niemi. koke bjørn. omsl.qxp_Layout 1 21.01.2019 10:48 Side 1

BJØRN

forfatterp ortrett: © Peter Knutson omslag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

KOKE

Koke bjørn er en voldsom og sanselig roman om hvordan store begivenheter rammer en liten verden. Den er en drivende detektivfortelling om kulturkonflikter, undertrykkelse og en revolusjonær vekkelsesprest.

NIEMI

DET ER SOMMEREN 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius’ åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi – en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.

MIKAEL

mikael niemi (f. 1959) er oppvokst i Pajala i Nord-Sverige, der han fortsatt bor. Hans store gjennombrudd kom med Populærmusikk fra Vittula (2000), som ble tildelt Augustprisen som årets beste roman i Sverige og ble innstilt til Nordisk råds litteraturpris. Koke bjørn utkom i Sverige i 2017 til strålende kritikker, og rettighetene til boka er foreløpig solgt til 13 land.

Det ble prosten som gjorde funnet. Et godt stykke ut i det sviktende dynnet satte han to fingre for munnen og ga fra seg et gjennomtrengende plystresignal, som han hadde lært seg i ungdommen i Kvikkjokk. Jeg satte straks kursen mot stedet der han sto. Vannet var kullsvart, opp av overflaten stakk en hesjestaur. Prosten tok tak i stauren og rugget på den. I det mørke slammet vaiet noe lyst, noe som minnet om høy. Men så forsto jeg at det var hår.

Forlaget Oktober

MIKAEL «EN LYSENDE FORTELLER» DAGENS NYHETER

NIEMI «ET AV ÅRETS STORE LESEEVENTYR» AFTONBLADET

K O K E Roman

Forlaget Oktober

BJØRN

«Han skriver som en hypnotisør» expressen (Sverige) «Bare en gudbenådet forfatter og humorist som Mikael Niemi kan komme på en slik idé. Koke bjørn er en rik, fengslende og saftig roman med et språk som nesten slo meg i bakken» AFTONBLADET (Sverige) «fengende og opplysende … Det er en intenst underholdende historie Mikael Niemi har skrevet» WEEKENDAVISEN (Danmark) «Beskrivelsene av landskapet og årstidene gir akutt lyst til å entre en tidsmaskin, mens de minst like sanselige beskrivelsene av tannuttrekninger, bjørnekoking og kolossal fattigdom gjør en takknemlig for at en har fjernvarme, en myk seng og sykehus i nærheten ... det er slik det føles når man har lest ferdig Koke bjørn, som om verden har blitt litt større» POLITIKEN UUUUUU(Danmark) «en litterær fulltreffer ... Dette kan godt bli den romanen som sikrer Mikael Niemi Nordisk råds litteraturpris. Den burde han fått for lengst» FYENS STIFTSTIDENDE UUUUUU (Danmark) «Å, som denne romanen dufter og smaker. Av dyr, svette og råttenskap. Av elskov, urter og råtten drikke. Av fattigdom, blod og vold ... en dyp, fargerik og kompleks historie der samtlige av [Niemis] evner som forfatter kommer til sin rett» BERLINGSKE TIDENDE UUUUUU(Danmark)

mikael niemi Koke bjørn Originalens tittel: Koka björn Copyright: © Mikael Niemi, 2017 Published by agreement with Hedlund Agency Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2019 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Adobe Caslon 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: Munken Print Cream 80 g, bulk 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2019 Første opplag, 2019 isbn: 978-82-495-1923-1 www.oktober.no av mikael niemi på forlaget oktober Fallvann, roman, 2013

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 2

17.01.2019 14:24

Mikael Niemi

koke bjørn Roman Oversatt av Erik Krogstad

forlaget oktober 2019

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 3

17.01.2019 14:24

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 4

17.01.2019 14:24

kengis 1852

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 5

17.01.2019 14:24

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 6

17.01.2019 14:24

I Sitter i bakken Dikter et kvad Jenta i stakken Synger så glad Inn i ditt hjerte Vil jeg meg trenge Elskovens smerte Skal du få kjenne

