Page 1

Bård Torgersen (f. 1967) var tidlig på åttitallet en sentral skikkelse i Oslos musikalske subkultur. Torgersen var vokalist i postpunkbandet Masters of Møh. På nittitallet var han en av pionerene på den norske elektronikascenen, senere har han stått bak flere musikalske prosjekter i grenselandet mellom musikk og litteratur. Bård Torgersen debuterte i 2005 med romanen Alt skal vekk, og har etablert seg som en markant og kritikerrost forfatter. Han har deltatt i en rekke antologier og gitt ut sju diktsamlinger. Lengter knuser slår er hans åttende roman.

Torgersen_skisser_1.indd 20

forlaget oktober

forfatterportrett: mona ødegård omslagsfoto: synne skjulstad omslag: johanne hjorthol

Einar vokser opp i drabantbyen Rykkinn i Bærum, bruker tiden på å reke rundt med en øks, gjøre innbrudd, stikke av hjemmefra. Men mest av alt vil Einar være med Daniel. For det er ingen som kan stoppe Daniel. Sammen raser de to ut av barndommen, forsøker å skape seg en plass i verden, nekter å bøye av for noen. En dag gjør Einar noe som setter i gang kjedereaksjoner som fullstendig endrer og velter liv. I Lengter knuser slår skriver Bård Torgersen fram miljøer og mennesker som i liten grad har blitt beskrevet i norsk litteratur. Einar er en del av de motkulturelle undergrunnsbevegelsene som skapte store forandringer i Norge på sytti- og åttitallet. Men han er ikke en av dem som vil ha en posisjon, bli beundret og stikke seg fram. Han er en av de mange som vil ødelegge, sette Oslo på hodet natt til 1. mai, gjøre byen til sin, som heller angriper enn å vende det andre kinnet til.

Bård Torgersen \ Lengter knuser slår

Huset på den andre siden av veien virket så fredfullt. Men det var et bedrag. Snart kom de til å komme. Armen hans verket. Einar ville reise seg, men han kunne ikke. Han skulle ikke gi seg, de skulle ikke klare å ta ham. De trodde de kunne skalte og valte med folk, ta seg til rette, ture fram som de ville, de var ikke vant til at folk tok igjen, men han var ikke som andre. Han kom ikke til å underkaste seg. Det var de som skulle straffes. Ikke han.

FORLAGET OKTOBER 2019 ISBN 978−82−495−2078−7

LENGTER KNUSER SLÅR

Om Loki (2016) «Bård Torgersens Loki er en slik såkalt original roman. Og med ‘original’ mener jeg simpelthen at Torgersen lykkeligvis har hatt andre forbilder enn den gemene hopen» olaV lØkkeN reISoP, DagblaDet

«Lokis maniske, beksvarte og ekstremt underholdende turné mot juvet, i noe som ligner en amfetaminrus, men som (selvsagt) ikke er det, er et gromt kick av en tekst» bÅrD larSeN, MINerVa

Om Vær så snill (2014) «Bare en svinaktig god forfatter» kJell-rICHarD laNDaaSeN, VÅrt laND

«Det er ikke tvil om at Bård Torgersen igjen har levert en annerledes og urovekkende bok» SIgMUND JeNSeN, StaVaNger afteNblaD

Om Voksne og barn (2012) «Bård Torgersen har levert flere oppsiktsvekkende bøker; og er her på sitt aller beste» geIr VeStaD, HaMar arbeIDerblaD

«Bård Torgersen er her igjen … det realistiske og tilforlatelige som er utgangspunktet for Voksne og barn, slår etter hvert sprekker og ender i en sluttscene som må være en av norsk litteraturs aller mest fantastiske – i enhver betydning av ordet» aNNe MeretHe k. PrINoS, afteNPoSteN

Om Nøytral (2011) «en liten genistrek – tegna med hard hånd, uten frykt for å ødelegge papiret» SIlJe bekeNg, klaSSekaMPeN

