Page 1

Ørstavik. Over fjellet. Omsl.qxp 04.07.17 18.33 Side 1

Hanne Ørstavik er en av vår tids mest markante og særpregete forfattere. Hun debuterte med romanen Hakk i 1994, og har utgitt til sammen tretten romaner og et lesestykke samt boka Der alt er klart i samarbeid med Pierre Duba. Hun har også gjendiktet Leslie Kaplans Overskuddet – fabrikken og oversatt Marguerite Duras’ Stedene. Hanne Ørstavik har mottatt en rekke litterære priser, blant annet Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen og Doblougprisen. I 2007 fikk hun Aschehougprisen, og i 2010 ble hun valgt ut som Festspilldikter. Bøkene hennes er oversatt til over 20 språk, blant annet engelsk, tysk, fransk, spansk og italiensk.

Over fjellet handler om sex, tennis og filosofi, og den handler om veien fram til den andre siden av noe. Men først og fremst er det en roman om kjærlighet, om selve evnen til å forbinde seg. Over fjellet undersøker hvordan kjærlighet henger sammen med forholdet til det indre barnet, og hvordan det å forbinde seg med en annen også er å kunne ta imot seg selv.

forlaget oktober 2017 | 978-82-495-1855-5

9

7 8 8 2 4 9

5 1 8 5 5 5

f o r l aget o k to ber

forfatterportrett: linda b. engelberth omslagsfoto: kenneth hope | getty images design: egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Wilma og Leonie er begge tyske jøder bosatt i Paris. De vet ikke om hverandre, men også de reiser til den samme havnebyen i Sør-Frankrike, for å følge Benjamins rute over fjellet.

h anne ør stavik over fjellet

Forfatteren Irma reiser fra et opphold i Paris til Sør-Frankrike for å gå over Pyreneene, den ruten Walter Benjamin tok da han flyktet fra Frankrike til Spania under andre verdenskrig.

«Hanne Ørstavik er en av de sterkeste forfatterne i Norden akkurat nå … Ørstavik gestalter menneskelig bevissthet på en genial og nesten demonisk måte» LILIAN MUNK RÖSING, INFORMATION (Danmark) Om Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux (2013) «et virkelig glansnummer … kanskje den beste skildringen av seksuell frustrasjon jeg har lest overhodet. Ørstavik skildrer kroppens begjær, dens ulike svekne følelser, i en utildekket og saklig prosa som gjør det umulig å verge seg. Iblant er jeg liksom der, i fortellerens kjøtt» VICTOR MALM, EXPRESSEN (Sverige) «Ørstavik skriver bedre enn noen gang. Hun pakker alle ting – følelser, lysets skiftninger, noen nattetimer – omhyggelig inn i ordene og gjør det vakkert og nytt … en reflektert og drivende roman om hva det koster å finne en åpen plass, i seg selv og i den andre, der kjærligheten kan skje» MAYA TROBERG DJUVE, DAGBLADET

hanne ørstavik Over fjellet

«En intens roman om å møte et annet menneske med kropp og sjel, hud og hår. Ørstavik åpner kompromissløst språket for en utforsking av kunsten og livet. … rammer hardt i sin boring etter det som er sant og virkelig» ANNE CATHRINE STRAUME, NRK P2 Årets beste bøker 2013 Om På terrassen i mørket (2014) «Jeg måtte skrive denne anmeldelsen med hatt på, slik at jeg kunne ta den av meg … Med denne romanen bekrefter hun både sin litterære posisjon og en slags ny, kanskje mer kroppslig eksplisitt vending i forfatterskapet» MARI NYMOEN NILSEN, VG «Ørstavik gjør tilsynelatende ekstreme erfaringer relevante med en språklig intensitet og en konsistent litterær stil som knapt har sin like» BJØRN IVAR FYKSEN, KLASSEKAMPEN Årets beste bøker 2014

Roman | f o r l aget o k tober

«Alle som er interessert i seksualitet og utforming av presis norsk prosa, bør studere Ørstavik» ARNE DVERGSDAL, DAGBLADET Årets beste bøker 2014


