Agnar Lirhus - Nå hogger de

Page 1

f o r l ag e t o k to b e r

Agnar Lirhus

NÃ… HOGGER DE roman



agnar lirhus

NĂĽ hogger de Roman

forlaget oktober 2020

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 3

02.07.2020 12:17


I golf pĂĽ torpum gĂĽrd

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 5

02.07.2020 12:17


Det var et slit. Han tråkket opp de siste meterne, sub­ bet over mosen, opp til utkikken, så dem, i øynene, han så dem, og grep tak i furugreina, forskrekket over høyden, som vanlig, og ør og rar av den lave, flate sjøen der nede. De siklet i ørene. Barken sved i nevene. Han hang der, så lang han var, mens tre­ kronene duvet under ham – det var rett ned. De sugde i øynene også, sånn var det noen ganger, det måtte ikke være uvær. Han blunket fort, ville ikke være redd. Jon hadde vært rød i ansiktet. Hva glor du på, Knut? Det var lett for Jon å si. Knut-ditt og Knutdatt, som om det var han, at han, Knut, var sånn. Nei, det var ikke noe å tenke på. Ikke bry deg, Knut, dette er for ­komplisert for deg. Disen klatret i lufta over vannet. Blåfjellene over fjorden var blå, blågrå, blå og grønne. Glennen var en mørk stripe i skogen. Hytta var en brun ­firkant. Han tenkte to ting. Én: Jeg må dra. To: Jeg må bli. Bli usynlig, kanskje? Det er ikke din jobb å dra, sa spurven.

7

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 7

02.07.2020 12:17


Og hvor skulle han dratt? Det var en by her, i enden av veien. Man kjørte ut under smijernsporten ved vil­ laen, inn på asfalten, som glitret sort når det hadde regnet. Han hadde vært på noen kontorer sammen med Sofia og bonden. Vi skal passe på deg. Du er trygg hos oss. Sånne ting hadde bonden sagt da han flyttet tilbake. Om ettermiddagene hadde bonden tatt seg god tid, snakket og fortalt og spurt, hørt hvordan arbeidet gikk, om han fikk orden på vaskeren, bon­ den hadde ikke bare glefset i seg maten og gått for å sove middagsluren sin, sånn som han gjorde nå. Men Sofia var fortsatt snill. Sofia pekte fortsatt på kinnet sitt og ba om en kos mens hun smilte med store ten­ ner. Jon kunne han ikke tenke på, ikke som mer enn Jon, for Jon hatet å være noe mer for ham. Men var Jon en løgner? Prøvde Jon å lure foreldrene sine, sånn som bonden hadde ropt over middagsbordet, mens restene av laks, poteter, rømme og dill størknet på tallerkenene? Nei. Nei, han trodde ikke det. For Jon hadde jo fortalt bonden og Sofia om planene før, men da hadde de ikke villet høre etter. Det var ikke løg­ ner som hadde fått det til å suse sånn i ørene hans under middagen, og heller ikke ordene i seg selv. Men plutselig virket planene som mer enn planer. Skulle ordene til Jon bli til noe mer enn ord? Han tenkte på tegningene. Papirarkene var store og hvite, med mørke kruseduller på. Det var tegningene som hadde skremt bonden, og ham også, det at ordene hadde blitt en ting, selv om tegningene også på en måte var ord, for det var jo ikke meningen at tegninger skulle være noe mer enn tegninger. Men hvis tegningene 8

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 8

02.07.2020 12:17


forandret seg, da var de jo noe annet, ikke bare teg­ ninger, men noe større. Det var sikkert bare tull, enda en av de dumme tingene Jon og bonden kranglet om. Han tenkte to ting, hele tiden, to ting summet i ørene hans. Jeg må dra. Jeg må bli. Byen kunne han i hvert fall ikke dra til. I byen hadde Sofia og bonden snakket med leger, og legene hadde skrevet ut lapper, som han hadde u ­ ndertegnet med det rare navnet sitt: Knut Hovin. Igjen og igjen hadde han skrevet de teite bokstavene, det var alt de forventet. Men bodde det virkelig virkelige i byen? Når de satte seg i bilen og kjørte opp grusveien, mel­ lom jordene, forbi lagerbygningen, låven og v­ illaen, og hilste til Jon, kanskje, i kjøkkenvinduet med adventsstjerna som aldri ble tatt ned, og bilen gled ut på asfaltveien, da ble han et skall bare, en bil i bilen, uten en eneste tanke inni. Jeg må dra, jeg må bli. Men skal jeg ikke si noe? spurte han spurven. Absolutt ikke, sa spurven. Ikke finn på å si noe. Han trakk kroppen inn fra stupet. Det verket i armene. Også armer kunne vel ryke? Løse seg opp, bare? Han lente ryggen mot furustammen. For et sug! Lufta siklet og hvisket og pep, og sang litt også. Grå­ spurven flakset ut av buskaset og virret en runde i lufta, før den dumpet ned på furugreina og ristet frekt på halestjerten. Men Jon pekte jo på meg? sa han. Til og med Knut forstår at det ikke går lenger. 9

