Page 1

lindstedt. oneiron. omsl.qxp_Layout 1 18.01.17 11.29 Side 1

«Av bøkene jeg har lest i år, er Lindstedts Oneiron det mest imponerende skjønnlitterære verket. Bøker av dette slaget kommer det ikke mange av hvert år, ikke engang hvert tiår» j o r m a m e lle r i, Uusi Suomi «Mens jeg leste, tenkte jeg først at fy flate, for en ambisiøs bok dette er. Og så ble jeg så glad da jeg skjønte at den kom i mål også. Oneiron er en bok en blir lykkelig av å lese» taru torikka, Helsingin Sanomats nyt-bilag «Oneiron er utvilsomt en av de mest velskrevne finske romanene på mange år» seppo turunen, Kainuun Sanomat

Sju kvinner har havnet i et tomt, hvitt rom. De vet ikke hvor de er eller hvorfor de har endt opp her, og for å forsøke å forstå ruller de opp eget liv. Performancekunstneren shlomith fra New York har brukt kroppen sin som kunstobjekt i et livslangt forsøk på å iscenesette kvinnelig og jødisk lidelse. Den russiske regnskapsføreren polina trenger ikke andre så lenge hun har bøkene, livets store mysterier og alkoholen. Brasilianske rosa imaculada har fått nytt hjerte av en ung gutt, men nærer kanskje for tette bånd til donorens sorgtunge far. Franske nina er ung, vakker, rik, gravid med tvillinger – og ektemannen bedrar henne. Den nederlandske renholdsarbeideren wlbgis har strupekreft, taleevnen er forsvunnet, og hun har bare ett ønske: at sønnen skal la henne i fred. Senegalesiske m a i m u n a er villig til å strekke seg langt for å oppfylle drømmen om en modellkarriere i Vesten. Og ulrik e fra Østerrike er en utforskende syttenåring med sommerjobb i det som en gang var Hitlers Ørnerede. Det handler om misbruk og avhengighet, om utferdstrang og hjemlengsel, om fattigdom og rikdom – og forestillinger om noe annet. For livet som ble levd, hva var det egentlig?

forl aget oktober 2017 isbn: 978-82-495-1689-6

f orl aget oktober

Oneiron er en fascinerende og dypt original fantasi om sekundene etter døden. I en bevegelig og levende prosa undersøker Laura Lindstedt hva som kan skje når maktstrukturer brytes ned og de stumme gis en stemme.

L AU R A L I N D S T E D T O N E I RO N

«Juryen frydet seg over hvor lett og naturlig Oneiron tar steget inn i verdenslitteraturens rekker» Juryen for litteraturprisen Toisinkoinen

«savner motstykke i nordisk romankunst» MONIKA FAGERHOLM

L AU R A

LINDSTEDT

Roman | forl aget oktober

laura lindstedt (f. 1976) debuterte i 2007 med romanen Sakset. Debuten høstet gode kritikker, og den ble nominert til Finlands høythengende litteraturpris Finlandia-prisen. I 2015 utkom Lindstedts andre roman, Oneiron. Boken er kritikerrost i hjemlandet, og den har blitt belønnet med både Finlandia-prisen og Toisinkoinen-prisen i tillegg til å være nominert til andre nasjonale priser. Rettighetene er foreløpig solgt til 12 land.

o ms l ag s d es i g n : Jussi Karjalainen o ms l ag s foto : Aki-Pekka Sinikoski fo r fat t er foto : Heini Lehväslaiho


Oneiron_Laura Lindstedt.indd 2

17.01.2017 17.16


LAUR A

LINDSTEDT

En fantasi om sekundene etter døden

Oversatt fra finsk av Tor Tveite

forlaget oktober 2017

Oneiron_Laura Lindstedt.indd 3

17.01.2017 17.16


Oneiron_Laura Lindstedt.indd 4

17.01.2017 17.16


Oneiron_Laura Lindstedt.indd 5

17.01.2017 17.16


Oneiron_Laura Lindstedt.indd 6

17.01.2017 17.16


Når jeg ikke finnes, hva vil finnes da? Ingenting. Men hvor vil jeg være når jeg ikke finnes? – Lev Tolstoj, Ivan Iljitsjs død

