Kristine Næss – Mens jeg husker det

næss. mens jeg husker det. omsl.qxp_Layout 1 29.06.18 16.50 Side 1

KRISTINE NÆSS

MEN S k r i s t i n e n æ s s (f. 1964) har utmerket seg i det norske litterære landskapet med en tydelig og særegen stemme. Siden debuten i 1996 har hun skrevet en rekke kritikerroste romaner, fortellinger og diktsamlinger. Romanen Bare et menneske (2014) ble hennes store gjennombrudd også hos leserne, og for den ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris 2015.

JE G

fo rfatterportret t : Finn Ståle Felberg fo rs i d ebild e: s h ut t ers to c k o m sla gs d es ig n: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil des ig n

D ET

Roman | f o rla g e t ok t o b e r

HU SKER

Mens jeg husker det_Kristine NĂŚss.indd 2

30.06.2018 22:15

Kristine NĂŚss

mens jeg husker det Roman

forlaget oktober 2018

Mens jeg husker det_Kristine NĂŚss.indd 3

30.06.2018 22:15

Mens jeg husker det_Kristine NĂŚss.indd 4

30.06.2018 22:15

1 parken

Det er ikke det at jeg tenker på det. Nå kommer hun snart, jeg tenker ikke det, snart kommer Selma, jeg må rydde vekk papirer og pc fra bordet og gå tur med hunden, jeg må innom butikken, jeg må. Jeg må forte meg. Det er bare noe jeg gjør jeg har tusen ting.

De dagene jeg har vært på jobben også: Jeg småløper, svetter, vil rekke hjem til fire, senest kvart over. Om kvelden, hvis jeg ligger i sofaen og ser på tv, passer jeg på at døra ut til yttergangen står åpen, så jeg kan høre henne før hun plutselig står i døråpningen. Jeg må gjemme unna rødvinsglasset. Man drikker ikke foran barn. Aldri.

Hun har flyttet. Men før eller siden kommer hun tilbake. Om noen år. Hun er uansett aldri langt borte.

Plutselig stikkes nøkkelen i låsen, døra går opp og der står Selma. Det er sånn hun er. Midt i en aksjon, et studium, en flokk, forgreininger av mennesker som strekker seg utenfor landegrensene, mennesker som beveger på seg, de planlegger konkret påvirkning av verden, det handler ofte om redning. Vi skal redde fremtiden, sier hun.

Er ikke det bare en frase, sier jeg, å redde ­fremtiden.

Hva skal det liksom bety?

Hun blåser av meg, og ikke uten grunn. Det ­foregår ikke bare på idéplanet, det de driver med. Man kan i

5

Mens jeg husker det_Kristine Næss.indd 5

30.06.2018 22:15

grunnen stole på dem. Selv om jeg ikke skjønner noe av det. Det er ikke noe å skjønne, sier Selma, vi tenker sak. Så reiser vi dit saken er, og snakker med folk ansikt til ansikt. Én og én hendelse, ett og ett ­menneske.

Vi sender ikke e-poster og annen digital dritt, vi bare møter opp.

Selma, sier jeg, det er å melde seg ut, du kan ikke bare gjøre det, skjønner du, stille deg utenfor, dere kommer ingen vei på den måten.

Det går ikke an å snakke med deg, sier Selma, hold kjeft. Eller hun sier ingenting.

