strekke seg dypere, lenger, søke vann nye steder.

|7

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 8

For det var slik det begynte. Med solen. Det hadde ikke regnet på flere uker. Det var den varmeste sommeren i målt historie. Rekordene ble slått daglig. Hver morgen brøt solen seg inn mellom rullegardinen og vinduskarmen, som om noen sto utenfor med en gigantisk fyrstikk og forsøkte å svi hull i den blå himmelhvelvingen.

Blokken jeg bodde i, og egentlig fortsatt bor i, mangler termittuenes ventilasjonssystem. Luften var ubevegelig. Varmen kjentes uvirkelig, nesten kunstig. Dag etter dag satt jeg inne i bare trusa med rullegardinene nede i et forsøk på å holde temperaturen lavere og hjernen funksjonell. Verandadøren sto alltid på vidt gap, men luften kom ikke inn. Biene og humlene summet utenfor. Lavendel, solsikker, tagetes.

Kosmos og ringblomst. Gradestokken viste 35o c både ute og inne. Ingenting tydet på at den røde streken skulle slutte å stige, snart ville den sprenge seg ut, sette inn dødsstøtet.

En dag oppdaget jeg at rullegardinen var full av små sorte prikker på innsiden. Jeg bøyde meg fram for å se hva det var, den var vanligvis nede kun mens jeg sov, det viste seg å være et titalls flatklemte bananfluer. Der hadde de tydeligvis sittet, ant fred og ingen fare, til jeg, eller de forrige leietakerne, dro rullegardinen opp, og brått ble ikke bare natten avsluttet, men også livet deres i samme draget. Kanskje satt de der i mørket om nettene – fulle av forventning til den nye dagen, men da morgenlyset flommet inn i rommet, ble de i stedet overrumplet av en plutselig katastrofe.

8|

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 9

Jeg ventet et smell, en kollaps, men her hos oss ble ingen rullegardin revet ned eller opp, det var ingen akutt og altomfattende katastrofe som inntraff med et brak, ingen bomber ble utløst, ingen lå blodige eller løp skadde gjennom gatene. Det var ingen løse kroppsdeler som skulle identifiseres. Ingen krig eller attentat. Det var en stigende varme. Det var virkeligheten som langsomt ble oppløst. Og uten at jeg visste det: Det var starten på mitt eget fall.

Solen brant uavbrutt, uvitende om at det er mennesket som utgjør den største påvirkningskraften på planeten nå, at vi har omdannet grunnleggende aspekter ved jordsystemet.

Som om mennesket i skyggen av solen, siden tidenes morgen, har gått omkring med et voksende mindreverdighetskompleks som vi endelig har fått bukt med: Vi er blitt en geofysisk kraft, vår aktivitet er ikke lenger ubetydelig, den er planetarisk, vi kan ikke lenger atskilles fra det biologiske jordsystemet. Vi har gjort det til vårt, men evner ikke å ta ansvaret som følger. Vi er de første menneskene som lever på en så varm jordklode. Vi er den første arten som utrydder seg selv og samtidig er i stand til å dokumentere utryddelsen.

Vi er arten som har overvunnet solen.

|9

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 10

En morgen jeg kom inn på kjøkkenet, på vei til jobb, var det blitt invadert av bananfluer i løpet av natten. De satt oppetter veggene, skapdørene, vinduene. Enkelte steder så tett at jeg først trodde det var gått hull på veggene, eller på virkeligheten selv, at jeg kunne se inn i en verden bakenfor denne. Da jeg slo i luften, fløy de opp, veggene var fortsatt hele, men rommet var i bevegelse, alt vaklet, falt mot meg.

Vi befinner oss alltid på kanten av våre handlinger. En sky lettet fra restavfallet idet jeg åpnet søppelskapet. De formerte seg og koste seg i det varme avfallet. Jeg angrep med en sammenrullet avis. De fløy bedagelig omkring, var overraskende lette å treffe, jeg drepte ubesværet, som om livet deres ikke hadde verdi. De døde uten en lyd, det eneste som hørtes var avisslagene mot vindu og vegger, kjøkkenskapet og vinduene så blodstenkede ut, hadde de begynt å suge blod? Kanskje varmen hadde ført til matmangel og tvunget dem i en ny retning. Jeg lot flekkene være. Det var ingen flere fluer å se, de trakk seg alltid tilbake, til jeg var ute av syne.

