Page 1

Lindstrøm. Nord. Omsl.qxp 12.10.17 10.57 Side 1

Om Fra vinterarkivene (2015) «Merethe Lindstrøm vet hva hun gjør. Og hun gjør det godt» ru n e h a l l h e i m, a f t e n p o s t e n , å r e t s b e s t e b ø ke r

De første dagene jeg gikk nordover merket jeg meg tegn langs veien, den tette mosen på en stubbe, en veltet gjerdestolpe eller et fuglekadaver, jeg slapp småstein på bakken etter meg for å huske hvor jeg kom fra, som barna gjør i fortellingene for ikke å gå seg vill i de dype skogene. For hver dag la jeg en pinne i lomma, men det ble aldri riktig, dagene trengte seg sammen, umulig å holde fra hverandre, flere var grå og tunge som natt, mens noen netter holdt meg våken med et eget brennende lys.

m e r e t h e l i n d s t r ø m (f. 1963) debuterte som forfatter i 1983. Siden har hun gitt ut en lang rekke prisbelønte og kritikerroste romaner og novellesamlinger. For romanen Dager i stillhetens historie (2011) mottok hun Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris. I 2015 kom den dypt personlige romanen Fra vinterarkivene. Nord er Lindstrøms niende roman.

Nord

«… en sterk melding fra en forfatter som i usedvanlig grad behersker sine litterære virkemidler. Få forfattere kan som Merethe Lindstrøm vise fram livets skjørhet og smerte i en så rå og finstemt prosa» tu r i d la r s e n , d a g s avi s e n «Romanen har også dei kvalitetane som i mine augo gjer Lindstrøm – ikkje berre til ein av dei viktigaste norske prosaforfattarane her og no – men den viktigaste» me r e t e r ø s vi k g r a n lu n d , d a g o g t i d

Merethe Lindstrøm

Merethe Lindstrøm

No rd

En krig går mot slutten, noen er på vandring, jaget ut av husene, landsbyene, leirene. En ung gutt har kommet unna marsjene og følger kompasset mot nord. Skulderbladene hans er utstikkende, som avkappede vinger. Med seg bærer han andres blikk og definisjoner av hvem han er, sammen med sulten, mangelen, nedverdigelsene. Underveis møter han en annen som også bærer på en hemmelighet. En slags forståelse oppstår mellom de to mens de slår følge gjennom landområder preget av både skjønnhet og ødeleggelser.

«Den nye romanen er ytterligere et skritt mot mesterskap av denne egenartede og hypersensitive forfatteren … Å lese Merethe Lindstrøm, med raskt bankende hjerte siden hun skriver så vanvittig bra, så sant, så nakent og med en slik nerve, blir også å erkjenne sin egen overfladiskhet» ma r i a s c h o t t e n i u s , d a g e n s n yh e t e r ( s ve r i g e )

Nord er en mørk roman hvor det likevel finnes lys, en fortelling med spor etter de fablene som ligger dypt i vår kollektive bevissthet, og som ikke passer for barn.

forfatterportrett: andré løyning omslag: mira køber lindstrøm

forlaget oktober 2017 | isbn: 978-82-495-1853-1

9

7 8 8 2 4 9

5 1 8 5 3 1

«Det er noe nøkternt ved disse enkle beskrivelsene av svært tøffe opplevelser, noe avvæpnende ved den stille, klare prosaen … Fra vinterarkivene er først og fremst en sterk og vakker kjærlighetserklæring» kr i s t i n ve g o , i n f o r mat i o n ( d a n ma r k)

«… autofiksjon like klar, vakker og stille som en vinterdag» o s c a r ro s s i , s ve n s ka d a g b la d e t

forlage t ok t ob e r

roma n | forla g et oktober

Om Dager i stillhetens historie (2011) «Denne bemerkelsesverdige romanen, vinner av Nordisk råds litteraturpris 2012, utforsker temaet stillhet i mange ulike former – et barns lek, en flukt, en løgn, en straff, en løsning – og viser virkningen på dem som lengter etter å bli snakket til … Prosaen er enkel og elegant og åpenbarer et usedvanlig talent» p u b l i s h e r s we e kly ( u s a )