Nå er du veldig urettferdig, sier jeg, rett og slett urimelig. Og jeg legger meg på sofaen. Der ligger jeg med ryggen til og koser meg med tanken på å redde fremtiden. Jeg liksom tvinger meg forbi ordene ved å gjenta dem, som et mantra, sånn drev jeg da jeg var barn også, da skjedde det en omforming. Det het ingenting, det var en lek, og jeg fikk den ikke alltid til. Bord, kunne jeg for eksempel tenke, bord, bord, bord, og hvis jeg var heldig, forvandlet ordet seg etter en stund og jeg fikk en lysende innsikt. Ordet ble en ting, men betydde samtidig alt mulig annet. Det er uforklarlig, et triks man gjør med hjernen. Å redde fremtiden er nå noe jeg plukker opp og legger i en rød plastbøtte fylt med is, fordi is er det motsatte av nedsmelting og virussmitte. Da ser jeg skyggen av en idé og vet at jeg er på nippet til å forstå, bevegeligheten, men bildet skifter på mindre enn et sekund, og isteden er det et maleri av Johannes Vermeer jeg ser for mitt indre øye: Melkepiken. Der står hun, i lyset fra vinduet, jeg ser tydelig fibrene i tøyet, brødet 6

Mens jeg husker det_Kristine Næss.indd 6

30.06.2018 22:15

som smuldrer, skyggene mellom vidjene i flettekurven som henger på veggen, jeg kan til og med se brystet heve og senke seg, hun puster. Året er 1657, det står fullstendig stille. Like plutselig som den kom, er innsikten borte og å redde fremtiden vender tilbake til sitt plakatmessige innhold. Min idé dreier seg uansett ikke om det samme som Selmas ideer, Selma snakker om en verden jeg ikke har tilgang til, og aldri vil jeg få det heller. Plutselig sitter hun her med noen hun har tatt med hjem og laget mat til, de er unge. Flykt­ ninger, utlendinger, en russisk statsviter, en vegansk veterinær. Hunden snuser på hendene deres og legger seg under bordet. Jeg spiser kanskje sammen med dem, kanskje ikke. Det kommer an på graden av tristhet. Jeg prøver å skjule den. Ofte kjenner jeg den ikke.

Sammen med Selma livner jeg til. Jeg sovner nesten når jeg sitter i sofaen ved siden av henne. Det har alltid vært sånn med henne og meg. Lett pust, dypt forbund. Vi snakker, selvsagt, men det viktigste ligger under ordene.

Jeg henter glede i noe jeg kaller min indre korridor.

Det er sånn jeg ser det. Inntil korridoren ligger rommene med meg og Selma, de flasher opp, minnene.

Fra en tid da jeg kjente meg selv. Nå gjør jeg ikke det.

Jeg vet ikke om det er fordi hun har flyttet. Midlertidig. Alt er midlertidig. Det finnes ingen trøst for det, ingen medisin. Før jeg vet ordet av det, vil hun være gift og ha egne barn. Det sa mamma alltid til meg da Selma var liten og ei lita snelle: Før du vet ordet av det. Mamma var mer aktiv da. Nå tenker hun ikke i sånne baner lenger. Jeg vet ikke hva hun tenker på, 7

Mens jeg husker det_Kristine Næss.indd 7

30.06.2018 22:15

kanskje bare det som dukker opp i øyeblikket, men hva vet jeg, hun er gammel, og selv har jeg f­ remdeles noen år på meg, jeg er nødt til å forvente noe av fremtiden. Det finnes faktisk grenser for evnen til innlevelse. Det er ikke sikkert Selma vil gifte seg. Kanskje hun ikke vil greie det. Sånn som meg. Jeg greide ikke å være gift. Kanskje hun ikke har lyst. Kanskje det slutter å være aktuelt med ekteskap for alle. Det er så mange kanskje. Selma kommer ikke i dag og ikke i morgen. Men kanskje til jul. Det er nesten sikkert. Jeg er ikke forlatt riktig ennå. Rommet hennes står klart, jeg er omgitt av Selmas ting. Omsluttet av min egen kjærlighet. Til Selma. Men jeg er også som et barn igjen. Hungrende. Jeg er tilbake der jeg var. Sånn skal det bli, mer og mer. En retur.

Jeg hadde ingen, men jeg hadde fremtiden. Jeg hadde hver dag uten heftelser i form av historier og kropper det var om å gjøre å holde fra livet. Det var nesten ikke til å tro. Det var nesten ikke til å leve av heller, så vidt mulig å ta til seg mat.

