Page 1

Sand. Malurtveien 10. Omsl.qxp 06.12.2018 17:29 Side 2

m a ria

sa n d

malurtveien 10 Roman | forlaget oktober


Malurtveien 10_Maria Sand.indd 2

12.02.2019 14:57


Maria Sand

malurtveien 10 Roman

forlaget oktober 2019

Malurtveien 10_Maria Sand.indd 3

12.02.2019 14:57


Malurtveien 10_Maria Sand.indd 4

12.02.2019 14:57


under senga har jeg dyttet en Ikea-boks, den rommer ganske mye, jeg har fylt den med gaffateip og hermetikk, kikerter, mais, linser, tunfisk. Jeg har vært på Clas Ohlson og kjøpt sånne små masker til å ha foran munnen og nesa, de ligger også oppi der, og flere halvannenlitersflasker med Imsdal. Bak skapet i kjelleren har jeg satt to hyttedunker med vann fra springen. Leo ser ikke at de står der. Han leter ikke. Han lurer ikke på hva jeg driver med når jeg drar de store dunkene ned kjellertrappa. Han sier ikke hei når han kommer, eller ha det når han går, han synker bare ned på stolen og spiser stille. Ikke se noen inn i øynene, sa mamma hver morgen før jeg gikk til skolen, bare gå rett fram uten å se på noen, sa hun. Hvorfor det, spurte jeg, men hun svarte ikke, hun bare surret skjerfet strammere om halsen min og dyttet meg ut døra, redd for at jeg skulle komme for sent. Og pappa snakket om gaffateip og den kalde k ­ rigen, at man kanskje måtte teipe alle vinduer med gaffa, alle sprekker og hull. Han sa det mens han stumpet sigaretten i det store marmoraskebegeret på skrivebordet. Lyset fra ­skrivebordslampen gjorde øynene hans enda større, enda mørkere.

5

Malurtveien 10_Maria Sand.indd 5

12.02.2019 14:57


Man må tette sprekkene godt, sa han og fortalte om radioaktivitet og uran og den store soppen som kan velte seg utover himmelen, legge seg i lufta og i regnet, sette seg på klærne våre. Det er viktig å følge med, sa pappa, ikke vimse i trafikken, sa mamma. Ikke slagstøvler i båten, sa morfar. Ikke pose over hodet, sa mormor. Og så på en måte alle i munnen på hverandre: Ikke se folk i øynene. Ikke snakke med fremmede. Huske bilregist­ reringsnummeret om noen kjører etter deg for lenge. Aldri gå alene i mørket, aldri, og ring med en gang du er framme. Lover du det? Lover du det, Mi? Ja da, sier jeg og ser på dem der de står rundt meg, pappa ved skrivebordet med telefonrøret mellom hodet og skulderen, sigaretten som ryker foran ham, mamma med manus i fanget, sminke i vesken, høye frynsete støvletter som klakker når hun kommer tilbake fra forestilling om kvelden – jeg sover ikke da, jeg venter alltid til hun er hjemme igjen. Morfar står i båten på Mjøsa, trekker garnet, vrenger innvollene ut av fisken, leser i høymessen, synger høyere enn alle i kirken. Men mormor sitter bare stille ved bordet. Skjeen hennes rører forsiktig rundt i suppen. Mellom øynene hennes er det en v, en rynke som aldri ­glatter seg ut. Ingen spurte noen gang hva hun tenkte på, ingen spurte hva hun sa når hun plutselig hvisket noe så lavt at det var umulig å høre ordene hennes, men vi visste jo alle hva det var som ikke var der lenger.