Nord_Merethe Lindstrøm.indd 2

11.10.2017 13.00


Merethe Lindstrøm

nord Roman

forlaget oktober 2017

Nord_Merethe Lindstrøm.indd 3

11.10.2017 13.00


Nord_Merethe Lindstrøm.indd 4

11.10.2017 13.00


Til Mira

Nord_Merethe Lindstrøm.indd 5

11.10.2017 13.00


Nord_Merethe Lindstrøm.indd 6

11.10.2017 13.00


G

utten satt i et tre. Jeg oppdaget ham fordi jeg så opp og ikke ned, jeg snubler av og til når jeg går, trærne hvisker eller vinker mot lyset der oppe, jeg glemmer å se meg for. Gutten i treet var bare et ansikt, resten av ham var et ujevnt land­ skap, noen klesfiller, et par støvler, og knokler trukket med hud. Under treet lå veien, like tom som jordene og åskanten. Ingen kan vite hva han holdt på med der oppe. Ingen bryr seg heller. Jeg er også bare deler av meg selv, bare øyne og ører og bein, eller mindre enn det, alt er vei. Jeg går og går, nordover langs jordene, på stier i skogen, på de brede grusveiene der hunden ville løpt foran meg hvis den kunne. Vinteren er vrengt ut av egnen her nå som av en skitten, brukt fille. Ingenting å se på flere dager, ikke hunden heller. Bare gutten i treet. Han svarte ikke da jeg ropte, satt der og glante. Treet hans var grått, det kunne vært sin egen aske, og kulda hadde gnagd vekk det meste av barken, bare noen få grove flak flasset fortsatt av de største greinene. Gutten strammet grepet rundt stammen, ville ikke komme ned, lot som om han speidet rundt seg. Han burde skjønt at det var dumt å bo i et tre, synlig for hele dalen. Skulle heller holdt seg i skjul nede langs bakken, for fortsatt kommer det fly, kvasse silhuetter mot himmelen, med den tjukke magen og de fulle tarmene som tømmes ut i åssiden. De har revet ned 7

Nord_Merethe Lindstrøm.indd 7

11.10.2017 13.00


trærne gjennom vintermånedene, hele åssiden har revner og flenger etter treffene.

Jeg sparket i grusen og gikk noen skritt, ropte at jeg hadde mat han kunne få, hvis han lurte kunne jeg godt sagt det som det var: noen røtter, en skalk. Men gutten var visst ikke sulten. Til slutt ble jeg lei det tause oppsynet mellom grei­ nene, jeg pisset mot trestammen og så at det rant ned, det ligner ikke piss lenger, det som kommer ut, men tjukk sevje eller pussen fra øyehulene til hunden, som forresten må være borte nå. Treet hadde en munn, et mørkt hull på stør­ relse med neven min, der noe av det rant inn. Jeg fant veien igjen, rytmen den hadde i seg, dro føttene med meg videre. Snudde meg og oppdaget at han hadde klatret ned, at han bøyde seg over skalken jeg hadde lagt fra meg. Og seinere var han bak meg hver gang jeg så. Diltet etter. Akkurat som hunden ofte gjorde, samme skabbete oppsynet.

Nord_Merethe Lindstrøm.indd 8

11.10.2017 13.00


de første dagene jeg gikk nordover merket jeg meg tegn langs veien, den tette mosen på en stubbe, en veltet gjerde­ stolpe eller et fuglekadaver, jeg slapp småstein på bakken etter meg for å huske hvor jeg kom fra, som barna gjør i fortellingene for ikke å gå seg vill i de dype skogene. For hver dag la jeg en pinne i lomma, men det ble aldri riktig, dagene trengte seg sammen, umulig å holde fra hverandre, flere var grå og tunge som natt, mens noen netter holdt meg våken med et eget brennende lys. Før, da jeg sammen med de andre leirfangene ble tvunget ut på de lange marsjene, var det heller ingen forskjell på natt og dag, men jeg husker en dame som kom opp på siden av rekka jeg var del av, hun hadde et tørkle over det hvite håret, et lyseblått forkle og en stor kurv på hver arm, hun smilte og nikket til alle og ingen, gikk så fort at hun raskt dannet fortroppen, lystig som om vi skulle på skogstur. Dagen ble klarere, vaktene ropte fornøyd til henne, plystret og ble plutselig i godt humør, og vi andre rettet oss opp for å henge med, vi også, glemte noen minut­ ter hvem vi var, at vi holdt på å sige sammen som nylagt møkk der på veien, jeg var sikker på at jeg kjente duften av ferskt brød, av pølser og ost; fra et vindu vi marsjerte forbi kom lukta av noe som kanskje lignet kaffe. En sang ble spilt på en fjern tromme, for å få oss i riktig takt, kjentes det som, vi og de elendige føttene våre, det tenkte jeg i hvert fall 9