Oneiron_Laura Lindstedt.indd 7

17.01.2017 17.16


Oneiron_Laura Lindstedt.indd 8

17.01.2017 17.16


Danse macabre

Forestill deg at du er halvblind. Minus elleve dioptrier. Forestill deg det dunkle undersøkelsesrommet hos optikeren. Du sitter på en behagelig skinnstol og frykter at du kommer til å miste synet fullstendig. Du har lagt de gamle brillene forsiktig fra deg på bordet. Plastinnfatningen, elektrisk blå for ti år siden, er ripete. Du har festet den ene stanga med teip og farget teipen blå med sprittusj. Alle disse årene har du foretrukket å se dårlig framfor å finne ut hvordan det egentlig står til med synet. Du har fortrengt tanken på å gå til optikeren slik enkelte andre utsetter å gå til tannlegen. Du kjenner noen av den typen også. De har dårlig ånde, de vet det selv og derfor snakker de alltid litt mumlende, nedover på skrå. De tar et skritt tilbake når noen kommer for nær. Selv har du utsatt synsundersøkelsen. For hvert år som går, oppfører du deg mer påfallende, mer distré, det er forklaringen du kommer med. Straks noe menneskeaktig dukker opp i horisonten, senker du blikket mot gata, for sikkerhets skyld. Vennene dine er med på leken, de sier: Er du i drømmeland nå igjen? Ho-ho, er det noen hjemme? De vifter med hånda rett for øynene på deg DANSE MACABRE

Oneiron_Laura Lindstedt.indd 9

9

17.01.2017 17.16


som om de feide snø av frontruta på en bil. Du ler og forteller hva som tynger deg denne gangen. Selvfølgelig lyver du. I hvert fall litt. Du forteller flere oppdiktede detaljer enn nødvendig. Du vil helst ikke huske at virkeligheten ikke er tåke, generelt grums og famling, men en uhyggelig klarhet. Du vil ikke innrømme at du blir sett, men ikke ser, ikke nå, kanskje aldri mer. Du er skrekkslagen. Du er redd for at verden skal gå tom for linsestyrker, flaskebunner, minuser. At det neste blir at de tilbyr deg hvit stokk, oppfordrer deg til å gå til anskaffelse av førerhund, talende vekt på badet og klistremerker til tastaturet på datamaskinen … Men ikke tenk på sånt noe nå. Du har nok med å forestille deg det mørke synstestrommet, den bakre delen av det mørke rommet, den hvite tavla på den hvite, belyste veggen. Det er en sånn gammeldags tavle som ikke finnes noe sted lenger. På tavla er det e-er som åpner seg i fire himmelretninger. Bokstaver du foreløpig ikke er i stand til å se. Optikeren begynner å sette linser i apparatet du har fått plassert over nesa. Minus elleve dioptrier, og du ser slik du ser når du går med briller. Grumsete, på en måte, men du greier deg da så vidt. Bare på den øverste raden står e-ene klart og tydelig for deg: allerede siste bokstav på neste linje volder problemer. Hjertet dunker av skrekk, men la det bare dunke. Konsentrer tankene om denne øyeblikkskorte stunden, for nettopp dette må du greie å forestille deg: Optikeren som setter skarphet i blikket ditt, én linse om gangen. Flytt blikket til de ørsmå bokstavene nederst på tavla, de er på størrelse med maur. Ting begynner å skje når du gir slipp på frykten og lar tida bremse opp. Linsene trengs ikke lenger, for den etterlengtede klarheten er oppnådd: de små skapningene har begynt å røre på seg. De vrir seg, skjelver og rister som en svart trådstump på et golv som er altfor rent. 10

