Hans Petter Blad – Paris-kontorene. Proveniens. Tredje bok

Med et blikk på verden som ennå ny og uoppdaget skildrer forfatteren Lukas Hørslev sine første reiser til Paris. Der etablerer han det han kaller sine «Paris-kontorer», en praksis hvor han skriver i det offentlige rom, på kafeer, restauranter, nattklubber, i enkelte parker, på kasinoer og metrostasjoner.

Romanen vever sammen Lukas Hørslevs reiser til Paris gjennom flere tiår og danner et litterært bilde av byen, dens steder og mennesker.

Det handler om Paris slik byen former ham, men også om det turbulente forholdet til barndomsvennen og skuespilleren Sindre Eggen, om spenningen mellom forfatteren som skaper og skuespilleren som fortolker av virkeligheten.

Hans Petter Blad PARISKON­ TOR­ ENE

Hans Petter Blad PA R IS -KON TOR EN E

Hans Petter Blad (født i Oslo i 1962).

Proveniens Tredje bok

PROVENI Prove­ niens

Tredje bok

Paris-kontorene er en studie av det franske og parisiske, og et forsøk på å forstå sin egen plass i historien med det frankofile som optikk.

Bokdesign: Aslak Gurholt / Yokoland Forsidebilde: Alan Feltus, First Coffee, 1998 Forfatterportrett: Katharina Barbosa

Proveniens 1_Hardcover_130x205.indd 10

Forlaget Oktober 2019

Forlaget Oktober

Roman Forlaget Oktober 04/04/2019 18:44

AV HANS PETTER BLAD I skyggen av små menn midt på dagen. Roman, 2002 De nysgjerrige. Roman, 2005 Biblioteket. Dikt, 2008 Det oseaniske. Roman, 2009 Marmor. Dikt, 2010 Museum. Dikt, 2014 Å leve biografisk. Proveniens. Første bok. Roman, 2015 Clair-obscur. Dikt, 2016 Reisen (i samarbeid med billedkunstner Gunvor Nervold Antonsen). Dikt, 2017 Kart over ømhetens rike. Proveniens. Andre bok. Roman, 2017.

Tilfeldig musikk. Dikt, 2018

Hans Petter Blad

PARIS-KONTORENE Proveniens Tredje bok

Roman Forlaget Oktober, 2019

Hans Petter Blad Paris-kontorene. Proveniens. Tredje bok © Forlaget Oktober as, Oslo 2019 Bokdesign: Aslak Gurholt / Yokoland Forsidebilde: Alan Feltus, First Coffee, 23 1/2 × 29 1/2 inches, olje på lerret, 1998 © Alan Feltus, Forum Gallery, New York Omslagsfarge: FBC Unione Venezia Satt med Sabon 10/13,5 Papir: Munken Premium Cream 90 g, bulk 1,3 Trykk og innbinding: Livonia Print, 2019 Første opplag, 2019 isbn 978-82-495-2080-0 www.oktober.no

Til Sandrine Dumas & Marianne Slot

INNHOLD Jeg har ingen preferanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 AcĂŠphale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 Notater underveis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 Svart sol over Rue des Abbesses . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Den franske nattuglens illevarslende sang . . . . . . . . . . . . . 81 Fortellingen om en sommer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Bifurkasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 En uvitende forfatter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Alle reisers mĂĽl. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149

JEG HAR INGEN PREFERANSER

Under min første reise til Paris navigerte jeg etter to stjerner: Jazz og abstrakt ekspresjonisme. Jeg kjøpte jazzplater, nesten alle i samme butikk på Boulevard Saint-Michel, de kostet en slikk og ingenting sammenlignet med LP-ene hjemme. Jazz var omtrent det eneste som sto i hodet på meg, å bla gjennom rekkene og bunkene med musikk og finne det mest usannsynlige og attraktive; spesielt de første dagene var det viktigere enn museene, spaserturene, restaurantene og bokhandlerne. Selv Barnett Newman, Agnes Martin, Jackson Pollock, Willem de Kooning, Mark Rothko og Arshile Gorky ble henvist til annen rekke.

