Page 1

Fossum. Singularitet. Omsl.qxp 06.07.18 12.53 Side 1

Marita Fossum, født 1965, debuterte i 2002 med romanen Verden utenfor. Hun ble tildelt Tanums kvinnestipend i 2005, og for sin tredje roman, Forestill deg, mottok hun Brageprisen. For romanen Kjære gjetergutt (2006) fikk hun Bokhandelens forfatterstipend. Singularitet er hennes sjuende roman.

MA RI TA FO SSU M

Om Lykksalighet (2011) «Lykksalighet er nok en bekreftelse på forfatterens stilistiske eleganse og sterke språkbevissthet … en både mørk og oppløftende bok» Turid Larsen, Dagsavisen

Singularitet

Singularitet er skrevet med driv, overskudd, språklig følsomhet og stort vidd. Det er en underfundig og original roman om en kvinne som setter sin hverdag og trygghet på spill for å åpne seg mot verden og den nakne eksistensen. Forlaget Oktober

Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design

Gullemor er midt i livet og barnløs. Hun har bestemt seg for å utfordre en tilværelse hvor ingenting står på spill. I aktiv empati med dem som holdes utenfor samfunnet eller ikke er trygge i sine hjem, vil hun prostituere seg. Avgjørelsen skyter fart da hun finner en bevisstløs ung mann under en rosa rododendron i Botanisk hage i Oslo, kun iført underbukse. Etter at ambulansefolk har tatt hånd om den bevisstløse fremmede, forsøker hun å ta rede på hvem han er og hva som skjedde med ham.

M ARITA FOSSU M Singularitet

J e g s ka l b e gy n n e å prostituere meg. Avgjørelsen er endelig tatt, ikke noe mer skal, skal ikke. Nå er det min tur til å leve på kanten. Dette er ingen sinnssyk idé, jeg er klar og nærværende, litt inntrykksøm, ja vel, men så lenge du ikke blir fiksert på religion eller universets mysterium, sa alltid far, er det ingen grunn til alarm. At det føles rett og rimelig, er den filosofiske erkjennelsen. Det blir min rettesnor heretter.

Om Et siste kyss (2012) «En av årets beste bøker … Et siste kyss er blitt en utsøkt thriller som plasserer seg i toppsjiktet av skandinavisk prosa» S usa n n e He de ma n n Hio rt h, Dagens Næringsliv

Roman | Forlaget Oktober

Om Kjære gjetergutt (2006) «dette er ei slik bok du kan starte å lese på nytt same kveld som du las ho ut. Dei presise skildringane og den enkle stilen med det rørande innhaldet minner meg òg om novellene til Alice Munro, som er novellist i verdsklasse. Som Munro handsamar Fossum tung tematikk med lette og svalande hender, og når ho er ferdig, har ho med tilsynelatande enkle grep skapt noko vakkert og viktig. Og det er kunst» Merete Røsvik Granlund, Dag O g Tid Om Forestill deg (2005) «Det er ikke mange som skriver mer presist norsk enn Marita Fossum, i en stil som er helt uaffektert, men likevel ualminnelig fleksibel – sånn at teksten hennes i løpet av noen linjer kan rekke å være både hissig, tragisk og blendende vakker, uten at tonen bryter ut av det hverdagslige … Skreller en vekk de ytterste lagene i teksten, er nemlig Forestill deg først og fremst en kjærlighetshistorie. Den er i seg selv av et format som bør få andre selverklærte ‹kjærlighetsromaner› i den norske bokhøsten til å bli litt flaue» Trygve Riiser Gundersen, Dagbladet