Oneiron_Laura Lindstedt.indd 10

DEL I

17.01.2017 17.16


Som da du var barn. Husker du? Du stirret uavbrutt på trådstumpen mens du hang over en stolkarm, med hodet fullt av blod, øynene tunge av trykket. Da begynte den svarte ormen å danse. Den hadde en helt egen rytme, den gjentok det samme mønsteret uten å gjøre den minste feil. Det var øynenes magi, netthinnens magi. Nå sitter du på et behagelig sete, så mykt at det er til å synke ned i, og her forsvinner vektfølelsen en gang for alle. Filmen skal til å starte, lerretet er fullt av lys allerede før rullen har begynt å snurre. Men denne gangen er det ikke bare lys som fyller lerretet, for det har festet seg noe rusk til objektivet på maskinen. Knastrende fjoner som svirrer i luftstrømmen fra vifta. Du teller dem for å få tida til å gå. Det er seks stykker av dem. Hår fra fingerknokene til kinomaskinisten? Kan det være håndflatehår? Nei, ikke tenk på menn nå. Hold blikket festet til det hvite lerretet og de seks fjonene der. De har blafret seg tilstrekkelig nær, og du må bare tro det du ser: hvert eneste ett er en kvinne. Ikke er de noen tynne fjoner heller, bortsett fra én av dem, den midterste, hun er uhyggelig mager. Hun går litt foran de andre, hun trekker flokken etter seg som lederfuglen i en traneplog. En enorm, kastanjebrun sky av krusete hår duver opp og ned der hun tar lette skritt gjennom lufta, gyngende skritt på ingenting. Etter henne kommer fem kvinner gående, to på venstre side, tre på høyre. De tråkker i lufta som om de tråkket i vann, tilsynelatende med litt besvær, unntatt en av dem – den ene ser ut som om hun danser. Kvinnene er lette å skille fra hverandre. Til venstre gynger noen enorme bryster som knapt får plass i den magentarøde pikétrøya til tross for at fire av fem knapper er åpne. Brystene tilhører en kraftig mulatt med et ansikt som akkurat nå er helt tomt, aldeles uttrykksløst. Ved siden av henne tripper en stor DANSE MACABRE

Oneiron_Laura Lindstedt.indd 11

11

17.01.2017 17.16


struttemage; den lyse kvinnen i svart trøye og turkis bukse er gravid. Hun stråler av velvære og rikdom: rynkefrihet, plettfrihet og Aller Beste Kvalitet. På høyre side av den radmagre krølltoppen trasker en overvektig matrone med sjuskete sminke og en sobelpels som når henne til knærne. Hun har en rød ullsokk på den ene foten, på den andre en stilig knehøy støvlett. Ved siden av henne svinser en høy, kobberbrun skjønnhet med gul kjole og enormt afrohår. Lengst ute til høyre, litt atskilt fra de andre, kommer det smygende et flintskallet vesen skrumpet inn i giftig­grønne sykehusklær, den bedrøveligste skikkelsen noen kan forestille seg. De seks kvinnene kommer gående mot deg i en hvit tomhet. Du rykker til som om du våknet av en drøm, du snur deg, ser deg til siden, opp og ned. Du finner ingenting du kan feste blikket på, ingenting finnes, unntatt den merkelige forsamlingen som glir stadig nærmere. Det går rundt for deg. Du kjenner at du får dotter i ørene, at det drønner i hodet. Beina svikter under deg. Du faller ned i noe. Det er ikke mykt, og det er heller ikke hardt. Ikke kaldt, ikke hett. Du sklir i det og blir liggende på ryggen som i en snødrive. Du lukker øynene og venter på at du skal våkne et annet sted. På kino? Rett før slutten av Solaris? Når kameraet heves opp i høyden og avslører at Chris Kelvins hjemkomst er en drøm, at jordskorpa er en øy midt i et uendelig hav. Når støymusikken til det siste bildet tiltar i styrke og trenger inn i kroppen, som er feberfrossen etter søvnen. Plutselig avbrytes musikken, og i en ulidelig stillhet stirrer du på det hvite lerretet med de svarte bokstavene конец фильма. Du hører ikke annet enn ditt eget hjerte som stadig pumper i takt med musikken. Er det sånn du tror du kommer til å våkne denne gangen også? 12

