Kjersti Annesdatter Skomsvold – Barnet

«En kjærlighetshistorie som ikke kunne ha vært vakrere» DER SPIEGEL

«Skomsvolds utsøkte lille bok har en ryggrad av stål» THE IRISH TIMES

I sårene vi påfører hverandre, eller om det er det samme såret som for hver gang blir litt større, dypere, så har vi plantet et barn, to barn, og fra dette såret skal barna våre vokse frem.

Om Monstermenneske (2012) «uutgrunnelig trist og ufattelig morsom» ELLEN SOFIE LAURITZEN, DAGBLADET, Årets beste bøker 2012

«Dette er stor litteratur ... I beskrivelsene av forholdet mellom fiksjonen og virkeligheten, er Skomsvold i særklasse … Hun er dypt personlig, men skriver med en universell autoritet. Det kalles kunst.»

ESKIL SKJELDAL, VÅRT LAND

Dette er en kjærlighetshistorie.

En mor forteller sitt nyfødte barn om de hendelser som har ført fram til dette barnet. Det er historier om lang tids sykdom, ensomhet og sorg. Om redselen for å elske noen, men å våge det likevel.

Om Litt trist matematikk (2013) «en av de mest spennende nye forfatterne i landet» TROND HAUGEN, MORGENBLADET

«Tragikomisk poesi som går i strupen på døden og utviser stor omsorg for sine karakterer og lesere»

K J E R S T I A N N E S D AT T E R S KO M S VO L D

Om Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2009)

K J E R S T I A N N E S D AT T E R S KO M S VO L D

BARNET

ELLEN ENGELSTAD, KLASSEKAMPEN, Årets beste bøker 2013

Om 33 (2014)

ARNE HUGO STØLAN, VG, Årets beste bøker 2014

«en helt spesiell opplevelse ... Formulert med en så original billedbruk at det kan ta pusten fra deg»

f o r l a g e t o k t o b e r 2 018 isbn 978-82-4951-976-7

CATHRINE KRØGER, DAGBLADET

9 788249 519767 w w w. o k t o b e r . n o

w w w. o k t o b e r . n o

roman | forlaget oktober

«Nok en uforlignelig velskrevet og dypt original bok signert av en av landets minst forutsigbare fortellerstemmer»

BARNET

K j e r s t i A n n e s d at t e r S k o m s v o l d (f. 1979) er en av de viktigste stemmene i nyere norsk litteratur, og hun har fått mange lesere i Norge og ute i verden. Hun debuterte i 2009 med romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg som ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris og kortlistet til den prestisjetunge IMPAC Dublin Literary Award. Monster­menneske (2012), Litt trist matematikk (2013) og 33 (2014) har også fått glitrende mottakelse, og i 2015 mottok Skomsvold Doblougprisen for sitt forfatterskap. Bøkene gis ut i 26 land. omsl ag sde sign: tor e hol be rg for fat ter portr et t: agnete bru n

w w w. o k t o b e r . n o

Kjersti Skomsvold_Barnet.indd 2

20.06.2018 13:57

Kjersti Annesdatter Skomsvold

barnet Roman

forlaget oktober 2018

Kjersti Skomsvold_Barnet.indd 3

20.06.2018 13:57

Kjersti Skomsvold_Barnet.indd 4

20.06.2018 13:57

det var et nytt år, en ny begynnelse, og utenfor falt årets første regn. Jeg kjente det som et stramt belte rundt livet, noe strammet til, strammet til enda et hakk, slapp opp, gjennom natta, gjennom morgen­en, gjennom dagen. Regnet skylte snøen vekk, og neste natt våknet jeg av et b ­ akholdsangrep, et hugg i ryggen, noen hugget meg i ryggen mens jeg sov, hugget så hardt at det rev meg over ende, selv om jeg lå der allerede.

Om morgenen gikk Bo ut, kom hjem fra bakeren med et brød til seksti kroner. Jeg visste ikke at det fantes så dyre brød, sa han, men er det en gang vi har fortjent et så dyrt brød, så er det nå.