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 7

17.01.2019 14:24

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 8

17.01.2019 14:24

1

Jeg våkner i en vidstrakt stillhet. Verden venter på å bli skapt. Mørke og himmel omgir meg. Jeg ligger med øynene rettet som brønner ut i universet, men ingenting finnes der, ikke engang luft. Midt i stillheten begynner brystkassen å skjelve og riste. Støtene blir kraftigere, noe som vokser der inne truer med å trenge seg ut. Ribbeina bendes fra hverandre som sprinkler i et bur. Det er ingenting jeg kan gjøre. Annet enn å gi etter for denne fælende kraften, som når et barn vrir seg på bakken under en straffende husfar. Det vet ikke hvor neste slag vil ramme. Og det er jeg som er b­ arnet. Det er jeg som er faren. Før verden helt har rukket å bli skapt, skynder jeg meg ut i daggryet. På ryggen bærer jeg konten min, i hånden den håndsmidde øksa. Jeg stanser et stykke fra det lave fjøset, finner et skjulested i skogbrynet. Jeg later som jeg ordner med påkledningen i fall noen skulle se meg og begynne å lure. Knytter en skolisse om og om igjen, tømmer lua for usynlige lus og later som om jeg slipper dem ut i maurtuas syrebad. Hele tiden gløtter jeg mot gårdstunet. Morgenens første røyk stiger opp av skorsteinen og viser at husfolket er stått opp. Og så kommer hun ut. I hendene hennes svinger tomme spann. Hodetørkleet lyser hvitt som en vinterrype i grålysningen, ansiktet er en lys oval med klare øyne og mørke 9

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 9

17.01.2019 14:24

bryn. Jeg aner kinnenes mykhet, og de små, rosa leppene som synger lavmælt, former små, myke ord. Kyrne lytter og rauter av forventning med spente morgenjur når hun åpner den tunge fjøsdøren og smetter inn. Det hele skjer så fort, altfor raskt. Jeg forsøker å skjerpe sansene for å bevare dette bildet, så jeg kan kalle det frem igjen på nytt og på nytt. Og enda er det ikke nok, jeg må få se henne igjen i morgen også. De svingende hoftene hennes under forkleet, barmens myke runding, hånden som griper om håndtaket på fjøsdøren. Jeg smyger meg nærmere, halvspringer over gårdstunet som om jeg var en tyv, og foran døren stanser jeg. Så lar jeg hånden omslutte dørhåndtaket. Den arrete, senete hånden min der hvor hennes lille, myke nettopp har vært. Fingrene hennes som klemmer om store ku­­spener der inne, som lar hvite stråler piske ned i melkespannet. Et øyeblikk drar jeg i håndtaket som om jeg har tenkt å gå inn, men så snur jeg meg og løper bort, engstelig for at noen kan ha sett meg. Men i hånden bevarer jeg den resten av dagen. Varmen fra huden hennes.

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 10

17.01.2019 14:24

2

Når det er måltider, venter jeg alltid til slutt. Jeg gjemmer meg i kroken mens prostefruen setter den tunge grøtgryta frem på bordet. Den ryker og er svart som døden utenpå, som hentet rett fra djevelens flammer. Men inni er grøten lys og gyllen, litt kornete og nesten som krem der den klistrer seg rundt tresleiva. Brita Kajsa rører rundt med den brede sleiva, hun graver seg ned til bunnen og så opp igjen, river i stykker den tynne snerken som har lagt seg øverst, og får en duft av høy og grynmel til å strømme ut i hver krok av stua. Barna og tjenestefolket sitter ventende, jeg ser de bleke ansiktene deres, en taus vegg av sult. Med en morsk mine tar hun skålene og øser opp fulle sleiver til de eldste og noe mindre klatter til de yngre, hun serverer tjenestefolket og tilfeldig besøkende som har kommet innom, alle får sin del. Så senkes hodene og hendene foldes over bordplaten. Prosten venter til alle er stille, så bøyer han også hodet og takker med innlevelse for vårt alles daglige brød. Så spiser de i taushet. Man hører bare de malende kjevene og treskjeene som slikkes. De eldste vil ha mer og får. Brød brytes, kald, kokt gjedde spises med kvikke fingre, mens fiskebeina stables opp på bordplaten som blanke nåler. Når alle begynner å bli ferdige, kaster husmoren et blikk bort i kroken der jeg sitter. – Kom og spis, du også. – Det er ikke så farlig. 11

