Tove Nilsen - Nordens elefanter og andre bekjente

Page 1

Nordens elefanter

TOVE
og andre bekjente FORTELLINGER | FORLAGET OKTOBER NILSEN

Den eneste broren (2020)

«Nilsen dikter fram en unggutt som vi blir glad i ... den fineste boka av forfatteren jeg har lest»

KATRINE JUDIT URKE, DAGBLADET

Himmelske tilstander (2017)

«en klok, inntrykksmettet og fargerik roman» janneken øverland, klassekampen

Konge i snø (2014)

«Nilsens kloke og kjærlige blikk på menneskelig svakhet og særhet åpner opp for innsikt og forståelse» turid larsen, dagsavisen

Øyer i hjertet (2011)

«En vakker bok fylt av livsvisdom og kjærlighet til mennesker, dyr, steder, land og – øyer» guri hjeltnes, vg

Nede i himmelen (2010)

«en roman som vibrerer i kraft av innsikt og klarsyn og en fintfølende sans for hvor vanskelig og forvirrende det er å leve» turid larsen, dagsavisen

Vingetyven (2008)

«Spennende, uhyggelig og ekkelt … en mørk roman, som er intelligent i spill, språk og struktur» mari nymoen nilsen, vg

Kreta-døgn (2003)

«sanselig, morsom, velskrevet og livsbejaende»

TIRIL BROCK AAKRE, dagbladet

Nordens elefanter og andre bekjente

Nordens elefanter og andre bekjente

fortellinger

forlaget oktober

tove nilsen
2022

Forord 7

Herr Teddy og frøken Stork 17

Elefantene Chang og Eng 33

Mons, the disappointed og hans to koner 55 Eugène Marais, bavianenes venn 77

Rembrandt Bugatti og elefanten Rachel 99 Antonio Ligabue og tigrene 121

Ota Benga i Human Zoo 139

Den norske Noahs ark 157

Lump – hunden som spiste en Picasso 173 Skjærene og Goya 195

Per Olov Enquist og korsreven 213 Dian Fossey og fjellgorillaene 243 Nick Brandt og elefantenes katedral 271

Etterord 291

Innhold
���������������������������������������������
���������������������
������������������������
������
����������������
��������
���������������������
������������������������
���������������������������
����������
��������������������������������
������������������
�������������������
������������
�������������������������������������������

Forord

Det var et muntert selskap, det var levende lys, vin i glassene og latter, mye latter� Nå i ettertid innbiller jeg meg at latteren lyste opp den kvelden, og at hver og en av oss hadde en fornemmelse av å oppleve det som i gamle dager ville blitt kalt en gudegitt stem ning� Vi som satt rundt bordet var kolleger, vant til å fortelle hverandre historier, også å diskutere, men diskusjonene ble sjelden harde� Vi leste de samme bøkene og tilhørte samme politiske side, og derfor gikk jeg, nokså naivt, uten tanke på kjønn, aldersforskjeller og andre erfaringer, ut fra at vi også delte grunnleggende verdier�

Utpå kvelden sa en av mennene ivrig:

– Jeg liker så godt å se ville dyr i fangenskap!

– Det kan du ikke mene, sa jeg�

– Jo, det er noe av det mest interessante jeg vet om�

– Du kan da ikke mene det, gjentok jeg�

– Det er klart jeg kan mene det� Mange mener det samme� De tør bare ikke å si det, for verden er full av sentimentale moralister, og noe mer usmakelig enn sentimentalitet koblet til moralisme er det vanskelig å finne�

7

Gode svar har det med å dukke opp for seint, men jeg skulle ønske at dette var ordene som slo meg: Hvis de hadde kunnet forstå hva som ble sagt nå, ville alle elefanter blitt rasende på deg� Alle elefanter i hele verden ville faktisk blitt rasende� Det er en så befriende tanke, og et enda mer befriende syn� Elefant på elefant med ørene ut og snabelen hevet, lufta dirrende av brøl, støv og brunst, tonn på tonn med aggresjon og livsvilje, voldsommere enn alle kulturers guddom mer til sammen�

Hadde jeg klart å overføre kraften i dette til et bilde i hodet på alle som var til stede, skulle jeg ha gjort det, men hvem kan klare noe slikt?

