Page 1

Dahl. Mor om natten. Omsl.qxp 19.10.17 17.35 Side 1

Om Herre (2009)

Ni els F r e d r i k Da h l (f. 1957) har skrevet romaner, diktsamlinger og skuespill og er oversatt til en rekke språk. Nylig utkom diktutvalget Dette er et stille sted, dikt 1995–2017. Han har mottatt flere litterære priser, blant annet Brageprisen og Ibsenprisen.

Flere år etter morens død åpner han dagboken hennes. Den hun kalte nattboken, og som hun ga ham da hun var blitt en eldre kvinne. Du kan gjøre hva du vil med den, sa hun, lese den, eller ikke lese den. Hun skrev den da han var barn. Han tok imot, men ville egentlig ikke. Han hadde for lengst stengt henne ute fra sin verden.  Mor om natten er et kvinneportrett og et selvportrett: en dypt personlig roman om to som lever et liv sammen uten å kjenne hverandre. Niels Fredrik Dahl skriver om depresjon, arv og ensomhet i denne lysende skildringen av barndom, familie og avhengighet. Men Mor om natten er også historien om kjærlighet som går i stykker og som heles.

Forfatterportrett: Pål Rødahl Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL D ESIGN

9

7 8 8 2 4 9

5 0 5 9 1 3

«et sansedrukkent og dirrende brennglass av en bok» PÅL GERHARD OLSEN, BERGENS TIDENDE

NIELS FREDRIK

«Bernhard Herre ler nok lykkelig i sin himmel mot denne fabrikkerte og tvetydige festtalen, tilsmusset av spy og dårlig brennevin, men likevel så innforstått i sin hyllest til den ubesvarte kjærlighetens utholdenhet» NILS SCHWARTZ, EXPRESSEN (Sverige)

Om I fjor sommer (2003)

DAHL

«Drivende god og psykologisk spennende roman om besettende kjærlighet og giftig, grønnøyd sjalusi. En gjennomført intens, fortettet skildring som holder leseren i ånde til siste punktum er satt og vel så det» ANNE MERETHE K. PRINOS, AFTENPOSTEN, kritikernes favoritter 2003

Mor om

«Med stor innlevelse skildrer Niels Fredrik Dahl den forbannelsen som mistenksomhet og sjalusi kan kaste over et samliv. Boken er liten av omfang, men stor i den psykologiske beretningen om dette paret» ANNELISE VESTERGAARD, JYLLANDSPOSTEN (Danmark)

natten forlaget oktober

FORLAGET OKTOBER 2017 ISBN: 978-82-495-0591-3

N I E L S F R E D R I K D A H L | M o r o m n at t e n

Det var en selvfølge for meg at det var fars historie jeg en gang skulle skrive. Den eventyrlige og kalde oppveksten. Men sånn ble det ikke. Den historien jeg trodde var min, viste seg ikke å være det. Den historien jeg ikke ville ha, skulle vise seg å være min.

«en betydelig roman og en stor leseropplevelse» LEIF EKLE, NRK P2

Om På vei til en venn (2002) «Dette er briljant fortellerkunst … Jeg ville ikke unne min verste fiende å gå glipp av denne romanen» ESPEN STUELAND, KLASSEKAMPEN «På vei til en venn er ei historie som set seg både i magen, i ryggmargen og i hovudet» MARGUNN VIKINGSTAD, DAG OG TID

ro man | forlaget oktober

«en roman som river og flår i leseren og gang på gang minner om kjærlighetens og nærværets nødvendighet» LEON JAURNOW, KRISTELIGT DAGBLAD (Danmark)


Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 2

24.10.2017 21.25


Niels Fredrik Dahl

mor om natten Roman

forlaget oktober 2017

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 3

24.10.2017 21.25


Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 4

24.10.2017 21.25


Til Linn

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 5

24.10.2017 21.25


Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 6

24.10.2017 21.25


i

‌ hun hadde alltid følelsen av at det var veldig, veldig farlig ü leve, selv en eneste dag. virginia woolf, mrs. dalloway