Malurtveien 10_Maria Sand.indd 6

12.02.2019 14:57


jeg tror det må ha begynt sånn: Min oldemor, Agnes, sitter inne bak kateteret. Året er 1925. Det er frikvarter. Hun skreller kanskje en appelsin Andreas hadde med seg til henne da han kom hjem fra Apotekar­societeten i Stockholm sent i går kveld, hun hadde alt lagt seg da hun hørte ham nede i entreen. Han ville vel ikke vekke henne. Vet han ennå ikke at hun sjelden sover? Nesten aldri sover hun. Klokken blir både tre og fire før hun klarer å forsvinne inn i noe hun ikke kjenner som seng, og sengetøy, mørket i taket som kryper ned langs veggene. Appelsinen lyste mot henne da hun våknet i morges, som en sol lå den der på nattbordet. Agnes tørker hendene i det sorte i skjørtet hun tar på seg hver morgen før hun ror båten sin ut av vika der Andreas og hun bor, hun ror forbi Jessnes, rundt Furuberget, tunge tak med årene mens Mjøsa ligger mørk og stille rundt henne. Hun trekker båten i land ved Sterudodden og går Østregate opp til skolen. Mjøsa, hun blir varmere når hun sier det. Andreas liker ikke at hun ror alene til arbeid, men båten har hun hatt siden hun var ungpike, hun fikk den av sin mor på femtenårsdagen, hele natten ligger hun og lengter etter å ta tak i årene, kjenne båten gli

7

Malurtveien 10_Maria Sand.indd 7

12.02.2019 14:57


gjennom sjøen som er hennes (og min), hun ligger ved siden av Andreas som sover, ligger og stirrer i taket, tak etter tak, åretak, vannet er så dypt der ute, man kan ikke engang forestille seg hvor dypt det er. Hun lengter nok etter å komme seg bort fra land, bort fra ham, er det fryktelig? Når han ser på henne, ser hun vekk, børster smulene av bordet, finner noe å fikle med. Det er en uro han maner fram i henne, er det noe som følger med det å elske? Er det den samme uroen jeg føler når jeg ligger ved siden av Leo og ikke klarer å sove? Da de giftet seg, da de bestemte seg for det, da Andreas spurte faren hennes om lov, hadde hun vært glad, og sikkert lettet. Å finne noen å leve med er ikke selvsagt, hadde moren sagt, men hvorfor følte hun da dette ubehaget nesten med en gang hun fikk ringen på fingeren? Fordi den klemte? Stoppet blod­ sirkulasjonen? Kroppen hennes er sterk. Armene trekker båten lett gjennom vannet. Hver morgen gleder hun seg til å ta fatt på arbeidsdagen. I klassen går det både jenter og gutter. Hamar folkeskole har ikke nok barn til at det er gunstig å skille dem. Fingrene er blitt klissete av den gule saften fra appelsinen, hun presser neglen inn i det tykke skallet, trekker den syrlige duften ned i lungene, lukker øynene og deler frukten langsomt båt for båt, putter én i munnen, kjenner saften presse seg gjennom den tynne hinnen. Tygger, smaker, svelger, bruker lang tid. Hun hører dem leke sisten ute i skolegården, eller er det boksen

8

Malurtveien 10_Maria Sand.indd 8

12.02.2019 14:57


går? Hun forsøker å være rettferdig, la alle få komme til orde. Forsøker å stille spørsmålene slik at alle kan klare å svare på regnestykket, eller grammatikken, hvilke land som grenser til hvilke hav. Agnes lener hodet så vidt bakover. Bare et sekund. Eller to. Når som helst er hun klar til å rette seg opp igjen. Våkne til. Om en annen lærer skulle komme inn i klasserommet, rektor, eller en av elevene. De ville aldri rukket å se henne sånn. Hodet som hviler mot tavlen. Hun får kanskje kritt på seg. Nei, hun er så lys i håret, det vil ikke synes. Hodet hennes blir t­ yngre, litt luft, litt fred, tenker hun, og tingene forsvinner rundt henne, elevene, barnestemmene, hendene i været, alle svarene. Hun ville beholde jobben selv om hun giftet seg med Andreas. Så har vi ting å fortelle hverandre om ettermiddagen, hadde hun sagt, hun hadde overbevist ham, hun visste han likte å tenke på seg selv som moderne. Behold jobben så lenge, hadde han sagt, og tok med appelsiner hjem til henne fra utlandet mens han ventet på at magen hennes skulle bli større under skjørtet. Han tenkte vel at det skulle gå fort. Men det går ikke fort om han sover mens hun ligger våken, om hun trekker seg vekk straks han rører ved skulderen hennes. Bare en sjelden gang klarer hun å ta imot ham. Møte blikket hans, kjenne kroppen hans mot sin, de små mørke hårene på brystet hans. Etter at han har sovnet, blir hun av og til liggende og se på ham, på kroppen hans som er større enn hennes, bredere, som kommer og går som den vil.