Dette var før Selma kom. Etterpå hadde jeg henne, gata, nøklene og leiligheten. Og hunden.

«Jag ser som i en glimt det hela långa lopp, ett hundra somrar bli den enda».

Slik er det for meg også, jeg kan se ALT, og så er det borte.

Når jeg gir hunden mat, får han ustyrtelig mye energi og vil leke. Så leker jeg ikke med ham, dag etter dag og jeg leker ikke. Dette er bare en av mine mange unnlatelser.

8

Mens jeg husker det_Kristine Næss.indd 8

30.06.2018 22:15

Vi bor ved en park nå. Hunden og jeg. Og p ­ lanten, den med den tykke roten som presser mot sidene i potten, i 27 år har jeg hatt den. Hele tiden mens Selma vokste opp, før henne og nå, etter flyttingen.

Selma har flyttet fra meg.

Parken har en slags sirkelform slik jeg ser den gjennom vinduet, men på kartet er den avmerket som et rektangel med noen utvekster her og der. På kartet ser man ikke de myke linjene, det bløte gresset. Gata mi skjærer en rett linje på østsiden, der ligger gården jeg bor i, med vestvendte vinduer og utsikt over leke­ apparatene og de som sitter på benkene.

Livet står ikke stille, men det bryr ikke hunden seg om. Den står i døråpningen med lysende øyne og vaiende hale, nå vil den ut. Så løper den i parken og bjeffer på alt som rører seg.

Mellom vinduene som vender mot parken, henger et speil. Det går fra gulv til tak og ble værende igjen etter de forrige eierne. Turid og Halvard og barnet i Turids mage. De skulle flytte i rekkehus på Korsvoll, og der manglet takhøyden, sa Turid. Til gjengjeld får du hage, blomsterbed og grill, sa jeg, og hva kunne hun si til det?

Tre tusen ville de ha meg til å gi for speilet. Det er tross alt en antikvitet, sa megleren, det har hengt i en ministerbolig i Oscars gate.

Vel, det er godt montert, sa jeg, veggfast vil jeg si, omtrent som kjøkkenskapene, og dem er det ikke lov å ta med seg. Har selger spesifisert i salgsoppgaven at de skal ha med speilet, spurte jeg og hermet en ­formell stemme. Ikke? Nei, fortsatte jeg, og da er det for sent.

Speilet, lost case. Kjøpt er kjøpt, spist er spist.

9

Mens jeg husker det_Kristine Næss.indd 9

30.06.2018 22:15

Da vi flyttet inn, hang det en gul post-it-lapp på speilet. Selma så den først. Hun var fem år og hadde nettopp lært å lese. Hvorfor står det grådig på denne lappen, spurte hun og begynte å løpe rundt i den tomme leiligheten mens hun ropte grådig-grisen åt opp grøten, grådig-grisen åt opp grøten. Det var om å gjøre å ta et hopp over terskelen til hvert rom og lande hardt med begge føttene på gulvet idet hun ropte grisen. Etter hvert endret hun grøten til fisen, grådig-grisen åt opp fisen. Ekkoet var formidabelt.

Jeg så skikkelsen hennes i speilet, ut og inn av dørene, den rosa hettejakka sveivet rundt henne. Men hvem var egentlig den grådige? Alt kan snus til egen fordel.

Det finnes ikke grenser for fantasiens snuoperasjoner i sånne tilfeller. Å pleie sine økonomiske interesser under dekke av rettferdig fordeling. Var det jeg som ville ha speilet eller hun som ville ha pengene?

Halvard så jeg aldri noe til. Turid derimot. Hun var mer geskjeftig enn megleren på visningsdagen. Fulgte etter meg rundt i rommene. Her kan spisebordet stå, sa hun og pekte på kroken nærmest kjøkkenet. Tanken på dette kan fremdeles gjøre meg rasende. Hvordan kunne jeg noensinne sette bordet mitt der da?

Aldri, ikke etter Turids anvisning. Selv om det helt klart var den beste plassen for et spisebord.