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 7

24.10.2017 21.25


Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 8

24.10.2017 21.25


Jeg følte veldig sterkt at jeg måtte ut av en tilstand jeg oppfattet som farlig. Jeg så ingen vei ut av uføret.

den mørke stuen er seg selv lik. Det ligger bøker på bordet ved sofaen og på det lille bordet under speilet. Det ligger bøker i stolen under taklampen i ­hjørnet, den som skal forestille en snøball. De små ­leselampene på hver side av sofaen avgir et svakt, gul­brunt lys som blinker i den blanklakkerte trappen opp til ­overetasjen, der far ligger og hviler middag, og der gulvene knirker høyere enn man kan forestille seg at gulv kan knirke. Mor sitter på sin plass i sofaen, trykket inn mot armlenet, jeg går bort og kysser henne på kinnet. På bordet ligger en konvolutt med navnet mitt på. Jeg går ut på det trange kjøkkenet og lar ­kaldtvannet renne en god stund, men det blir aldri helt kaldt. Det er kanskje tretti år siden jeg sto på samme sted mens hun skrek inn i øret mitt og jeg bråvendte, grep tak i henne og løftet henne opp mot kjøkkenbenken og ba henne la meg være i fred. Jeg heller vann i et av de gamle sennepsglassene og tar det med meg inn til henne igjen. Hun spør om jeg ikke vil ha noe annet å drikke, hun spør om jeg er sulten, jeg smiler og takker nei, konvolutten er kanskje to centimeter tykk, hun

9

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 9

24.10.2017 21.25


er nervøs, hun spør etter siste nytt, om barna, om den nye graviditeten, det går bra, sier jeg, alle har det fint, alle har det helt fint. Husker du, sier hun, at jeg fortalte deg at jeg hadde det så dårlig da du var liten? Ja, sier jeg, men jeg uttaler ordet «ja» som om jeg bare så vidt husker at hun har fortalt meg dette. Hun lar seg ikke affisere. Jeg sa at jeg førte en dagbok, en hemmelig dagbok, ikke sant, sier hun. Jeg kalte den for nattboken. Der alt det svarte fikk plass, sier hun. Jeg svarer ikke. Jeg vil at du skal ha den, sier hun. Det er mest ting jeg skrev til doktor Holm og aldri sendte. Hun legger hånden på konvolutten slik at den dekker navnet mitt. – Å, sier jeg. – Hvis du vil ha den, da, sier hun. Jeg ser på henne. – Hvis ikke brenner jeg den. Jeg smiler til henne. Hun smiler tilbake. – Hvorfor meg? Hvorfor ikke en av de andre? – Fordi jeg tror at du forstår meg. – Jeg er sikker på at de forstår deg, de også. – Jeg vet ikke. Mor og døtre, skjønner du. Det er vanskelig. Hun skyver konvolutten over bordet mot meg, men slipper ikke taket i den. – Du kan gjøre hva du vil med den, sier hun. – Lese den eller ikke lese den. Bruke den i skrivingen, hvis du vil. – Bruke den i skrivingen? – Ja, hvis du vil. Og hvis du vil snakke om den, så kan vi gjøre det.

10

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 10

24.10.2017 21.25


Hun løfter hånden fra konvolutten. Jeg ser ned på navnet mitt skrevet med tynn blå tusj. – Ta den ut i entreen så far ikke ser den når han kommer ned, sier hun. Jeg blir sittende. Så lener jeg meg frem og tar konvolutten. – Jeg tror ikke jeg leser den med det første, sier jeg. – Nei, nei, sier hun.

