Linda Boström Knausgård – Oktoberbarn

boström knausgård. oktoberbarn. omsl.qxp_Layout 1 12.02.2020 13:15 Side 1

F O R L A G E T O KT O B E R

forfatterp ortrett: Jasmin Storch omslagsfoto grafi: © Lyudmila 2509 | Shutterstock.com, 2019

l i n da b o s t r ö m k n aus g å r d s roman er både et rasende oppgjør med psykiatrien og et desperat minnearbeid. Her føres en ujevn kamp mot dører som stenges – en kamp der barndom, ungdom, ekteskap, foreldreskap og skilsmisse flimrer forbi, og mennesker og steder trer fram i lysende glimt. Oktoberbarn er en fortvilet, overveldende og dypt menneskelig bok helt uten forsvar.

L I N DA B O ST RÖ M K NAUS GÅ R D O KT O B E R BA R N

l i n d a b o s t r ö m k n a u s g å r d (f. 1972) debuterte i 1998 med diktsamlingen Gör mig behaglig för såret. Hennes kritikerroste novellesamling Grand Mal (orig. 2011) ble etterfulgt av romanen Helioskatastrofen (orig. 2013), som regnes som Boström Knausgårds internasjonale gjennombrudd. For romanen Velkommen til Amerika (orig. 2016) ble Boström Knausgård nominert til Augustprisen og Svenska Dagbladets litteraturpris.

Oktoberbarn utkom i Sverige høsten 2019. Den er foreløpig solgt til syv land.

Mellom 2013 og 2017 er forfatteren i perioder tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling, eller fabrikken, som hun kaller den. Der utsettes hun for serier med ec t -behandlinger, det som tidligere ble kalt elektrosjokk, hvor pasienten gis en dose elektrisitet som framkaller en slags epileptisk krampe. Behandlingsformen er vanlig, men forskerne er uenige om dens effekter og bieffekter.

For forfatteren begynte liv og minner å forsvinne allerede mens behandlingene på fabrikken foregikk.

LINDA BOSTRÖM KNAUSGÅRD OKTOBERBARN Roman | f o r l a g e t o k t o b e r

«Linda Boström Knausgårds prosa beveger seg sømløst og suggererende mellom verdener. Hun skriver – og det er – ‘som i en drøm’. Det er uhyggelig, det er gripende. Og jeg liker det så veldig godt» jenny hö gström, aftonbladet «Oktoberbarn er en modig bok ... Satt opp mot psykiatriens store fortelling og dens enkle og gitte svar insisterer Boström Knausgård på det irrasjonelle i mennesket og på det unike i hver enkelt lidelse. Jeg håper denne boken får mange lesere» mikaela blomqvist, göteborgs-p osten «Linda Boström Knausgård skriver med sitt karakteristiske driv i språket ... Med poetisk presisjon balanserer hun desperasjonen, gjør at det som er tvingende nødvendig, brenner også for leseren» therese eriksson, svenska dagbladet «Oktoberbarn er et fortvilet oppgjør med psykiatriomsorgen. Men den er også en genialt komponert roman med et nådeløst vakkert språk» ann lingebrandt, sydsvenskan

Oktoberbarn_Linda Bostro m Knausga rd.indd 2

12.02.2020 18:21

Linda BostrĂśm KnausgĂĽrd

oktober bar n Roman

Oversatt av Monica Aasprong

forlaget oktober 2020

Oktoberbarn_Linda Bostro m Knausga rd.indd 3

12.02.2020 18:21

linda boström knausgård: Oktoberbarn Originalens tittel: Oktoberbarn Copyright © Linda Boström Knausgård, 2019 Published by agreement with Copenhagen Literary Agency ApS, Copenhagen Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo, 2020 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt Av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2020 Første opplag, 2020 isbn: 978-82-495-2229-3 www.oktober.no

av linda boström knausgård på forlaget oktober: Grand Mal, noveller, 2012 Helioskatastrofen, roman, 2014 Velkommen til Amerika, roman, 2017

