Terje Holtet Larsen – Oppskrittingen av et indre landskap

Forlaget Oktober

Forfatterportrett: Baard Henriksen Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design

Fra sin posisjon innerst i en bingokafé iakttar fortelleren det selsomme og illevarslende gjensynet mellom to fremmede ved nabobordet. Tyve år tidligere opptrådte den ene av dem under navnet Jesper Graff som trommeslageren i Café Sahara, helt til han en sommernatt ganske enkelt forsvant mens bandet hadde pause. Nå er han endelig innhentet, og den forhenværende dansebandtrioens frontfigur, B.K. Krüger, ber om at Jesper Graff gjør opp for seg.

Det tilfeldige møtet ansporer fortelleren til å følge i Jesper Graffs fotspor langsmed Oslos ikke-steder, over industritomtene, langs jernbanelinjene og inn i stillheten under byens evig susende trafikkmaskiner. Samtidig skritter han opp en uomgjengelig skjebne for den perkusjonistiske klangsøkeren, og kanskje også for seg selv.

ap k s d n la

Om Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet (2017) «Så – treng ein at Terje Holtet Larsen fortsett å styrke og utvikle skriftspråket vårt? Treng vi meir språk?

Eller treng vi å skape handfaste, konkrete verdiar; treng vi primær- og sekundærindustriane, og meir handling, a little less conversation, osv.? Svaret er sjølvsagt at vi treng språket» METTE KARLSVIK, NY TID

«Språklig briljans og sterk refleksjonsvilje …

Han griper fatt i det uavklarte og setter krav til leseren. De syv historiene han formidler, vitner om en dikter med språklig gehør» STEINAR SIVERTSEN, STAVANGER AFTENBLAD

«Det er som sjølve stilen til Larsen på eine sida er eit vern mot alvoret, på den andre sida at det i skrivemåten er mogleg å spore gøymde sanningar i prosaen – eit ønske om å vere i stand til å søke eit alvor i tilveret» MARGUNN VIKINGSTAD, MORGENBLADET

Om Angiveren (2016) «det er innsiktsfullt skrevet, også om menneskelig psyke. Ikke i en populærpsykologisk forstand, selvfølgelig, som lar seg oppsummere i slagord eller læresetninger, men på den måten bare litteraturen kan målbære store innsikter om menneskelige forhold og egenskaper» OLAV LØKKEN REISOP, DAGBLADET

je r Te

Ho lte t Lars en

Terje Holtet Larsen (f. 1963) har helt siden debuten i 1991 med romanen Sønnen skrevet i en særegen og unorsk stil: formbevisst og kjølig distansert, og samtidig i inderlig protest mot banalisering, forstillelse og ukritisk samstemmighet. Oppskrittingen av et indre landskap er hans tiende roman. I tillegg har han gitt ut fire novellesamlinger samt essayet Hjemløsheten.

Terje Holtet Larsen Oppskrittingen av et indre landskap

«Du forsvant i løse luften,» sa B.K. Krüger, liksom tilfeldig henkastet ut i lokalet. Man kunne få inntrykk av at han ønsket å tiltrekke seg oppmerksomhet. Jeg kan huske at jeg holdt pusten mens jeg ventet på neste setning. «Forsvant» må ha vært løsenordet. Jeg har alltid latt meg fascinere av historier om personer som iscenesetter sin egen forsvinning. Jeg innbiller meg at jeg har en egen forståelse for hva disse menneskene søker. De er i stand til å forestille seg sitt eget fravær uten å la seg skremme av det. Jeg tenker på dem som mine tvillingsjeler.

Opp skri tting av en et ind re

Holtet Larsen. Oppskrittingen … Omsl.qxp 01.04.2020 16:54 Side 1

Roman

Forlaget Oktober

«Terje Holtet Larsen refererer til amerikanske og kontinentale forfattere som Thomas Bernhard og Henry Miller, men er selv en av få nordmenn som skriver ‹humorous fiction›, i tradisjonen til John Kennedy Toole eller Howard Jacobson. Livet er en tragedie, å forsøke å unnslippe livet er en farse.