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 11

24.10.2017 21.25


Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 12

24.10.2017 21.25


ii

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 13

24.10.2017 21.25


Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 14

24.10.2017 21.25


den 24. september 2012, halv elleve på formiddagen, tar jeg to bilder av mor. Det ene viser bare en flik av ansiktet hennes, det venstre øyet og øret; det som fanger oppmerksomheten er utsikten fra værelset på sykehuset, vinduet er vestvendt, høsten har satt sitt fargeavtrykk på noen få av løvtrærne, men de fleste er ennå grønne, og den store hvite trevillaen nedenfor er bare så vidt synlig gjennom det mørke havet av bladverk under oss. Hadde hun vært i stand til å løfte overkroppen fra sengen og se ut av vinduet, kunne hun, bak alle villahagene, hage etter hage etter hage, ha sett den hvite kirken omkranset av kirkegården der hun og jeg noen år tidligere fant frem til stedet der fars og dermed også hennes aske skulle ligge. Utsiktsbildet forteller om en strålende klar dag, en sånn dag vi ville ha savnet etter døden, om vi fortsatt var i stand til å savne da. Det uvante perspektivet, der hovedmotivet (mors ansikt) overskygges av et bimotiv (utsikten fra sykehusvinduet) og der bimotivet blir viktigere, eller i hvert fall mer synlig, enn hovedmotivet, får meg til å tenke på renessansekunstneren Joachim Beuckelaer og maleriene hans av bibelske motiver, for eksempel

15

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 15

24.10.2017 21.25


Den bortkomne sønnen eller Pilatus viser frem Jesus til folket, der man må lete med forstørrelsesglass for å finne både den bortkomne sønnen og den torturerte Kristus. Man ville ikke ha gjenkjent det ­bibelske motivet i det hele tatt hvis man ikke visste at det var der et sted i bakgrunnen. Det man ser er det yrende folkelivet en helt vanlig dag: staute kvinner og menn og barn og dyr, by- og markedsscener, bugnende m ­ atfat, fugler, egg, trevogner fylt med røde og gule epler. Jeg husker ikke mye fra den dagen, annet enn den uroen som følger fotografiet, at jeg tok bildene i smug mens hun sov eller dormet eller bare var forsvunnet inn i morfinens og de siste dagenes konturløshet. Det andre bildet (som jeg i virkeligheten tok først) er av mor i sengen, hun ligger på skrå med ansiktet så godt som bortvendt, jeg føler at jeg invaderer henne, at jeg forulemper henne ved å ta bildet, men gjør det likevel. Den følelsen klarer jeg å gjenkalle, men hva jeg tenkte om at hun var blitt syk, om livet vårt sammen, det vet jeg ikke. Hun er tynn, og håret er pistrete, men hun ser fremdeles ut som seg selv, som om hun er til stede i seg selv, hun ser ut som om hun lever. Hun våkner, får øye på meg og virker fortvilet over at jeg sitter der, hun prøver å se på meg, men må vende ansiktet bort igjen og igjen. Jeg tar hånden hennes, men hun vil ikke la meg holde den, hun t­rekker den til seg og vender seg bort igjen, så snur hun seg mot meg og sier noe. Hun snakker som en døv, som en som ikke kan høre sin egen stemme, tykke lyder som om vokalene sitter fast inne i den tørre munnhulen.

16

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 16

24.10.2017 21.25


Det er min skyld, det er min skyld alt sammen, sier hun og kaster seg frem og tilbake som om det er noen andre der i rommet hun forsøker å slippe unna; noen andre i det hun har igjen av blikk. – Det er min skyld, det er min skyld! Jeg har lurt alle, sier hun. Åtte dager senere, på nøyaktig samme tidspunkt, klokkeslettet er en ren tilfeldighet, tar jeg to nye bilder av mor, da er hun noen dager tidligere blitt flyttet til et sykehjem rett ved Vigelandsparken, jeg føler den samme skammen og uroen over å fotografere, men nå er det ingen fare for å bli avslørt. Den ene s­ østeren min har lagt noen små gule roser, hagesesongens siste, på dynen. Jeg vil tro søstrene mine har gått for å snakke med en av pleierne, jeg ville aldri ha fotografert mens de var i rommet. Mor ligner ikke lenger på seg selv, jeg ville ikke ha kjent henne igjen hvis jeg ikke hadde visst at det var henne, hvis jeg ikke hadde sittet tett inntil henne natten før. Det er ingenting som minner om fotografiene jeg tok uka før på sykehuset. Ansiktet hennes kunne vært skåret ut av et soltørket trestykke, og hun ser ikke lenger ut som om hun er til stede i seg selv. Så har hun da også vært død i snart ti timer.

