Tove Ditlevsen – Noveller i utvalg

ditlevsen. noveller i utvalg. omsl.qxp_Layout 1 22.11.17 14.40 Side 1

vi g d i s h j o rt h

tove ditlevsen (1917–1976) debuterte i 1939 med diktsamlingen Pigesind. Gjennombruddet hennes kom i 1943 med romanen Barndommens gade. I erindringsromanene Barndom. Ungdom.

Gift og Vilhelms værelse (1967–1975), forteller hun om oppveksten i København, om forfatterdebuten og gjennombruddet, om sine mange ekteskap og sin narkomani. Ditlevsen var flere ganger innlagt på psykiatrisk sykehus. I 1976 tok hun sitt eget liv.

omslagsdesign: egil haraldsen & Ellen lindeberg | exil design forsidefoto: mogens berger, polfoto

I denne boken foreligger 23 av Ditlevsens noveller, utvalgt av forfatter Vigdis Hjorth.

Tove Ditlevsens sammensatte liv – oppveksten i Københavns arbeiderstrøk, de mange havarerte ekteskapene, narkomanien – ga henne et særegent blikk både på samfunnsmessige forhold og på komplekse relasjoner mellom mann og kvinne, voksne og barn. Hun skriver om nederlag, usikkerhet og sorg, utroskap og maktkamp, om hverdagsmennesket i all sin utilstrekkelighet, i et presist og fortryllende språk.

FORLAGET OKTOBER ISBN: 978-82-495-1843-2

Noveller i utvalg

Ditlevsen mottok flere høythengende priser, blant annet bokhandlernes litteraturpris De Gyldne Laurbær, en av Danmarks viktigste litteraturpriser, i 1956. Noveller i utvalg er utvalgte noveller fra Ditlevsens fire novellesamlinger, hentet fra boken Samlede noveller, utgitt i Danmark i 1998 og gjenutgitt i 2015.

t ov e d i t l evs e n er en av de mest anerkjente og avholdte danske forfattere gjennom tidene. Hun skrev i alt 37 bøker – diktsamlinger, noveller, romaner og erindringer – bøker som har satt sitt preg på og endret dansk litteraturhistorie.

TOVE DITLEVSEN

«Jeg kan ikke tenke meg hva som bedre skulle kunne rekruttere særlig unge mennesker til litteraturen enn Tove Ditlevsens noveller»

FORLAGET OKTOBER

«Novellene viser Ditlevsen som en dikter som mer suverent enn noen annen dansk forfatter gir stemme til hverdagslivets florlette svingninger. Hun har språk for alt det vi normalt feier til side – vrangforestillingene, usikkerheten, angsten … Novellene er fulle av liv, replikker og sanseinntrykk.

Stemningen er elektrisk og nærtakende.

Ubehaget kan være intenst … Ditlevsen er god, makeløst god, så la meg anbefale hele forfatterskapet, rubb og stubb» i n fo r m at i o n , om Samlede noveller (1998)

Noveller i utvalg_Tove Ditlevsen.indd 2

18.10.2017 10.04

tove ditlevsen

Noveller i utvalg Med forord av Vigdis Hjorth

Oversatt av Hilde Lyng (mno)

forlaget oktober 2018

Noveller i utvalg_Tove Ditlevsen.indd 3

18.10.2017 10.04

Noveller i utvalg_Tove Ditlevsen.indd 4

18.10.2017 10.04

innhold

«Ingenting er skjult» Forord av Vigdis Hjorth ............................................... 7 Barnet og mannen ...................................................... 17 Vår ............................................................................... 21 Det første møtet ............................................................ 25 Svake mennesker ........................................................ 31 Frikvarter .................................................................... 43 Angst ............................................................................ 49 Gullregn ....................................................................... 57 To mann frem ............................................................. 63 Eggedosisen ................................................................. 75 Ansvar ......................................................................... 83 Vivienne ....................................................................... 91 Appelsiner ................................................................. 105 Paraplyen ................................................................... 113 Katten ........................................................................ 131 Min kone danser ikke .............................................. 139 Moren hans ............................................................... 147 Nattens dronning ..................................................... 161 En morgen i et villakvarter ...................................... 169 En flink gutt .............................................................. 177 Det gjenstridige livet ................................................ 185 Kveld .......................................................................... 193 Kniven ....................................................................... 201 En god handel ........................................................... 211

Noveller i utvalg_Tove Ditlevsen.indd 5

18.10.2017 10.04

Noveller i utvalg_Tove Ditlevsen.indd 6

18.10.2017 10.04

«ingenting er skjult» Forord av Vigdis Hjorth

Fra jeg var ganske ung, har jeg forholdt meg til Tove Ditlevsen. Ikke fordi jeg vokste opp i et hjem med et stort utvalg bøker, men fordi mine besteforeldre var danske, og alle dansker, i hvert fall de med arbeiderklassebakgrunn, leste Tove Ditlevsen. Derfor fant jeg hennes den gang nyutgitte selvbiografiske Erindringer – Barndom i bestemor og bestefars bokhylle da jeg var elleve år. Der står det på en av de første sidene: Jeg var syv år da ulykken rammet oss. Jeg fortsatte å lese med hjertet i halsen – hva slags ulykke skulle ramme dem?