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 9

02.07.2020 12:17


Knut, det var navnet hans det, men det var ikke det Jon pleide å bruke. Idiot-Knut, ropte han da de var små og han og guttene lette etter ham på gården. Knut Hovin, han som bor her, sånn snakket Jon nå, som om det han pratet om, var en slags dum greie som kunne pakkes i en pappeske og kjøres vekk i en bil. De sorte øynene til spurven lignet glassperler. Han hadde alltid likt sort, likt det og fryktet det, sånn som han alltid hadde likt natta, og fryktet den samtidig. Sofia trodde nok han sov mesteparten av natta, men det var han ikke sikker på at han gjorde. Ofte følte han at han hadde vært mer våken om natta enn om dagen. Tror du jeg liker fisk? spurte spurven. Nei. Selvfølgelig gjør jeg det! Kan du fange fisk? Jeg sa bare at jeg liker det. Han trakk trøya ut fra magen. De silkeblanke trå­ dene var glatte som drømmer. Eventyrsømmer! Det var ingenting annet enn hull mellom trådene, hull og korn og bobler. Synes du trøya mi er stygg? spurte han spurven. Du pleide å ha fantasi, svarte den. Den som har fantasi, vet at ingenting er stygt. Og bare så du vet det, Jon kommer ikke til å gi seg! Spurven kunne ikke smile på grunn av nebbet. Jeg er ikke redd, sa han. Det har jeg aldri vært. Redd for hva? spurte spurven. Bare redd. Du må være redd for noe. Man går ikke bare rundt og er redd.

10

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 10

02.07.2020 12:17


Noen, så. Man kan bare være glad. Man må ikke være glad for noe. Fugler må det. Vi er glade for at vi synger. Så du stjernene i natt? Han hadde sett stjernene, sent på natta. Ja, for han var våken da? Han kjente fremdeles gresset mellom tærne. Han hadde vagget gjennom mosen, som var tørr og spretten og brummet under føttene. Stjernene hadde stirret på ham, myriader av øyne. Stjernene løser seg opp, sa spurven. Stjernene blir et lysende mel. Størrelse mister all betydning. Det er ikke forskjell på det aller største og det aller minste. Det var sant. Han hadde strømmet inn i det lysende melet. Det er ikke noe sentrum, fortsatte spurven. Noen tror det, de tror jorda har et sentrum. De tror hjer­ nen er sentrum i dem. Og jorda er sentrum i u ­ niverset. Hvorfor det? Sentrum finnes ikke, det bare ser sånn ut, alt er oppløst, den eneste bevegelsen er vekk. Eller ingen bevegelse, mumlet han. Da alt – alt! – var samlet i et atoms størrelse, kunne noen se i den intense, dirrende varmen der inne? Og hvis noen så – så de opp på himler som denne? I en sfære, der den første omslutter den andre, sa han. Hva? Jeg kan se det for meg, men ikke forklare det. Tror du noen så? Jeg tror ikke noen så, sa han. Jo. Noen så. Ikke med øyne. Men noen så, sa spurven.

