Karl Ove Knausgård - Morgenstjernen

ISBN: 978-82-495-2153-1

9 788249 521531

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er en av de aller frem­ ste skjønnlitterære forfatterne i vår tid. Bøkene hans er utgitt på 36 språk, og han er tildelt en rekke store litterære priser, blant annet den tyske avisen Die Welts litteraturpris, den italienske Malaparte­prisen, Wall Street Journal’s Innovator Award for Literature, Sunday Times Award for Literary Excellence, Austrian State Prize for European Literature og Svenska Aka­ demiens nordiske pris.

Kunstverk: Mamma Andersson Bokperm: Landskap ii / Landscape ii, 2007 (utsnitt) Smussomslag: Dog Days, 2011 (utsnitt) Omslagsdesign: Greger Ulf Nilson (collage)

Om året (2018) «Knausgård har satt sammen denne levende encyklo­ pedien til datteren sin med en kraftfull og desperat kjærlighet – som en måte å forankre henne i verden på og feste henne til den … Forelsk deg i verden, for­maner han, forbli følsom ovenfor den, bli værende i den.» parul seghal,The New York Times

Min kamp (2009– 2011) «Vår tids mest spennende litterære prosjekt ... Han er det moderne livets skriftefar ... Han har revet ned grens­ ene til det som vanligvis forties, moralens grenser, og skapt et totalitært livskunstverk.»

Der Spiegel

En tid for alt (2004) «Fascinerende, svært begavet og teknisk briljant fortelle­ kunst. Og selvfølgelig: så målbevisst vidløftig at selv dét blir en kvalitet.» søren vinterberg, Politiken

En kveld sent i august dukker det opp en enorm stjerne på himmelen. Ingen vet sikkert hva slags fenomen det er. Samtidig begynner merkelige ting å hende i utkanten av menneskenes tilværelse. Denne romanen følger ni av dem gjennom to intense dager, under lyset fra den nye stjernen.

Morgenstjernen er en roman om det vi ikke forstår, det store dramaet sett gjennom det lille livets begrensede linse. Men først og fremst er det en roman om hva som skjer når de mørke kreftene i verden settes fri. forlaget oktober

forlaget oktober

roman | forlaget oktober

Ute av verden (1998) «Romanen vitner om at Knausgård er en mann med en innlevelsesevne, en dikterisk evne og en intellektuell kapasitet så stor at det er all grunn til å tro at han vil utvide radiusen for sin litterære utforskning av vår samtids virkelighet ytterligere.» øystein rottem, Dagbladet

I de dagene kommer menneskene til å søke døden, men ikke finne den. De skal lengte etter å få dø, men døden skal flykte fra dem.

FØRSTE DAG

ARNE

den plutselige tanken på at guttene lå og sov inne i huset bak meg mens mørket falt over havet, var så vennlig og fredfull at jeg ikke slapp taket i den da den kom, men forsøkte å holde den fast og lokalisere det gode i den.

Vi hadde satt garn noen timer tidligere, så hendene deres måtte lukte salt, tenkte jeg. Det var ingen sjanse for at de hadde vasket dem siden jeg ikke hadde sagt noe om det. De likte å gjøre overgangen mellom våken tilstand og søvn så liten som mulig; i alle fall bare vrengte de av seg klærne, la seg under dyna og lukket øynene uten engang å slukke lyset dersom jeg ikke blandet meg inn med mine krav, som at de måtte pusse tennene, vaske ansiktet, legge klærne fint fra seg på stolen.

Denne kvelden hadde jeg ikke sagt noe, og de hadde bare glidd ned i sengene sine som en slags langlemmede, glattskinnede dyr.

Men det var ikke det som hadde vært godt å tenke på.

Det hadde vært tanken på mørket som falt uavhengig av dem. At de sov mens lyset forsvant fra trærne og skogbunnen utenfor rommene deres, for enda en stund å skimre svakt på himmelen før også den ble svart og det eneste lyset i landskapet var skinnet fra månen som vannflaten i bukta spøkelsesaktig reflekterte.

Ja, dét var det.

At ingenting noensinne stoppet opp, at alt bare fortsatte og fortsatte, at dag ble til natt, natt ble til dag, sommer ble til høst, høst ble til vinter, år fulgte år, og at de var i det, akkurat nå, der de lå og sov tungt i sine senger. Som om verden var et rom de besøkte.

De røde lysene på toppen av masten blinket i mørket over trærne på den andre siden. Under den lyste det fra hyttene. Jeg tok en slurk 13

av vinen og ristet så vidt på flaska siden det var for mørkt til å se hvor mye det var igjen i den. Litt mindre enn halvfull.

