Page 1


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 1

jeg , u n ica


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 2

Jeg,


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 3

ki rs t i n e re f f s t ru p

Unica Roman

fo r lag et o k tober 2016


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 4


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 5

Hoppe 3 ganger fra den høyeste muren, klatre 3 ganger opp til den høyeste grenen, styrte 3 ganger i rasende fart rundt huset, så fort (og jeg var aldri noen god løper) at hjertet nesten går i stykker. unica zürn


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 6


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 7

er men o n v ill e, 1957

i


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 8


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 9

vi har ikke sett et menneske siden vi kom hit. Jeg har vært lykkelig. Vi sitter på terrassen foran huset, Hans blar i en katalog, og jeg prøver å fange blikket hans. Skyggene kommer nærmere. Han ser ikke på meg, han ser på fotografiene. De høye tinningene under lindetreets krone, issen er et egg. For litt siden stakk han en finger gjennom hullet i kjolen min. Vi lo. Jeg tredde nålen, men lot hullet være. Jeg syr en frakk, hånden min beveger seg langsomt. Frakken er av rutete, karmosinrødt stoff. Jeg syr den til vinteren. Stingene blir større, jeg tråkler, tråden glir bort mellom fingrene mine. Stoffet er mykt når jeg legger det mot kinnet. Jeg teller stingene. Egentlig kan jeg ikke sy. Frakken flagrer over en stol. Ryggen fylles med luft, jeg peker, sier, det er den første gjesten vår.

9


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 10

Jeg liker å sitte her på terrassen. Snart vil det bli kaldt. Et rødt blad faller på bordet. Hans lager te til oss. Jeg er fylt av septembers lys. Hans går i sirkler rundt bordet, i sakte tempo, setter seg ned. Fingrene danser mot håndflaten. Vi strekker oss etter tekannen samtidig. Slurkebevegelsene trekker strupehodet sammen, gjør ansiktet hans mykt. Jeg trekker i ermene, måler dem igjen, klipper, forkorter, legger ut. Rister på hodet. Jeg kommer ikke til å gå i den frakken, den er ikke til meg. Jeg kan se gjennom Jean-Jacques Rousseau-parken, veiene som fører til bakeriet, til vertshuset. Bak skogen. Trærne. Sorte barlind. Det blir fort mørkt i september. Jeg reiser meg, og det ene benet sover, jeg drar det etter meg. Hans tenner en gasslampe. Jeg henter et teppe. Jeg teller nattsvermerne med hånden min. Benløse, elfenbensfargete vesener. 10


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 11

Jeg trekker på meg frakken. Silkefôret henger ned bak meg som en hale eller et tredje ben. Hans sa at den passet og bandt beltet så stramt rundt magen min at jeg måtte svelge luft. Han strøk meg over ryggen, dro i ermene. Jeg snurrer rundt meg selv. Så slokner lampen. Hans går inn i huset. Han står i det øverste vinduet og lener seg ut, sigarettrøyken bølger rundt ham. Luften bringer en duft av lær og krydret kølnervann ned til meg. Ånden i flasken, sier jeg, hemmelig for meg selv, røyken suger ham inn i rommet igjen. Jeg prøver å tenne lampen, det gnistrer, jeg forsøker igjen. Så vokser flammen. Jeg sitter stille og stirrer. Flammen synker inn i øyet mitt. Jeg blir sittende her. Jeg kjenner kroppen stivne. Insektene smeller mot lampens glass. Oppe i andre etasje: Skyggen av Hans, dempet lys.

11


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 12

Nå er det bare min egen lille ring av lys, natten som trenger seg på. Hornuglenes sang i skogen. Øynene deres mellom stammene. Her foran lampen blir små detaljer tydelige. Jeg spriker med fingrene, holder dem opp foran flammen. Den tynne huden mellom knoklene, svømmehud eller varm voks, et unaturlig oransje skjær. Nålen danser ut av hånden min. Jeg har ikke rørt skrivemaskinen på mange dager. Jeg stikker meg. Er det ting vi fortsatt skjuler for hverandre? I et tidsskrift så jeg fotografier av menneskeorganer. De hadde skåret dem ut av de døde og lagt dem på is. Jeg fortalte ikke Hans om det.