Dess mer jeg tenker på Turid, dess mer kjenner jeg faktisk at jeg hater henne. Det er det jeg tenker: Jeg hater deg, Turid. Men hva betyr en tanke? Det kommer an på sammenhengen. Det er som med brød og melk. Prisen er ikke den samme overalt og til alle tider.

10

Mens jeg husker det_Kristine Næss.indd 10

30.06.2018 22:15

Tanken er fri, men den binder meg. Hvem vil egentlig være hatefull? Ingen. Bare jeg kunne være sikker på at ingen kom mot meg og gikk til angrep, tok seg til rette. Som denne Turid. Så kunne tanken slippe.

Hun gikk foran meg inn på kjøkkenet. Kjøkkenløsningen har en helt spesiell historie, sa hun. Hvis jeg ikke hadde tatt grep den gangen på ikea, ville ikke dette kjøkkenet sett dagens lys. Jeg visste jo mye bedre enn han der Ali Muhammeden der ute. Kjøkkenplanlegger, my ass. Han hadde passa bedre i kjøkkenet på ikea-restauranten, skal jeg si deg, ja, jeg sa det også: Du kan ikke plassere oppvaskkummen så langt unna arbeidsbenken, sa jeg, tenk deg selv, om du hadde jobbet på restaurantkjøkkenet nå. Da ville du ikke ha likt å gå flere kilometer fram og tilbake mellom skylle­ kummen og skjærebrettet, ikke sant? Selv om dette er et lite kjøkken, han prøvde seg med det. Du trenger ikke gå, sa han, her er det bare å snu seg, veldig praktisk.

Armlengdes avstand til alt. Og jeg bare – fint å tenke minimalistisk, liksom, men er ikke du en erfaren kjøkkenplanlegger, sa jeg, da vet du jo at det finnes prinsipper for hvordan man inn­reder kjøkken, det har noe med flyten å gjøre, ikke sant, at det går smidig for seg.

Ordnet du alt med kjøkkenet selv, da, spurte jeg og åpnet skapdørene for å se på røropplegget, jeg hadde hørt at man alltid skulle sjekke rørene når man var på visning.

Unnskyld meg, sa Turid, men det der er frekt. Dårlig folkeskikk, ja, det vil jeg gå så langt som til å si.

Du kan ikke snoke i skapene hjemme hos andre. Vet du ikke at sånt tilhører intimsfæren?

11

Mens jeg husker det_Kristine Næss.indd 11

30.06.2018 22:15

Du mener privatsfæren, sa jeg.

Hva, sa hun.

Jeg samler på postkort og fotografier av parker. I det minste liker jeg tanken på å være en som gjør det. Jeg tenker på hvem jeg ville ha vært dersom jeg var en samler. En som brukte feriene sine på å reise rundt og fotografere parker. Hvilken fortid ville jeg ha hatt?

Det kommer uansett ikke til å skje. Jeg er ikke typen, tankene mine flakker, jeg glemmer hva jeg har, glemmer huskelistene hjemme, å føre inn avtaler i kalenderen. Det er altså ikke for å samle meg ting at jeg frekventerer skolekorpsenes og fotballagenes loppemarkeder, jeg kjøper sjelden noe. Nei, jeg tar loppemarkedrunder hver høst og vår fordi jeg liker sirku­ lasjon. Ikke bare ideen om gjenbruket og tingenes sirkulasjon, at de går fra hånd til hånd, men også den fysiske trengselen. Jeg liker at kaffen er billig, og ingen mistenker at jeg sitter på en stol i skolens aula og spiser sjokoladekake fordi jeg føler meg ensom. Jeg tror at de ser på meg som et alminnelig, sparsommelig og miljøvennlig innstilt menneske. En som ganske enkelt tar seg en kopp kaffe og en pust i bakken etter å ha kikket på brukt sportsutstyr, spisebord fra syttitallet, tunge sofaer fra Skeidar, blått glass, julepynt, plast­ leker, lamper, bøker, vinylplater. Jeg liker alt dette.