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 17

24.10.2017 21.25


de voksnes søvn var en plaget søvn: Far s­ nappet etter luft med nesten skrikende nød, han svelget så det smalt mot strupehodet, han smattet som en månefisk, han ropte i drømmene, det hendte han klynket, på fjellturene våre våknet jeg alltid grytidlig i teltet og ble liggende og se på ham mens han sov. Han snorket så teltduken blafret, han lå med skjerf og lue og han fikk ikke fred. Jeg var sikker på at jeg ikke så sånn ut, jeg kom ikke med alle de lydene, jeg var et barn og jeg sov som et barn. Men av og til, hjemme i leiligheten, om natten, jeg er kanskje ti, jeg er kanskje elleve år, våkner jeg av gnissingen fra mors kjole. Eller er det noe jeg ser for meg nå, lenge etter at hun er død, ser for meg at hun står en liten stund utenfor soverommet mitt og legger pannen mot den blanklakkerte døra mellom oss. Hun vil inn og riste dynen, synge en sang, kysse meg på kinnet eller på hendene, men forsiktig, så jeg ikke v­ åkner. Men kanskje jeg våkner.

18

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 18

24.10.2017 21.25


Hun vil passe på meg, se til meg, hun åpner døra og går inn. Hun bøyer seg over sengen der jeg ligger, skyver dynen litt innover og setter seg på kanten. Hun rister ikke dynen, hun synger ikke, hun k ­ ysser meg ikke, for tenk om jeg våkner. Det hun vil er å sitte ved siden av meg en liten stund mens jeg sover, men hun klarer ikke å bli sittende, hun reiser seg og står i rommet, går mot døra, og så snur hun seg igjen og ser på meg. Jeg kom ikke med alle de lydene da jeg sov, jeg var et barn og sov som et barn, ja kanskje det var sånn. Kanskje jeg sov som andre barn, kanskje jeg sov som jeg tenker nå at mine barn sover. Sov. Da de var små. Røde kinn mot puten. Halvåpen munn. Litt hurtig pust. Som om natten og dynen og det glatte sengetøyet drar dem til seg, til et godt, varmt sted. Nå er det mor som ser på meg. Hårluggen min er fuktig av svette, jeg sikler litt fra den åpne munnen, jeg er langt, langt borte. Hva er det jeg gir ham, tenker hun. Hun synes hun er så lukket, så stengt. Hun setter seg igjen, vil klappe meg på kinnet, men hånden hennes dirrer, og aller mest vil hun kanskje bare reise seg igjen og gå ut av rommet og ut av alt sammen. Hun klapper meg likevel på kinnet. Hun vil passe på meg, men får det ikke til. Hun åpner døra forsiktig og går ut. Hun har levd så lenge på den urolige siden av n ­ atten. Hun vil gi meg noe annet, men hun vet ikke om noe annet.

19

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 19

24.10.2017 21.25


Det er morgen. Jeg står opp og kler på meg. Jeg skal spise frokost, og så skal jeg gå på skolen. Det er ingenting i rommet som forteller meg at hun var inne hos meg om natten. Den store radioen på skrive­ bordet, tapetet, stolen med klærne mine på, kommoden, ­sengen.