– Hører du ikke hvor gammeldags du lyder, hører du ikke at du snakker på samme måte som slaveeiere når de fortalte hvor interessant det kunne være å studere slavenes fysikk, skjønner du ikke hvilke kommersielle interesser du støtter med utsagnet ditt, og er du ikke klar over forskjellen mellom sentimentalitet og medlidelse, kunne jeg ha sagt�

Jeg kunne virkelig ha fyrt meg opp, jeg har et talent for det� Jeg er, som mange, deleier i et nedarvet raseri, og jeg har kjent velsignelsen i opprøret, velsignelsen ved å gjøre seg upopulær ved å si nei, dette gamle tankegodset holder ikke lenger, det må skrotes, nå må vi tenke nye og helt andre tanker, men der og da holdt jeg inne� Jeg var overrumplet� Altfor ung til å vite hva livslede var og hvor tidlig den kan innfinne seg hos noen� For må det ikke være et tegn på lede når man begynner å nyte verdens onde fenomener? Å glede seg

8

over ville dyr i bur, er ikke det som å spytte på fore stillingen om Edens hage? Er det ikke som å trekke på skuldrene av barnets fryd over hver skapning som kan bevege seg? Er det ikke som å skjule sitt eget tap av uskyld ved å bruke kynismen som krykke?

Lede er glede uten g, og den ene bokstaven er livsviktig�

Alt dette var jeg uten innsikt i� Der og da følte jeg meg trist og sint på en forvirrende måte, særlig fordi akkurat denne kollegaen var en jeg likte så godt å le sammen med� Han var en jeg, i likhet med mange, stadig havnet i indre samtaler og diskusjoner med, slik man kan gjøre med mennesker man setter høyt, men ikke helt forstår seg på� Grunnen til at reak sjonen min kunne ha blitt så heftig, var at utsagnet traff et kjernepunkt i meg� Derfor fryktet jeg at vi skulle havne i en knute av argumenter som ville satt punktum for ethvert tilløp til latter både den kvelden og de kommende� Jeg kjente frykten for å sette sam hørigheten på spill, og ikke minst kjente jeg frykten for å bli karakterisert som en av de sentimentale moralistene og ikke lenger passe inn�

Jeg er deleier i et nedarvet raseri, skriver jeg, som om jeg ifører meg de opprørskes tiara� Jeg tyr til et flottenfeieruttrykk i stedet for å erkjenne at motstykket til opprør er feighet� De fleste av oss kjenner følelsen av å være opprørsk på innsiden, men feig utad� Da jeg var ung, deltok jeg på det ene diskusjonsmøtet

9

etter det andre� Møtene handlet om kunstneres rett til lønn for arbeidet sitt, om streikerett, om retten til selvbestemt abort, om støtte til ulike geriljagrupper og motstand mot invasjonskriger� I sum handlet alt sammen om kampen mot undertrykking� Den var grunnleggende og dreide seg om anstendighet; ingen har frihet hvis ikke alle har frihet� Dette var jeg klar over og jeg lyttet, kanskje jeg til og med ytret meg, men det jeg husker best er de brå glimtene av innsikt: Her nede i universitetskjelleren sitter vi og vil opp heve urett, uten å streife tanken på hvilken urett som gjøres mot mange dyr� Her sitter vi under skyer av sigarettrøyk, omgitt av ord, ord, ord� Oftest ble dags orden satt av skjeggete menn og ismene som kom ut av skjegget deres� Stalinisme, leninisme, maoisme� Jeg nikket lærevillig, men ble trukket mot noe annet og morsommere, noe som foregikk utenfor diskusjonsrommene, og jeg hadde lyst til å reise meg og si det: Ser dere ikke at det finnes så mye annet slags liv der ute, så mange andre slags vesener? Vi lever på en klode som myldrer av dyr, og vi snakker som om det ikke finnes annet enn mennesker� Det er hvaler i havet, det er svaler i lufta, det er elefanter på savannen, ville jeg si, med visshet om at hver eneste elefant hadde noe i seg som overgikk all slags isme prat�

Jeg sa ingenting, klar over at jeg ville bli møtt med hevete øyebryn og overbærende hoderisting� Jeg satt stille og lot bombastiske påstander gå inn i det ene øret og ut av det andre mens jeg forsøkte å tenke meg til dyrenes hemmelige steder�

10

På t banen hjem fra det muntre forfatterselskapet tenkte jeg ikke bare på elefanter, jeg så for meg en tiger som tråkket fram og tilbake, den ene tigeren som i virkeligheten var mange tusen tigere, hvileløse over betongen bak sprinklene, uten å få strukket ut ryggraden, uten å få strukket ut beina, uten jord, gress og mose under potene, uten elver og vann å svømme i, uten sandbanker og stier, trær og busker, huler og kløfter, uten noe sted å skjule seg�

Utsagnet til kollegaen min slapp ikke taket� Jeg ville glemme det, men det satte seg fast og tvang fram spørs mål� Hvor mange var enige om at det var interessant å se ville dyr i fangenskap? Hvor mange reflekterte i så fall rundt denne interessen? Hadde jeg selv, uten å ville innrømme det, et snev av samme dragning? Fantes det noe i oss alle, et evolusjonært mørke, som gjorde at vi likte å fange andre vesener for å sperre dem inne og gjøre fangenskapet deres til underholdning?