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 11

17.01.2019 14:24

– Jo, kom nå og sett deg, gi plass for Jussi, unger. – Jeg kan vente. Jeg ser at mesteren også snur seg. Blikket hans er glass­ aktig, jeg ser smerten i det, og hvordan han kjemper for å skjule den. Med et kort nikk får han meg til å tusle bort til bordet. Jeg holder frem matskålen min, som jeg selv har laget oppe i Karesuando og som har fulgt meg hele livet, først var den hvit som huden på et spedbarn, med tiden har den mørknet av sol og salter og skyllinger i tusenvis av vann. Jeg kjenner tyngden når husmoren tømmer sleiva og ser hvordan hun skraper langs kantene for å samle opp mer, men da er jeg allerede tilbake i kroken min på gulvet med korslagte bein. Jeg skyfler fort i meg den seige, kornsmakende grøten som allerede er blitt lunken, slik at den nå er like varm som munnen min. Jeg kjenner den gli ned gjennom strupen og bli omsluttet av magens muskler. Der blir den til kraft og varme som hjelper meg å leve. Som en hund pleier jeg å spise. Glupsk og årvåkent. – Kom og få mer, sier husmoren. Men hun vet at jeg ikke kommer. Jeg spiser bare én gang. Jeg tar det som blir meg til del, aldri mer. Matskålen er tom. Jeg stryker tommelen som en pute langs den avrundede kanten og slikker av, gnir og slikker til den er renvasket. Mykt glir den ned igjen i lommen min. Det er matskålen som gir meg maten, som trekker til seg det spiselige som måtte finnes. Mange ganger har jeg vært utsultet og slapp og nær ved å falle. Men hvis jeg da tok frem matskålen, ble den fylt av et fiskehode. Eller reinsblod. Eller av frosne bær fra en fjellvidde. Bare helt uten videre. Og jeg har tygd og fått kreftene tilbake. Man får så man overlever dagen. Det er alt jeg håper på, det er slik jeg har greid meg. Det er derfor jeg setter meg på gulvet. 12

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 12

17.01.2019 14:24

Jeg ville aldri trenge meg frem og kreve, nappe til meg som korpen eller snerre som jerven. Da viker jeg heller unna. Hvis ingen ser meg, blir jeg værende i skyggene. Men husmoren, hun ser meg. Jeg krever ingenting, men hun gir meg for det. Den ordknappe vennligheten hennes, samme omtanke for alle skapninger, kyr som hunder. Alt som lever må leve. Omtrent slik. Når som helst kan jeg forsvinne. Slik er v­ andringsmannen. Nå er jeg her, og i neste nå er jeg der. Jeg setter føttene under meg, tar ranselen på ryggen og går. Det er alt. Hvis man er fattig, kan man leve på den måten. Alt jeg eier, bærer jeg på meg. Klærne på kroppen, kniven i beltet. Ildstålet og matskålen, sliren av horn, posen med salt. Til sammen veier det nesten ingenting. Jeg er kvikk og lett på foten, før noen savner meg, er jeg over i neste elvedal. Det blir ingen spor etter meg. Ikke mer enn av et dyr. Føttene mine trår ned gress og mose som straks reiser seg opp igjen. Når jeg gjør opp ild, bruker jeg gamle bålplasser, asken min legger seg på andres aske og blir på den måten usynlig. Mitt fornødne gjør jeg i skogen, jeg bretter opp en torv og legger den på plass igjen etterpå. Neste vandringsmann kan sette foten rett på den uten å merke noe, bare reven kan ane en svak menneskelukt. Om vintrene trekker jeg skisporene mine over snøteppets myke himmel, jeg svever et par alen over jordskorpen, og når våren kommer, smelter alle mine stavtak bort. Mennesket kan leve slik, uten å rasere og ødelegge. Uten egentlig å finnes. Bare være som skogen, som sommerens løvprakt og høstens nedfall, som midtvintersnø og de utallige knoppene som spretter i vårsolen. Og når man en gang forsvinner for godt, er det som om man aldri har vært her.

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 13

17.01.2019 14:24

3

Mesteren min lider. Jeg ser leppene hans stramme seg, suge og smatte etter ord som ikke vil fødes. Fiendene hans trenger seg stadig nærmere, ikke en dag går uten nye slag og ydmykelser. Og det eneste han har å forsvare seg med, er pennen. Mot deres sverd og stokker løfter han fjærpennen, men ordene vil ikke komme. Hver gang vil jeg slå meg selv, klype meg hardt for å forløse ham. Hva som helst som kan slippe lyset inn i ham. Han kunne ha vært faren min. Jeg tenker på ham slik, men da jeg en gang antydet det, ble han sint. Jeg forsto at mesterens kinn er varmt og bortvendt. Jeg synker ned på fillerya som en hund. Jeg venter trofast, jeg kan ligge der med nesen mot poten time etter time, klar til å skvette opp og følge ham på minste vink. Pannen hans er merket av tenkning gjennom år. Den er skitten, kanskje av tobakkssaus, kanskje av sot fra lampeveken. Håret er langt og henger i fete tuster, innimellom stryker han dem bakover som kvister i en skog. Ensom baner han seg vei gjennom skygger og gjengrodde kjerrmarker hvor ingen har vandret før ham. Men helt alene er han nå ikke. Jeg følger ham i taushet, tasser etter med nesen i fotefarene hans, følger nebbstøvlenes tjærebredde lær, knitringen i innleggshalmen, buksebeinas susende vadmel. Han stanger seg videre ut i det ukjente, men jeg er der hele tiden. Magen min er tom, men jeg k­ lager ikke. Som en skygge følger jeg med, limt til hælene hans. 14