Nord_Merethe Lindstrøm.indd 9

11.10.2017 13.00


seinere. Men vi skulle selvfølgelig ikke på skogstur, kvinnen fortsatte og fortsatte. Jeg aner ikke hvor hun ble av, med for­ kleet og de to kurvene og lukta av mat, uansett hvor mye vi strevde klarte vi ikke å holde følge med henne.

Nord_Merethe Lindstrøm.indd 10

11.10.2017 13.00


bare gå og gå, hele tiden tre skritt bak. Jeg er aldri sikker på om guttungen er der når jeg snur meg, hørselen er dårlig etter at jeg fikk den knyttneven på det høyre øret av en vakt, jeg glemmer ikke ansiktet hans, han skreik og hylte, mens jeg sto og vaklet og hørte den vakre lave tonen i øregangen, knappen på et akkordeon. Gutten går alltid på den siden av veien som mangler lyd. Han er ikke så liten som jeg trodde, men heller ikke svær, en ussel grein, jeg kunne lagt ham i bakken om jeg trengte. Den møkkete trøya hans er trukket ned over lårene, og piggene på det snaubarberte hodet blir stållysende når sola skinner, men svarte når vi gjemmer oss under en busk for regnet. Han kikker på meg da. Jeg vet hva jeg er nå, hvis jeg går forbi vinduene i et forlatt hus­­kjenner jeg ikke igjen det gjenferdet jeg heller, jeg må stoppe og se. Skuldrene til en mager geit, beinete gammelmannsfingre. Bare noen dager siden jeg fylte år, her på veien. Sytten, det var samme dag jeg fant gutten.

Jeg vet ikke hvor gammel han er, når jeg tenker på det nå ligner han også et magert beist, kanskje noen år yngre enn meg, jeg skulle vært yngre enn det her, det skinner i meg et sted, det unge, men ikke i lemmene mine, ikke i tankene lenger heller. Gutten sover med en stein i munnen, jeg tror 11

Nord_Merethe Lindstrøm.indd 11

11.10.2017 13.00


han er sulten, jeg sier du burde ikke ha stein i munnen når du sover. Du kan sette den i halsen. Han får en fold i pan­ nen når han tenker, ingen fare, han sier at han sover ikke så tungt. Det tynne fjeset hans sluker den steinen som en grå tunge. Snart kommer vi til å være der det lukker seg og alt vokser tettere, jeg liker skogen som holder rundt noe, trærne vokter innsiden, og det er stille. Han snakker forres­ ten ikke mye, gutten, han sparer stemmebåndene. Men jeg har sett folk miste stemmen uten å si et ord. Han er inntør­ ket, mager, om morgenen når jeg våkner er jeg sikker på at han har tørket inn om natta, virvlet opp og blåst bort, eller kanskje jeg inhalerte ham uten å vite det, han legger seg i meg sånn som støvet på veien gjør. Da blir jeg ikke kvitt ham. Gutten kommer alltid til å krible i luftrøret når jeg trekker pusten. Men jeg våkner, og han er her fortsatt.

Nord_Merethe Lindstrøm.indd 12

11.10.2017 13.00


kanskje gutten kommer fra en av landsbyene lenger øst, kanskje ikke, men han snakker som de gjør der. Flyk­ tet sikkert han også, nå som krigen nesten er slutt og fri­ gjørerne banker på dører, befrir folk fra husene og land­ områdene deres. Noen sier de har tenkt å bli, soldatene som kommer enda lenger østfra, at de plukker seg land, pluk­ ker seg elver og hus og jenter. Ikke rart gutten har kommet seg vekk. En dag har han bare gått, han har gått så langt han orket og så satt seg i et tre. Hvor skal du, spør han. Jeg svarer nordover. Han sier hvorfor nord, som om det er noe spørsmål, det er hjemme, sier jeg. Jeg kan se at han ikke skjønner, eller kanskje bare ikke husker at det finnes noe hjemme, ikke noe sør, nord, øst eller vest heller, men hvordan vet du hvor det er, sier han, sperrer opp øynene, og hele ansiktet spør. Jeg holder fram kompasset, det funkler, skinner i sola, og øynene hans blir enda større, men han sier ikke noe. Så hvor har han tenkt seg? Gutten trekker på skuldrene, den lange halsen stikker ut av hullet i trøya, en grå renne med en ujevn bord av skitt.