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 11

02.07.2020 12:17


Stien løftet ham ned, alt løftet hverandre, ingenting var tungt, men ikke lett heller. Det raslet og sugde under føttene. Mellom trærne var det bobler av kveld. Han løp ikke, de trakk ham fremover i passe tempo, forbi en stamme, et blad, en grein. Badekaret ved strømgjerdet var tomt for vann. Det var brune rust­ render i emaljen, og tørre barnåler i en smal stripe på bunnen. Mønstret minnet ham om noe. Et skjelett, kanskje, en hvit ryggrad fra en fugl eller fisk i fjæra. Gjerdet rundt gressteigen til Eilertsen tikket av strøm. De hvite kuene hadde glidd inn i hverandre, som skyer på flukt over havet. Hvem hadde kua fått navnet MacArthur av? De hadde diskutert hvem som hadde gitt henne navnet. Mor mente det var han, mens han mente det var mor. Du leste om MacArthur i en bok, hadde hun sagt. Der fant du navnet. Kua hadde vral­ tet rundt i glennen. I gresset lå det tørre ruker etter henne, og skinnet hennes støvet når han klappet på det. Hun hadde blåst i nesa. Han skjønte alltid hva hun mente, på en måte i hvert fall. Tørst. Kald. Redd. Hun likte ikke uvær, hun heller, likte det ikke, og likte det, som han. Når det blåste opp og skyene drev inn

12

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 12

02.07.2020 12:17


fra storhavet, når regnet hamret over skogen og bla­ dene og dyrene, da hadde MacArthur gjemt seg bak utedoen, ikke for å spise friskt gress, hun bare lå der, under furugreinene, og skalv helt rolig. I skogbrynet danset trehuska i lange tau. Barn fløy forbi, ikke bare Jon, men lille Jacob også, flere tider i ett i tankene hans. Far og sønn, sønn og far, og ­bonden som far og bestefar. Latter. Bein som sparket. Bonden pleide å være spretten sammen med Jacob, men sammen med Jon hadde han vært sur og sint og gretten, for det meste. Bonden var gladere når han disset Jacob, enn han hadde vært når han disset søn­ nen sin, lille Jon, og Sofia kom ut på verandaen og ropte til dem. Knut kunne ikke gå forbi huska uten å huske – det hadde han sagt til Sofia en gang, og hun hadde jo ledd, men ikke på ordentlig. Jacob lo så han hostet i huska. Jacob prøvde å reise seg i full fart, men da var bonden rask til å stoppe ham. ­Bonden da han var yngre, med sort skjegg, han trev Jon ut av huska, dro ham over betongdekket, og lempet guttungen inn døra. Den sorte bilen til Jon sto fortsatt foran huset. Den lignet på en bille med grønt skinn, en sånn som lurer under rødbrune blader om høsten, hårgullbasse, kalte Sofia dem. Sola blinket i stuevinduene over verandaen. Huset stirret på sjøen. Det var hodet til en kjempe som sto med føttene helt innerst i jorda. Kroppen fikk form av mønstrene i jordsmonnet, fargene han så når han ryddet stein: sort matjord, gul sandjord, blå leire – uansett hvor og hvordan han bevegde seg, bevegde han seg gjennom et slags liv. Eller en slags 13

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 13

02.07.2020 12:17


død. Det viktigste var at det ikke var forskjell mellom dem. Det visste han nå. Den mosegrodde tak­­steinen, full av løv og barnåler, var tynt hår. Stuevinduene en blank panne. Vinduene i første etasje, var de øyne? Inngangsdøra var nese i hvert fall. Men det viktigste, uansett hvordan han snudde og vendte på det, var at huset så på sjøen. Det interesserte seg for sjøen. Det var ingenting annet enn sjøen huset brydde seg om. Vinduene bak fikk ikke med seg noen ting. Han gikk inn i entreen og sparket av seg skoene. Flisene var kjølige. Han gikk fort opp i stua. Der er du jo, Knut! Sofia hadde Jacob på armen. Guttungen ristet på rangla, med berlinerbolle rundt truten. Rangla ringlet i ørene hans. Bonden satt i sofaen. Jon satt i lenestolen, rett i ryg­ gen, øyet var fanget i det røde merket i ­ansiktet hans. Sånn var det: Hvis Knut kunne ha dratt, da skulle han ha dratt. Men var det opp til ham? Ikke skap deg, hadde Jon sagt til faren sin under middagen: Du har visst om planene lenge, ingen har gått bak ryggen din. Jon hadde skjøvet vekk kjeler og tallerkener og lagt de enorme arkene over bordet. Det eneste Knut kjente igjen, var sjøen, den var tegnet med blå bly­ ant, han kjente igjen strandlinja, hvordan den buktet og snodde seg nedenfor gården og skogen og hytta: fiskeodden i sør, den krappe svingen i nord, hvor hes­ teenga sluttet og landet trakk østover. Det sto tall og koder og ord på arkene. Nederst var det en snirk­ lete underskrift som Jon var veldig stolt av. Oona Fonn er en av de største golfarkitektene i hele verden. Det var flere tider i papiret. Det kunne flake seg opp, 14