9

Malurtveien 10_Maria Sand.indd 9

12.02.2019 14:57


Sovner når den vil, spiser, har et liv utenfor hennes. Er det misunnelse hun kjenner når det snører seg sånn i magen? Den samme misunnelsen jeg noen ganger kan kjenne selv. Andreas sier hun ser sliten ut når hun kommer hjem fra arbeid. Mørke skygger under øynene, sier han. Mager. Hun har alltid vært slank, men ikke mager. Du bryr deg for mye om dem, sier han kanskje. Hvem? sier hun da. Barna. For noe tøys, sier hun og legger seg ned ved siden av ham, strekker ut armen og slukker lampen på nattbordet. Gjemmer skuldrene under teppet. Ikke i kveld heller. Det er noe med huden, når en finger eller en håndflate kommer borti huden hennes – alt kan falle sammen da, alt man stabler på plass hver dag, jeg vet jo hvordan det er. De mørke skyggene under øynene har hun arvet etter sin mor, men de er blitt tydeligere det siste året. Andreas tror det er arbeidet på skolen som sliter henne ut, at oppgavene hennes kanskje er for mange, skulle hun ikke falle til ro i hjemmet? Stelle i hagen. Det er jo nok av ting å ta seg til her i vika. Han merker ikke uroen hennes som skylles rundt med blodet, slik Leo ikke merker min, de våkne øynene som stirrer i taket om kvelden. Hele natten. Tror du virkelig jeg ikke merker det? Jeg vet jo at du ikke sover.

10

Malurtveien 10_Maria Sand.indd 10

12.02.2019 14:57


Som om vi leter etter noe der oppe i taket. Tak etter tak, hjertet som noen ganger hopper over et slag. Stolen vipper under henne, hendene hviler mot kateteret, hodet er stadig tyngre mot tavlen, barna leker så fint der ute, syrinene er alt i ferd med å blomstre av, sommeren kom tidlig i år, tenker hun og kjenner at noe løsner. Bare her på skolen lukker øynene seg naturlig, som en dyne over kroppen. Veien til skolen over fjorden hver morgen. Nei, hun vil ikke gi avkall på dette. Dette er hennes rom, hennes tid. Jeg ser Agnes som spiser appelsinen, hviler hodet mot tavlen, jeg hører barna leke der ute mens hun tenker på Andreas. At det sikkert ville hjulpet om de snart klarte å få et barn. Hendene hans som famler etter henne i mørket under teppet, som om han ikke helt vet hvor hun er, han gir opp med en gang han kjenner rykningen i kroppen hennes, og sovner før henne, slik Leo sovner før meg. Alltid. Jeg sovner før deg fordi du bruker mange timer på å falle til ro. Mener du at jeg skal vente på det? Agnes vipper stolen lenger og lenger bakover. Lar de sorte støvlettene så vidt lette fra gulvet. Den ene lissen er løs, men hun ser ikke det, for hun har lukket øynene, forsøker å hvile. Hun har ikke sovet godt på utallige netter. Det er som om hans søvn må balanseres av hennes våkenhet, og jeg forstår hva det betyr. At det ikke er balanse i henne før det er ubalanse utenfor, eller er det omvendt?

11

Malurtveien 10_Maria Sand.indd 11

12.02.2019 14:57


Agnes sovner på stolen i klasserommet, hun glemmer tiden, hører ikke etter da det ringer inn, hun orker ikke, for hun er så trett nå, endelig kjenner hun søvnen trekke seg over huden i ansiktet, så hun lar barna bli i skolegården, de leker videre utenfor vinduet, nede på bakken, det er langt dit ned. Hun sover jo ikke om natten. Bare Andreas sover, som et fjell ved siden av henne, uten å røre på seg. Tak etter tak. Hun finner ikke roen når han ligger der. Bare her finner hun den. Bare nå. Barna som løper der ute, de kan vel få leke litt til, tenker hun og knepper forsiktig opp den øverste glassknappen i blusen hun fikk av Andreas en gang han hadde vært i København. Knappen er glatt mellom fingrene, så glatt som noe må være for at resten skal forsvinne. Lette hovtramp langt der borte et sted. Inne i hodet et sted. Er det kanskje folen de fikk hjemme på gården den vinteren hun fylte åtte? Som faren dro ut av hoppa, Frøya het den hoppa, og faren dro så hardt i det vesle føllet at hun trodde Frøya skulle revne. Hun hører folen vrinske. Den er større nå. Tyngre. Tung galopp bortover tørre veier. Gater. Brostein. Det slår hardt under hovene. Nærmere. Den er helt nærme nå. Hun hører den vrinske igjen. Og så: et smell. Agnes som brått sperrer øynene opp. Noen som skriker. Flere som skriker. En mann som roper til ungene. Kom dere unna! roper han. Hun løper bort til vinduet. Ser barnehoder som flokker seg om noe på bakken. Hesten som løper over