Bård Torgersen

«Dette er ei bok som i original metode og gjennomtenkt idé overgår det meste av norsk samtidslitteratur» roMaN forlaget oktober

oDD W. SUrÉN, Dag og tID

22.01.2019 08.24


Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 2

22.01.2019 09:38


BĂĽrd Torgersen

lengter knuser slĂĽr Roman

forlaget oktober 2019

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 3

22.01.2019 09:38


Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 4

22.01.2019 09:38


øe ie tgh phs tt nf bea mki rb jt wt aø hv

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 5

22.01.2019 09:38


Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 6

22.01.2019 09:38


huset på den andre siden av veien virket så fredfullt. Men det var et bedrag. Snart kom de til å komme. Armen hans verket. Einar ville reise seg, men han kunne ikke. Han skulle ikke gi seg, de skulle ikke klare å ta ham. De trodde de kunne skalte og valte med folk, ta seg til rette, ture fram som de ville, de var ikke vant til at folk tok igjen, men han var ikke som andre. Han kom ikke til å underkaste seg. Det var de som skulle straffes. Ikke han. Einar var kald. Det svei i den høyre armen. Han blødde, og i huden satt det glassplinter han ikke klarte å få ut. Han forsøkte ikke å se på sårene, hvilte blikket på tatoveringene han hadde fått hamret inn med en synål en gang for lenge siden. Han hadde ­nettopp fylt fjorten, satt i rommet til en fyr med vanvittig intense øyne. Det var fyren med øynene som hadde brukt nåla. Han bodde helt innerst i kjelleren til et okkupert hus på Grünerløkka. Bydelen var fylt med alkiser og forsiktige damer med trillebager, gamle a­ rbeidere, og folk satt på taket av den brune bula Beckers og bælmet øl og røyka jointer, og ingen brydde seg, for alle tenkte at Løkka kunne seile sin egen sjø.

7

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 7

22.01.2019 09:38


Tatoveringene var navnet på et band, et tall han mente var magisk, og en slange som lå kveilet i en ring og beit seg selv i halen. Det gjorde mindre vondt enn han trodde. Så fin han hadde følt seg da han hadde gått ut av huset og kollapset på et tørkeloft nede i Markveien. Han brukte å sove der. Blant de gamle kjerringenes klesvask, som hang på snorer gjennom hele rommet. Han lå rett på gulvet, eller på en haug av flattrampede pappesker, kom an på om det var sommer eller vinter. Han kunne sovne hvor som helst. En gang midt på vinteren sluknet han på en buss som skulle ut av sentrum, og han skulle egentlig bare sitte på et par holdeplasser, men da han våknet, var bussen tom, sto i en garasje med en flåte av andre busser, og da han kom ut, forsto han ikke hvor han var, for rundt ham var det nesten ikke et hus, og han stilte seg hutrende opp i veikanten, etter at han hadde forsøkt å knekke seg inn i en bil. Han fikk haik med en trailer, og han sovna i den også, våknet ikke før de sto på en kai i Oslo, så han ante ikke hvor han egentlig hadde vært i garasjen den natta. Ikke at han brydde seg. Snart kom de. Det spilte ingen rolle om armen v­ erket, om han hadde vondt, han måtte sitte stille, ikke bevege seg, ikke vise hvor han var i rommet, han skulle ikke gjøre det for lett for dem. Dama, s­takkars henne, hadde stått foran ham med store øyne. Rett etterpå hadde glasset rast nedover armen hans. Han burde ha skjønt at det kom til å styrte. Men han hadde ikke vært i stand til å tenke, ville bare komme seg unna.

8

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 8

22.01.2019 09:38


Store deler av livet hans var usammenhengende. En lang periode, rett etter at han var ferdig med barneskolen, likte han å gå rundt med en øks, skaftet stukket ned i venstre ermet på olajakka, hodet stikkende opp, sånn at det presset seg inn mot hjertet, han brukte den til å true med. Han hadde vært på tv, da holdt han øksa i hånda, ble filmet av et svensk team, fra nyhetene på svt, som skulle dekke opprøret i Oslo natt til første mai. Etterpå hadde han løpt nedover Karl Johan, vært med på å pælme murstein inn vinduet på Jens Evensen, bært ut kasser med øl, drukket seg dritings, slått inn panseret på en bil. Til slutt brukte politiet tåregass. Han klatret opp på et stillas, kom seg opp på et tak, lå der hele natta, helt til sola krøyp opp over Oslo. Det var vakkert. Det var ingen hjemme hos ham som brydde seg om hva han gjorde. Han fikk være i fred. Drive med sitt. Ofte når han så på folk på hans egen alder, hadde han tenkt at de var fullstendig kuet og skjerma. At de levde i en fantasi. At de ikke visste noe om verden. Om alt den hadde å by på. Han var grådig. Mange var redd for ham, andre syntes synd på ham. Noen ganger ble han stoppet av foreldre som liksom lurte på hvordan han hadde det. Han visste at de spurte fordi de skammet seg over at de ikke gjorde noe. Så gikk de videre. Han spyttet etter dem. Noen ganger var han inne i husene deres når de ikke var hjemme. Sammen med ungene deres. Satt i sofaen i stua i eneboligene, så på satellitt-tv. Det luktet såpe, og alt sto som på utstilling. Men det var bare han som la merke til det. Han sneik seg ut som en hund, like før foreldrene til