Singularitet_Marita Fossum.indd 2

29.06.2018 09:47


MAR ITA FOSSU M

Singularitet

RO M A N | FO R LAGET O KTO BE R | 2 018

Singularitet_Marita Fossum.indd 3

29.06.2018 09:47


Singularitet_Marita Fossum.indd 4

29.06.2018 09:47


jeg skal begynne å prostituere meg. Avgjørelsen er endelig tatt, ikke noe mer skal, skal ikke. Nå er det min tur til å leve på kanten. Dette er ingen sinnssyk idé, jeg er klar og nærværende, litt inntrykksøm, ja vel, men så lenge du ikke blir fiksert på religion eller universets mysterium, sa alltid far, er det ingen grunn til alarm. At det føles rett og rimelig, er den filosofiske erkjennelsen. Det blir min rettesnor heretter. I går så jeg en ung mann som lå med hodet og halve kroppen i et blomsterbed, kun iført underbuksen. Det var flaks at jeg fant ham, jeg pleier nemlig å unngå parker. Den unge mannen hadde jord i nesen og i munnen, øynene var oppspilte, glassaktige, de blåeste man kan forestille seg. Han kunne vært min sønn, det pleier jeg å tenke, det setter min barnløshet i pers­ pektiv. Jeg ringte 113 og sa det som det var. Jeg måtte gjenta Botanisk hage, men den rosa rododendronen ville hun ikke høre snakk om, enda det beskrev den nøyaktige plasseringen i parken. Om han pustet? Jeg vet ikke, sa jeg, han har jord i nesen. Så ville hun vite om han hadde puls, om han var blå. Nei, ikke akkurat blå, mer grå, sa jeg. Jeg holdt to fingre mot halspuls­ åren. Han enset dem ikke, og jeg ble usikker på om det var hans eller mine hjerteslag jeg kjente. Han er

5

Singularitet_Marita Fossum.indd 5

29.06.2018 09:47


ikke kald, sa jeg, ikke ennå, men han har svært lite klær på seg. Mens jeg snakket, hørte jeg sirenene, og etter litt så jeg ambulansen ta en brå sving fra gaten og inn i parken. Jeg vinket, slik at sjåføren skulle se meg. Bilen fulgte gangstien til midt i bakken, men de siste meterne kjørte den over plenen. En mann og en kvinne kom ut av bilen. Mannen bar på en avlang bag. Han stanset foran meg og spurte om jeg kjente personen i bedet. Nei, sa jeg. Kvinnen tok på seg blå plasthansker og krøp under rododendronen, hun dyt­ tet i ham og sa hallo og er du våken, men hun fikk ikke svar. Jeg merket meg at hun ikke tok særlig hen­ syn til blomstene, flere hang med hodet da hun kom frem igjen. Hun slo armene ut på en måte jeg tolket som oppgitt. Så dro de den unge mannen ut av bedet etter beina. Jeg syntes det var ganske uverdig, det ene øret hans ble også fylt med jord. De koblet en led­ ning til mannens pekefinger, og noen tall ble synlige på en skjerm, et rødt hjerte blinket ­taktfast. Da kvin­ nen festet en oksygenmaske over ansiktet hans, spurte jeg om hun hadde husket å fjerne jorden fra mun­ nen og nesen. Jeg tenkte bare det var dumt hvis han fikk jord i vrangstrupen, sa jeg. La oss få gjøre jobben vår, sa hun og skrudde på oksygenet. Endelig løftet de ham opp på en båre og la et pledd over ham. Det var på tide, fikk jeg lyst til å si, men jeg er ferdig med å være den tosken som blir stående tilbake med det siste ordet. Da ambulansen var ute av parken, ringte jeg til far og fortalte ham alt. Til tross for at han en gang var en respektert lege, hadde han ingen forslag til diagnose. Sikkert noe nymotens, sa han, det er mye 6

Singularitet_Marita Fossum.indd 6

29.06.2018 09:47


rart nå for tiden, jord i munnen og nesen, hva hadde han under rododendronen å gjøre? Jeg svarte at jeg ikke visste, at jeg ikke kjente ham, og at jeg var glad det ikke var min sønn. Hvorfor skulle han være det? spurte far. Jeg vet ikke, det hadde vært så typisk, sa jeg. Alle mennesker kan havne i grøfta, sa far, det gjel­ der bare å komme seg opp igjen. Hvordan er været, forresten? Far liker ikke å dvele ved ubehageligheter, så jeg la ut om den forunderlig varme dagen. Etterpå ringte jeg venninnen min, men hun hadde nettopp renset alle cellene i kroppen og ville ikke høre om mannen i rododendronen. Jeg kan bli syk, sa hun. Det må ha vært litt av en jobb å rense alle cellene, sa jeg. Ja, og nå føler jeg meg helt transparent, og i tillegg er det fullmåne og flere kraftige solstormer på vei. Hva skal du gjøre? spurte jeg. Jeg må beskytte meg mot å bli tappet for energi, uff, det snører seg i halsen, jeg har problemer med å puste, ble han kvalt? Hun brekte seg, harket og spyttet, gud vet hvor. Nei, men man vet jo aldri, svarte jeg. Jeg fikk en underlig følelse etter at vi hadde lagt på. Parken fremsto overnaturlig, det hjalp ikke at solen kom frem, tvert imot, det irrgrønne gresset og de rosa blomstene minnet om levende teaterkulisser, det var som de ropte: Se! Jeg er gresset! Grønt! Se! Vi er blomstene! Rosa! Ho, ho, sa solen. Og himmelen hvisket uendelig på en spøkelsesaktig måte. Det var himmelen og solen som foruroliget meg mest, dessu­ ten luktet det undergang, metan eller kloroform, jeg var ikke sikker, men etter litt landet jeg på kloroform. En kvinne med et barn festet over brystet og magen