Jeg holdt ut og holdt ut, tok imot hugg etter hugg, minuttviseren tikket, timeviseren tikket, og der var månen igjen, men jeg ville ikke reise ennå.

Jeg som alltid er redd for å komme for sent, var nå mest urolig for å komme for tidlig, de hadde sagt at jeg ikke måtte komme for tidlig. Disse lydene inni kroppen min, som fra et plaget dyr, slapp ut ­mellom leppene, og smertene bandt meg mer og mer fast.

5

Kjersti Skomsvold_Barnet.indd 5

20.06.2018 13:57

Jeg klamret meg til lyset fra månen, det var så vidt jeg klarte å stå på beina, sette den ene foten foran den andre, og til slutt skjønte jeg at hvis jeg ikke dro nå, så ville jeg aldri klare å dra.

Jeg satt i drosjen og kastet opp, på venterommet og kastet opp, men det var i skogen jeg befant meg.

Tankene stod under et tre, så opp i krontoppen.

Smerten rev i meg, jeg eksisterte ikke uten smerten, jeg visste ikke at så sterk smerte fantes på jorda, i himmelen, kunne flytte inn i meg, det var i denne smerten jeg bodde. Men jeg klarte ikke å stå i den, puste i den, det var smerten som bestemte over meg, jeg bestemte ingenting.

På fødestua sa jordmoren hardt, det eneste hun sa, var: Det hjelper ikke å skrike. Jeg mistet alt mot, for hva skulle hjelpe meg da? Jeg tåler så dårlig at folk er sinte og harde, og det var heller ikke jeg som skrek, skriket ble revet ut av halsen min. Jeg visste at jeg ikke kom til å klare dette, det her kom ikke til å gå. Men da dukket skogen opp igjen, idet en ny smertebølge boret seg gjennom kroppen, tok tankene meg inn i skogen, jeg stod under treet, og det var lysegrønt overalt og rundt og forbi, skulle det ikke snart være forbi?

Den nye jordmoren var mild og god, spurte om det var greit at de stakk dette inn i meg, tømte meg, og jeg sa gjør hva dere vil, bare få det til å gå over.

Hun sa at barnet har hår, kjenn her, barnet har hår,

6

Kjersti Skomsvold_Barnet.indd 6

20.06.2018 13:57

hun ba meg ta del i noe jeg ikke ville ha noe med å gjøre. Jeg sa nei, jeg tør ikke å kjenne, men da tok hun tak i hånden min. Jeg kjente hodet til barnet, kjente håret, og det var da jeg skjønte at det skulle komme et levende barn, et virkelig menneske, ut av meg.

Hun trakk i den ene enden, og jeg trakk i den andre, vi var i hver vår ende av et tau, et hjemmelaget tau, hun hadde laget det av et laken, knyttet en knute i hver ende, og nå trakk vi alt vi kunne i hver vår ende av det hjemmelagde tauet. Det hvite repet var redningen min, den hvitkledte jordmoren var redningen, og armene mine trakk mens beina spente ifra, og livmoren og jordmoren og jeg presset og trakk og dyttet og dro barnet og livet og himmelen ut av kroppen min. Så var smertene borte på et øyeblikk, som en ballong som forsvinner ut av en barnehånd og opp i skyene.

Du er én uke gammel. Utenfor vinduet er s­ trålene fra morgensola bleke og tynne, og jeg kjenner lukta av deg, når jeg bøyer hodet fremover kan jeg kysse håret ditt. Du sover i en bæresele, med ansiktet mot brystet mitt, mens jeg skriver s­ tående. Jeg skriver ord på notatlapper som jeg henger på soveromsveggen foran meg, og jeg skriver på maskinen som jeg har plassert oppå en hylle, mens jeg står med deg på magen og gynger fra side til side. Om dagen

7

Kjersti Skomsvold_Barnet.indd 7

20.06.2018 13:57

må jeg bære deg, og om natta er jeg madrassen din, jeg har prøvd å lure deg, å legge deg i din egen seng, med varmeflaske og klær som lukter av meg, men du avslører meg hver gang, og da gråter du.