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 14

02.07.2020 12:17


hadde han merket, og under lå det et bilde av sko­ gen og gården og stranda, med blyantkruseduller, en rygg av trær ­reiste seg mot utkikken og ble en slags hals, med furua på toppen, og hytta nedenfor, det lille ­rektangelet i lysningen. Stien, eller gårdsveien som det en gang hadde vært, snirklet seg gjennom sko­ gen fra hytta, forbi huska, til kårboligen: huset stirret tomt utover ­blåblyantsjøen – det brydde seg bare om havet. Her begynte jordene, og gårdsveien gjorde en sving før den fortsatte nordøstover, men ikke som sti lenger, nei, som en ordentlig grusvei som støvet gult i den varme sommeren. Veien skrådde inn i landskapet, vekk fra sjøen, opp mellom jordene: høstjordet og de andre jordene, den løftet seg opp den slake bakken fra stranda, vekk fra sjøen, inn i landet, med låven på venstre side og lageret på høyre. Og så vannings­ dammen, da, og jordbærjordene bak lageret, langs­ med steingjerdet og trærne som fulgte asfaltveien, der den strøk forbi eiendommen. På andre siden, vis-à-vis låven, lå villaen og rammet inn tunet, med ryggen til asfaltveien, eller kommuneveien, eller hva veien nå het. Han hadde stirret på papirene, men alt han hadde sett var tegningene under, mellom, innenfor, som en fugl som svevde over landskapet og tok inn alt på en gang: Nord for j­ ordene lå hesteenga, under radiomas­ tene som trakk stemmer og musikk ned fra himme­ len, og stein­gjerdene var en slags sømmer gjennom det hele. Nedenfor det lille skogholtet ved heste­ enga lå reserve­dammen, som knapt noen husket å tenke på lenger. Ingenting av dette var på golftegnin­ gene. Golftegningene var former og bølger og kurver. 15

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 15

02.07.2020 12:17


Golftegningene var nye hus der hvor det var jorder og skog i dag, klubbhus, resepsjon, varmestue: Nye fla­ ter og voller der hvor skogen sto høy, det visste han jo, hvor høy skogen var, med alle maurene, meite­ markene, grønngullbillene (hårgullbassene), rådyrene, harene, revene, sneglene. Det er jo ikke ­nødvendigvis akkurat sånn her det skal bli, hadde Jon sagt. Planene er ikke spik­ret, dette er bare et utkast, men hvis dere vil være med og påvirke, er tidspunktet nå. Jon hadde ikke sett på ham da han sa det. Det han mente var: Hvis bonden ville være med og påvirke. Og: Hvis Sofia ville være med og påvirke. Tegningene hadde føltes som en vei. Når han så på tegningene, ble han lukket inne i en bil som kjørte av sted med ham. Han gled over gårdsveien, mellom låven og lageret, forbi villaen, ut gjennom porten av smijern, hvor det sto Torpum i slitte bokstaver, ut på asfaltveien som glit­ ret når det hadde regnet. Bilen kjørte forbi jordene til Eilertsen, Bakke og Gabrielsen, videre forbi vanlige hus og hager, treklynger, parker, skoler, buss-stopp, mopeder, sykler, mennesker, hunder, katter, barn og andre biler, og alt var hvitt, hvitt som papir, hvitt som det hvite som lyser så hvitt, hvitt som butikker fulle av ting, ting uten rot, han forsto ikke tingene, de snak­ ket ikke til ham. I begynnelsen hadde bonden og Sofia tatt ham med til butikken når de skulle handle, eller bare til byen en tur, for å lufte seg litt, som de sa, men han ble ikke med inn for å handle, hvis han slapp, men særlig bonden insisterte, du skal få godteri, sa han, men da må du bli med inn og velge det selv. Han hadde ikke hatt noe valg. Han gikk ut av bilen, han 16