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 14

17.01.2019 14:24

På en av vandringene våre slo vi oss ned ved et oppkomme. Mens vi slukket tørsten, iakttok han meg ettertenksomt fra siden. – Hvordan blir man et godt menneske? spurte han til slutt. Jeg hadde ikke et ord til svar. – Hvordan blir man god, Jussi? gjentok han. Hva er det å være et godt menneske? – Ikke vet jeg, stammet jeg. Mesteren fortsatte å stirre på meg, det strålte et sterkt lys fra ham, en varme. – Men se på oss to, Jussi. Se på deg og meg. Hvem av oss to vil du si er god? – Det er mesteren min. – Ikke si mester til meg når vi er i skogen. – Jeg mener … prosten. – Og hvorfor det? – Fordi prosten er kirkens mann. Han gir oss Guds ord, han kan gi syndenes forlatelse fra Herren. – Det er embetet mitt. Kan embetet i seg selv gjøre et menneske godt? Finnes det ikke onde prester? – Nei, nei, det kan jeg aldri tenke meg. – Prester som drikker. Som horer. Som slår hustruen sin halvt fordervet. Jeg har da sannelig støtt på slike. Jeg svarte ikke. Så stivt på den rykende tresoppen som vi holdt glødende mot myggsvermene. – Se på deg selv, Jussi. Du fråtser ikke. Du drikker ikke. – Men det er fordi jeg er fattig. – Du sprer ikke store ord om deg selv. Hvis noe bys frem, er du den siste til å komme, hvis noen roser deg, slår du det bare bort. – Det gjør jeg ikke, prost, jeg bare … 15

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 15

17.01.2019 14:24

– Ofte merker jeg ikke at du er med meg engang. Jeg må snu meg og se etter for å være sikker. Du er så stille at du forsvinner, hvordan kan man da være ond? – Men prosten gjør mange flere gode gjerninger. – Kommer det fra Gud, Jussi? Tenk over det, tenk over det. Kanskje er det bare ambisjonsdjevelen som hvisker i øret mitt? Som lokker med verdens prunk og prakt. Når jeg dør, håper jeg at folk skal huske meg som en av de store. Mens du, Jussi, vil strykes ut som en skygge som aldri var der. – Jeg er fornøyd med det jeg har. – Er det virkelig slik? – Mm. – Det er det som gjør deg god. Du er den vennligste, fineste jeg har møtt. – Nei, prost … – Jo, det er du, Jussi. Men vent nå. Hør her: Blir du dermed et godt menneske? – Jeg tenker ikke sånn. – Nei, du følger kanskje bare din natur. Du og jeg er i grunnen svært ulike av vesen. Og det er derfor jeg så ofte sammenligner oss to. Hvem av oss går den rette veien, hvordan skal man egentlig leve? Jeg utretter mye godt, det er sant. Men jeg skader også, jeg skaffer meg fiender, jeg sårer mine motstandere og tramper på dem. Mens du vender det andre kinnet til. Han så at jeg ville protestere og løftet hånden. – Vent nå, Jussi. Gjør det deg god? Er det dette S ­ kaperen har ment? En lang stund betraktet jeg en brems som vandret over buksebeinet hans med glinsende, grønnskimrende fl ­ ue­øyne. Forgjeves forsøkte den å bite gjennom tøyet. 16