7

Singularitet_Marita Fossum.indd 7

29.06.2018 09:47


kom gående. Barnet sprellet med beina, det var en god plugg. Like bak henne gikk to menn, den eldste skjøv på barnevognen, mens den andre bar tre kaffe og en pose med bakervarer. Mannen vugget på vognen enda barnet ikke lå i den, blikket hans var åndsfraværende og oppmerksomt om hverandre. Jeg lot som jeg leste på et skilt som sto foran en plante med piggete blader. Hva med der? Kvinnen pekte på rododen­dronen. Fin plass, det, sa mannen med vognen. Jeg trodde først at hun kom til å ombestemme seg, få øye på et bedre sted, men hun virket mer og mer tilfreds med valget. Her er det jo litt skygge også, sa hun, ved rododen­ dronen. Beklager, sa jeg, dere kan ikke sitte der. Alle stirret på meg, det var åpenbart at de ønsket en for­ klaring. Dette er et åsted, sa jeg, en ung mann med jord i nesen og svelget er nettopp blitt dratt ut av rododendronen og kjørt av gårde til legevakten, jeg vet ikke om han overlever. Å, kom det fra kvinnen. Hun la armene om barnet, hendene dekket barnets hode, som et slags skjold, trolig var det instinkt. Vi finner en annen plass, sa mannen med vognen, ikke noe problem. Jeg begynte å gå. Da jeg hadde passert den avblomstrede magnoliaen, snudde jeg meg for å sjekke om de hadde satt seg der allikevel, men det hadde de ikke. Jeg gikk hurtig i retning trærne, henge­ bjørken har alltid vært ganske stødig, likeså ospen og hestekastanjen, men uansett hvor hardt jeg presset nesen inn i den blanke ospestammen, stinket det under­ gang. Jeg bestemte meg for å gå til dufthagen, kanskje kunne jeg få byttet ut denne kloroformen med for eksempel mynte eller rosmarin. 8

Singularitet_Marita Fossum.indd 8

29.06.2018 09:47


På det lille tunet foran kafeen tok jeg opp b ­ ykartet fra vesken. Jeg brettet det til en passende firkant, hvor Botanisk hage og Munchmuseet var innenfor firkan­ ten. Det er et triks jeg bruker når jeg ikke klarer å vedkjenne meg denne byen. Jeg forestiller meg at den ikke angår meg mer enn en hvilken som helst by angår en turist. Jeg stanset en kvinne som dyttet en trillebår full av tørre kvister. Unnskyld meg, sa jeg på fransk, kan De hjelpe meg, vær så snill, jeg søker den lille dufthagen. Kvinnen satte trillebåren ned, ville vise på kartet, men da hun oppdaget at det var et bykart, pekte hun heller. Skal vi se, rett nedi der, madame, sa hun på bedre fransk enn meg. Det var pinlig. Jeg er tysk, sa jeg på fransk. Å, da kunne du bare ha snak­ ket tysk, sa hun på flytende tysk. Jeg vinket som takk for hjelpen og skyndet meg mot dufthagen, tysken min er svært begrenset. Man kan ikke ta noe for gitt lenger, en flerspråklig gartner, kanskje en selvproleta­ risert filosof for alt hva jeg vet, godt jeg ikke trakk paralleller til Wittgenstein eller Simone Weil, for da hadde hun sikkert avslørt mine manglede kunnskaper om dem, og det hadde vært enda pinligere. Dufthagen fikk kalibrert meg, solblommen b ­ ehaget spesielt. Jeg henvendte meg til en ung kvinne, på norsk for sikkerhets skyld. Hun sto og plukket ett og ett blad av en kvist og la dem i en liten kurv. Jeg ville spørre om de solgte solblommen på flakong, for da kunne jeg stikke den under nesen hvis kloroformen kom tilbake, men før jeg fikk snakket ferdig, avbrøt hun meg med en forsiktig håndbevegelse. Duftene er ikke til salgs, sa hun. Lufta er for alle, fortsatte hun 9