Etter fødselen, jeg skulle ønske at Bo var der, jeg skulle ønske at han ikke måtte dra hjem. Natta hvilte rundt meg i det hvite rommet, og den gjennomsiktige plastboksen stod ved siden av senga mi. Jeg åpnet øynene, snudde hodet, plastboksen var der fremdeles. Jeg lukket øynene, åpnet øynene, jo, plastboksen var der, barnet var der. Det var ikke til å tro at jeg hadde mitt eget barn i en plastboks ved siden av senga.

Jeg sov ingenting, når jeg lukket øynene raste bilder foran øynene mine, idet hjernen koblet ut, i mangel på søvn, de mest absurde bilder, i de sterkeste farger. Jeg turte ikke å ha barnet i senga mi når jeg hadde disse bildene foran øynene, og tenk om jeg sovnet likevel. Jeg klarer ikke engang å sove sammen med mine egne kroppsdeler, når jeg ­våkner har jeg ingen følelse i kroppsdelene som har ligget under meg.

Det ble morgen, verken barnet eller jeg hadde noe skjold mot verden, og mest av alt fryktet jeg at noen skulle komme inn i rommet, det var som om menneskene som åpnet døra, kunne se hvor ­opprevet og istykkerklippet jeg var både inni og utenpå. Jeg

8

Kjersti Skomsvold_Barnet.indd 8

20.06.2018 13:57

hadde drømt om den første råmelka, men nå turte jeg ikke å se ned, det var som om jeg gikk på et fjell og hadde vertigo, som om jeg når som helst kunne falle, jeg turte ikke å se etter om det kom melk, for tenk om det ikke gjorde det, det skremte meg enda mer enn å falle ned fra et fjell, tanken på at jeg ikke kunne gi barnet mitt mat. Den lille kroppen var så varm, men jeg kunne ikke åpne vinduet til det glovarme rommet, for vinteren var utenfor, i tillegg til alle de døde menneskene. Jeg kjente redselen for å forbli alene, jeg kjente den enda jeg hadde fått en familie, og likevel var jeg redd for å ende opp alene.

Du knirker der du henger på magen min, virker litt utilpass. Du er forkjøla allerede. Vi klarte ikke å beskytte deg i én uke engang. Jeg er bekymret for at du skal slutte å puste, men du gjør jo ikke det, barn slutter ikke å puste, sier jeg til meg selv, selv om jeg nå vet at det ikke er sant. Kanskje er det feil av meg å skrive når du er så liten, man blir så fjern av å skrive, jeg skulle bare snakket med deg, smilt til deg, tatt vare på deg?

Jeg er så dårlig til å ta vare på ting, jeg ødelegger alle de fine tingene mine. Jeg kom borti en nymalt vegg med ermet på den blå kåpa mi, den gamle blomstervasen jeg fikk av Edel har knust i tusen biter, alt jeg eier går i stykker foran øynene mine.

9

Kjersti Skomsvold_Barnet.indd 9

20.06.2018 13:57

Jeg er også et melkeglass som faller i gulvet, å bære frem et barn er å forfalle, skjelettet ramler fra hverandre, bekkenet løsner, kroppen revner, det er å bli minnet om at jeg skal smuldre opp og bli til jord, det er å fremskynde prosessen. Fuglen kjemper seg ut av egget. Egget er verden. Den som skal bli født, må først ødelegge en verden.

De ødelagte kvinnene vandret stille rundt meg i gangene på sykehuset, på vei til kontoret for å få smertestillende, til kantina for å spise. De gikk med bitte små skritt, satte forsiktig den ene foten foran den andre, det gjorde så vondt å gå, de hadde digre gammelmannsbleier på seg, og store, tomme mager, det så ut som om magene ikke visste at barnet var borte, at barnet ikke befant seg der inne lenger, nå lå barnet i den gjennomsiktige plastboksen på hjul, et slags gåstativ som mødrene støttet seg til mens de beveget seg bortover gangene. Brystene hadde åpne sår som blødde, og kvinnene ba stille om at det snart måtte komme melk, la det komme melk, vær så snill.