Alt man kan gjøre er å le av det» BJØRN GABRIELSEN, DAGENS NÆRINGSLIV

Om Kjærlighet mellom intelligente menn (2014) «Et overdådig, lystig-dystopisk romanverk» JAN ASKELUND, STAVANGER AFTENBLAD,

Årets beste bøker 2014 Om Dilettanten (2012) «En rystende god roman, rett og slett!»

ARNE HUGO STØLAN, VG

Oppskrittingen av et indre landskap_Terje Holtet Larsen.indd 2

03.04.2020 12:08

terje holtet larsen

Oppskrittingen av et indre landskap Roman

forlaget oktober 2020

Oppskrittingen av et indre landskap_Terje Holtet Larsen.indd 3

03.04.2020 12:08

terje holtet larsen Oppskrittingen av et indre landskap © Forlaget Oktober as, Oslo 2020 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Adobe Garamond Pro 11/14 pkt av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2020 Første opplag, 2020 isbn: 978-82-495-2231-6 www.oktober.no

av terje holtet larsen Sønnen. Roman, 1991 Kastanjetid. Roman, 1992 Akkurat som et ekorn. Noveller, 1993 Variasjoner. Noveller, 1995 Beundrerens tålmodighet. Roman, 1997 Sander. Roman, 1998 Forestillingen. Roman, 2001 Peer Gynt-versjonen. Roman, 2003 Fra et mislykket forsvinningsnummer. Fortellinger, 2004 Home is where you die, sier Mr. Saunders. Roman, 2008 Dilettanten. Roman, 2012 Kjærlighet mellom intelligente menn. Roman, 2014 Angiveren. Roman, 2016 Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet. Noveller, 2017 Hjemløsheten. Essay, i serien Lese, skrive (l/s#2), 2018

Oppskrittingen av et indre landskap_Terje Holtet Larsen.indd 4

03.04.2020 12:08

1 Etter flere dager med regn, det husker jeg godt – sannsynligvis fordi det alltid har vært noe ved det høstvåte og likegyldige septemberlyset som får den norske hovedstaden til å fremstå som nærmest tilforlatelig, og det til tross for at den aldri vil bli en by der man innrømmes muligheten til å unnslippe seg selv – skinte solen fra en skyfri himmel.

Jeg hadde vandret gatelangs siden tidlig på morgenen, uten noe bestemt mål, det vil si uten annen hensikt enn å være i bevegelse, utstyrt med et par latterlig dyre s­ olbriller som jeg på den tiden sjelden oppholdt meg utendørs uten. På denne måten unngikk jeg menneskers selskap, jeg kunne bevege meg uhemmet og puste fritt, samtidig som jeg kunne la enhver antydning til en tanke, enhver tilfeldig abstraksjon eller krevende refleksjon, passere mer eller mindre uhindret gjennom den hjernen jeg fremdeles forsøkte å gjøre meg fortrolig med.

Det ville være mulig å finne flere plausible ­forklaringer på hvorfor jeg hadde stanset, men jeg foretrekker å tro at det må ha vært fordi jeg likevel var blitt usikker på om jeg virkelig hadde til hensikt å følge trikkeskinnene videre oppover, det vil si forbi Birkelunden og opp Toftes gate, som 5

Oppskrittingen av et indre landskap_Terje Holtet Larsen.indd 5

03.04.2020 12:08

fortsetter som Vogts gate, som fortsetter som Sandaker­ veien, som fortsetter som Grefsenveien helt opp til og videre forbi Storo og Ring 3, der Rolf Wickstrøms vei fortsetter som Storoveien, eller omvendt, naturligvis, ­avhengig av i hvilken retning man kjører, eller om jeg i stedet skulle snu og gå ned til sentrum igjen, men uansett oppdaget jeg at jeg sto utenfor en bingokafé i Thorvald Meyers gate, rett ovenfor Schous plass.

Det hendte ofte at jeg fulgte trikkeskinnene. Det var noe jeg gjorde først og fremst for å unnslippe følelsen av å vandre fullstendig på måfå, men jeg skal ikke underslå at jeg kunne tenke på dem som sikre fluktruter. Det var mulig å forestille seg at man var trygg så lenge man holdt seg i bevegelse og passet på å følge en av disse tydelig opptegnede linjene, for jeg visste at de gikk i ring eller endte blindt i en av byens intetsigende randsoner, og at jeg dermed nødvendigvis ville bli ledet tilbake til u­ tgangspunktet.