Miles Davis, Thelonius Monk, Bill Evans, Carla Bley, Bird, Modern Jazz Quartet, Mingus, Mulligan, Eric Dolphy, Ornette Coleman, Billie Holiday, Pharoah Sanders, Alice Coltrane, Art Ensemble of Chicago; LP-platen jeg først la på platespilleren hjemme i stuen, var derimot signert John Cage.

Jeg aner ikke hvorfor jeg kjøpte denne LP-en, jeg var femten år gammel, uvitende, kanskje hadde jeg lest navnet hans i en fanzine eller et musikktidsskrift, fått med meg at John Cage representerte en særegen og attråverdig holdning til kunsten, at han var opptatt av «tilfeldig musikk», jeg vet ikke sikkert, annet enn at det første sporet på LP-en viste seg å være hans mest sagnomsuste komposisjon, og derved et verk som ubønnhørlig grep inn i mitt liv.

Faren min og jeg. Vi satt i hver vår stol i stuen med hver vår kopp kaffe, kanskje var han lettet over at jeg hadde kommet helskinnet hjem, nå skulle vi lytte til musikk sammen, slik vi pleide, han var glad i klassisk musikk og elsket jazz.

Four Minutes, Thirty-Three Seconds, jeg kan høre stiften treffe den glinsende, sorte overflaten, platerillene, det ble stille

9

et øyeblikk før alt forstummet; en stillhet ingen av oss tidligere hadde beskjeftiget oss med.

Pianisten urørlig på pianokrakken der vi opplevde fra­været av musikk samtidig med tilhørerne i konsertsalen, deres tilstedeværelse nøyaktig den samme som vår tilstedeværelse, knitringen, harkingen, pusten, å skifte stilling i stolen i San Francisco flere år tilbake, og hos oss, parallelt, den rastløse tikkingen fra klokken vi hadde arvet av tante Edla, skrittene fra etasjen over, mor i et annet rom, hun nynnet mens hun leste avisen.

Verden delte seg: konsertsalen (pianoet urørt, ideenes verden, en elaborert stillhet) og oss to i (den hverdagslige) stuen hjemme, og jeg forsto, ved innstendig å lytte, at far fryktet at han var i ferd med å miste meg til kunsten. Min status som sønn var med ett annerledes. For hva annet kunne jeg være enn fortapt, nå, da jeg karakteriserte et larmende, intimt, stumt kontinuum som kunst?

Tiden stanset og hele min pariserreise lot seg oppsummere i dette enkle bildet, far og sønn, lyttende, speil for stillheten, mens de stirret ut av stuevinduet, sørover, mot flyplassen og horisonten.

Far hadde rett i sine verste antakelser (en bekymring han senere delte med min mor, min fortrolige), der og da ble jeg, logisk nok, uten ennå å ha skrevet et eneste skjønnlitterært ord, forfatter. * Jeg skriver overalt. I en verden som vår er det ingen grunn til å være kresen med tanke på hvordan ens arbeidsplass skal se ut. En forfatter er nødt til å legge vekk alle drømmer om det ideelle skrivestedet.

Det er de intetsigende stedene jeg liker best.

La meg begynne på Île Saint-Louis, på hjørnet av Rue des Deux Ponts, med utsikt over Pont de la Tournelle, der ligger det

10

en liten kafé, helt ueksepsjonell, jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg gikk inn der første gang; en frapperende anonymitet, en lite besøkt, folkelig, billig kafé og nabolagsrestaurant på en av Paris’ mest eksklusive adresser, hvem ville gjettet det?

Navnet, L’Escale, jeg tror det betyr «mellomlanding» eller «anløpshavn».