Han holder blikket på meg, på kompasset, på ryggen min som ikke er helt som noe han har sett før, men ikke så van­ skapt at han vil se vekk. Første gang man ser den tror man 13

Nord_Merethe Lindstrøm.indd 13

11.10.2017 13.00


det er som med en hump i veien, at man kanskje kan stryke den ut med blikket, forenkle, reparere. Jeg kan ikke for at andre kikker eller glor, kanskje de ikke kan noe for det, de heller. Jeg bærer den ryggen, eller den bærer meg. Jeg bøyer meg og klør meg på kneet for at han skal få tid til å glane ferdig. Så spør jeg om han kan ha sett en hund i traktene, en hund, la oss si en brungrå, stygg bastard. Han rister på hodet nå, hodet på den tynne halsen.

Jeg tenker på hunden, jeg har ikke sett den på lenge, det betyr sikkert at den er borte. Men den kan ha fulgt etter meg, hunder kan finne dem de vil finne, de løper til de seg­ ner, og når de har hvilt løper de igjen. Hundens ansikt, øynene når den ventet. Jeg vet hva den sa. Vi har forlatt veien en stund og tråkker rundt i en gjørmete, grunn pytt, det er en dal her, skogen har skjøvet de lave åsene unna, og på den andre siden, der skogen åpner seg, er det sletter og enger. Men så lenge vi er inne mellom trærne er vi tryg­ gere, greinene holder rundt oss, i armhulene gjemmer det seg ekorn og feite ugler, og i mørket er stjernene metallspon på himmelen, de river hull i natta, lager tunneler som lyser. Enda et stykke med revet tøy, det er alt natta er. Gutten slår floke mens han går, han fryser fordi han bare har det tynne laget med hud mellom utsiden og innsiden, mageskinnet hans er glatt som papir. Han skulle hatt mer som holdt ham sammen, som passet på innvollene, noe tjukkere enn hud, sterkere og seigere. Han spør ikke hvorfor jeg snur meg og ser mot veien bak oss, etter noen dager stirrer han ikke så mye på skulderbla­ dene mine heller, kikker oftere på merket risset inn i huden, det jeg fikk før marsjene, et arr nå, han ser når han tror jeg ikke ser, og når jeg tar ham i det, ser han vekk. Tatovøren 14

Nord_Merethe Lindstrøm.indd 14

11.10.2017 13.00


hadde hastverk og gjorde feil, tallene la seg for tett og dan­ net et tre, eller kanskje følte han bare for å lage noe pent. Kanskje han var lei av radene med tall, smerten i ansiktene foran ham i inngangen til oppsamlingsleirene, lenge før vi ble jaget ut som bølinger med kveg. Jeg kom meg vekk fra marsjene, jeg falt da jeg ikke skulle falle. De klarte seg ikke de som falt, gikk i oppløsning der de lå. Jeg klarte meg, det er sant. Jeg kan fortelle gutten hvis han spør. Den bleike, harde jorda glitret under meg, og mens jeg falt kjentes det ikke som å falle, men heller som å løpe, som om jeg hadde beina under meg og løp, strakte dem ut den tiden det tok før jeg nådde bakken, som om jeg løp den veien. Kroppen min hadde en stemme, en myk stemme som sang og falt, mens det var jorda som jamret eller skreik.