Så lenge jeg fulgte trikkeskinnene, sørget jeg, mer eller mindre motvillig, for å bli værende i mine sirkler, til en­­ hver tid vel vitende om hvor jeg befant meg, men likevel stadig nærmere noe som i det minste kunne gi skinn av en slags opplevelse av å unnslippe alt jeg visste om meg selv, alt jeg skulle ønske at jeg ikke husket, alle minner som ikke uten videre lot seg utviske, og så videre, selv om jeg visste at jeg befant meg i en by der man tvinges til å forbli den man er. De siste par, tre ukene hadde jeg ikke gjort stort annet enn å vandre gatelangs. Man kunne kanskje si at jeg forsøkte å forsone meg med min skjebne, som altså var å bli værende.

Vanligvis var jeg temmelig utmattet når jeg endelig låste meg inn i leiligheten som jeg på den tiden leide usedvanlig 6

Oppskrittingen av et indre landskap_Terje Holtet Larsen.indd 6

03.04.2020 12:08

rimelig av en eldre enke. Hun eide hele gården og bodde selv i første etasje. Riktignok så jeg henne aldri, men jeg var sikker på at hun eksisterte, jeg fikk ofte en følelse av at hun sto på innsiden av entrédøren og fulgte med på hvem som kom og gikk, som om hun oppfattet seg selv som en portnerske, og etter lukten som trengte seg ut i oppgangen å dømme, lot hun til å leve utelukkende på mentol­ sigaretter. Min lille toroms lå i tredje med utsikt fra stuevinduene ned på de fire særpregede garasjedørene vis-à-vis, i Haxthausens gate. Jeg kunne gjerne bli stående ved vinduene og vente på at noen skulle åpne en av dem, på vei inn eller ut, men så skjedde faktisk aldri, heller ikke om nettene, til tross for skiltet som advarte om inn- og utkjøring hele døgnet. Det var virkelig påfallende. Man kunne gjøre seg alle slags forestillinger, også av det temmelig groteske slaget, om hva som befant seg bak de grønnmalte garasjedørene og hva som foregikk der inne. Det måtte åpenbart finnes en bakdør som gjorde det mulig å snike seg usett inn og ut.

Jeg skulle for øvrig rekke å bli boende der i nærmere tre år før den gamle enken gikk all kjødets gang og jeg ble tvunget til å flytte. I hennes tilfelle ville «gikk opp i røyk» være en mer treffende omskrivning. Barnebarna som viste seg å ha arvet henne, en bror og en søster i tredveårene, mente uansett at jeg nærmest hadde svindlet bestemoren deres, at husleien fra første dag hadde vært altfor lav, og at jeg i anstendighetens navn, som faktisk var det uttrykket de benyttet, burde innse at jeg allerede skyldte dem en god del penger, selv om de etter en rask omvisning ved selvsyn kunne konstatere at standarden på den lille leiligheten og dens inventar måtte kunne kalles enkel.

7

Oppskrittingen av et indre landskap_Terje Holtet Larsen.indd 7

03.04.2020 12:08

Uten at jeg hadde bedt dem om det, noe det for øvrig aldri ville falle meg inn å gjøre, tok de begge av seg på bena før de kom inn, slik at skoene deres ble stående pent oppstilt på dørmatten. Jeg kan huske at jeg tenkte på henne som en fremdeles ung kvinne som i utpreget grad var sin fars datter. Jeg kunne vedde på at hun hele livet hadde tiltalt ham utelukkende som «far», og jeg kunne se at hun hadde lett for å sette opp en naturlig forgremmet mine.

Broren hadde en uhindret måte å snakke på som fikk meg til å tenke på ham som en mann som under hele oppveks­ ten hadde ført saklige samtaler med sin mor, og som ofte tok seg i å savne disse samtalene; hun hadde alltid lyttet til det han hadde å fortelle, og når hun rettet på ham, kunne han føle seg trygg på at det hun sa, stemte. Jeg vil tro at jeg ga søskenparet mitt beste og mest intetsigende smil. De tok seg begge temmelig latterlig ut der de sto i sokkelesten, men jeg skjønte at de hadde en høyt utvik­ let respekt for det de oppfattet som verdier, og jeg kan huske at jeg var nær ved å gjøre dem oppmerksom på de eiendommelige garasjedørene på den andre siden av gaten og hva som sannsynligvis foregikk bak dem nattestid. Jeg valgte å besinne meg.