9

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 9

22.01.2019 09:38


dem han besøkte, kom hjem. Han hadde også vært i disse husene midt på natta. K ­ rabbet g­ jennom et kjellervindu på gløtt, eller brukket opp en verandadør. Gått rundt. Lagt seg i sengene. Tenkt at her kunne jeg bodd. Følt et jævla dragsug i magen, og et lyn av sinne. En gang han var veldig full, kastet han opp på en hodepute. Lo. Tenkte på uttrykket i ansiktet til den som ville oppdage slimet. Så jævla døve disse ungene ble da de vokste seg til. Visste ingenting om gleden av å gjøre det man egentlig ikke skulle gjøre. Det var mørkt i leilighetene i gården på den andre siden. Ikke en bil å se. Han skulle ikke la seg knekke. Selv om de kanskje trodde det. At han var sløv. At han ikke hadde det som trengtes. Det skulle de ta seg faen på. Men det var bra hvis de trodde det. Da ville de komme dårligere forberedt enn de burde være. De tenkte sikkert at de bare trengte å rope navnet hans, så kom han til å åpne døra, strekke fram hendene, overgi seg. Det kunne de drittsekkene bare glemme. Det kom ikke til å skje. Hvem så Einar opp til da han vokste opp? Folk han var redd for. Han lange fyren nede ved Natio, med skinnjakke og håret rett opp, jernkorset ding­ lende rundt halsen. Jentene i Skippergata med blåveis, som truet ham med bank. Folka han leste om i fanzinene han kjøpte i Hjelms gate 3. Og så var det Daniel. Den første og den største. Som ikke lignet på noen andre. Som det ikke gikk an å stoppe. Som helt siden de hoiet rundt i Bjørnebærstien med spade og spann, hadde vært som en bror. Alltid hadde det

10

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 10

22.01.2019 09:38


vært de to. Hvis bare Daniel hadde vært her nå. En som kunne forstå ham, som visste hvem han var, som han ikke trengte å skjule noe for. Det hadde stått i avisa om innbruddet og spyet på hodeputa. Innbruddet var blitt satt i ­sammenheng med en voldtekt. Ryktene gikk. Han visste hvem jenta var. Hun var liten, tynn og bleik. Han forsøkte å snakke til henne på en bussholdeplass, men da han sa hei, svarte hun ikke, i et merkelig, lite øyeblikk følte han at han elsket henne. Og så var det Igor Savinisky. Den vanvittige fyren med det vanvittige navnet. Hvor lang dom hadde han fått? Fire år? Han fortjente det ikke. Ingen kunne si at gutta som ble med ham hjem, ikke visste hva de gjorde. De jævlene utnyttet gammern. Tømte ham for cash og omsorg. Sto fram i retten etterpå, sa at de ikke egentlig var sånn, at han hadde for­grepet seg på dem, men det var ikke sånn fortellinga var før de ble oppdaget. Da var historien den at de bare kunne bli med Igor hjem, runke ham, og etterpå var han myk som smør. En gang etter soninga støtte han på Igor, han så helt forvirra ut, snakket hakkete og usammenhengende. Han sto der og grein. «Alle gutta mine. Trodde de brydde seg om meg.» Så begynte han å flire. Var ikke en tann igjen i kjeften. Tre år seinere var han død. Gutta som hadde fått ham innafor, var blitt straighte da. Han hadde revet ut skuffene av pulten ved siden av seg, tenkte at han kunne bruke dem som skyts også,