Oktoberbarn_Linda Bostro m Knausga rd.indd 4

12.02.2020 18:21

J

eg skulle ønske jeg kunne fortelle alt om fabrikken. Det kan jeg ikke lenger. Snart husker jeg ikke lenger dagene eller nettene mine, eller hvorfor jeg ble født. Jeg kan bare si at jeg var der i ulike perioder mellom 2013 og 2017, og at de ut­satte hjernen min for så mye strøm at de ble sikre på at jeg ikke ville kunne skrive dette. Først intensivt, i en serie på tolv behandlinger. Det var det ordet de brukte.

Et ord som nøytraliserte virksomheten deres og som skulle minske frykten for inngrepet. De sa at behandlingen var skånsom og at man kunne sammenlikne den med å restarte en datamaskin. De brukte virkelig så simple bilder. Det var et språk skapt av folk som tror at et menneskes lidelse kan lindres på denne måten, og de var så vant til det at hvert inngrep ble forvandlet til noe man kunne glemme like lett som den forrige løgnen. De gjorde tjue inngrep om dagen. Disse samlebånds-tilstelningene var kronen på verket i denne ­businessen helt unndratt innsyn. Her herjet man fritt, 5

Oktoberbarn_Linda Bostro m Knausga rd.indd 5

12.02.2020 18:21

og man kunne alltid forklare avvik med at han eller hun ikke svarte på behandlingen. Slike ganger ble det heller stolt snakket om resultatene. De dekket til enhver glipe av kontakt med den v­ irkelige verden. De var så redde for å bli gransket at de la all skyld på pasienten. Hun var uhåndterlig. Han var allerede kommet for langt. Hun var desperat. Denne gamle damen var kroniker og burde levd i en annen tid, der hun i fred og ro fikk være sammen med andre på en måte som var tilpasset kapasiteten deres. Tre timer til å gå fritt i parken, hendene til en pleier som aldri anklaget henne for noe. Den tiden var over, og ingen ville ha en kroniker på avdelingen sin. Alle ville vise resultatene man fikk ved hjelp av den så populære e­ lektrobehandlingen, som var svaret på ethvert individs plager. De solgte inn behandlingene sine til pasienter som ikke kunne noe annet enn å tro på det overlegen sa i løpet av den korte tiden man faktisk snakket med hverandre. Ti minutter én gang i uken, ikke noe rom for spørsmål. De problematiske fikk høyere ­strømstyrke. Det visste alle.

Jeg hadde en svakhet inni meg og overalt i mitt vesen, som gjorde at jeg oppholdt meg en del på dette stedet.

Jeg hadde gjentatte ganger blitt utsatt for ganske mye strøm. Jeg visste alt om behandlingen.

Klokken fem om morgenen kom en sykepleier inn på rommet for å sette en nål. Ut fra måten de tok i dør­ håndtaket på, visste man om det kom til å gjøre vondt eller ikke. Zahid var redd for å sette nåler, så han mislyktes alltid, og begynte å svette der i det lille rommet.

6

Oktoberbarn_Linda Bostro m Knausga rd.indd 6

12.02.2020 18:21

Det var kanskje ikke så merkelig at han mislyktes, for lampene i rommet avga bare et svakt skinn. Det virket som et under at de andre fant blodet i årene mine i dette demringslyset. Til slutt satte Zahid nålen inn i håndbaken, der blodårene er mest synlige, men hvor det gjør mest vondt for pasienten å bli stukket. Hvis søster Maria åpnet døra visste man at det ikke kom til å kjennes i det hele tatt. Nålen gled inn uten smerte, og hun fikk mange takknemlige smil. Aalif hugget fast nålen. Han traff alltid, og det var man tross alt takknemlig for, skjønt hugget gjorde så vondt at smerten et øyeblikk utslettet den virkeligheten man befant seg i. Noen stakk flere ganger uten å treffe rett, blodårene rullet alltid bort for dem. Det merkelige var at det alltid var samme folk blodårene rullet unna for, og noen stakk uten å si fra først. Disse gangene skrek jeg av smerte. Jeg trengte å være forberedt før noen trengte seg inn. Å høre dette: Nå stikker jeg, slik at jeg kunne puste ut når nålen trengte igjennom, og slik trylle bort smerten, eller i hvert fall gjøre den håndterlig. Når nålen var på plass, teipet de fast en liten forpakning med veneflon, spylte gjennom med koksalt for å kontrollere at veneflonen fungerte, for at sovemiddelet etter hvert skulle få fri passasje, både til ens kroppslige funksjoner, og til sinnet, som ga opp med det samme.