Oneiron_Laura Lindstedt.indd 12

DEL I

17.01.2017 17.16


Du hører lyder av bevegelse, og du greier ikke å la være å gløtte på øynene. Det som rasler foran deg, er ikke folk på vei ut av kinosalen, det er kvinnene, de seks skapningene som dukket opp ut av ingenting. De har falt ned på kne rundt deg, de omringer deg på alle kanter. Plutselig begynner lederen, den skinnmagre, å trekke skoene av føttene dine. Hun river av deg kordfløyelsbuksa og underbuksa og løfter opp knærne dine, presser beina utover. Den bedrøvelige flintskallete kvinnen har løftet nakken din opp på sine egne knær og stryker deg ømt over håret. Den magre kvinnen presser hodet inn mellom lårene på deg, og du gjør akkurat det du bør gjøre i denne situasjonen. Du lukker øynene på nytt. Du gir etter. Du lar tingene skje fordi du ikke kan annet. Du kjenner hvordan en sval, myk tungespiss begynner å grave seg inn i deg. Den leter og finner fram til det aller mest følsomme punktet. Ingen vil gjøre deg noe vondt. Beinrangelkvinnen ser ut til å vite hvordan en kvinne skal tilfredsstilles. Hun tar klitorishodet mellom leppene, suger fram det lille utspringet som ligger skjult under en hette. Glans clitoridis. Eller, alt etter hva du ønsker: krigerdronningen Kleites tunge, elskovsknappen, den rosenrøde gledesknollen, djevelens dampende røde spene … Hun begynner å slikke den, intenst, både fast og lett på en gang, målbevisst og med vekslende rytme, tidvis en tanke tyngre, iblant med bløtere berøringer. Du gir etter. Annet vil du ikke. Hvordan går det an å tenke på nytelse? Det er jo ikke mulig. Tenk heller på lyset. Det strålende lyset som trenger gjennom øyelokkene. Du blir del av en oransje ild, en solvind, plasmautbrudd, pulserende koronahull. Inni deg er kjernen i universet, en gåtefull generator, en fullkomment innervert guddommelig papill, et minefelt av åtte tusen nerveender med DANSE MACABRE

Oneiron_Laura Lindstedt.indd 13

13

17.01.2017 17.16


trådforbindelser til ryggmargen og sentralnervesystemet, helt fram til sola, til universets bunn. Kroppen spennes, stivner. Den forbereder seg på en bølge som begynner å vokse fram i det aller innerste. En brottsjø bygger seg opp av små, vage ringer, de setter seg i impulsartet bevegelse og sender krusninger ut i alle retninger. I tå­­­­­­spissene og fingertuppene snur de, bytter retning, skylles tilbake mot midtpunktet med et kraftigere brus, skrumper inn til blyklumper i et punkt de så synker inn i: én ring, den andre ringen, den tredje ringen. Den fjerde. Hver ring er tyngre enn den forrige, hver ring synker dypere. Den femte. Den begynner nesten å gjøre vondt, denne opphopningen, det er snart ikke plass til mer, om litt vil ikke kroppen makte å holde dem inne. Den sjette. Så kommer den sjuende ringen. Den går så dypt at den ikke lenger berører deg. Den trenger seg inn til et sted der det ikke finnes noen vei tilbake. Kroppen din vet det. Muskel­spenningen begynner å slippe. Du kjenner denne følelsen av noe ugjenkallelig, nettopp den følelsen som gjør at nytelse fører til avhengighet. Sekundet før orgasmen. Den sjuende ringen som trekker alle ringene med seg i et skred så de slynges ut av skjulestedet én etter én: De åpner seg, vider seg ut, og til slutt eksploderer de mot bukhulen. Kvinnene har løsnet grepet om deg. De stirrer uopphørlig på det sammensnurpete ansiktet ditt, hodet som ligger i fanget på den skallete kvinnen, munnen som gir fra seg et rop, en stigende klage. Du bader i kald brennhet svette, ryggen spenner seg i en bue. Øynene er fremdeles lukket, og godt er det, for når du åpner dem, kommer ingenting til å være som før. Tro du meg. Rundt deg går praten fortere, hver setning stiger mot slutten. Spørsmål, på fire språk. Hvis du bare kunne gripe til ett av dem, hvis du bare slumpet til å forstå. Kto vy? Otkuda vy? 14