Neste morgen satt de oppover vinduene og kjøkkenskapene igjen, jeg talte 31 stykker. Et påfallende sammenfall med min egen alder. Et varsel. Tegnene ble flere og tydeligere. Flekkene og de ihjeltrykte kroppene fra dagen før var borte.

Jeg fortsatte å slå til det kun var tre fluer tilbake, de var raskere enn de andre, surret panisk opp og ned langs vindusflaten. De hadde utviklet en raffinert unnamanøver: svingte rett ut til siden i nitti grader med ett enkelt vingeslag. Mulig disse hadde unnsluppet fordi de alltid hadde vært hurtigere, eller så hadde de forstått hva jeg drev med og utviklet taktikken underveis. Kanskje var de neste generasjon, forfinet av en forhastet evolusjon. Er det mulig å tilpasse seg en ustabil natur så raskt? Alt det de skal nå i løpet 10 |

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 11

av sitt kortvarige liv, som for meg er et glimt, slik menneskeartens tilstedeværelse på jorden er et millisekund sammenlignet med insektenes. Jeg la fra meg avisen og lot dem være. Jeg visste ikke hva som ventet om jeg drepte alle.

| 11

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 12

Leiligheten ble gradvis infiltrert fra alle kanter. Kanskje var det allerede dagen etter bananflueangrepet at jeg fant løv og almefrø under bokhyllene, sengen, i gangen, bak toalettskålen. Det lignet restene fra en eksplosjon. Trærne utenfor forsøkte å gjenerobre landarealer de kunne ha vært i besittelse av. De små, gulbrune bladene lyste på gulvet, trodde de kunne bidra med noe. De kom hverken til å kunne råtne eller spire der, de var unyttige, ingenting kunne de gi liv til.

Jeg lot dem ligge.

Det må ha vært noen dager senere at kjøkkenbenken var full av brødsmuler. Jeg forsto ikke hvor de kom fra, det var lenge siden jeg hadde spist brød. Da jeg tok kluten for å tørke benken ren, forsvant smulene inn mellom listene. Jeg presset fingertuppen mot et av dem og gransket fingeren.

Jeg vet fortsatt ikke hva det var, de var omkring én millimeter store, virret omkring i vinduskarmen, langs kantene av brødfjølen, inne i skapene, langs listene. Det jeg trodde var rester av krydder i skapet, viste seg å være de samme urolige krypene. Det vrimlet av dem, noen større enn andre.

Kanskje var det en form for insekt som bodde i selve treverket, som levde av cellulose og lignin. De kretset rundt i flokk, så ut til å ha et viktig oppdrag, en plan.

Neste morgen satt en skokk møll oppover kjøkkenskapene og i taket da jeg kom inn på kjøkkenet. De gråbrune skikkelsene og de dovne vingeslagene var spøkelsesaktige, ga kjøkkenet et preg av forfall. Jeg ville slippe dem ut med et tørkepapir, men den lille berøringen var nok til at de smuldret til støv. Da jeg åpnet havregrynpakken for å lage frokost, bevegde grynene på seg; posen var full av larver. Tre–fire ferdig utviklede møll fløy opp fra posen. En urytmisk takt bredte seg i kjøkkenskapene – gjennom melposene. Brødsmule-insektene var i ferd med å vokse. Kjøkkenet vibrerte.

12 |

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 13

Jeg forsøker å plassere hendelsene kronologisk, men det er ikke mulig å vite hva som kom først. Når de første endringene begynte. Men i løpet av få dager ble leiligheten et asyl for insekter. De klistret seg til havregrøten, forvillet seg inn i neseborene. Om nettene hørte jeg hvordan tusentalls inntok rommet. De holdt seg for det meste skjult på dagtid.