To middelaldrende venninner driver kafeen, den enes datter jobber ofte i baren (Octave, i Spillets regler, ville umiddelbart ha forelsket seg i henne), og ved å frekventere «anløpshavnen» kommer den reisende raskt til forståelsen av at øya har sitt eget liv på utsiden av turistlivet; en usynlig søm, krittmerkene i mønsteret Île Saint-Louis daglig skapes ut fra.

Ved vindusbordene, med utsikt mot venstre bredd, ser man La Tour d’Argent, restauranten med 400 år bak seg, den ligger i øverste etasje, sjette, en hovedrett er eksempelvis (eller var; ny kjøkkensjef nå) poteter, verken mer eller mindre, tilberedt på måter vi knapt kan forestille oss. Céline de Fournier, Sindres kone, fortalte meg det, hun hadde spist middag der i selskap med Milos Forman, regissøren av Amadeus, Valmont og En blondines kjærlighet, men en restaurant som La Tour d’Argent er naturligvis uinteressant for den skrivende, for det er umulig å gå dit alene med notatbok, blyant, i de vanlige forfatterklærne, utenkelig å vifte bort kelneren med beskjed om at man skal til å skrive og ikke vil bli forstyrret.

Fra 30-tallet av hadde de tre stjerner i Michelin, men mistet en første stjerne i 1996, så den neste i 2006, og nå gjaldt det ikke bare å sikre den siste stjernens videre eksistens, men å vinne tilbake fordums storhet, hvilket ikke er uoppnåelig, men det er uforenelig med å bli et tilholdssted for forfattere.

Vegg i vegg med L’Escale ligger den visstnok gode, men anonyme japanske restauranten Isami. Ikke noe tyder ved første øyekast på at stedet er verdt et besøk; en grå dør, et lite skilt, nesten umulig ikke å gå glipp av, jeg har selv aldri vært der, men min i Paris bosatte barndomsvenn Sindre Eggen anbefaler Isami

11

på det varmeste, dog – han er ikke forfatter, Sindre er skuespiller av yrke, fortolkende mer enn skapende; et blankt ark, slik alle briljante skuespillere (tilsynelatende selvutslettende) eksisterer i tekstens tjeneste, la derfor en grå dør og en diskret japonisme være et bilde leseren kan ha in mente, med tanke på en nærlesning av denne særdeles gåtefulle øya.

For stikk i strid med hva en skulle tro, er Île Saint-Louis et ideelt utgangspunkt for å skrive, i Paris, selv i dag, hvilket man, ved å følge veien videre langs Seinen, på tross av turistene, i retning av Notre-Dame, på naboøya, vil kunne komme under fund med. Gå til høyre, langs elven, på Quai d’Orléans, forbi det polske biblioteket, ikke se opp (ikke ennå), men fortsett, helt bort til La Flor en l’Île, på høyre hånd, og kikk inn.

Gud vet hvor mange timer jeg har sittet der, i den anonyme tesalongen rett ved broen, med utsikt mot kirken (ja, en utsikt mot en kirke, mot kirker, skal jeg komme tilbake til, synet låner alvor til skrivingen, for ved foten av kirken blir turistene usynlige og redusert til støv).

Med sine åpne, fine vinduer, anonyme interiør, bord med skinnende rene granittplater i spettet, eksploderende mønster, tunge, gode stoler og kelnere i svarte vester og hvite skjorter eller bluser, var La Flor en l’Île lenge et upåaktet mål for andre reisende, de gikk bare rett forbi, ofte kunne jeg sitte ved et vindusbord med utsikt mot Notre Dame helt alene, mens servitøren leste avisen, tørket vinglass eller studerte sine perfekt lakkerte negler.