Det var imidlertid ingenting ved tankegangen deres som overrasket meg. Jeg hadde tross alt rukket å gjøre meg noen erfaringer. I omgang med venner og bekjente, middelklassemennesker som nesten alle kunne kalles million­ arvinger – det var virkelig påfallende, de hadde arvet sine foreldre og besteforeldre, eller de ville komme til å gjøre det, de kom alle fra familier der det fantes penger, noen av dem hadde dessuten tatt veien om et fordelaktig ekteskap, så de kunne trygt si at de eide sine omgivelser, noe 8

Oppskrittingen av et indre landskap_Terje Holtet Larsen.indd 8

03.04.2020 12:08

de imidlertid ikke fant det minste bemerkelsesverdig, velstanden var nemlig resultatet av deres egne og foreldrenes fornuftige investeringer – fikk jeg alltid høre at jeg mang­ let en fornuftig innstilling til tilværelsen, at jeg nærmest lot til å søke en så ulykkelig livssituasjon som mulig, og at jeg ikke hadde noe å tjene på å gjøre alt så fordømt vanskelig for meg selv. Den eneste forklaringen jeg fikk på hva det egentlig skulle bety, var noe så banalt som at jeg aldri fikk tatt meg sammen og kjøpt en egen leilighet, samme hvor liten den måtte være, sånn at jeg hadde noe jeg eide, noe jeg kunne kalle mitt eget, og da var vi tilbake ved min manglende evne til å føle tilhørighet, den nødvendige forutsetningen for den sosialdemokratiserte middelklassefornuften som de alle lot til å ligge under for, som de hadde i genene, så å si, en medfødt tilpasningsdyktighet som åpenbart hadde gitt dem mange fordeler.

Det var på alle måter utelukkende vennlig ment, de ville alle mitt beste. Ved flere anledninger var det en av dem som gjennom noen bekjente hadde skaffet meg et nytt midlertidig husvære – en ny munkecelle, som de ofte kalte det, men det var aldri meg imot ikke å ha mer enn et par værelser til disposisjon, jeg likte å vite at jeg hadde alt jeg eide innen rekkevidde, uansett hvor i leiligheten jeg befant meg – og jeg hadde alltid takket ja til tilbudene deres. Men de unnlot aldri å forsøke å få meg til å forstå hvor lite fornuftig det var å bli stående på utsiden. Det var det evigvarende og allestedsnærværende eiendoms­ markedet de siktet til. De tok for gitt at også jeg søkte den fortreffelige fornuften som i deres øyne var nettopp det investeringer i eiendomsmarkedet representerte. Jeg visste imidlertid at jeg temmelig sikkert allerede hadde forspilt 9

Oppskrittingen av et indre landskap_Terje Holtet Larsen.indd 9

03.04.2020 12:08

mine sjanser. Jeg hadde ganske enkelt aldri greid å interessere meg tilstrekkelig for avkastninger. Derfor trengte jeg heller ikke flere slike påminnelser.

Det kunne unektelig se ut som om jeg, som et utslag av det de sannsynligvis oppfattet som eksentriske tilbøyelig­ heter, ønsket å gjøre min livssituasjon så umulig som overhodet mulig, og det kan ha vært nettopp sånn det forholdt seg, men jeg hadde mine grunner. Det var ganske enkelt nødvendig for meg å vite at jeg befant meg på utsiden av det som vanligvis ble oppfattet som en fornuftstro, veltilpasset og passe trygg tilværelse. Noen følelse av tilhørighet ville jeg likevel aldri finne, og det var heller ikke den jeg søkte.