Det var pelsbiller – både larver og fullvoksne. Bananfluer, veggdyr, sølvkre og skjeggkre. Flere arter av maur, bladlus, lopper, en og annen kakerlakk, termitter. Elvesandjegere, blåbredlibeller, klapregresshopper. Karminspinnere, eikehjortbiller og én enkelt trehummer. En natt hørtes den høylytte sangen fra en gruppe to-prikkede sirisser og rislingen fra et par vandrergresshopper som ubetenksomt spilte borte fra et hjørne. Det så ut til å bli et internasjonalt treff. At også flere sjeldne arter som vanligvis lever i de gotlandske sanddynene lurte hjemmevante omkring mellom sofaputene som om det var trygg sandgrunn, burde vært en tydelig varsellampe om at noe ikke var som det skulle være. Maurløver trasket tilsynelatende ubekymret omkring, vepsearter som gräshoppsstekel, vindvägstekel, dynsandstekel kunne surre nonsjalant forbi. Selv en rad skarlagensrøde riddarskinnbagger skimtet jeg i mørket, de satt urørlige på sofaryggen, som små soldater i giv akt. Jeg visste ikke om de ville forsvare noe, eller angripe. Men selv i mørket kunne jeg se den sterke rødfargen; de hadde spist svalerotens giftige frø og var dermed selv giftige. Jeg unngikk å tenne lyset eller stå opp i frykt for å framprovosere noe jeg ikke kunne kontrollere.

| 13

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 14

For hver dag ble det tydeligere at vi er i krig med resten av naturen: Plantene i leiligheten ble annektert av trips, ullus og spinnmidd. Solen hadde funnet sine allierte i insektene.

Limfellene jeg hadde klistret på vindusrutene ble fulle av ørsmå insekter, det så ut til at luften ikke bestod av annet.

Et samfunn med svarte jordmaur hadde bosatt seg i aloe veraen, jordklumpen pulserte der de vrimlet ut og inn av potten. Et fint nett fra spinnmiddene lå over hawaiirosene, hvite vokstråder fra ullus lå i klatter på aglaonemaen, det lignet en form for beskyttelse, men de svekket plantene – insektene forsøkte bare selv å overleve. Generasjoner med ullus satt oppover stilkene i lange hvite rader, de lignet ørsmå engler fra en annen tid, eller annen planet, et sted der mennesker ikke hadde inntatt banen. Det var noe så fredfullt og harmonisk over de trilobittlignende kroppene at det var vanskelig å forstå at vi levde i den samme verdenen. Med sitt – for meg uhyre langsomme – tempo forflyttet de seg opp stilken som om dette var den eneste reisen de skulle gjennomføre i løpet av livet. Og kanskje var det akkurat det. Skjoldlusene virket mer truende, de satt tett i tett på nidusplantens blad. Jeg visste ikke om de kunne fortære ullusene, så jeg flyttet planten med dem inn på badet. Én etter én ble plantene gule, flekkete, nekrotiske; de gikk inn i en langsom død.

Også plantene ute på balkongen ble angrepet: Agurkplanten fikk agurkbladlus. Tomatplantene ble infisert av sopp.

Opiumsvalmuene var fulle av sorte små prikker, en form for egg som ventet på de rette forholdene for å klekkes og ta over. Rosebusken ble bolig for rosesikader, bladene fikk gulhvite flekker. Den tørre, varme sommeren la forholdene til rette for noen, mens andre hamstret og kjempet for å overleve. Selv solsikkene var tilsynelatende misfornøyde, 14 |

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 15

uten at jeg kunne si årsaken, de ellers høyreiste plantene vred seg utilpass, de var bare noen titalls centimeter lange.

Også brokkoliplanten ble mat for andre enn meg, den var gjennomperforert av vindusgnag. Kålsommerfuglens larver hadde hatt etegilde. Det så ikke ut til at planten ville bli i stand til å bære fram et hode, vekstpunktet var ødelagt, ingenting kunne svulme og vokse derfra.