Da jeg var liten, var juli favorittmåneden min. Det var ikke så rart, det er jo den barnsligste og enkleste måneden, med sine lange dager fulle av lys og varme. Da jeg ble tenåring, var det høsten jeg likte, mørket og regnet, kanskje fordi det tilførte livet et alvor som jeg fant romantisk og kunne hevde meg selv mot. Barndommen var tiden for å løpe rundt og bare finnes, ungdommen var oppdagelsen av dødens underlige sødme.

Nå var det august jeg likte best. Det var vel heller ikke så merkelig; jeg befant meg midt i livet, på stedet i tiden der ting fullendes, i den langsomt stigende overflodens stagnasjon, øyeblikket før den begynner å tømmes og tone ut i et like langsomt forfall. Å, august med ditt mørke og din varme, dine søte plommer og ditt tørrsvidde gress! Å, august med dine dødsmerkede sommerfugler og sukkergale vepser!

Vinden kom stigende oppfor skråningen, jeg hørte den før jeg kjente den mot huden, og så raslet bladene i trekronene over meg et kort øyeblikk før de falt til ro igjen. Litt som en sovende plutselig snur seg etter å ha ligget stille lenge, kunne man tenke seg. Og så raskt finner roen igjen.

På svaberget nedenfor kom en skikkelse til syne. Selv om den skygge­aktige figuren i seg selv var umulig å identifisere på dette holdet, visste jeg at det var Tove. Hun gikk bortover det glattslipte, svakt skrånende fjellet, opp på brygga og derfra inn på stien opp skråningen. Ikke lenge etter kunne jeg høre skrittene hennes der de forserte den gresskledde bakken like nedenfor hagen.

Jeg satt helt urørlig. Var hun oppmerksom, ville hun kunne se meg, men det var flere dager siden hun hadde vært det.

– Arne? sa hun og stanset. – Er du her?

– Jeg er her, sa jeg. – Borte ved bordet.

– Sitter du i mørket? Kan du ikke tenne lyset?

– Jo, kan godt det, sa jeg og tente lampen på bordet foran meg med lighteren. Veken brant med en dyp, klar flamme, mens skinnet fra den, overraskende sterkt, dannet en kuppel av lys i halvmørket.

– Jeg setter meg litt, sa hun.

14

– Gjør det, sa jeg. – Vil du ha litt vin?

– Har du glass?

– Ikke her.

– Da kan det være det samme, sa hun og satte seg ned i kurvstolen på den andre siden av bordet. Hun hadde på seg en shorts og en kort topp, på føttene hadde hun gummistøvler som rakte henne til knærne.

Ansiktet hennes, som alltid hadde vært litt lubbent, var oppsvulmet av medisiner.

– Men jeg tar uansett litt, sa jeg og skjenket i glasset. – Var det en fin tur?

– Ja. Jeg fikk en idé mens jeg gikk. Så jeg skyndte meg tilbake.

Hun reiste seg.

– Jeg begynner med en gang.

– Med hva da?

– En serie bilder.

– Men klokka er snart elleve, sa jeg. – Du må få deg litt søvn også.

– Jeg kan sove når jeg er død, sa hun. – Dette er viktig. Du kan ta guttene i morgen, du har jo ferie. Dere kan fiske eller noe.

Når i helvete skal du begynne å bry deg om andre enn deg selv, tenkte jeg og så ut mot den blinkende masten.

– Det kan vi jo, sa jeg.

– Fint, sa hun.

Jeg fulgte henne med øynene mens hun gikk gjennom hagen og bort til det hvite gjestehuset i enden. Da lyset kom på der inne, skinte vinduene gult inne i den svarte massen som trærne og buskene utenfor utgjorde i mørket.

I neste øyeblikk kom hun ut igjen. Shortsen og de nakne beina i de store støvlene fikk henne til å ligne ei lita jente, tenkte jeg. Kontrasten til toppen som strammet rundt den store kroppen, og det dratte, slitne blikket var stor, og fylte meg med en plutselig medynk.

– Jeg så tre krabber nede i skogen, sa hun og stanset foran bordet.

– Jeg glemte å fortelle det da jeg kom tilbake.

– Det er vel bare noen måker som har slengt dem der, sa jeg.

– Men de var levende, sa hun. – De gikk på skogbunnen.

– Er du sikker? På at det var krabber, mener jeg? Det kan ikke ha vært noe annet lite dyr?

15

– Selvfølgelig er jeg sikker, sa hun. – Jeg tenkte at du ville like å få vite det.

Hun snudde og gikk tilbake, lukket døra etter seg. Like etterpå lød det musikk der innefra.

Jeg skjenket i resten av vinen og lurte på om jeg skulle gå til sengs eller sitte en stund til. I så fall måtte jeg hente en genser, tenkte jeg.