Den stadige flyttingen fra et krypinn til et annet var en god øvelse i å kvitte seg med alt jeg oppdaget at jeg likevel ikke trengte. Jeg fant det for eksempel ikke lenger nødvendig å omgi meg med bøker jeg hadde lest, gjerne flere ganger, og som jeg med stor sannsynlighet aldri ville få behov for å lese enda en gang. På et tidspunkt innså jeg at det var noe fetisjistisk ved det å slepe rundt på de tunge eskene, og at jeg ville greie meg fint uten den bekreftende trygghetsfølelsen alle disse bøkenes nærvær tidligere hadde gitt meg. For hvert bytte av bopel ble de bøkene jeg virkelig trengte å være i besittelse av for å kunne oppleve meg selv som den jeg ønsket å oppleve meg selv som, stadig færre.

Til slutt fikk jeg fint plass til dem i et par plastposer. Det var dessuten en uunngåelig forsakelse; jeg var avhengig av å vite at mitt oppholdssted var midlertidig, at det ikke tilhørte meg, og at jeg når som helst kunne forlate det uten å være bundet av ansvar og forpliktelser og uten å måtte slepe på et digert flyttelass.

10

Oppskrittingen av et indre landskap_Terje Holtet Larsen.indd 10

03.04.2020 12:08

Ved å tvinge min natur og gi etter for det fornuftige kravet om å eie sitt eget hjem ville jeg ha gjort meg til en del av noe jeg ikke ønsket å tenke på meg selv som en del av. Jeg fryktet faktisk ikke fattigdommen, jeg følte meg snarere tiltrukket av dens frigjørende begrensninger, og jeg unnlot å nevne noe om den stadig voksende uviljen jeg følte for mine sjenerøse og omsorgsfulle rådgiveres aktpågivenhet slik den ga seg til kjenne i en temmelig utilslørt og ikke spesielt tiltalende pensjonspoengfanatisme, betegnende for deres fremskredne sosialdemokratiserte middelklassementalitet.

En anvendelig forklaring på hvorfor jeg i det hele tatt valgte å omgås alle disse fornuftige og veltilpassede menneskene, på samme måte som de selv med største selvfølgelighet og ved enhver anledning omgikkes h ­ verandre, som alle ga inntrykk av å ha et avklart og påfallende ukomplisert forhold til både seg selv og det de opplevde som sine naturlige omgivelser, og som aldri ga inntrykk av å ønske seg det annerledes, burde kunne være at jeg i deres selskap utvilsomt var å betrakte som en utenforstående, selv om de ikke nødvendigvis oppfattet det sånn. De fleste av dem var gamle venner fra skoletiden. Tilfeldighetene hadde sørget for at jeg tidlig i livet mer eller mindre uforvarende havnet i et miljø jeg skulle komme til å oppleve som absolutt fremmedgjørende, og jeg valgte å bli værende i det.

Omgitt av disse menneskene og deres selvsikre manerer hadde jeg nemlig oppdaget at jeg helt naturlig foretrakk å unnlate å gi meg til kjenne eller slippe noen for nært innpå meg, som en avviker som behendig sørget for å unngå all form for fortrolighet. Hvis jeg hadde valgt å avsløre hvem jeg var, ville leken ha vært over, men jeg ønsket å vite at jeg 11

Oppskrittingen av et indre landskap_Terje Holtet Larsen.indd 11

03.04.2020 12:08

var i stand til å bløffe disse menneskene som trodde at de kjente meg, og med det for øye hadde jeg nærmest følt meg tvunget til å opptre som en bløffmaker som visste å holde sannheten om seg selv og sitt opphav godt skjult. Det var blitt min måte å forstå tilværelsen på.

Jeg sluttet aldri å forundre meg over med hvilken tillitsfull tålmodighet min omgangskrets forholdt seg til det de kalte min uberegnelige kunstnernatur. Det fantes ­egentlig ingen grunn til at de ikke ganske enkelt skulle gi meg opp eller vende meg ryggen, men de nektet tydeligvis å innrømme meg mitt ugjenkallelige nederlag. Jeg tror ikke tanken på at det var dette nederlaget jeg søkte, så mye som streifet dem.

«Vi akter ikke å la deg gå i hundene,» som en av dem gjerne sa hver gang anledningen bød seg, «den slags narrestreker holder vi oss for gode til.» Det var naturligvis ment som en vittighet, det var ingen som faktisk fryktet at jeg var i ferd med å gå i hundene, men jeg visste at det også var alvorlig ment, man tok vare på hverandre hvis det skulle vise seg å være nødvendig, ganske enkelt fordi noe annet ville være hensynsløst. De kunne ikke vite at jeg måtte kunne sies å ha hjemløsheten i blodet, og jeg fant aldri noen grunn til å forsøke å forklare at jeg ikke ønsket den lykken og den tryggheten som de søkte i et smakfullt innredet drømmehjem.