Inne på badet trengte organismer fram fra mørket: bakterier og sopp. Sorte, rosa og grønne muggsopper brøt fram på de mest uventede steder. Jeg holdt pusten, men kjente hvordan de ikke-synlige sporene fant veien ned til lungene, en hes hvisling når jeg til slutt måtte inhalere; muggsoppen hadde sine løsninger for å komme seg videre. Det yrte av liv som jeg før ikke hadde registrert, alle krevde med ett sin plass i lyset. En rosa hinne vokste omkring sluket i vasken, en gul kant langs sluket i dusjen. Nede i toalettet. Mikroorganismene trakk seg gradvis utover, oppover, et fettaktig matt belegg over de glatte overflatene, glassdørene i dusjen.

De hvite prikkene med tannkrem på speilet ble tettere og tettere, som om jeg hver morgen og kveld forsøkte å retusjere min egen tilstedeværelse, fjerne meg selv fra rommet.

Jeg tolket det som en sammensvergelse, ikke et resultat av manglende renhold, men at alt levende forsøkte å tvinge meg ut fra leiligheten, tilbake til det opprinnelige.

Hver gang jeg trodde jeg hadde fått oversikt, kom et nytt angrep: Klærne og sengetøyet fikk små hull. Jeg tenkte først ikke nevneverdig over det; det meste går som oftest i oppløsning etter hvert. Men en dag jeg skiftet på sengen, lå tre små larver under lakenet. De krøllet seg urolige der de lå ubeskyttet under mitt åsyn. Det var larvene av brun pelsbille, majorstubille. De livnærer seg av støv fra hår, hudavfall og matsmuler. | 15

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 16

Ull og silke, bomull og planter. Jeg likte tanken på at jeg var et vandrende matreservoar, men som på instinkt skulle jeg likevel til å drepe dem, før jeg innså hvilken forbrytelse det ville vært; insektene var her millioner av år før min art og har måttet avfinne seg med vår brautende tilstedeværelse altfor lenge. Selv om det var mitt navn som sto på leiekontrakten, hadde jeg ikke mer rett til å være der. Jeg plukket larvene opp fra sengen og la dem vilkårlige steder i leiligheten. Jeg hadde allerede drept nok bananfluer for et helt liv. Det var min tur til å innordne meg.

Etter hvert begynte insektene å forsyne seg av meg også, de snek seg opp i sengen mens jeg sov, jeg kjente munndeler, sugesnabler og kjever gnafse ganger i hudlaget, det var ingenting jeg kunne gjøre, annet enn å la dem holde på.

Hver morgen var jeg full av nye stikk, det klødde infernalsk.

Til sist en natt søkte jeg tilflukt ute på balkongen. Vindu for vindu i naboblokken mørknet etter som beboerne avsluttet dagen. For hver leilighet som slukket, forsvant en mulighet, ble et stykke land lagt under vann. Jeg var nesten ved å sovne – den lave summingen fra insektene inne i leiligheten var søvndyssende – da jeg oppdaget at det glødet i håndflatene mine på samme måte som i de sporadiske skyene på den dypblå nattehimmelen. Natten ville fortelle meg noe.

Jeg forsto ikke hva, men det gikk opp for meg at jeg var utpekt, utvalgt. Jeg holdt meg våken hele natten. Lot lampene forbli slukket og hendene skjult, for ikke å bli avslørt.

Avisbudet løp høylytt opp trappeoppgangen, den hverdagslige rutinen virket med ett suspekt; vedkommende var utsendt for å distrahere meg fra min neste tanke. Rottenes krafsing steg opp fra søppelskuret som et truende mummel, en sammensvergelse. Jeg lagde ikke en lyd.

16 |

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 17

Neste morgen oppdaget jeg en mann som sto og så på meg fra en av leilighetene i naboblokken. Jeg fullførte frokosten som ingenting. Rommene i leiligheten hans var mørklagte, men etter som dagslyset steg fram, så jeg ham tydeligere.