Over fjellet_Hanne Ă˜rstavik.indd 2

06.07.2017 12.02


Hanne Ă˜rstavik

over fjellet Roman

forlaget oktober 2017

Over fjellet_Hanne Ă˜rstavik.indd 3

06.07.2017 12.02


Over fjellet_Hanne Ă˜rstavik.indd 4

06.07.2017 12.02


nå skal jeg over fjellet, fra fransk side over til Portbou. Det er to kvinner til, Wilma og Leonie. De er snart femti. De bor i Paris. Der bor jeg også nå, for en periode. Og nå skal vi gå over fjellet, alle tre. Bildene kommer før jeg reiser ned. Bildene gjør r­ eisen nødvendig. Det første bildet er bakken ved skoen til Leonie. Det er grus og jord, steiner, lyst, det er sol, det er kratt og lavendel, alt er tørt. Det er der stien begynner, over fjellet. Stien går i lange sikksakk oppover, skrått langt bort, som helt til enden av den åpne hellingen, før den snur. Når jeg kommer dit, ser jeg: Det er ikke tørt. Det er vår, det er grønt, det blomstrer. Wilma har hørt om ruta over fjellet på jobben. Wilma er filosof og akademiker, hun underviser på Sorbonne. Det var noen kolleger som hadde gått den høsten før, i slutten av september like før semesteret begynte, som en slags pilegrimsreise. Walter Benjamin-veien

5

Over fjellet_Hanne Ørstavik.indd 5

06.07.2017 12.02


heter den, der han rømte over fjellet under krigen. Etterpå er stien blitt merket med hans navn. Fluktruten Benjamin brukte, var en mindre kjent smug­lervei, fra fransk side over til Spania. Den begynner i Banyuls-sur-Mer og ender i Portbou, og den er kronglete og strevsom, den følger høydedragene i en stor omvei mye lenger oppe og inne i fjellet enn den enkle lille ruta over grensen fra Cerbère, nede ved havet, hvor det er åpent og bart, over en fjellhaug bare, der ser du alt og er synlig overalt. Og der gikk Walter Benjamin over fjellet 25. ­september 1940. Han skulle til Spania, tysk jøde som han var, og derfra komme seg over til Amerika, planen var å ta et skip fra Lisboa. Men det var et uheldig døgn. Akkurat det døgnet hadde spanske myndigheter sperret for muligheten til å passere og komme seg videre: Uten fransk utreisevisum fikk ingen komme inn i Spania. Etter enda et døgn skulle de ombestemme seg og åpne igjen, men det var det ingen som visste da. Plutselig var alt lukket. Både foran og bak, ingen utvei. Det hadde vært en svært strevsom tur, mellom ti og tolv timer hadde de gått. Det regnet kraftig, det må ha vært kladdete og glatt. Walter Benjamin var hjerte­ svak og stoppet hvert tiende minutt for å hvile. En anonym redegjørelse fra turen forteller at de ble møtt med brysk uvennlighet av spanske politimyndigheter da de kom fram. Det var kveld, de ble innlosjert på Hotel de Francia, klokken syv neste morgen skulle de hentes for å skysses tilbake over grensen igjen. Den 6

Over fjellet_Hanne Ørstavik.indd 6

06.07.2017 12.02


natten tok Benjamin livet av seg, i Portbou, på ­hotellet, i tredje etasje inn mot bakgården. Leonie maler lerreter med olje og på tykt papir med akvarell, hun tegner med kullstift og blyanter og kritt, bilder som beveger seg innover, som åpner seg mot andre steder enn de som er synlige der ute. Hun bor på ett rom og kjøkken, i en liten gate som lager en sving opp fra Rue de Bagnolet, baksiden av huset vender mot utkanten av kirkegården Père Lachaise. Hun kan ikke se gravene der inne, det er en høy mur rundt, men trærne ser hun, løvtrærne, store og stumme. Som var det en park der inne, og muren en innhegning om noe lokkende, grønt og levende, og ikke, som når du kommer til porten og ser inn, en uendelig samling bitte små hus, og at alle som bor i dem, er døde. Leonie har bodd i Paris hele det voksne livet. Men også hun er tysk opprinnelig, og jøde. Hva som nå er opprinnelig. Akkurat som Wilma, dette deler de, et punkt et sted langt bak, hvor de begge en gang er kommet fra. Og nå skal de over fjellet. De skal reise til den lille industrihavnebyen, der skal de bo på et billig pensjonat, et slags vandrerhjem. Ja, de bor på det samme stedet. Men det er på tennisbanen de krysses først, at de blir klar over hverandre. Å se hverandre slå. Først er det Leonie som ser på Wilma. Så er det Wilma som blir sittende, bestiller en øl, sitter der og tenker og uten å tenke over det, til å begynne med, ser hun på Leonie. Men ennå er vi fortsatt i Paris. 7