Jeg vil tro at jeg, muligens på en noe ekstravagant måte, ønsket å gjøre tilværelsen i den byen der jeg hadde tilbrakt hele livet, fra den dagen min mor i all hemmelighet, annerledes kan det ikke sies, satte meg til verden, til noe som i det minste kunne minne om en eksiltilværelse, slik jeg forestilte meg den. Jeg visste at jeg sannsynligvis aldri ville bli i stand til å forlate min såkalte fødeby. Jeg ville aldri greie 12

Oppskrittingen av et indre landskap_Terje Holtet Larsen.indd 12

03.04.2020 12:08

å frigjøre meg fra dens omsorgsfulle grep, som for øvrig kunne klemme pusten ut av noen hver, jeg våget tydeligvis ikke, først og fremst fordi jeg ikke var i stand til å forestille meg hvor jeg i så fall skulle gjøre av meg. I stedet forsøkte jeg altså å tenke på meg selv som en forvist som hadde søkt tilflukt i denne byen, en som befant seg et sted der han ikke hørte hjemme og ikke følte noen form for tilknytning eller tilhørighet, og som ikke lengtet tilbake.

Jeg kunne tenke på meg selv som en mann som nærmest hadde søkt tilflukt i flukten, og som ønsket å bli værende i den. Jeg ønsket å erfare det jeg var kommet til å tenke på som nettopp den forvistes letthet, derfor sørget jeg for å omgi meg med mennesker som virket som en uopphørlig påminnelse om min livssituasjon. De som utgjorde denne bekjentskapskretsen, var vant til å komme til orde, de trodde på det de hørte seg selv si, og de fant aldri grunn til å trekke eller få trukket sine overbevisninger i tvil, like lite som de mistenkte seg selv for å ønske å forfalske den virkeligheten de opplevde seg som en del av. De opplevde tilværelsen som alvorlig ment. Det var noe jeg aldri hadde greid, og det var alltid bare et spørsmål om tid før jeg på nytt følte meg drevet på flukt og igjen ble vandrende gatelangs, nærmest som en innbilt hjemløs, eller like gjerne en som forgjeves forsøker å glemme seg selv, utmattet av egen forstillelse, og det var nettopp denne ­utmattelsen jeg søkte.

I den lå vissheten om at jeg hadde nærmet meg grensen for mitt eget ingenting, og det var der jeg måtte befinne meg.

Jeg kunne ikke leve ­annerledes, like lite som jeg kunne uttrykke meg annerledes eller under andre betingelser, jeg trengte å vite at jeg befant meg helt nær en tilstand av følelsesløs upåvirkelighet.

13

Oppskrittingen av et indre landskap_Terje Holtet Larsen.indd 13

03.04.2020 12:08

Det var derfor jeg helst sørget for å være utstyrt med et par latterlig dyre solbriller når jeg beveget meg utendørs.

Solbrillene fikk meg til å se ut nettopp som en mann som fant den styrken han trengte til å utholde sitt eget selskap, i vissheten om at han målrettet hadde forspilt sine sjanser i livet, forspilt sin livsgjerning, så å si, en mann som lidenskapsløst dyrket nederlagets kunst, som hadde satset alt på noe som til forveksling kunne ligne ingenting, og tapt.

Det var sånn jeg ønsket å bli oppfattet.

Like fullt må jeg ha betraktet disse maktesløse fluktforsøkene som en måte å gjenoppfinne meg selv på. Man kunne sannsynligvis si at jeg med jevne mellomrom fant det nødvendig å kalkere en ny versjon av meg selv over den gamle, i håp om at jeg før eller senere skulle anta en skikkelse som med naturlig letthet ville kunne o­ pptre i menneskers selskap uten å føle seg avkrevd forklaringer eller tvunget til å avsløre sine hemmeligheter, skjønt hvem vet.

Oppskrittingen av et indre landskap_Terje Holtet Larsen.indd 14

03.04.2020 12:08