Jeg husket meg selv som tiåring, på sommerferie ved en blomstereng hvor jeg gikk rundt og fanget humler i et tomt syltetøyglass med lokk� Å fange dem ga meg en følelse av makt, at det var jeg som var sjef over humlene� Det går ikke an å nekte for at jeg nøt følel sen, selv om jeg godt visste at det jeg gjorde var galt, siden det eneste humlene ville, var å få slippe ut igjen�

Fascinasjonen for dyr har alltid vært der, den tilhører de tidligste minnene mine� En klasse over oss på barne skolen gikk en gutt som likte å plage alle som var mindre enn ham� Han satte fyr på reir med levende

11

Visse episoder nekter å forlate bevisstheten, mange av dem er heldigvis av oppløftende art� Jeg husker to tv dokumentarer fra usa � Den ene handlet om Washoe­prosjektet fra Central Washington University i usa 1966, der ekteparet Gardner forsket på mulig hetene for å kommunisere med sjimpanser ved hjelp av tegnspråk� Etter lang tids trening, ble sjimpansen Washoe spurt om hvem hun så i speilet� Hun svarte: – Meg, Washoe�

Den andre handlet om et forskningsprosjekt der den unge sjimpansen Lana ble trent opp til å uttrykke seg via leksigrammer, ulike ordsymboler� En dag da hun åpenbart var sliten og lei av treningen, formu lerte hun følgende ønske: – Klappe Lana litt�

At sjimpansen klarte å ordlegge et personlig behov, gjorde dypt inntrykk på forskerne� De stilte seg ikke bare spørsmålet om hva annet denne ene sjimpansen kunne læres opp til, de ble nødt til å stille helt nye spørsmål, ikke minst om oss� Vi er vesener med stort

12 fugleunger og han drepte ekornunger bare for å få tak i halene deres som han festet til sykkelstyret� Synet av de skamferte ekornlikene på bakken gjorde meg like fortvilet som rasende, han er den eneste jeg har våget å angripe fysisk� Klart han var sterkere enn meg, men jeg tydde til overrumplingstaktikk� Jeg lå og lurte på et garasjetak og slapp meg ned idet han kom forbi� Jeg kan fremdeles kjenne hvordan det var å dra neglene nedover kinnene hans og det kan lyde stygt, men det var deilig�

Bildene av Washoe og Lana som ordlegger seg, har aldri forlatt meg�

En kveld, flere tiår etter forfatterselskapet, goog let jeg antall betalende gjester i verdens dyrehager i løpet av et år� I 2020 skal ca� 700 millioner men nesker ha betalt for å dele min kollegas fascinasjon over å se ville dyr i fangenskap� De fleste har med seg barn, det å besøke dyrehager er noe vokse gjerne vil formidle til neste generasjon som en verdifull tra disjon� Jeg leser også at de mest attraktive dyrene er elefanter, pandaer, sjimpanser og andre primater, pluss alle de store kattedyrene, altså de som krever størst areal og som har det vanskeligst med å måtte leve på små områder�

Før jeg rekker å stoppe meg selv, registrerer jeg meg digitalt som venn av Zoologisk Have i Køben havn, samtidig som jeg tenker at jeg ikke kan fortelle en levende sjel at jeg har gjort noe slikt�

Både fornuft og følelser sier meg at det ikke går an å være venn av zoologiske hager, samme hvor fint utstyrt de er, samme hvor mye eierne bestreber seg på å etterligne naturlige habitater og samme hvor mange av de ansatte som er glad i dyr� Det siste tviler jeg ikke et sekund på, jeg har sett så mange tv innslag der dyrehageansatte lyser av glede over å få arbeide med dyr� Ikke minst viser gleden seg når de får gi

13 forandringspotensial, hva vil skje med følelsene, tan kene og handlingene våre når vi lærer at også dyr kan ha selvinnsikt?