Nord_Merethe Lindstrøm.indd 15

11.10.2017 13.00


jeg hadde ikke vært den eneste som falt etter ukene på veien, da vi var en sverm, en svart sverm i bevegelse. Kom­ mandanten gikk fram for å rope en mismodig ordre, ingen trodde på den lenger. Noen stavret seg kanskje på beina, andre lå med ansiktet mot jorda, lå igjen som om de hadde sovnet, der kunne de bli, sette rot som de forvridde stilkene de var blitt. Han som hadde ropt tok våpenet sitt og begynte å lade, han må ha fortet seg til nestemann, for det kom enda et skudd. Jeg kunne høre at han kom nærmere, skrittene mens han gikk rundt og skjøt, noen ropte lavt, andre hadde sunket sammen og lignet mest en soppvekst i grøftekanten, eller sto til og med på føttene, men med bøyde knær, som om de skulle til å sette seg, de ble et bord eller en stol som foldes i hengslene. Eller bøker, de lukket seg en etter en. Jeg ventet da. Det var ingen tanker igjen, det er ingen tanker mens du venter. Jeg må ha truffet bakken, drønnet jeg hørte var ikke fra våpenet, men noe annet, jeg så jord og splinter av det som ble smadret på den andre siden av dalen. Det ble stille rundt meg. Jeg var alene da jeg våknet, ingen å se, de levende var borte, alle sammen.

Kanskje det gikk noen timer, jeg åpnet øynene, mer følelsen av lys enn lys, at det var like skinnende i meg som utenfor, 16

Nord_Merethe Lindstrøm.indd 16

11.10.2017 13.00


at det vibrerte bak netthinnen. Over meg hadde himmelen sunket ned og hang der, et avfarget laken, ingen ly å få, et mørke på kanten av verden, trærne strakte seg rundt meg. Jeg hadde tid til å tenke da, for i øyeblikkene etter at jeg falt kunne jeg fremdeles kjenne fallet som om jeg ikke hadde truffet bakken ennå. Og etterpå, at jeg lå, merket at timene forandret dagen, kunne se meg selv løpe, huske at jeg hadde hatt krefter jeg også en gang. Jeg hadde vært en guttunge som ofte løp, ned en gate, over et jorde. Jeg stirret rett opp i flikene av himmelen, bakken var kald, det kunne komme snø nå. Kroppen, det som var igjen etter ukene på marsj, hadde ingen annen følelse, det var derfor det kjentes som jeg fremdeles var i lufta, at jeg svevde, jeg tenkte på hvorfor jeg hadde løpt den gangen for lenge siden, det var ingenting å rekke, bare gatene som alle var langt borte nå.

Støvlene som sto foran meg. De kunne stått der alene, ikke del av noe, ikke tredd på noen, ikke et menneske i hvert fall, to slitte støvler med en fjær festet til læret. Et sted fol­ det den seg ut, lyden av en trompet, kanskje i meg eller til og med under bakken, gjennomtrengende og klar. Lyden åpnet ørene, fikk huden til å sitre. Uansett hva de ukjente støvlene ville, var det alltid en fast rekke prosedyrer å velge mellom, nøyaktige protokoller. Jeg ventet på kommandoen: Å, kom deg opp, møkk av et rasshøl, få de likbeina opp å gå ellers skal jeg smadre øyet inn i skallen på deg. Eller: han her har finner og sjangler som en imbesil, kan ikke brukes til noe, men kanskje han vil glede lasarettlegen, han samler på de defekte. To ansikter i den svarte rammen, ingen av dem sa noe. Natta hadde glidd på plass med kulissene sine, trærne høy­ ere, ansiktene nærmere. Støvlene var fremdeles plassert foran meg, og ved siden av dem en kolbe støtt ned i jorda, 17

Nord_Merethe Lindstrøm.indd 17

11.10.2017 13.00


den fortsatte ut i en sylinder, selve løpet på en rifle. I den andre enden ventet nok en kule. Jeg lukket ikke øynene, ikke nå som jeg hadde åpnet dem, ingenting skilte likevel mørke fra mørke, bare en tynn hinne, en løs vegg i et av de sjel­ løse husene langs veien. Jeg hadde sluttet å vente. Uten tan­ ker var det ingen tid, jeg fløt, ble løftet opp over bakken, slengt på et hardt tregulv. De dekket meg med frakken til en av de andre, mindre heldige, øynene gled igjen mens kjerra begynte å bevege seg. Ved siden av meg lå det noe som ble dunket mot treflisene når kjerrehjulene traff ujevnheter i underlaget, det hadde øyne og kikket visst rundt seg, rullet igjen, fram og tilbake, fram og tilbake, lette etter en kropp å være del av. Kanskje var det likevel bare en rund stein, et kålhode, og så var vi framme.

Nord_Merethe Lindstrøm.indd 18

11.10.2017 13.00

Merethe Lindstrøm – Nord  
Merethe Lindstrøm – Nord  

Bla i boka. Leseprøve på Merethe Lindstrøms roman "Nord".

Advertisement