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 20

24.10.2017 21.25


en gang i løpet av det året jeg fyller tre år, stanser alt opp i henne. Mor vet ikke sin arme råd. I hemmelighet tar hun kontakt med fars stebror for å be om hjelp. Johannes Bang, med ørnenese og ­buskete øyenbryn, er fars rake motsetning, sønn av den om­­ svermede operasangerinnen Othilie Bang, som ­farfar innledet et skjebnesvangert forhold til i Egypt en gang på 1930-tallet og senere giftet seg med etter å ha skilt seg fra farmor. Johannes ser på seg selv som en omflakkende livskunstner, gift for tredje gang og ennå ikke førti år. Han er en blanding av følsom fabrikk­ eier og rasjonell psykolog. Johannes er en drømmer, sier far. Jeg vet ikke min arme råd, sier mor til Johannes, som har satt seg i sofaen ved siden av henne der i stuen. Jeg sitter på gulvet borte ved den blankpussede rus­ s­iske samovaren med en haug bokstavklosser foran meg, jeg kan verken lese eller skrive, men bruker dem til å bygge tårn med. Et tårn som skal bli høyere enn fars skatoll.

21

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 21

24.10.2017 21.25


– Fortell, sier Johannes. Hun snur seg mot meg for å se om jeg følger med, om jeg lytter, men jeg er travelt opptatt med tårnet, og så snur hun seg mot Johannes igjen. Han setter sitt varme blikk i henne, et blikk som vil fortelle at han er klar til å høre hva hun har å si, at hun skal bli hørt, og så sier hun kanskje at hun ikke klarer å føle glede. Det er så tungt å løfte armen, sier hun, så tungt å sette den ene foten foran den andre, snu seg, smile, hun drives inn i alle hjørner i leiligheten av noe som kjører over henne som et tog, det er så tungt å snakke, tungen vokser i munnen. Og så rekker hun tunge mot Johannes Bang, for å vise hvor stor den er, men også for å forsøke å spøke litt med alt sammen, og kanskje til og med for å være litt kvinne der Johannes Bang er mann, og i samme øyeblikk raser tårnet med bokstavklosser sammen og treffer det blanklakkerte parkettgulvet med en serie smell. Johannes Bang kan se at mor rykker til, uten at jeg tror det er det som er avgjørende for at han reiser seg og går ut i entreen, der han ringer til en viss d ­ oktor Holm og med lav og velmodulert stemme redegjør for situasjonen. Mens Johannes Bang er i entreen og ringer, reiser mor seg fra sofaen og kommer bort til meg. Hun setter seg på gulvet, hun også, hun smiler til meg, hun rusker meg i krøllene, bare det å ha fått sagt dette lille til Johannes gjør at hun puster lettere, synes hun. Og nå ser jeg på henne, med det hun omtaler i nattboken

22

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 22

24.10.2017 21.25


som «strålende stjerneøyne», og kanskje alt vil ordne seg nå da hun endelig har våget å be om hjelp. Johannes Bang legger på røret og roper på mor, som reiser seg og går ut til ham i entreen. Der uttrykker Johannes seg knapt og effektivt, som en som er vant til å ordne opp for andre: Mor kan møte hos d ­ oktor Holm førstkommende tirsdag klokken halv to. D­oktor Holm er assisterende overlege ved psykiatrisk avdeling for kvinner på Ullevål sykehus, men tar også imot ­privat. – Blir det fælt dyrt, spør mor, men det er et spørsmål verken Johannes Bang eller noen andre i hans del av familien noensinne har behøvd å stille seg, så det svarer han ikke på. Også Johannes rusker meg i det krøllete håret når han skal gå, han vinker avvergende til mors ­takksigelser, han er da bare glad for å kunne være til hjelp, det vet hun jo.

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 23

24.10.2017 21.25


i nattboken skriver hun: Jeg sitter i mørket. Det går glødende elver inne i meg. Det er ingen løsning. Jeg slipper aldri løs.

24

Mor om natten_Niels Fredrik Dahl.indd 24

24.10.2017 21.25

Niels Fredrik Dahl – Mor om natten  
Niels Fredrik Dahl – Mor om natten  

Bla i boka. Leseprøve på romanen "Mor om natten" av Niels Fredrik Dahl.

Advertisement