En total kapitulasjon.

Men først. Veien dit. Man fikk aldri gå dit alene.

En pleier var alltid med en, og som oftest var det Aalif som hentet meg. Jeg likte Aalif. Ingenting i veien med 7

Oktoberbarn_Linda Bostro m Knausga rd.indd 7

12.02.2020 18:21

ham. Han kom fra et varmere land og hadde flyktet fra krigen. Vi gikk de kanskje tjue meterne sammen.

Først ut fra avdelingen, så tre skritt til venstre, inn i den korte tunnelen som førte til fabrikken.

Vi satt på rekke og rad i et venterom, vi som skulle behandles, med ledsagerne våre. Det gikk i et rasende tempo der inne. De hadde orden i sysakene. De greide, som jeg tidligere har nevnt, å få presset inn tjue stakkarer hver morgen. Vi satt på venterommet, og jeg sa for det meste ikke noe, men hvis blodet fløt raskere, snakket vi om Aalifs land. Jeg spurte ham om krigen, og om det ikke var forferdelig å være i dette landet, hvor ingen satt ute om kveldene og hvor de samtalene som ble ført, bare handlet om hvorvidt man var noen som betydde noe, eller om man ikke var noen som betydde noe. Aalif gjorde en gest som uttrykte hva skal man gjøre, og sa: Det er bedre her. Bedre for familien.

Som oftest satt jeg bare der og stirret på døra som ble åpnet med jevne mellomrom og en fiks blond legelærling med hvite tenner ropte ut et navn, og da ble man enten sittende på benken i venterommet, eller så ­reiste man seg og gikk inn i rommet sammen med ledsageren sin, hvis det var ens eget navn som ble ropt opp.

Vel inne i rommet var det ingen tid for nøling. Opp på brisken. Narkoselegens: Har du spist eller drukket noe i dag? Har du noen løse tenner?

Blodtrykket ble målt mens sykepleieren festet elektrodene oppe på brystet og i pannen. Så kom lærlingen 8

Oktoberbarn_Linda Bostro m Knausga rd.indd 8

12.02.2020 18:21

med oksygenet man pustet inn for å få lufttilførsel til hjernen. Narkoselegen fortalte at man snart kom til å sovne, og så ble det kalde sovemiddelet sprutet inn i blodet gjennom den forhåndsinnsatte veneflonen. Det var som å drikke mørke.

Aalif har fortalt meg hva som skjedde videre når man sov. Først setter de inn tannbeskyttelsen, slik at man ikke skal bite seg i tungen. Muskelavslappende middel blir ført inn gjennom veneflonen for å hindre kroppen fra å sprette rundt på benken. Derfor må ­strømstyrken heves for å kunne forårsake en krampe. Så gikk det fort med strømmen. Den strømmen de satte sin lit til.

Den strømmen som frelste legene. Den strømmen som uten bivirkninger skulle skape en lettelse ingen m ­ edisin kunne gi.

Den strømmen som i noen sekunder, opp til et minutt, forårsaket det krampeanfallet som var selve nøkkelen til en vellykket behandling.