Enkelte stunder på dagen er det knapt turister her; tidlig om morgenen – en litterær forutsetning er å stå opp gry­tidlig, da er duftene sterkest, og det er kun da en fornemmer den livsnødvendige forbindelsen til bondelandet, gjennom tilsiget av råvarer – men nå, la meg si at klokken kunne nærmet seg ett, er det altfor mange folk utenfor, og selv om det er ledige bord inne, så er det en restaurant (selv om de færreste spiser der), ikke en tesalong. Er det tomt, får en likevel ikke sette seg ved de

12

ledige bordene for å skrive, kanskje en overdreven yrkesmessig stolthet, eller så handler kelneren av bitter erfaring, for med ett kan det dukke opp en horde med turister som vil bespises, da er det uheldig om en tedrikkende forfatter opptar plass ved de nå forjettede vindusbordene.

Slik var det ikke før. Det er begredelig og en sorg en må venne seg til, men man må være forsiktig med å tolke det som et tegn på en fiendtlig innstilling, fra kelnerens side, overfor et kunstnerisk virke.

La Flor en l’Île passeres, fortsett noen meter, kryss den lille plassen, til La Brasserie de l’Isle Saint-Louis. Et gammelt brasseri, på vinduet, med skjønnskrift malt for hånd, står det at Kunstnere har hatt tilhold her. La derfor følgende anekdote illustrere hvordan man som forfatter skal gjøre sin entré på en restaurant, og la det være understreket at en må være årvåken på vei mot et måltid, ikke la seg stresse eller herse med.

På dette brasseriet spiser jeg for øvrig gjerne cassoulet, det gir meg lyst ikke bare til å skrive, men også til å lese George Bernanos, for interiøret er landsens mørkt og fortsatt innrøkt, det dufter ubestemmelig av eddik og kokt kål, og en fristes umiddelbart til å be sine nærmeste om forlatelse.

Sammen med min kone blir jeg geleidet fra baren inn i restauranten. Til venstre, i et avlukke, et par kvinner, de kan være omtrent førti. Den store spisesalen er ellers tom, med unntak av en eldre dame som sitter innerst i hjørnet, ved vinduet, i ensom majestet. En skulle tro at Sofia og jeg kunne velge bord selv, men det er ikke tilfellet. Kelneren vil ha folk så tett som mulig inntil hverandre, med tanke på at store grupper kan komme uanmeldt og trenge hele lengden langbordene utgjør.

Setter man seg etter eget forgodtbefinnende, blir kelnerne gjerne irritert, hvilket litterært sett er uheldig.

Det er trist, men det er intet en enslig besøkende kan opponere mot. Den skrivende, spesielt, kan ikke gjøre seg vrang eller på noen måte brysom, han må, blant gjestene, være personalets

13

trofaste venn. Forfatteren planlegger ikke sin retrett, men alltid sin mulige tilbakekomst.

Enkeltpersoner og par vil kelneren plassere i randsonene.

Nå gjør han tegn til oss, og min kone er lydig på vei til å sette seg ved de to ganske (det første jeg legger merke til) høyrøstede venninnene (er det lenge siden de har sett hverandre? Snakker de om alt med samme overdrevne innlevelse?), men det er ikke det viktigste, det som vekker min nysgjerrighet, er kvinnen som sitter alene innerst i lokalet og med olympisk ro drikker øl, fra Alsace, i en tung seidel, i ensomhet, mens hun likeglad venter på maten, noe partikulært tiltrekker seg all min oppmerksomhet.

Hun lignet på Patricia Highsmith, det kan ha vært utslagsgivende; jeg ba diskret kelneren heller plassere oss ved siden av henne, det vil si, jeg nikket i hennes retning, og han svarte «selvfølgelig», og geleidet oss deretter bort til motsatt ende av spisesalen, til hennes del. En skal ikke være overdrevent kravstor, men heller ikke ettergivende, litteraturen må, også ved lunsjbordet, komme i første rekke, med det mener jeg at selv om jeg ikke skulle skrive her, i dette nå, har et likegyldig selskap, en overdrevent pratsom nabo og et intetsigende språk evnen til å lekke inn i teksten, som alltid utfolder seg i den skrivende, også når det ikke skrives.