12

Malurtveien 10_Maria Sand.indd 12

12.02.2019 14:57


veien der borte, med en tom kjerre bak seg. Den mang­ ler et hjul. Noe rødt. Det er noe rødt mellom ungene. Det renner, sprer seg utover skoleplassen. Langsomt trekker barna seg bakover, rygger, mannen rygger. Det ene hjulet triller saktere og saktere der borte ved huskene. Snart mister også det balansen. Og Agnes ser alt dette fra vinduet: blodet som sprer seg utover. Barna som langsomt forsvinner ut til siden, mannen som fremdeles står med pisken i hånden, han ser ikke etter hesten sin. Han ser ikke etter kjerre­ hjulet. Og barna ser ikke etter Agnes der hun står i vinduet, fastfrosset, barna lurer ikke på hvor hun blir av, de kan ikke det, de kan bare se på barnet. Den lille blonde gutten. Luggen hans dekker nesten hele ansiktet, halsen er vridd, huden folder seg i nakkegropen, hun synes hun kan se det helt herfra. Agnes klamrer seg til vinduskarmen, det iser i ­pannen fra vindusglasset. Hun ser ikke hvem det er, ser bare den hvite luggen, og blodet på bakken, hun begynner å telle barna for å se hvem som mangler. Men tallene løser seg opp i hodet. Navnene forsvinner. Hun må begynne på nytt hele tiden. Hun roper ned til dem, men det lyder for spakt, føttene er støpt fast i gulvet, hun faller, over pultene og stolene, ­reiser seg, snubler i den løse lissen idet hun løper ut i gangen, hun skulle ikke latt barna være så lenge ute. Ned trappene, forbi rektors kontor, men det går altfor sakte. Hun roper etter kollegene. At noen må få tak i en lege. Tilkall legen! roper hun og holder hånden foran munnen som en trakt. Men ingenting går fort nok.

13

Malurtveien 10_Maria Sand.indd 13

12.02.2019 14:57


Gjennom gangene. Ut gjennom døren, den er så tung, hun må legge hele vekten sin på den for å velte den opp. Luften er kjølig, den borer seg gjennom klær og hud, legger seg som et kaldt klede rundt knoklene. Hun bøyer seg over ham. Hun snur ham. Hun drar forsiktig luggen bort fra øynene hans. Ungene er da aldri ute på denne tiden, sier mannen som har mistet hesten sin, hver dag kjører han med hesten sin gjennom skolegården, ned Østregate, inn mellom skolebygget og gymsalen, det er en snarvei ned til jernbanestasjonen. De er da aldri ute på denne tiden, sier han igjen, til seg selv, og til dem som kan høre, til Agnes der hun sitter med guttens hode mellom hendene. Hun skulle ikke ha lukket øynene, aldri bør man lukke øynene, men det visste ikke Agnes da. Vi vet det, vi som kommer etter: Alltid holde øynene åpne, følge med. Man kan aldri vite hva som kommer løpende. Som et kaldt klede rundt knoklene. Uten pust. Uten blikk. Lette hovtramp slår fremdeles mot brosteinene, innover i hodet. Hun bærer ham inn på lærerværelset. Så sterk er hun plutselig blitt. Legger ham ned på benken. Tuller sjalet sitt rundt nakken hans. Trekker skyggeluen ordentlig ned over ørene. Som om han frøs. Som om han kunne det.

Malurtveien 10_Maria Sand.indd 14

12.02.2019 14:57

Profile for Forlaget Oktober

Maria Sand – Malurtveien 10  

Bla i boka. Leseprøve på Maria Sands roman "Malurtveien 10".

Maria Sand – Malurtveien 10  

Bla i boka. Leseprøve på Maria Sands roman "Malurtveien 10".

Advertisement