– Men egentlig er det jo ille at dyrene må sperres inne her, i stedet for å få leve fritt der hvor de egent lig hører hjemme�

En kveld viser tv nyhetene et innslag fra en dyrehage� Bilder av ville dyr glir over skjermen, mens kommen tatoren opplyser at også dyrehager må ha vareopptelling når året er omme� Det humoristiske tonefallet gjør meg forstemt, samtidig som ordvalget ufrivillig gir meg støtte�

– Nå teller vi opp varene våre: Elefanter, løver og sjimpanser på tilbud�

Samme hvor hyggelig de utformes, speiler dyrehager de gammeltestamentlige ideene om artshierarki, at vi, menneskene, står på toppen av utviklingsstigen og har rett til å tingliggjøre dyrene og muntert pre sentere dem som varene våre� Ikke engang det tilsynelatende dyrevennlige argumentet om at dyrehager trengs for å bevare utrydningstruete arter, går det an å framføre uten å svare på spørsmålet om til hva og for hvem artene skal bevares�

Hvis dette er min dypeste overbevisning, hvorfor registrerer jeg meg da som dyrehagevenn?

Utsagnet til kollegaen min ble som en borre i

14 dyrene omsorg� Jeg skjønner dem så godt, men det jeg ikke skjønner, er at gleden deres ikke blir formørket av innesperringen de er med på å legitimere� Aldri, bortsett fra hos avhoppere som har blitt aktivister, har jeg hørt en dyrehageansatt si:

– Når jeg er sammen med dyr, er det akkurat som om det skjer noe sjelelig�

Sa tolvåringen� Hadde en voksen sagt noe lignende, kunne hvem som helst ha smilt skjevt og ymtet om sentimentalitet og føleri, men en tolvåring må tas alvorlig� Ordene hennes gikk rett inn� Ja, så enkelt kan det uttrykkes� Mellom oss og dyrene kan det skje noe sjelelig� Når jeg har oppholdt meg for lenge i landskaper uten dyr, får jeg en sterk følelse av hjem lengsel� Når dyrene dukker opp, i virkeligheten, eller i kunsten og litteraturen, blir jeg så begeistret at det kjennes både som om jeg er på oppdagelsesreise og som om jeg endelig har kommet hjem� Å bare nøye seg med å omgås mennesker kan sammenlignes med å bo i et hus med utallige rom, men kun interessere seg for ett av rommene og ikke engang gidde å se inn i de andre�

Det er dette jeg vil prøve på nå, å se inn i de andre rommene ved å fortelle historier om dyr og om men neskene som har lært meg mest om dyr�

En av dem er en mann jeg ikke vet navnet på� Tid lig en forsommermorgen sto vi ved siden av hver andre på en bussholdeplass øst i Oslo� I håp om å bevare kulturlandskapene rundt bykjernen, har

15 bevisstheten og bidro til å forløse tekstene som føl ger� Lenge vek jeg unna� Tekster om dyr risikerer å bli romantiserende, idylliserende, forherligende, fordomsfulle, påståelige, søte, naive, alt som skrift helst ikke bør reduseres til� En dag fikk jeg uventet hjelp� En jente snakket på tv:

kommunen i flere år satt ut beitedyr på gjengrodde jorder, også på jordet bak bussholdeplassen vår�

På samme tid oppdaget vi de nyankomne oksekalvene som trykket seg sammen under et tre�

– Oh, it makes my joy grow, utbrøt den fremmede og tok seg til hjertet, mer trengte ikke han, og heller ikke jeg, å si�

(f. 1952) har siden debuten Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken (1974) utforsket de store spørsmålene i sitt forfatterskap, som identitet, kjønn, klasse og seksualitet. Tove Nilsens forfatterskap er blitt hedret med Amalie Skram-prisen, Riksmålsprisen og Oktoberprisen, og hun har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen Øyets sult. Bøkene hennes er oversatt til flere språk.

Forfatterportrett: Morten Krogvold forsidefoto: «jumbo the elephant» ©alamy / The Keasbury-Gordon Photograph Archive

Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | E xil design

En venns påstand om at alle mennesker liker å se ville dyr i fangenskap ble spiren til det som denne boka nå rommer; fortellinger om dyr. Tove Nilsen skriver om barndommens første møter med dyr, som kapusinerapen i naboblokka og skjæra hun temmet, om Nordens ark, en flytende dyrehage som hadde både tigre og samefolk i sin utstilling, og om hvordan Tove selv ble dyttet inn i fangenskap i spiskammerset til magre fru Mogens.

Tove Nilsen skriver fram forholdet mellom mennesket og dyr på utsøkt sanselig vis, hun forsker i den store gleden som oppstår i møte med dyr, med en underliggende fortvilelse over menneskets trang til å underlegge seg andre.

9 7 8 8 2 4 9 5 2 5 5 9 1