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 16

02.07.2020 12:17


lukket ikke øynene, det kunne han ikke, men han luk­ ket tankene, og strente bort til godterihylla, tok noe, samme hva, og la det i kurven. Han holdt godt fast i kurven mens bonden fant resten av det de skulle ha, og hele tiden ventet han på at noen skulle slå kloa i ham, noen fra de hvite rommene, noen i hvite kit­ ler, at de skulle gripe tak i ham og ta ham med, og så var det slutt, så var han borte for godt, så skulle han ikke høre ­tankene sine igjen, sånn som det hadde vært mens han bodde der, en tid uten tanker. Bonden og Jon så ikke på hverandre. Det dirret mellom dem, striper mellom øynene. Alltid k ­ onflikten. Aldri ferdig. Sofia ga Jacob til bonden og gikk på kjøkkenet. Babba. Guttungen veivet rangla mot Knut. Smilte med hvite tenner. Bonden trakk hodet unna, for ikke å bli truffet av den ringlende greia. Den hadde mange farger. Babba. Jacob ristet enda villere. Ikke babba. Stemmen til Jon var spiss. Knut. Knut er ikke babbaen din. Jon rettet på dressjakka og trakk ut ermene på hvitskjorta. Sofia kom med dosetten. Ikke mer unnasluntring, er du snill. Skulle han svare på det? Han sa ingenting. Sofia ris­ tet på boksen og smilte lurt. Pillene klirret. Bonden og Jon så vekk, som om de ikke kunne forestille seg noe mer forferdelig enn pillene, det kunne de i hvert fall være enige om. Han gapte som en fugleunge. Pillene traff tunga. Han sugde kaffen inn mellom l­eppene og svelget, pillene dunket og skrapte mot innsiden av … Han visste ikke helt. Når han tenkte der, så var det 17

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 17

02.07.2020 12:17


ikke kroppen han var inne i, men en sfære med helt andre himler, ikke magen, men en annen verden, og han tenkte den verdenens tanker. Det var ikke store gress-sletter, ikke skoger med bøk og gran eller skyer som rullet over himmelen: han var skyene og rullet av sted, han var gresset og tittet opp i lyset, strakte seg uten å vite at han strakte seg, etter lyset, og satte blomst hvis han rakk, før en snute luktet seg frem til ham, og en munn jafset ham i seg, og så var det i gang igjen: Han hadde havnet i en annen sfære hvor han tenkte på en annen og ny måte igjen, med helt andre regler. Der er det berlinerboller. Sofia pekte. Og der er det en kransekake jeg hadde liggende. Knut gikk bort til bordet. Det var bare én berliner­ bolle igjen, men kransekaka var fortsatt spiss i top­ pen. Han løftet av den øverste ringen på kransekaka og plukket av nåla med norsk flagg. Det hadde holdt lenge med berlinerboller, sa Jon. Jeg hadde den i fryseren, sa Sofia. Og Knut er så glad i kransekake. Jon nikket med stramme lepper. Bonden sa ikke noe, løftet bare armene til Jacob opp og ned. Arkene lå på stuebordet fremdeles, tegningene Jon hadde dratt frem midt under middagen, sorte blyantstreker, stip­lede områder, striper, kryss, masse merkelige ord. Nydelig, hmf, kake. Han gomlet mens han pratet. Det var ikke pent. Bare ta, sa Sofia. Men pass deg for nåla! sa bonden. Han så ikke opp, men man kunne se at han smilte. 18

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 18

02.07.2020 12:17


Leppene til Jon ble myke. Han smilte lurt. Det er sant, ja! Knut sluttet å tygge. Han lyttet både innenfor og utenfor ørene. Var det noe han burde huske? Noe de hadde snakket om, som han hadde gjort? Hadde han spist nåler? Han husket, eller ikke-husket, stua var full av gjester, han plukket ned stigen fra veggen og satte den langs veggen på baksiden av huset. Det var vinter, en halvmeter puddersnø på jordene, hvite dyner lyste i måneskinnet bak huset da han klatret inn vinduet til soverommet. Det lå pelser og kåper på senga, de oppbevarte klærne der når de hadde gjes­ ter, for entreen ble så full. Han hadde funnet lomme­ bøker og bil­nøkler i lommene, ikke fordi han ville, han bare gjorde det, noe hadde gjort det i ham, han hadde gravd ned alt sammen i en lun snøhaug. Hadde han vært et lite ekorn? De hadde visst vurdert å gi ham vekk etterpå – sende ham vekk. Det kan ikke ­fortsette, hadde bonden sagt, mer til Sofia enn ham. Jon gjorde lekser på kjøkkenet, lot som om han gjorde lekser, mens ørene hans flagret rundt i stua. Hvis du stjeler igjen, må du bo et annet sted. Han hadde prøvd å forklare at han ikke hadde stjålet, han var ikke en tyv, en tyv var ikke noe. Det var som liv og død, bare ord, en del av alt som finnes. Bonden og Jon fniste av det med nåla. Knut ­pirket forsiktig borti flagget på tallerkenen. Det minnet om et blad. Nåla om en sag. I en rask bevegelse ­trykket han den tvers gjennom hånda. Uten å kjenne noe. Tenkte han. Nåla fristet ham. Den var så blank. Gi dere, sa Sofia. 19