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 16

17.01.2019 14:24

– Jeg lærte deg å lese, Jussi. Du låner bøkene mine, du gjør fremskritt. Jeg ser at du tenker, men hva gjør du ut av tankene dine? Hvis noen står opp mot deg, viker du unna, du tar bare sekken din og går din vei. Du flykter nordover mot fjellene. Er det slik vi skal møte verdens dårskap? Tenk på det, Jussi. Gjør du rett i aldri å stå imot? – Jeg usle kryp og vandringsmann. Prosten kunne ikke holde tilbake et smil da jeg siterte yndlingssalmen hans. – Du er en betrakter, Jussi. Jeg har merket det, du studerer verden omkring deg, gjør du ikke? – Jo, men … – Du vil forstå hvordan verden og menneskene er beskaffent. Men forvalter du ditt pund? Det er mitt spørsmål til deg, Jussi. Hva gjør du for å bekjempe verdens ondskap? Jeg hadde ikke noe svar. Halsen snørte seg, jeg følte meg urettmessig anklaget, fikk lyst til å løpe min vei og forlate ham. Med mine kvikke bein ville jeg snart være utenfor rekkevidde. Han så smerten min. Bøyde seg nærmere og la neven på armen min. Slik ble jeg holdt på plass. Han festet en snor til vingen min, som om jeg var en vilt flaksende spurv. Det var prosten som lærte meg å se. At verden rundt en kan forandres bare gjennom blikket. Hele oppveksten min hadde jeg vandret fjelldaler og bjørkeskoger, krysset furumoer og plasket over gyngende myrdrag. Dette landskapet var mitt, jeg kjente det ut og inn, dette karrige landet i nord med sine steinete elveleier og snirklete dyretråkk. Og enda hadde jeg knapt sett noen verdens ting. Jeg husker da prosten tok meg med på en av sine ekskursjoner. Jeg hadde konten full av mat og tegnesaker og 17

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 17

17.01.2019 14:24

bunter med tykt gråpapir, og vi tilbakela en anselig strekning. Mot kvelden slo vi leir på en lehto, omgitt av et mykt, mosaikkformet myrlandskap. Vi var begge slitne, jeg gjorde opp ild og begynte å forberede natteleiet vårt. Han brøt leiver av brødet og skar smale strimler med tørket kjøtt mens vi gjenvant kreftene på granbaret. Myggen summet og bet. Prosten tilbød meg bekolje, men i stedet dro jeg løs en neve nåleformede blader fra en stengel tett ved meg, knuste dem og gned inn håndleddene. Det duftet krydderaktig, og insektene vek unna. – Finnmarkspors, sa han. Ledum palustre. – Ledum …? mumlet jeg. Han kom seg på beina med iver i blikket. – Følg meg! Vi lot kontene våre ligge igjen på leirplassen. Furumoen tok slutt, og snart gikk den tørre bakken over i våt, gyngende myr. Jeg merket hvor ivrig han ble, han økte takten, nakken krummet seg mens blikket for til alle kanter. – Jeg har ventet så lenge på å besøke denne urtegården, sa han. Og endelig står jeg her midt i all rikdommen. Jeg så. Det var en myr. Den var vidstrakt og våt. – Hva ser du, Jussi? – Ingenting. Han snudde seg halvt rundt med et lite smil. – Ingenting? Alt dette her, da? – Gress. – Nei, Jussi. Det er ikke gress. Det er starr. – Å, starr. Ja, da ser jeg starr. Han trakk pusten dypt og snudde seg mot kjerrmarkene. Jeg forsto at det var dit ut vi skulle. Det var i begynnelsen av juli og ennå temmelig vått i bakken. Vi hadde heldekkende påkledning og gikk med tørklær surret rundt halsen 18

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 18

17.01.2019 14:24

til vern mot skyene av kjøtt­etende insekter som ble klekket ut i hvert gjørmehull. – Fra dette punktet ser jeg minst et titalls arter, Jussi. Nå snakker jeg bare om starren. Og så vidjen, denne gåtefulle veksten, ser du hvor mange forskjellige arter som finnes her. Ser du dem? – Nei. – Og se der borte! Dem skal vi studere nærmere i morgen, se hvor de lyser! – Mener prosten blomstene? – Orkideer, Jussi. Orkideer her oppe i vårt karrige nord. Se der, rett fremfor deg! Jeg så ned. En liten stengel stakk opp ved foten min, jeg hadde nesten tråkket på den. – Se nøye, Jussi, bøy deg ned. En Orchis. Blomsten er uregelmessig, kronbladene er seks i tallet med en leppe. Stengelen var full av disse mørkt rosafargede blomstene. Han holdt forsiktig om stilken, jeg måtte ned på knærne i bløyta for å kunne se ordentlig. – Nærmere, Jussi, nærmere. Og så lukter du. Jeg førte neseboret helt borttil og trakk inn duften. En svak, knapt følbar sødme glimtet til og forsvant. – Kjente du? Kjente du noe? – Jo … – Jeg tror det er slik Gud dufter.

Koke bjørn_Mikael Niemi.indd 19

17.01.2019 14:24