Singularitet_Marita Fossum.indd 9

29.06.2018 09:47


smilende, ertende (flørtet hun?). Det er en sannhet med modifikasjoner, sa jeg. Jeg så for meg den unge man­ nen med pustehullene tettet med jord. Men la oss ikke gå inn på det, skyndet jeg meg å tilføye, h ­ immelen vet hva slags utredninger om luften hun kunne k ­ ommet med. Nei, vi tenker på blomster i stedet, sa hun. Ja, sa jeg, det er bedre. Idet jeg skulle tre ut av dufthagen, jeg var halvt gjennom en buelignende sak dekket med ­misteltein, vinket hun meg til seg. Her, sa hun og ga meg en kvist med noen taggete, smale blader. Vendelrot hjelper. Jeg stakk et blad under nesen, ja, sannelig, sa jeg, tusen takk, hjertelig, du er søt, jeg mener, det var søtt gjort. Planen var å ta korteste veien hjem, men alt omkring meg var så rolig og fint, de snille trærne, blomstenes moderate skjønnhet, den svale forsommeren med en anelse osp i luften, og så solen, da, hvitgul, midt på himmelen og insisterende på sitt vis, men det føltes urimelig å beskylde den for angsten som kom over meg for litt siden. Jeg gikk en runde i hagen, med to vage ærend inspirert av den oppløftende atmosfæren. Jeg ønsket å beklage overfor de nybakte foreldrene, det var på ingen måte min hensikt å overrumple dem med ordene mulig dødsfall og åsted under en helt alminnelig tur i parken, i tillegg skulle jeg se etter klærne til den unge mannen, de måtte ligge et sted, en naken mann gjennom gatene ville vel ha vakt oppsikt før han nådde parken. Men klærne var ingen steder, og den lille gruppen på fire var som sunket i jorden. Jeg bega meg hjemover. Det stigende motet til tross var jeg utkjørt. Halvt døende mennesker minner meg 10

Singularitet_Marita Fossum.indd 10

29.06.2018 09:47


om barndommen. Jeg kan ikke huske hvordan jeg, via omveier, for å unngå større eller mindre ­grøntarealer, kom meg hjem. I portrommet møtte jeg naboen under meg. Han var i ferd med å tømme postkassen sin, det hadde nok ikke vært gjort på en stund. Jeg lurte på om jeg skulle anbefale disse klistremerkene hvor det står nei takk til reklame, det vil gjøre s­ orteringen enklere, kunne jeg ha sagt, men det ble ikke til at jeg sa noe. Han virket så konsentrert, eller kanskje han bare var trist. Da jeg låste meg inn i leiligheten, slo det meg at han sikkert sorterte rett fra ­postkassen, og det kan jo være like greit. Det var svalt i leiligheten, mel­ lom de åpne vinduene blåste det en fin bris. Jeg dro kjøkkenstolen ut på gulvet og satt i den milde vinden mens jeg spiste en kald potet og et stykke ost. Solen sto skrått inn i værelset, men den presset ikke på, skulle ikke absolutt inn. Etter maten tok jeg vendel­ rotkvisten ut av vesken og la meg på divanen. Lukten virket beroligende, allikevel ble jeg liggende og tenke på mannen jeg hadde funnet, hva som kunne ha fått ham til å krype under rododendronen og ta til å grave i jorden med munnen. Jeg luktet på bladene, men de ga ingen svar, de virket ikke sånn. Men jeg ble søvnig, og det er nesten det beste av alt.

Singularitet_Marita Fossum.indd 11

29.06.2018 09:47

Marita Fossum – Singularitet  

Bla i boka. Leseprøve på Marita Fossums roman "Singularitet".

Marita Fossum – Singularitet  

Bla i boka. Leseprøve på Marita Fossums roman "Singularitet".

Advertisement