Da jeg stirret tilbake, trakk han innover i leiligheten, ble stående urørlig i mørket. Leiligheten var tom, han hadde ikke annet å gjøre enn å følge med på meg. Jeg utførte alt jeg skulle med nesten tvangsmessig presisjon, unnlot å se i hans retning. Senere på dagen forhindret refleksjonene av trærne meg fra å se om han fortsatt sto der.

Hver morgen de neste ukene sto solen på himmelen og mannen i naboblokken og stirret inn når jeg dro opp rullegardinen. Jeg sluttet å tenne lampene for ikke å synes, men mannens blikk var like brennende som solen, som om han egentlig var inne hos meg. Det var da jeg begynte å bli redd.

For hva var egentlig alt dette? Hvorfor sto han alltid slik, hvem kunne han være?

Stadig kjente jeg varmen fra noen like bak meg, jeg ventet pusten i øret, at noen skulle si meg noe. Men når jeg snudde meg, var det aldri noen der.

Jeg ville lukke alle innganger, tette alle sluser der jeg kunne høres og ses: åpningen under rullegardinen, slukene i vask og dusj, nøkkelhull, kikkhull, sprekker og gliper, men det ville bli for åpenbart, avsløre at jeg visste at de var der, at de overvåket meg fra alle kanter, det kunne trigge dem unødig, i verste fall framskynde det planlagte attentatet deres. Jeg forsøkte å late som ingenting.

| 17

Sølberg. Sarabande. Mat 02.qxp 26.09.2021 17:17 Side 18

Og en morgen rant det blod fra fredsliljens mørkegrønne bladverk.

Men det var ikke innbilning, da jeg strøk over bladene, ble hendene klissete og røde av blod.

Ingenting var slik det skulle være. Men det var slik det var.

Og jeg forsto at jeg ikke kunne fortelle dette til noen.

Ingen ville tro meg.

18 |

Sølberg. Sarabande. omslag.qxp_Layout 1 24.09.2021 15:31 Side 1

Den hvite kalksteinstien brenner i øynene, forstyrrer synsfeltet. Jeg strekker ut armene, den sterke solen skinner igjennom dem. Skyggen min er lang og armløs. For lyset er armene overflødige. For lyset er skyggene uforståelige. For skyggen er lyset en trussel. Jeg beveger meg inn og ut av skyggene langs stien, forsvinner, kommer til syne.

Forsvinner. Gjør meg selv overflødig for lyset.

Sara Sølberg, født 1983 i Trondheim, debuterte i 2016 med romanen Seismiske smell, som hun ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for. I 2017 mottok hun NTNUs litteraturpris.

«Sara Sølbergs lille kunstverk av en debutbok, Seismiske smell, henter tittelen fra en geofysisk metode for å undersøke havbunnen ... Hun roper ikke så høyt varsku, Sara Sølberg. Men hun hvisker så intenst og vakkert at vi tvinges til å høre etter» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD

«At en ung debutant gyver løs på en så svimlende oppgave, er oppsiktsvekkende og storartet! ... Seismiske smell fremstår som en bemerkelsesverdig litterær debut, lærerik, vakker og ansporende»

D e t e r d e n va r m e st e sommeren i målt historie. Silja jobber som gartner og ser tydelig hvordan naturen er i kritisk forandring, men hun ser ikke at også hun selv er i endring.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 6 2

FREDDY FJELLHEIM, VÅRT LAND

SARA SØLBERG SARABANDE forlaget oktober

I løpet av noen intense dager oppløses virkeligheten slik hun kjenner den, og hun begynner å oppleve verden som maur, meitemark og møll. Da hun en dag våkner som menneske igjen, er det på et sykehus, der erfaringene hennes betegnes som syke og uvirkelige. Ingen tror på at det hun sier, er sant. Noe er endret, samtidig som alt fortsetter som før.

Sarabande er en roman om et menneske i krise og om jordens krise.

Hvordan fortsette å leve i en verden på randen av økologisk kollaps, med vissheten om at ens egen art er den skyldige, og at virkeligheten når som helst kan bryte sammen?