Det var en sånn fin dag, sto det videre, og Tove var så glad, for hun hadde fått en ny strikket genser, den var grønn. Hun og moren gikk som så mange andre dager til fabrikken der faren jobbet, for å møte ham etter arbeidstid. De står ved fabrikkporten og venter, men da faren kommer ut denne ettermiddagen, ser han helt annerledes ut, mørk i ansiktet. Moren spør: Ditlef, hva har skjedd? Han svarer: Jeg har fått sparken. Så står det: Riedel&Lindegaard, som hittil hadde vært opphavet til alt godt, til og med den urørlige søndagsfemøringen min, var blitt en ond og uhyggelig drage som hadde spydd min far ut av sitt ildgap, likeglad med hvordan det gikk med ham, med oss, med meg og den nye grønne genseren min som han overhodet ikke la merke til.

7

Noveller i utvalg_Tove Ditlevsen.indd 7

18.10.2017 10.04

Et lite avsnitt med noen lettleste setninger, men de fikk lille Vigdis på elleve til å synes hun forsto noe om det – før lesningen – helt uforståelige begrepet arbeidsløshet.

Det er Tove Ditlevsens store force, at hun skriver så tilgjengelig, så konkret og billedskapende om de vanskeligste ting, slik at også den uerfarne leser kan se det for seg og forstå. At hun er i stand til å finne det riktige bildet, den situasjonen som viser fram det prekære, framfor å drøfte og utlegge, argumentere og påstå. Det forslitte «show, don’t tell» kommer i Tove Ditlevsens tilfelle virkelig til sin rett.

Noveller i utvalg_Tove Ditlevsen.indd 8

18.10.2017 10.04

barnet og mannen

«Arne, du må ikke henge over moren din hele tiden, da – gå og lek med trillebåren din, du.» «Åh, men han må jo få lov til det, husk at han har vært borte fra meg så lenge.»

En tykk loddrett åre viste seg i den unge mannens panne, men han sa stille og vennlig: «Jeg synes ikke at vi skal la guttungen høre at vi er uenige, eller hva, Else?»

Hun rødmet litt rundt øynene og satte barnet forsiktig ned. «Lille Arne», sa hun blidt, «kanskje du kan gå ut og leke med trillebåren din?»

Uten et ord pilte den lille gutten nedover hagegangen og satte seg på trillebåren foran huset, vendt mot gressplenen der de to satt. Han var blek etter sykdommen og mørk rundt de store, grå øynene. Han var ikke spesielt glad i å leke, for han ble så sliten av det, og han fikk vondt i hodet av å stupe kråke, selv om han der borte sa at han skulle være en frisk og rask gutt. Det hadde de sagt på sykehuset også, men det var bare tull, for det var ingen friske og raske gutter der, og så snart de ble friske og raske, var de ikke lenger der. Men damene var så dumme. Og de hadde så harde hender, og det gjorde vondt når de tok tempen, så han gråt etter mor helt til han sovnet.

Han hang med hodet og satt ikke noe godt på trillebåren. Han kunne sikkert spørre om å få legge seg, men 17

Noveller i utvalg_Tove Ditlevsen.indd 17

18.10.2017 10.04

det ville være mye bedre å sitte hos mor, og hvis ikke mannen hadde vært der, hadde han sikkert fått lov. Han dirret litt om leppene, som om gråten var under oppseiling. Så rettet han seg opp og holdt fast om håndtakene på trillebåren, for nå satt de ikke lenger på hver sin stol, men lå i gresset ved siden av hverandre, og mannen strøk mor på halsen med et gresstrå, og mor lå med hånden på brystet til mannen og hodet ved skulderen hans.

Den lille gutten hadde lyst til å skubbe vekk mannen og gjemme seg hos mor og klemme henne, for hun luktet alltid så godt, og når han ble like stor som far, skulle han banke mannen helt død, med en eneste gang.

Det var noe inni ham som gjorde vondt, omtrent som mageknip, men ikke helt. «Mor», klynket han, men den unge moren, som dessuten het Else og var veldig forelsket, hørte ham ikke. Så reiste han seg og sparket litt i grusen og rev plutselig i vill ulydighet opp en håndfull stemorsblomster. Holdt pusten litt fordi han torde å gå så langt, og skrådde med bankende hjerte bort til moren. Men hun hadde krøpet tettere inntil mannen og så ingenting, for hun hadde lukkede øyne.

Så ropte gutten med høy, skingrende stemme som hørtes langt borte i den stille veien: «JEG SIER DET TIL FAREN MIN, JEG SIER DET TIL FAREN MIN», og ble stående med åpen munn, halvt borte av opphisselse, for han visste godt at han hadde sagt noe forferdelig.

«Men Arne, da» – det var mors stemme, og den var så bedrøvet at han kjente at han ble varm og rar der nede ved beina. Hun kom løpende og løftet ham opp og var våt i øynene, men det hadde hun bare godt av, for det var han så ofte selv.

18

Noveller i utvalg_Tove Ditlevsen.indd 18

18.10.2017 10.04

«Lille Arne, hvorfor sa du det? Du vet jo at det var faren din som gikk fra mor og Arne? Og hva skulle vi to ha gjort om ikke Georg var kommet? Georg er så snill og er så glad i deg, bare du er grei.»

Han trykket seg inntil henne og lot seg vugge som et pattebarn – var et pattebarn, elsket å være det. Og nå kunne han der Georg ha det så godt – han sendte et triumferende blikk over morens skulder til mannen på gressplenen som lagde stram munn til ingen nytte. Mor slapp ikke ungen sin, men satte seg med ham i liggestolen og vugget ham sakte frem og tilbake: «Men Arnemann, da» –

Noveller i utvalg_Tove Ditlevsen.indd 19

18.10.2017 10.04