11

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 11

22.01.2019 09:38


hullene så ut som gapende kjefter som heiv etter luft, som ville sluke alt rundt seg. Han hadde alltid hatt knyttnevene. Han trodde ikke på ikkevold. Han likte ikke hippier. Men en gang, i et hus han knakk, kom han over trippel-lp-en til George Harrison. På coveret satt Harrison med en stor trollmannshatt og tre små marerittlignende gnomer ved siden av seg. All things must pass. Det var sant. Skiva byttet han bort mot et gram tjall. Det var ikke det at Einar var hard. Han kunne grine. Han grein da de første hestehovene dukka opp. Og han grein da han så at folk gjorde noe godt de ikke egentlig trengte å gjøre. Han hadde blitt kalt snylter, parasitt og whatnot. Men det var dem som kalte ham det, det var synd på, for han hadde levd mer. Han hadde valgt. Selv om de sa at han ikke hadde gjort det. Akkurat som gutta som ga Igor håndjobber. Folk skulle visst hvem de en gang var. De gjemte seg bak nye fasader, turte ikke å stå for noe av det de tidligere hadde gjort. En gang for noen år siden bodde han en stund i ­Sverige, men måtte dra tilbake til Norge helt penge­ lens, hadde ikke noen kontakter i Oslo som han kunne kjøpe hasj av, selge videre. Einar støtte på en ­gammel bekjent, på en strand rett ved Stavern, på et hytte­område han holdt til i noen måneder. Det var utenfor sesong, tidlig vår, han knakk seg inn i hytte etter hytte, spiste seg gjennom hermetikken ett sted, forsvant videre til neste. Rett før påske gjorde han seg klar til å forlate området. Han gikk på stien

12

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 12

22.01.2019 09:38


han likte best, hvor han kunne gå i ly bak klynger av forvridde furutrær, komme helt ned til sjøen uten at noen kunne få øye på ham hvis de ikke gikk rett på ham. Det var det den gamle kjenningen gjorde, han kom rundt en sving, halvveis joggende, holdt på å krasje rett i ham, kona to skritt bak, begge i allværs­ klær, svette og jævlige. Han sto og stirra på Einar. Fikk en grimase i trynet da han skjønte hvem det var som sto rett overfor ham, forsøkte å late som han ikke visste hvem som sto der, så, da han forsto at det ikke nyttet, signaliserte han at han ikke ville snakke, nikket forsiktig mot kona, som for å si at hun ikke kunne ­forstå at han kunne kjenne en sånn fyr. Han kunne jo gitt faen. Hevet seg over det. Men hvorfor skulle han det? Han klasket nevene sammen, nesten ropte: Iver, så kastet han seg rundt halsen på ham. Dro ham inntil seg, dyttet ham så resolutt fra seg og sa: Kan du krite meg et par gram med køl? Og Iver sto der. Kikket bort på kona. Øynene hennes flakket. Verdener barket sammen, mulige framtider og fortider forliste. Armene hennes ­løftet seg, og plutselig sto hun og vinket med den høyre hånda mot en busk. Før hun snudde, begynte å gå tilbake i retningen de kom fra. Og Iver sto i et sekund og stirra på ham. I et sekund tenkte Einar at raseriet som hadde vært Ivers kjennetegn, ville våkne. Men det skjedde ikke noe, han sto der som en tuktet gamp som nok en gang skulle trekke kjerra hjem til gården. Det banket i armen, det gjorde vondt, men det holdt ham våken. Alt i livet hans hadde ledet ham til dette

13

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 13

22.01.2019 09:38


punktet. Alle de små skrittene han hadde tatt, alt det han hadde tenkt ikke betydde noe, det hadde gitt ham en retning. Og nå satt han her. Det kunne ikke vært på noen annen måte. Han skulle bare ønske at Daniel kunne vært her. Daniel som kjente ham bedre enn noen andre. Hva var det første Einar kunne huske av Daniel? Det måtte være da Daniel satt i sandkassa med en spade i munnen, full av sand, det høljeregnet, og han var gjennomvåt selv. Likevel ville han heller være ute med Daniel enn å gå inn i ­varmen. Jeg har bæsjet på meg, sa Daniel til en av tantene. Det har jeg også, sa han, selv om det ikke var sant. Og Daniel gliste da tanta dro ned buksa på ham og sa «her er det ingenting». Du ljugde, sa Daniel, og Einar svarte at jeg trodde at jeg hadde gjort det. Men Daniel visste at det ikke var sant, Daniel visste at han gjorde det fordi han ville være med ham, at han ville være med Daniel hele tiden. Det var sånn det var da, og det var sånn det alltid hadde vært. For Daniel var snill, og han passet på ham. Det var aldri noen som kunne ta Daniel. Hele gutten utstrålte at han ikke lot seg stoppe. Han satt der med spaden i munnen, full av sand, og sa at sanden var kjøttkaker, og smattet og spyttet, og så lo han. Hva hvis han ikke hadde vokst opp med Daniel, hvordan ville ting blitt da? Daniel hadde vært den beste vennen hans. Daniel i olajakka og olabuksene og joggeskoene og den lille sykkelen med det breie styret. Så godt han kjente det ansiktet, krøllene som strittet, fargen på øynene, og rynkene