Forfatterp ortrett : Baard Henriksen Bokdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Om Seismiske smell (2016)

«eit eksemplarisk døme på økolitteratur, det vil seie litterære skildringar av samspel mellom organismar og omgjevnadar. Sølberg er ingen peikefingermoralist, for her er det snarare opprivande fakta og den litterære skildringa i seg sjølv som kan vekkje lesaren» SINDRE EKRHEIM, DAG OG TID

«Seismiske smell stikker seg ut som en uvanlig idédrevet debut med et skarpt blikk for skjøre sammenhenger» ELISABETH FRØYSLAND PEDERSEN, MORGENBLADET

SARA SØLBERG

roman forlaget oktober

SARABANDE

«Debutant Sara Sølberg utforsker kroppen og havet, en kropp i verden og en verden i kroppen. Hundre plusspoeng for årets fineste bokomslag» KAROLINE HENANGER, KLASSEKAMPEN ÅRETS BESTE BØKER 2016

Sølberg. Sarabande. omslag.qxp_Layout 1 24.09.2021 15:31 Side 1

Den hvite kalksteinstien brenner i øynene, forstyrrer synsfeltet. Jeg strekker ut armene, den sterke solen skinner igjennom dem. Skyggen min er lang og armløs. For lyset er armene overflødige. For lyset er skyggene uforståelige. For skyggen er lyset en trussel. Jeg beveger meg inn og ut av skyggene langs stien, forsvinner, kommer til syne.

Forsvinner. Gjør meg selv overflødig for lyset.

Sara Sølberg, født 1983 i Trondheim, debuterte i 2016 med romanen Seismiske smell, som hun ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for. I 2017 mottok hun NTNUs litteraturpris.

«Sara Sølbergs lille kunstverk av en debutbok, Seismiske smell, henter tittelen fra en geofysisk metode for å undersøke havbunnen ... Hun roper ikke så høyt varsku, Sara Sølberg. Men hun hvisker så intenst og vakkert at vi tvinges til å høre etter» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD

«At en ung debutant gyver løs på en så svimlende oppgave, er oppsiktsvekkende og storartet! ... Seismiske smell fremstår som en bemerkelsesverdig litterær debut, lærerik, vakker og ansporende»

D e t e r d e n va r m e st e sommeren i målt historie. Silja jobber som gartner og ser tydelig hvordan naturen er i kritisk forandring, men hun ser ikke at også hun selv er i endring.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 6 2

FREDDY FJELLHEIM, VÅRT LAND

SARA SØLBERG SARABANDE forlaget oktober

I løpet av noen intense dager oppløses virkeligheten slik hun kjenner den, og hun begynner å oppleve verden som maur, meitemark og møll. Da hun en dag våkner som menneske igjen, er det på et sykehus, der erfaringene hennes betegnes som syke og uvirkelige. Ingen tror på at det hun sier, er sant. Noe er endret, samtidig som alt fortsetter som før.

Sarabande er en roman om et menneske i krise og om jordens krise.

Hvordan fortsette å leve i en verden på randen av økologisk kollaps, med vissheten om at ens egen art er den skyldige, og at virkeligheten når som helst kan bryte sammen?

Forfatterp ortrett : Baard Henriksen Bokdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Om Seismiske smell (2016)

«eit eksemplarisk døme på økolitteratur, det vil seie litterære skildringar av samspel mellom organismar og omgjevnadar. Sølberg er ingen peikefingermoralist, for her er det snarare opprivande fakta og den litterære skildringa i seg sjølv som kan vekkje lesaren» SINDRE EKRHEIM, DAG OG TID

«Seismiske smell stikker seg ut som en uvanlig idédrevet debut med et skarpt blikk for skjøre sammenhenger» ELISABETH FRØYSLAND PEDERSEN, MORGENBLADET

SARA SØLBERG

roman forlaget oktober

SARABANDE

«Debutant Sara Sølberg utforsker kroppen og havet, en kropp i verden og en verden i kroppen. Hundre plusspoeng for årets fineste bokomslag» KAROLINE HENANGER, KLASSEKAMPEN ÅRETS BESTE BØKER 2016