På det store bokloppemarkedet i Oslo 22. september 2015 kom jeg over et fotografi av parken tatt på begynnelsen av 1900-tallet. Jeg har notert tid og sted på baksiden av bildet. Det var klippet ut av en avis, og lagt inn i et bind av Oskar Braatens samlede

12

Mens jeg husker det_Kristine Næss.indd 12

30.06.2018 22:15

verker i førsteutgave fra 1941. Hvert bind var utstyrt med en Ex Libris-etikett og der hadde Odd Bakklandet skrevet navnet sitt. Folk er så interessert i temaer.

Som om betydningen av Oskar Braatens skuespill blir en annen bare fordi man har de samlede i hylla, bor på Sagene og går søndagstur forbi et hus som opptrer i et av stykkene. Avisutklipp, nettoppslag på Wikipedia, og vips har man fått seg et Braaten-tema.

Enten man har lest noe av ham eller ikke. Jeg vet riktignok ikke om Odd Bakklandet er som folk flest, men bøkene så ikke ut til å ha vært åpnet. Dette er en kunstig og overfladisk form for aktivitet, spør du meg. Lage forbindelser der ingen forbindelser er. Men folk gjør sånt. Valfarter til opptaksstedene for store ­tv-produksjoner, Downton Abbey, for eksempel. Jeg skjønner ikke vitsen, hva de får ut av det. Man kommer verken inn i en annen tid eller ut av sin egen på den måten, hallo, det er ikke fysisk mulig. Det eneste håndfaste man får ut av en sånn reise, er den skiftende opplevelsen av behag og ubehag i kroppen. Bussturen og bilsyken, døsigheten, synet av jordene og husklyngene langs veien, regnværet eller heten, køene utenfor godset, alle de andre som vil se det samme, rekken av ventende turistbusser, bodene med suvenirer. Sult, tørst, leting etter offentlige toaletter, nytelsen eller vemmelsen over fish and chips til lunsj, hjemlengsel.

En susende hukommelsesfri følelse av frihet.

Jeg har stukket bildet inn i speilrammen. Tre ungdommer poserer for fotografen på stikkveien. De ser små ut mellom blomster og busker, jeg vet ikke hva vekstene heter alle sammen. Er det stokkroser, 13

Mens jeg husker det_Kristine Næss.indd 13

30.06.2018 22:15

rododendron, sverdliljer? Syriner, peoner, valmuer?

Eller noe annet. Det er vanskelig å se på et svart-hvitt fotografi. En musikkpaviljong er delvis synlig bak trærne. Den er revet for lengst, selvfølgelig. Parken er redusert, kastrert. Selv om paviljongen er ­erstattet med en moderne friluftscene og noe nytt altså er kommet til. Jeg vet hva Kristin ville ha sagt: Må du alltid ta så hardt i? Kastrert, liksom? Kan du ikke bare si at parken er forenklet? Det lyder mer positivt. Ja, ville jeg svare, dersom jeg greide å tenke raskt nok, jeg pleier ikke det sammen med Kristin. Men ja, ville jeg si, ordet er positivt, og det bedrar. Forenkling er det modernes mantra, men fører til det motsatte: En stadig større og mer uhåndterlig mengde med informasjon, tilleggsproblemer, bivirkninger, forvirring. Elektronikken forenkler hverdagen, men bruksanvisningene er uleselige, og ingen kan reparere ­apparatene. Tenk på internettet, for eksempel. Alt må ordnes og kommuniseres gjennom nettet, men systemet rundt er blitt for stort. Det er ute av kontroll, ville jeg si. Vi sitter time etter time og klikker fram ny informasjon, men det meste er irrelevant for formålet. Alle kan lese om beplantning på nettet, men færre og færre kan håndtere og forstå planter, ikke sant.

Mens jeg husker det_Kristine Næss.indd 14

30.06.2018 22:15