14

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 14

22.01.2019 09:38


som kom rett ved det høyre øyet når han smilte, og fregnene. Han kjente alle klangene i stemmen, visste når han egentlig var lei seg, selv om han sa at han ikke var det. I et av trærne nedenfor blokkene brukte de å klatre høyt opp, helt til de fikk skikkelig utsikt i alle retninger. Så satt de der og spiste smågodt de hadde kjøpt for småpengene de klarte å tuske til seg, hadde konkurranse om hvem som klarte å ljuge best. Og noen ganger sa de ting til hverandre som begge visste var sanne, men som de lot som var løgn. Daniel og han hadde haiket og kjørt tog gjennom Europa, rett etter ungdomsskolen. Vært de to, helt alene. Først ned til Danmark, så gjennom Tyskland, inn i det som da var Jugoslavia, lå i køyer i en ned­slitt sovekupé. I Hellas dro de med ferje ut til Kreta, bodde i et gammelt gravkammer, på en nedlagt kirke­gård, rett ved en strand hvor gamle og litt yngre ­frikere flokket seg sammen i en teltleir og brente bål om kvelden, drakk seg drita på billig lokal vin, spilte og sang, pulte bak teltdukene, og de syntes frikerne var så utrolig fjerne, minnet om middelaldergjøglere, eller små barn i voksne kropper. En dame på godt over førti satte seg ned ved siden av ham på stranda og sa at han lignet på sønnen hennes hjemme i Tyskland, og da hun begynte å bli full, fikk hun tårer i øynene. Hun ble lynende sint da han reiste seg for å komme seg vekk, skreik, og en eldre fyr hadde kommet bort til ham og bedt ham om å dra til helvete, før dama ba ham pent om å bli, for hun savnet guttungen sin så fælt. Lokalbefolkningen holdt til i en liten landsby i den ene enden av stranda, det var aldri noen av dem å se

15

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 15

22.01.2019 09:38


badende eller vassende ute i vannkanten. De gamle konene var pakket inn i svarte klær og skaut. Mennene kunne han noen ganger observere i flokk, skulende bort på de skrålende hippiene. Selv forsøkte han å holde seg til gravkammeret, satt og drakk øl med Daniel, eller leste i en bok han hadde med seg, en fillete pocket. Tredje natta i gravkammeret våknet han av spetakkel nede på stranda. Det brant livlig i to store bål, og han kunne høre mannsstemmer skrike på tysk og gresk. Han lot Daniel sove og sneik seg ned mot lydene, og da han kom nærmere, kunne han se en gruppe på minst 15 menn stå rett ved bålet nærmest landsbyen. På bakken rett ved bålet lå flere av hippiene døddrukne, to av dem i en dyp omfavnelse uten klær, en eldre mann lå krøllet sammen i fosterstilling og sang. Resten av flokken sto på den andre siden av bålet, sang med og klappet i hendene. I noen sekunder ble Einar liggende og se på, så reiste han seg, sneik seg tilbake mot gravkammeret og vekket Daniel, som begynte å le høyt da han fikk høre hva som hadde hendt. Dagen etter pakket de sakene sine, kom seg av gårde til en liten by lenger inne på øya. På et torg delte de to øl før de gikk over til å drikke billigere lokal vin som smakte pirrende surt. Etter en stund ble det så varmt, og det var Daniel som hadde fått ideen om at de skulle gå inn i en stor bygning, som kanskje var et rådhus eller annen offentlig bygning. De hadde sneket seg rundt i gangene, helt til de kom til en sal med fastmonterte trebenker. Satte seg forsiktig ned på en av dem, fortsatte å drikke