Over fjellet_Hanne Ørstavik.indd 7

06.07.2017 12.02


Det er hunder i drømmene. De er utenfor gjerdet. De er hvite, små, lekne. Men de får ikke komme innenfor. Så blir det to. To hunder, de er like. Tvillinger. Først er de små og tette, lubne, som babyer. De slåss, rasende, de er rosa, som er de uten skinn, hudløse. Så blir de store, virker strenge, de er smale, høye, med spisse ører som står opp. De kommer mot meg. De er lyst brune, nesten rødlige. Så forsvinner den til venstre ut til siden. Den andre kommer rett fram til meg. Og da jeg løp i midtfeltet på boulevarden i morges, var det virkelig to hunder der. De var store, sånne som jeg blir redd av, pelsen er kort som hud, og det ser ut som de har så mange muskler de ikke får brukt, som disser under buken på dem, øverst på lårene, under skinnet, som er det en energi i dem som er til overs, som bare venter på en mulighet til å flomme over og sprenge seg ut, gjøre noe, plutselig bare løpe mot meg og hoppe på og rive i meg med tennene. Jeg løper langs boulevarden i t-skjorte og shorts, og selv om det bare er vår, kjennes det som sommeren hjemme. Det er sol hver dag, noen netter er det kraftig vind og regn og to netter nå har det vært torden og lyn som har vekket meg, jeg har ligget i senga og hørt drønnene, hørt dem rulle bort og trodd det var over, men så lynet som kom igjen, det hvite lyset brått rett inn i rommet. Jeg drømmer om hundene. Og jeg drømmer om snø. I alle drømmene er det snø. Snø og hundene. 8

Over fjellet_Hanne Ørstavik.indd 8

06.07.2017 12.02


Som er det noe annet enn det virkelige som er virkelig. Noe annet enn dagen med sol og alle timene. At på undersiden er det snø. Under alt som er varmt og lyst og grønt og blomstrende er det kulde, og snø. Wilma og Leonie på tennisbanen i havnebyen. Er det sånn det begynner, når de kommer dit? Når de møtes der den ene går av banen og den andre går på, ved den lille porten i hønsenetting. De er så ­forskjellige. Wilma er høyere og har brede trekk, som om knoklene og beina er plassert vidt ut på henne, til sidene, og er større. Leonie er samlet på midten, som en pinne, hun er nett, som en dukke, men øynene er sterke og store og brennende, som hull. Det er mange begynnelser. De leder inn mot et punkt. Også dette er en begynnelse, dit: Jeg tar til venstre inn et portrom, bort fra gata der alle menneskene går. Det er i Le Marais, rett inn fra en av de store avenyene. Det er som en portal, der inne vider det seg ut og blir et stort gårdsrom med mange bygninger, hvite og grå, med skilt og noen steder l­ apper hengt opp på murveggen, med tape. Jeg går innover, ser etter oppgangen, jeg skal til e. Jeg finner e, innerst, det er et trinn opp og en slitt dør, det er klistret lapper over ringeklokkene, men på ingen av dem står navnet dit jeg skal. Det står to unge menn borte til venstre og røyker, jeg roper bort til dem, Savez-vous où se trouve det Tantra-zone-stedet. Det er rett der, sier de, bare inn der jeg står, og opp trappa. Jeg tar i døra, den var ikke låst, jeg kommer inn i en t­ rappegang, den er også 9

Over fjellet_Hanne Ørstavik.indd 9

06.07.2017 12.02


slitt, svarte merker nederst langs veggene oppover, og så etter hvert noe rosa eller svakt lilla, lenger opp. Jeg kommer fram, det er en dør, det er ingen klokke, jeg banker på og åpner den og går inn. Jeg står litt innenfor, det er en gang bortover, dører på sidene, så kommer det en mann ut av en døråpning til høyre lenger inne, han kommer mot meg, han er liten med tynt glatt lyst hår, han ser yngre ut enn meg, spinkel, ikke sånn jeg hadde forestilt meg en mann som jobber på et tantra-sted. Han strekker ut armen, hilser, Velkommen, sier han, jeg sier hei og at jeg skal til Barbara og han sier at hun kommer straks, jeg kan bare ta inn her, sier han og viser mot et venterom inn den nærmeste døra, jeg kan henge av meg hvis jeg vil, og ta skoene av. Så kommer hun nok, sier han. Han går igjen, fortsetter nedover gangen regner jeg med, han hadde tykke ullsokker på, jeg kan ikke høre ham. Jeg har ikke lyst til å henge av meg skinnjakka for den er jeg så glad i og jeg blir stående med alle klærne på og se ut av vinduet og tenke på hvordan det måtte være å bo her, hvis dette var et vindu i et hjem. Det er avskallede flater, industrielt. Jeg ser vink­ ler utenfor, det er høyt oppe, ser det øverste av bygninger bortover, og skrå tak, det blanke i aluminium. Kjærligheten som ikke blir virkelig. Er det derfor jeg er kommet hit. For å trenge gjennom, for at det ikke skal være stengt i meg mer, ikke noen avstand. For å undersøke hvordan det står til, hvor åpen jeg er, i kjønnet, i fitta. For jeg vil så gjerne det. At kjærligheten skal kunne bli det, bli virkelig. At jeg skal kunne elske, med hele meg.