Oneiron_Laura Lindstedt.indd 14

DEL I

17.01.2017 17.16


Som de håper at ansiktet ditt skal fylles av et lykkelig uttrykk av gjenkjennelse, en salig opplevelse av noe velkjent idet du får høre ditt eget morsmål etter dette sjokket, denne rystende nytelsen. De onde você vem? Quem é você? De ønsker så veldig at du skal finne noen fra ditt eget land her i flokken, en søster, en venn, en sjelefrende … Qui êtes-vous? D’où venez-vous? Hvis du bare lot ordene flomme og fortalte alt du visste. Hvem du er, hvor du kommer fra. For det er det de vil høre: Hvor du kommer fra, og framfor alt: Hvordan du kom. Hvorfor også du er her nå. Du åpner øynene. Den magre kvinnen sitter sammen­huket mellom beina dine, med de knoklete fingrene graver hun hår ut av munnen. Små svarte lokker hun tørker av mot kneet ditt som om det var en serviett på en fin restaurant. Svarte lokker? Du ser på hendene dine. Det er hendene til ei ung jente. Neglene er runde, kortklipte, annenhver er lakkert svart, annenhver hvit. Du ser på de bøyde beina dine. De er glattere, og mye, mye spedere, og lysere. De blå blodårene skimrer gjennom huden, så hvit har du blitt. Du løfter venstre bein. Det stiger motstandsløst opp. Det er et så lett og så føyelig bein at det uten problemer kunne svinges i en bue over ditt eget hode. Jo da, du har de smidige lemmene til ei ung jente. Du senker beinet igjen, på plass ved siden av det andre, åpner munnen, men du får ikke fram så mye som et lite pip. Good morning, Sleeping Beauty, sier den magre kvinnen, hun er litt hes, where do you come from? Stemmen er kraftig, merkelig dyp for en så spinkel kropp. Hun legger begge hender på knærne dine, skyver beina litt fra hverandre, strekker hals mot deg. Stemmen stiger, den blir mykere, litt vennligere, nesten nysgjerrig. Who are you? Du sier ett eneste ord. Et navn. Du sier det med en ung­ jente­stemme som er skinger av gråt. Stemmen et forvillet barn DANSE MACABRE

Oneiron_Laura Lindstedt.indd 15

15

17.01.2017 17.16


tyr til når en fremmed, snill voksen går ned på knærne, prøver å hjelpe, vil bli med og lete etter mamma som har forsvunnet i folkemengden. Du sier: Ul-ri-ke. Du uttaler hver stavelse for seg, gråtkvalt og insisterende, som om du krevde noe og ba om det på samme tid, nesten tryglende. Med et hulk forteller du hvem du er. Du er Ulrike, 17 år. Du vet ikke hvor du kommer fra nå, men du bor i Østerrike, i Salzburg.