Hun hadde vært høyt oppe i noen dager nå. Tegnene var alltid de samme. Hun begynte å maile og ringe og skrev lange rapporter på Facebook og skulle plutselig fikse alt mulig, som egentlig ikke var noe, i alle fall ikke noe substansielt, som det å holde et hus i orden eller å jobbe med noe over tid. Et annet tegn var at hun ble så skjødesløs. Hun begynte å sitte på do med åpen dør, hun skrudde radioen ekstremt høyt på, uten tanke på andre, og når hun laget middag, etterlot hun seg kjøkkenet bombet.

Det irriterte meg voldsomt, alt sammen. Når hun endelig hadde krefter, hvorfor kunne hun ikke bruke det til noe som var til hjelp for alle? Samtidig kunne jeg også få vondt av henne, hun var som ei jente fortapt i verden som sa til seg selv hvor bra allting gikk.

Men en krabbe i skogen? Hva kunne det ha vært? Hva slags dyr var det som kunne ha gitt henne ideen at de var krabber? Eller hadde hun bare sett syner?

Jeg smilte idet jeg reiste meg. Stående drakk jeg resten av vinen i en lang slurk, før jeg tok flaska og glasset i hånda og gikk inn i huset. Varmen fra dagen stod fortsatt i rommene der, og det føltes nesten som om jeg tok et bad da den varme lufta omsluttet ansiktet og den bare huden på armene. At alt var opplyst, forsterket følelsen, jeg befant meg plutselig i et annet element.

Jeg satte tomflaska blant de andre på bunnen av skapet, lurte et øyeblikk på om jeg skulle legge dem i en pose og ta dem ut i bilen for å kjøre dem til gjenvinningsstasjonen neste dag, for jeg så plutselig antallet flasker med andres øyne, men det var i så fall ingen grunn til å fjerne dem akkurat nå, klokka elleve på kvelden, det kunne jeg gjøre i morgen, tenkte jeg, skylte glasset under springen, gned bunnen med fingrene, tørket det med kjøkkenhåndkleet og satte det i den åpne hylla over vasken.

Sånn.

16

En bitte liten edderkopp var i ferd med å senke seg ned etter en tråd under hylla. Den var ikke større enn en brødsmule, men så ut til å vite nøyaktig hva den gjorde. Da den var omtrent tjue centimeter over benken, stanset den og ble hengende i lufta og dingle.

I det samme slo det i et vindu i huset, flere ganger etter hverandre.

Det hørtes ut som om det var på badet, og jeg gikk inn dit. Vinduet stod ganske riktig åpent og fulgte nykkene til den tiltagende vinden.

Nå dunket det mot ytterveggen mens gardinet blafret i åpningen. Jeg dro det inn og lukket vinduet, før jeg stilte meg foran speilet og begynte å pusse tennene. Uten å tenke over det løftet jeg opp t-skjorta og så på magen, som jeg ikke lenger klarte å identifisere meg med; den tilhørte ikke den mannen jeg følte meg som. Jeg hadde ikke det som skulle til for å bli kvitt den, for selv om jeg tenkte på det flere ganger hver dag, at jeg måtte begynne å slanke meg, løpe og svømme, satte jeg aldri i gang.

Spørsmålet var derfor om det gikk an å gjøre det om til noe bra?

Den største tabben man kunne gjøre, var å forsøke å skjule fedmen, gå i store skjorter og vide bukser i den tro at ingen ville legge merke til den så lenge ingenting presset tøyet ut. Det man så da, var en feit mann som skammet seg. Og det var verre enn bare en feit mann, for man kom nær noe ubehagelig personlig og intimt.

Jeg spyttet ut tannkremen i vasken, skylte munnen med vann fra springen, satte tannbørsten på plass i glasset på hylla.

Var det ikke mandig å være stor? Maskulint å ha litt tyngde?

Det suste og bruste i blader og greiner ute i hagen, nå og da knaket det i de gamle veggene når vindbygen slo mot dem. Snart ville det begynne å regne, tenkte jeg, og gikk inn i stua, slukket lysene der, før jeg gikk opp i andre etasje og kastet et blikk inn på guttenes rom. Det var varmt der inne etter at sola hadde stått på hele ettermiddagen, og de lå begge oppå dyna, Asle med hendene og beina rundt den, badet i lyset fra lampen i taket.

De var enda mer like når de sov, for mange av de forskjellene som fantes mellom dem, var det de selv som opprettholdt, måten de gjorde forskjellige ting på, holdt og snudde på hodet, beveget hendene, rynket øyebrynene, eller måten de sa ting på, nyansene i stemmen, tonefallet i et spørsmål. Nå var de bare kropper og ansikter, og i det var de så godt som helt like.