Den gutteaktige frisyren, en stram lammeullsgenser, skotskrutete skjørt, jakken som hun hadde hengt på den ledige stolen ved siden av seg, en mørk blå blazer; ikke noe ved henne kunne sies å være «tegn» på velstand, snarere et varsel om en praktisk livsinnstilling og et visst nødvendig hastverk.

En sitter ved siden av hverandre, som fremmede, ved samme bord på en restaurant, i stillhet, sonderer, via løftede øyenbryn, et nikk, og hvordan en deler på sennepen, saltet settes på bordet mellom oss (for all del, ikke gi det fra hånd til hånd, det bringer ulykke), er dialog ønskelig (ja), og ganske snart kommer det fram at hun er advokat, hun har sett det verste av menneskelig avmakt og sinne, «jeg har sett alt», sier hun, uten at dette har

14

forandret henne det minste, hun er urokkelig, legger jeg til i mitt stille sinn.

Jeg tror jeg siterer henne korrekt, men en kan naturligvis spørre seg, hva mente hun med «jeg har ikke forandret meg det minste»? Slik jeg tolket det var hennes prinsipper nedfelt i henne gjennom oppdragelsen, oppveksten, ekteskapet, men først og fremst via det juridiske studium og selve loven. Jeg tenker på hennes menneskesyn, andres fravær av moral har ikke rokket ved en indre overbevisning, men snarere motsatt, vært byggesteiner i, eller arkitekten bak, det kategoriske ved hennes personlighet.

«I ettermiddag», sier jeg, «skal jeg alene hjem til Oslo på en kort visitt, min kone blir i Paris», det er derfor jeg drikker så tett, flyturen, nervene, den aldri forbigående engstelsen. Advokaten svarer at hun elsker å fly, og når hun bruker leiligheten de har i Monaco, leier hun helikopter for å spare tid, hun drar gjerne ned bare for en dag eller to. Hun elsker flukten gjennom luften. De har også et hus i Normandie, ved kysten. Hun var barnløs, mannen hadde vært syk svært lenge, hun pleiet ham selv, men nå er han død (ved begynnelsen av samtalen trodde jeg han fortsatt var på bedringens vei!). De hadde elsket hverandre siden studietiden, «leiligheten», hun nikket mot gaten utenfor, besto av fire stuer samt like mange soverom, de har talløse malerier, mange av dem svært verdifulle, de elsket kunst, nå var alt (med et skuldertrekk) hennes.

Patricia Highsmith bodde på Quai d’Orléans, hun pekte ut hvor, bare et steinkast unna (jeg fulgte anvisningene, blikket hennes, min egen hukommelse, rundt hjørnet, langs muren, et stykke i retning av L’Escale), jeg nikket stumt, kanskje drømmende, men ikke før jeg et par timer senere befant meg på toget på vei til Orly, forsto jeg hvorfor jeg intuitivt hadde ønsket å komme i prat med henne fra jeg ble geleidet inn: Hun hadde sitt tilhold på Charles Swanns gamle adresse, fra tiden før han møtte Odette; det var dette hun sa uten å insistere, den

15

lidenskapelige interessen for Marcel Proust gjenkjente hun uten at jeg trengte å ta forfatterens navn i min munn.

Patricia snakket til litteraten i meg, til det kunstneriske ved min kone, jeg til hennes uttalte interesse for malerkunsten, hun noterte uoppfordret Paul Zaleski, amerikansk maler, bosatt i Italia på en serviett; en glemmer, som forfatter, at gudene ofte er vennlige nok til å sende hilsener via stråmenn, derfor må en være så aktpågivende i det offentlige rom, bare der er deres ytringer profetier forkledd som dagligtale. * Når skriver man i det offentlige i Paris? Som antydet, tidligst mulig, under frokosten, helst klokken syv, da er det den enkleste sak av verden, da er kafeene en oppsøker, på sitt mest åpenhjertige, det andre forfattere har skrevet, litteraturhistorien, er på sitt friskeste, når den skrivende befinner seg i «morgenens mulighetsrom».