Oneiron_Laura Lindstedt.indd 16

17.01.2017 17.16


Shlomith gjør seg klar til å dele sin viten (for sjette gang)

Ulrike var den siste som ankom. Som en kan tenke seg, var hun rystet av det hun nettopp hadde blitt utsatt for, enda det hadde vært en enorm nytelse, eller kanskje nettopp derfor. Det var en større nytelse enn noe menneske noensinne hadde gitt henne, Hanno var ikke i stand til noe sånt, Hanno var Hanno. Og nå hadde denne skrekkelige kvinnen gjort det. Totalt overraskende, med vold og godt hjulpet av en gjeng andre mennesker, og likevel hadde ikke erfaringen vært det minste ubehagelig. Sånt kan skje i drømmene, i fantasiene, der kan det ende i orgier, tøylesløs kopulering med vilt fremmede mennesker. Men nå er det ikke natt, og Ulrike sover ikke. Det forstår hun, så vidt det er. Bestyrtet gransker hun hver og en av kvinnene som sitter rundt henne, hun venter, åpner munnen, lukker den igjen. Og når ingen synes det er nødvendig å gjøre noe, ikke så mye som en bevegelse, når ingen finner grunn til å spytte ut et eneste ord, kommer følelsene. Raseriet er den første. Ulrike setter seg opp og stryker bort inntørket svette fra pannen. Ansiktet hardner til et overlegent Kleopatra-­uttrykk: høyt hevet hake og fast sammenknepet munn, svakt opp­ sperrede nesebor, øynene i et demonisk plir. 17

Oneiron_Laura Lindstedt.indd 17

17.01.2017 17.16


Og ettersom Ulrikes temperament er av den temmelig sydende sorten, freser hun Scheiße! og det er rettet mot alle, Scheiße! og det er rettet spesielt mot det magre skaberakket som sitter der med beina i kors foran henne. Kvinnen ser ømt på henne, og Ulrike stirrer tilbake. Hun har blitt skjendet, såpass skjønner hun. Hun føler seg dum, hun føler seg som en skikkelig idiot. Hun gir blanke i orgiene – alt kan skje når en er tilstrekkelig dumdristig, og dumdristig er hun, i godt selskap og i fylla er hun en våghals, klar for nesten hva det skal være. Hun gir blanke i stedet og kvinnene også; dette må være et slags eyes wide shut-opplegg, kanskje voldtektsdop, kanskje en frekk variant av Candid Camera. Men de har fått henne til å gråte, og det har hun ikke tenkt å tilgi dem. De har fått henne til å fortelle hva hun heter, hvor gammel hun er, det var like før hun kom med adressen også, selv om hun aldri vil hjem mer. Scheiße! freser hun med knapt hørbar stemme og fortsetter å stirre like skamløst. Hun skal ikke bli den som senker blikket først. Hun skal ikke tape i dette spillet. Den magre kvinnen har rukket å være vitne til denne forvirringen flere ganger. Fem ganger. Først var det hun selv, bare hun, helt alene. Så kom Skravlebøtte-Polina i sobelpelsen og med støvlett på den ene foten, så den uforutsigbare Rosa Imaculada, vanvittige Rosa, som de like godt kunne vært spart for. Så dukket Lille-Nina fra Marseille opp med magen struttende rett ut, så kreftherjede Wlbgis fra Zwolle i Nederland, så stolte Maimuna fra Dakar og nå til slutt vakre Ulrike fra Mozarts fødeby. Sinte, vakre Ulrike. Den yngste av dem alle. Akkurat så uskyldig som de sist ankomne pleier å være. Den magre kvinnen stirrer på ansiktet til jenta. Hun forsøker å lagre bildet i hukommelsen: den hevede haken, det tvungent harde uttrykket, blikket som viker for henne akkurat nå. De klare, fiolblå øynene begynner forsiktig å speide forbi henne, 18

Oneiron_Laura Lindstedt.indd 18

DEL I

17.01.2017 17.16


treffer det hvite som er overalt, som er ingen steder. Det er angst i de øynene.

Oneiron_Laura Lindstedt.indd 19

17.01.2017 17.16

Laura Lindstedt – ONEIRON  

Bla i boka. Leseprøve på romanen ONEIRON av Laura Lindstedt. NOMINERT TIL NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS 2017.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you