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 19

02.07.2020 12:17


Det må jo være lov å tulle bitte litt, sa bonden. Synes du ikke, Knut? Kransekaka vokste i munnen hans. Han fikk nesten ikke puste. Tull. Hrmf. Tull i vei! Tull i vei, babba, sa Jon til bonden. Når stemningen var sånn, kunne de snakke. Når det var en annen de snakket om. Når de ikke trengte å snakke om hver­ andre eller seg selv. De hostet nedover, lot som om de hostet, for det måtte ikke være latter som rullet ut av dem. Nei, nå holder det, sa Sofia. Det holder nå. Bonden kvalte latteren, tygde den godt og svelget. Tankefull begynte han å veive hendene til Jacob rundt og rundt, tjoff, tjoff, tjoff. Øynene hans ble mørke igjen. Trøye med krage og hvite sko, kan du se det for deg? Bonden snakket til Sofia. Og de idiotiske små bilene, hva heter de igjen? Han snudde seg mot Jon. Caddier, er det det? Caddier bærer køllene, sa Jon. Det er sant, utbrøt bonden. Tjener må man ha! La det ligge, sa Sofia. Men bonden fortsatte: Spis de rike. Har du hørt det uttrykket, Jon? Kall meg gammeldags. Men jordbær smaker bedre! Knut slikket seg på leppene. Hadde han spist nåler? Det var et hull under tunga, eller i leppa, et slags rør mellom hullene, en avskygning av noe mørkt, hvor blodet fosset i strie strømmer. Spyttet bruste i m ­ unnen. Han tygde kransekake, men noe kom opp gjennom halsen, han tygde godt og svelget, han måtte være streng med kroppen sin.

20

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 20

02.07.2020 12:17


Du har visst det lenge, sa Jon til bonden. Du vet hva jeg prøver å få til. Bonden sa: Men har jeg bedt om det? Har jeg noen gang bedt om det her? Om noen år er vi konkurs, sa Jon. Da er det for sent med forandringer. Gården går som aldri før! Bonden var rød under det grå skjegget. Jaså? Jon så på Sofia. Gården går som aldri før, mamma? Var det nåla han smakte i munnen? Den flate jern­ smaken, var det nåla eller blodet? Sofia trippet med føttene mens hun stirret i gulvet. Jacob var det ingen som brydde seg om lenger, ingen så på ham, ingen sa dædæ, eller smattet med tunga, eller kvitret nokenokenoke, de så inn i seg selv og hardt på hverandre samtidig, i sylskarpe streker. Går gården som aldri før? spurte Jon igjen. Vi lar det ligge, sa Sofia fort og lett. Det er en redningsplan, sa Jon. En redningsplan. Golf er redningen.

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 21

02.07.2020 12:17


agnar lirhus Nü hogger de Forlaget Oktober as, Oslo 2020 Omslagsdesign: Johanne Hjorthol Satt med Sabon 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g. Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2020 Første opplag, 2020 isbn: 978-82-495-2267-5 www.oktober.no

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 235

02.07.2020 12:17


Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 236

02.07.2020 12:17


av agnar lirhus Skogen er grønn. Roman, 2005 Til øya. Roman, 2006 Mount Tupelo. Roman, 2009 Affektlære. Roman, 2010 Oss. Dikt, 2011 Historien om oss. Roman, 2013 Hva var det hun sa? Dikt, 2014 Liten kokebok. Roman, 2016 Gutten og det glødende treet. Bildebok, 2017 Ellers er jeg ikke noe menneske. Ungdomsroman, 2018

Na hogger de_Agnar Lirhus.indd 237

02.07.2020 12:17