12


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 13

Når det blir mørkt og for kaldt ute, tenner vi opp i petroleumsovnen i stuen. Hans romsterer bak meg, jeg hører ham nynne, mumle syngende for seg selv, smekke igjen spjeldet, så går han ovenpå. Jeg blir her nede. Jeg sitter ved vinduet. Stuen bak meg speiles i ruten uten gardiner. Et bord dekket, to stoler. I ruten er ikke rommet lenger bebodd. Alt er fjernt der inne bak glasset, klinger. Av et annet, tyngre stoff. Bevegelsene er forsinket. Jeg suger inn det ene kinnet, en liten vorte blir tydelig, øyenbrynene. Jeg prøver å ikke blunke. Holde øynene helt åpne. Jeg, Unica, født Nora Berta Unika Ruth Zürn. Jeg er førtien år gammel. Jeg gjentar meg selv som en gammel klokke. Jeg spiser blå druer og kaller dem tårer. I dette huset er jeg trygg. Her kan jeg holde fortiden ut med strak arm. Likevel er den alltid her hos meg. Wannsee, innsjøen og min barndoms villa i skogen. Innsjøen var speilet mitt, kald og hvit. Vannflaten løftet seg. Rankene av eføy som 13


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 14

snodde seg rundt husets altan, grep om hündleddene mine. Jeg løp inn i skogen. Et bilde blir skiftet ut med et annet. Mellom ruinene ved Westend husket jeg en setning av H.C. Andersen: Ja, slik en stakkars skyggehjerne kan ikke holde ut sÌrlig mye.

14


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 15

Huset blir langsomt fylt med møbler. Epler vi bærer inn fra hagen. Grener, merkelig krokete, vi lar dem ligge på bordene. Hr. Heinrich løper inn og ut. Han spiser rottene på loftet. Hver morgen gir jeg ham kavringer dynket i varm melk. Jeg legger hånden over den hvite pelsen, han maler, skyter rygg, snor seg vekk mellom hendene mine. Foruten Hr. Heinrich er det bare Hans og meg og alle de rommene vi ønsker oss. Gardinene har vi hengt til tørk i første etasje. Det var Hans’ idé å vaske dem hvite igjen, og vi kjøpte såpe og la dem i bløt. Det trekker. Dørene klaprer i hver sin rytme. Gardinene blir seil, myke, duvende. Jeg liker når de spenner seg ut, når vi har åpnet alle vinduene i første etasje og bladene og vinden virvler gjennom huset. Så beveger vi oss gjennom rommene med en annen hastighet, ser på hverandre som fremmede vesener. Jeg forestiller meg at seilene fylles opp, at huset sakte flyter bort. 15


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 16

Da jeg var tjue år, så jeg Isenheimalteret i Colmar. De tre tavlene var stilt opp med noen meters avstand i kapellet. Det var en varm dag, men kapellet var svalt. Jeg husker en disig, flimrende sol. Moren min hadde tatt meg med på ferie, og vi var svette etter å ha kjørt flere timer i støvet på landeveien. Jeg var alene i kapellet. Jeg betraktet det merkelige landskapet. Golgata. Stenene og mørket. De røde kappene som Johannes Døperen, St. Sebastian og Antonius bærer er en rytme som fordeler mørket. Johannes Døperen peker på korset, og den korsfestete kroppen sprekker, huden er gjennomboret av torner, fra føttene til de krumme fingrene. Livet renner ut gjennom de åpne flengene, sårene. Jeg gikk fra den første til den andre tavlen. Jeg så en lysende glorie som løfter kroppen opp mot lyset, stor som en svevende oransje planet. Soldatene faller, blendet av lyset. Kristus er løftet minst én meter over jorden. Kjortelen snor seg gjennom luften 16


reffstrup. jeg, unica. mat.qxp 14.12.15 21.17 Side 17

som en navlestreng og fester kroppen til jorden. Johannes Døperen leser fra den åpne boken. Han skal bli større, jeg skal bli mindre. Jeg ble svimmel, løp ut og brakk meg. Det var i 1936. Vi kjørte hjem, opp gjennom Europa, mot Berlin.

17

Profile for Forlaget Oktober

Kirstine Reffstrup – "Jeg, Unica"  

Bla i boka. Leseprøve på Kirstine Reffstrups debutroman "Jeg, Unica".

Kirstine Reffstrup – "Jeg, Unica"  

Bla i boka. Leseprøve på Kirstine Reffstrups debutroman "Jeg, Unica".

Advertisement