16

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 16

22.01.2019 09:38


av vinen. Han kunne ikke lenger huske hvordan det så ut der inne. Men han husket hvor godt det var å sette seg ned, komme unna den stikkende sola. Og han husket at de måtte snakke veldig lavt, for rommet hadde helt vill akustikk, Daniel hadde hvisket ham inn i øret, og Einar hadde begynt å fnise, og Daniel fortsatte, som han alltid gjorde når han ikke skulle, og fnisinga ble til latter, og så til gapskratt som slo mellom veggene, og så holdt de kjeft begge to, før Daniel igjen hvisket ordene som var så malplasserte i det gedigne og stive rommet, som føltes så gode å få inn i øret, fikk det til å kile, framkalte den befriende latteren som virkelig fikk deg til å føle at alt var mulig og helt åpent. På kafeen i ki-senteret jobbet det en s­ kikkelig pen dame, alle syntes det, Daniel og han gikk ofte inn dit, satte seg ned ved et av tv-spillene og spilte Pong og glante bort på henne mens hun ryddet b ­ ordene eller sto bak kassa og ekspederte, det aller beste var når hun tok seg en røyk og lente hodet ­bakover, trakk inn, og liksom skøyt hodet fram når hun blåste røyken ut igjen. Huden hennes hadde ­olivenskjær, og Daniel sa at han trodde hun var halvt vietnamesisk, og en gang spurte han hvor hun kom fra, og da så hun bare dumt på ham og sa «Skui», og han sa «men hvor kommer du fra egentlig?», og hun svarte «Skui», og han fortsatte «foreldrene dine da?», «raker deg ikke». Hun var gift med en fyr som var fører på Kolsås-banen, de hadde to ­gutter som også hadde olivenskjær i huden, like frekke begge to, men søte, så de slapp unna med alt. Alle

17

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 17

22.01.2019 09:38


visste at hun hadde et forhold til en annen mann, Ola Dal, som kjørte rundt på Rykkinn i en gammel Opel Ascona. Det ganske mange også visste, var at Dal solgte hasj, og at det han solgte, var skikkelig dyrt. Han var en gjerrigknark, men damene syntes han var så kjekk, for han var høy og mørk og slank, håret rakk langt ned på skuldrene, var velstelt, og han luktet godt og sitrussøtt, og ofte parkerte han på en parkeringsplass ved blokkene på oversiden av ki-senteret, rett før det stengte, og hun kom, gikk til bilen med bestemte skritt, så kjørte de en runde før de havnet ved blokka han bodde i, på andre siden av Rykkinn, og så gikk de hånd i hånd inn i oppgangen hans. Dal var en drittsekk. Og det var Einar som hadde sagt til Daniel, rett etter at de sluttet på u ­ ngdomsskolen, at de burde rane ham, eller i hvert fall stjele hasjen hans. For han hadde funnet ut at han ofte brukte å kjøre rundt med store mengder som han bare lot ligge i hanskerommet på bilen. Og ofte sto bilen parkert utenfor blokka, rett ved verandaen. Men hva hjalp det å ha bilen stående ved verandaen hvis han selv var så fjern at han ikke klarte å følge med på noe? 150 gram hadde de funnet der. 150 gram. Som de dro inn til Oslo og solgte i Slottsparken, ikke små beiser på 0,6 og 0,7 gram som bøffe-Dal holdt på med. Men ett gram, ikke et fnugg mindre. Daniel sto med kjøperne som en sulten dueflokk rundt seg, ordnet og fiksa, hadde full kontroll og oversikt. Han nektet å ta imot mynter fra de yngste ungdommene, som var på deres egen alder, tvang dem til å gå og veksle. Han sorterte

18

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 18

22.01.2019 09:38


tiere, femtilapper og hundrelapper og lagret alle de 13 000 kronene hjemme hos seg. Det var Daniel som kom opp med den sinnssyke ideen om at de burde dra til Dal og kjøpe ti gram til. Han hadde sagt at det kom til å bli morsomt å se hvordan Dal reagerte når de kom, at de skulle kjøre på, til og med forsøke å krangle seg til en ok pris. Og de hadde gjort det, selv om Einar egentlig ikke hadde turt.

Lengter knuser sla r_Ba rd Torgersen.indd 19

22.01.2019 09:38

Profile for Forlaget Oktober

Bård Torgersen – Lengter knuser slår  

Bla i boka. Leseprøve på romanen "Lengter knuser slår" av Bård Torgersen.

Bård Torgersen – Lengter knuser slår  

Bla i boka. Leseprøve på romanen "Lengter knuser slår" av Bård Torgersen.

Advertisement