Over fjellet_Hanne Ørstavik.indd 10

06.07.2017 12.02


moren til walter Benjamin var 23 år gammel da han ble født. Han var det første barnet, det kom en bror to år etter og en søster etter ni. Leonie fant et bilde av de tre barna i papirene som hun gikk gjennom da moren hennes var død. Det er et svart-hvitt-fotografi hvor de har kledd seg ut. Jenta, den yngste, må være fem, hun har løsbart på og en herrejakke som er altfor stor for henne, sikkert en hun har fått låne av brød­rene, tenker Leonie. De to guttene er kledd i hvite fotside kjortler og pannebånd, de ser ut som greske ynglinger, kanskje engler. Bakpå bildet har noen skrevet Die Kinder Benjamin, Berlin 1906. Det var ingen bilder av Leonie i papirene etter moren. Det var ikke spor av henne noe sted. Moren og hun har bodd sammen så lenge hun kan huske. I Paris, i den samme leiligheten, bare de. Men Leonie ble født i Berlin, står det i passet. Det første året skal de ha bodd i Kreuzberg, men det husker ikke Leonie noe av. Hun har aldri vært i Berlin siden, moren ville ikke reise tilbake. Leonie ville ikke reise uten at moren var med. Til slutt døde moren. For to år siden. Hun hadde begynt å fryse, hun lå inne i stuerommet på dagsenga 11

Over fjellet_Hanne Ørstavik.indd 11

06.07.2017 12.02


og det hadde ikke vært mulig å få henne varm. Leonie hadde prøvd med te og buljong og supper. Varmeflasker og tepper, dyner og en ekstra varmeovn. Men det hadde ikke hjulpet. Det virket som det kalde kom innenfra, og det var ikke mulig å stoppe det, som var det blitt åpnet et sår inni moren, og at inni såret var det ikke varmt, av blod, men en voksende klump som presset seg på, av kulde. Leonie vet ikke hvorfor moren hadde bildet. Om moren, og dermed hun selv, et eller annet sted var i slekt med dem. Leonie har ingen søsken, de har ikke hatt kontakt med slekta, tanter og onkler, søsken­barn. Da moren døde, begynte Leonie på et datakurs på biblioteket. Nå kan hun sitte i to timer uten å merke tiden, de to timene hun kan oppta en maskin før hun må gi plassen videre til en av de som sitter på stolene ved vinduet og reiser seg så snart hun begynner å se bort fra skjermen og tar etter nettet som henger bak henne, over stolryggen. Hun søker på alt mulig. Hun kan følge tråder som ender opp underlige steder. Hun ser på bilder fra India og Vietnam. Alle fargene. Hun googler familien Benjamin og ser på fotografiene av dem, det er flest av den eldste med de runde brillene. Han ser litt trist ut. Det gjør den yngre broren også. Han var barnelege. Lillesøsteren deres studerte sosialøkonomi, hun skrev en avhandling som het «Die soziale Lage der Berliner Konfektionsarbeiterinnen». Leonie ­finner et bilde av henne fra tyvetallet, med sideskill og kort hår i bobfrisyre, hun flyktet til Paris i 1933 og jobbet med å hjelpe flyktningene der, særlig barna, det 12

Over fjellet_Hanne Ørstavik.indd 12

06.07.2017 12.02


f­ ortsatte hun med da hun flyktet videre til Sveits også, i Zürich, hvor hun døde i 1946. Leonie bestiller en bok av Walter, den eldste, på Amazon. Images de pensée, heter den. Tenkebilder. Hun vil se hvordan det ser ut, hos ham. Om hun kan snakke med ham i bildene han har tenkt, sånn hun selv tenker, i bildene hun maler. Men det er de tre barna som har kledd seg ut, det handler om. Det er som det er noe med det bildet som har med henne å gjøre. Hvis det var hun som hadde vært jenta på det fotografiet. Da hadde hun hatt noen hun hørte sammen med. Da var det henne moren hadde sett, når hun så på bildet.

Over fjellet_Hanne Ørstavik.indd 13

06.07.2017 12.02

Hanne Ørstavik – Over fjellet  

Bla i boka. Leseprøve på Hanne Ørstaviks roman "Over fjellet".

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you