17

Jeg hadde fortsatt ikke vent meg til det, for selv om oppmerksomheten omkring likheten naturligvis forsvant inn i hverdagen, dukket den alltid opp igjen i stunder som dette, da jeg plutselig så dem, ikke som to individer, men som to versjoner av den samme kroppen.

Jeg slukket lyset og gikk inn på soverommet i den andre enden, kledde av meg og la meg til for å lese. Men jeg hadde drukket litt for mye, så etter et par setninger lukket jeg boka og slukket lyset. Ikke at jeg var full, det var ikke sånn at setningene og meningene de bar, fløt rundt, det var mer at alkoholen hadde myknet viljen, svekket den og gjort det nesten umulig å mobilisere den lille anstrengelsen som tross alt måtte til for å kunne lese en roman.

Så mye bedre å ligge med lukkede øyne og bare la tankene gli hvor de lystet i det myke og mørke.

Om dagen var det noe hardt og kantete over det som var inne i meg, noe tørt og goldt, et slags nei-ets rike, hvor mye handlet om å avstå. Vinen fylte ut det; det harde og kantete forsvant ikke, men det var ikke lenger alt. Som et svaberg når det har vært fjære sjø og tangen har ligget og tørket i sola og vannet igjen stiger: tangens følelse da!

Når den merker det salte og kalde løfte den opp, når den bølger fram og tilbake i dette herlige, livgivende, og alle flater igjen blir myke og fuktige …

Da jeg nådde sonen like utenfor bevisstheten, som man kan gli inn og ut av noen minutter før søvnen fester det endelige grepet, mente jeg å høre regndråper slå mot vinduet og taket, liksom i forgrunnen av det jevne suset fra trærne og buskene i hagen, og det fjernere bruset fra bølgene nede i vika.

Jeg våknet av at Tove ropte.

– Arne! ropte hun. – Arne, du må komme!

Jeg satte meg opp. Hun stod nede i gangen, og det første jeg tenkte på, var at jeg ønsket at hun ikke skulle rope så høyt, guttene kunne våkne.

– Det har hendt noe, ropte hun. – Kom! – Jeg kommer, sa jeg, tok på meg skjorta og gikk ned trappa.

Hun stod i døråpningen i sine shorts og gummistøvler. Hun gråt.

– Hva har hendt? sa jeg.

Hun åpnet munnen som for å si noe, men ikke en lyd kom.

18

KARL OVE KNAUSGÅRD Morgenstjernen © Forlaget Oktober, Oslo 2020 Omslagsdesign: Greger Ulf Nilson, Gunlab Satt med Adobe Garamond 10,75/13 av Yngve Knausgård Trykk og innbinding: ScandBook, Litauen, 2020 Papir: Munken Pure, 80 g Første opplag, 2020 ISBN: 978-82-4952-153-1 Kunstverk, bokomslag: Mamma Andersson: Dog Days, 2011 (utsnitt) – Mixed media on panel, 99x184,5 cm. © Mamma Andersson / BONO, Oslo 2020 Courtesy of the artist and Galleri Magnus Karlsson, Stockholm Foto: Per-Erik Adamsson Kunstverk, bokperm: Mamma Andersson: Landskap II / Landscape II, 2007 (utsnitt) – Mixed media on paper, 49x63 cm © Mamma Andersson / BONO, Oslo 2020 Courtesy of the artist and Galleri Magnus Karlsson, Stockholm Foto: Per-Erik Adamsson Epigrafen er hentet fra Johannes åpenbaring, 9:6.

Alle salmer og bibelord er hentet fra Den norske kirkes ordning for gravferd fra kirke eller krematorium: https://kirken.no/globalassets/kirken.no/gravferd/liturgi_gravferd_2003_ bokmaal.pdf Takk til Henry Marsh, Pål-Dag Line, Cecilie Jørgensen Strømmen og og Naomi og Yaron Shavit for uvurderlig hjelp med ting jeg ikke kan noe om, og til Bjørn Arild og Kari Ersland, Yngve Knausgård, Monika Fagerholm, Birgit Bjerck og Kristine Næss for deres lesninger underveis.

Denne boka er produsert med materialer fra bærekraftige kilder. www.oktober.no

AV KARL OVE KNAUSGÅRD Ute av verden, 1998 En tid for alt, 2004 Min kamp 1–6, 2009–2011 Sjelens Amerika, 2013 Hjemme – borte (i samarbeid med Fredrik Ekelund), 2014 Om høsten, 2015 Om vinteren, 2015 Om våren, 2016 Om sommeren, 2016 Så mye lengsel på så liten flate.

En bok om Edvard Munchs bilder, 2017 Uforvarende, 2018 I kyklopenes land, 2018 Fuglene under himmelen, 2019