Hva som skjedde når krampeanfallet var over, skal jeg fortelle en annen gang, men jeg kan si så mye som at alle vi pasienter lå på smale brisker ved siden av hverandre, så nært at vi nesten sneiet borti hverandre. Hver og en i sitt eget mørke i en søvn som ikke er mulig å fatte. Der lå vi og sov bak et forheng. Det var viktig at den pasienten som kom inn i rommet ikke skulle få se de sovende. Det var viktig ikke å skremme noen før denne skånsomme behandlingen, men likevel hadde jeg mange ganger fått øye på de sovende, og tanken på 9

Oktoberbarn_Linda Bostro m Knausga rd.indd 9

12.02.2020 18:21

at jeg snart skulle ligge der som en av mange, uvitende om hva som skjedde med meg, skremte meg mer enn selve strømmen.

At det etterpå var store tidsstrekk jeg ikke husket, var det ingen som brydde seg om. Hukommelsestapet ble veid mot effekten av behandlingen. Og hva veier minner? Hvordan måler man dem? Hvor mye er minner verdt? Minner hadde lav status i fabrikken. De ville heller behandle deg med strøm i fire uker, enn at du skulle vakle rundt på avdelingen i flere måneder.

Det var en berusende følelse for dem som arbeidet med menneskets ytterkanter endelig å kunne oppvise resultater, og dermed kunne inviteres inn i de finere kretser.

Jeg var forfatter på det tidspunktet. Et usselt yrke.

Ingen lettelse. Ingen lindring. Ingen hvile. Ingen glede.

Bare sterke minner fra den plassen jeg hadde skrevet på, fantasier, og ord som innimellom traff rett. Jeg skrev så sjelden at det var latterlig å kalle seg forfatter, men jeg gjorde det likevel. Forfatter var mitt andrevalg.

Førstevalget var å bli skuespiller, noe jeg prøvde meg på i min tidlige ungdom. Jeg hadde et ujevnt talent. Jeg kunne være veldig bra en kveld, helt fri på scenen, og da opplevde jeg en ubeskrivelig lykke. Det fantes ingen ord for den lettelsen. Å være fri, og likevel vite hva som skal skje. Beskyttet blant alle andre, men likevel min egen. Det var paradis på jord.

Likevel kjentes det ikke som om det var mitt eget valg.

Ikke min erobring. Det var moren min som oppdaget 10

Oktoberbarn_Linda Bostro m Knausga rd.indd 10

12.02.2020 18:21

yrket, og til slutt ville jeg ikke dilte etter henne. Det var også uutholdelig med teater de kveldene jeg ikke greide å levere replikkene mine med letthet, som en nybegynner uten talent, og med angsten som eneste følge. Jeg forsto snart at man ikke kunne være så ujevn i dette yrket. Fornuften sa meg at jeg skulle legge bort denne drømmen, og velge det som alltid hadde vært der. Skrivingen.

Jeg skrev mer i barndommen enn jeg gjør nå. Jeg har ingenting å si. Jeg er dessuten i en slags krise. Det er ikke bare behandlingene og dagene fram og tilbake i korridoren, men jeg er helt uten beskyttelse.

Jeg er helt for meg selv. Jeg har ingen venner i den byen jeg bor i, og mannen min har forlatt meg. Han ble lei av å være den som alltid førte samtalene med barna ved bordet. Han spøkte ekstra mye med dem for å dekke over at jeg aldri sa noe. Ikke ved måltidene, og ikke ellers heller. Bortsett fra når jeg snakket som om ordene ikke ville stoppe. Jeg var mye borte. Oppholdt meg ofte på dette sykehuset. Sykdommen min dro oss alle sammen ned. Det var en tilværelse han ikke ville ha. All kjærlighet ble til en stikkende genser som måtte bort. Alt blir bra igjen bare man blir kvitt den genseren.

Jeg ba ikke i disse årene. Glemte jeg å be om l­ivslang kjærlighet? Kan jeg legge skylden for forsømmelsen min på noe? Hvorfor skjøttet jeg meg ikke mye bedre da vi levde sammen?

Jeg vet ikke.

11

Oktoberbarn_Linda Bostro m Knausga rd.indd 11

12.02.2020 18:21