Fortauene vaskes, man glemmer det lett, først og fremst for oss som forfattere og lesere; ofte kunne jeg oppleve det som om byen selv var foreldreinstansen, eller på indirekte vis tok foreldrenes oppdragende rolle, alle dens innbyggere, kelnere, butikkansatte, drosjesjåfører, bargjester, vakter på museene, slaktere, vinhandlere, eksempelvis, jeg tar metroen, billetten er stukket inn og man skal sluses gjennom porten (jeg lener meg mot sperrene, skyver slusen åpen med hoftene), og en fremmed presser seg mot meg og «blir med gjennom», på min billett, sniker, men likevel, som en skygge i sin nødvendige anonymitet, idet hun passerer, kommer hun med et presiserende «takk», vedkommende som sniker på metroen, er samtidig i en posisjon til henkastet å forklare deg, den besøkende, detaljer omkring hva som anses som «god tone», også i overskridelsen.

Ja, slik uttrykker byen seg kanskje aller best, når den gir seg til kjenne og finner sin form i det folkelige, blant alminnelige

16

mennesker, der tankegodset, i møtet med virkeligheten og dagliglivet, har ristet seg fri fra teorienes og det abstraktes lenker, og fungerer med den ledighet, eleganse og obsternasighet som (ved siden av aggressiviteten og den konstante irritasjonen over alt og alle), en væremåte praktisert på sitt mest forfinede her, ligger langt utenfor min den gang ungdommelige rekkevidde, men som jeg en dag i framtiden håper å mestre; den stumme, utilgivelige kritikken nedfelt i et blikk eller en hastig hånd­bevegelse.

Deretter, dersom man ønsker å arbeide, er det enkleste å gå på en kafé eller et brasseri, og enten spise der, til fast, fransk tid og bli sittende, eller komme etter at folk har spist og bare ta en øl eller et glass vin, eller en kaffe, i verste fall. En fordel ved å komme på en kafé og restaurant etter lunsj, eksempelvis Café Louis Philippe, det er her en forutsetning at jeg da setter meg ved et av de slitte marmorbordene inne, før det igjen dekkes på, gjerne ved to, halv tretiden, for da er det at kelnerne og kjøkkenpersonalet sniker til seg et kjapt måltid inne i restauranten, helst i restaurantens mest anonyme del, der jeg alltid vil foretrekke å sitte, der restauranten synes å være både «åpen og lukket samtidig», hvilket gir en følelse av håp og evig liv, det vi streber mot, som forfattere i en litteraturfiendtlig verden, er å finne en plass i deres sfære; å veksle et par ord «i det alminnelige og dagligdagse, å overhøre et surr av stemmer», uten å si noe særlig, det gir en fundamental følelse av slektskap og intimitet.1

1. En vanlig misforståelse i forbindelse med det å skrive i det offentlige rom må oppklares her. Å overhøre samtaler på kafeer, det er naturligvis helt uinteressant, og en stor løgn bare den som ikke selv skriver kan komme på, at andres prat fletter seg inn i teksten. En kan gjerne kokettere med det, men så direkte er det umulig å skape litteratur, det er en forenklet forståelse av hvordan både språket og tanken gir seg til kjenne; som om en maler skulle kunne sitte med skisseblokken, noen sier «for en forbløffende vakker, mørkhåret hund», så vil maleren føle seg forpliktet til å lage en skisse av den forbløffende vakre og mørke, ikke nærmere beskrevne hunden.

Snarere er det motsatt, ofte overhører eller ser man noe som tydelig gir en avsmak og gjør den litterære produksjonen umulig, for en merker, som forfatter, hvordan de færreste forsyner seg av det i virkeligheten litteraturen høster sine erfaringer fra.

17