Hjemme igjen lå jeg våken og gråt over traumet jeg hadde vært igjennom, er det lov å kalle noe man har valgt selv et traume? Om det ikke var et traume, så var det i alle fall håpløst og hjelpeløst. Men jeg kunne ikke ligge sånn særlig lenge, for så var det en annen som også gråt, en som trengte meg.

10

Kjersti Skomsvold_Barnet.indd 10

20.06.2018 13:57

Jeg la hånden som et beskyttende skjell rundt det myke hodet, barnet var en fredfylt apostel.

Fing­eren min var like lang som barnets underarm, og hans sårbarhet overskygget min egen. Blikket hans, som om han allerede hadde sett alt, visste alt, kjente til biter av evigheten. Og han hadde lo i livslinjene, livslinjene i de små hendene var så dype at det samlet seg lodotter i dem.

Sykdommen snek seg inn, tanken på at jeg kan bli syk igjen står bestandig klar til å overfalle meg når kroppen blir tynnslitt, jeg var tynnslitt etter fødselen, etter dager uten søvn, tenk om sykdommen kom tilbake? Da ville vi ikke klare dette. Jeg sa til Bo at vi måtte flytte til pappa, vi kom ikke til å klare dette alene. Vi skal ikke flytte, sa Bo. Jeg matet barnet, mens Bo matet meg, og så sa han at vi kunne ligge på sofaen i natt alle tre, for da ble ikke presset på å få sove så stort.

Jeg drømte at jeg døde, jeg drømte at ­føflekkene mine blødde og falt av, drysset av meg som visne blader fra trær, da jeg våknet måtte jeg gå og sjekke i speilet. Denne tiden var en runddans mellom lykke og sorg, sorg og frykt, og innerst i frykten bodde redselen for å bli gal.

I all verden, har vi det virkelig så fælt? tenker du kanskje nå. Nei, vi har ikke det. Det er broren din jeg har fortalt om, når jeg har fortalt om barnet,

11

Kjersti Skomsvold_Barnet.indd 11

20.06.2018 13:57

så har jeg fortalt om broren din, du har nemlig en eldre bror. Jeg vet ikke om du husker det, men det var en som spyttet på deg på sykehuset, da du bare var noen timer gammel, det var han. På sykehuset spyttet han, men etter at vi kom hjem har han kysset deg mye og nesten ikke slått deg.

Jeg har fått to barn i løpet av halvannet år, jeg er ikke treg mer, jeg var treg i trettifire år, men de siste tre årene har ting gått i et rasende tempo. Kjærligheten har gått fort, å bli en familie på tre, på fire, har gått enda fortere, bare skrivingen har gått uendelig sakte.

Våren hadde kommet, og faren din og jeg hadde lagt den første beinharde vinteren vår sammen bak oss. Vi satt på en benk i Peggy Guggenheims hage, venezialyset trengte inn i øynene, gjennom tankene, under huden, og vi smeltet liksom sammen der på benken, tinte opp. De bortgjemte ordene inni munnen min løsnet, trillet ut på tunga, de umulige ordene ble mulige. Bo sa at han akkurat satt og tenkte på det samme. Et barn.

Jeg så på kunsten Peggy hadde samlet, og jeg var redd for at kunstnerne utnyttet henne, hun virket som en fortapt sjel, med rare fakter, stakk tunga ut og inn av munnen, men det var vel ingen grunn til å synes synd på Peggy? Hun utnyttet jo også kunstnerne, kjøpte kunsten deres for nesten ingenting, de

12

Kjersti Skomsvold_Barnet.indd 12

20.06.2018 13:57

hadde ikke råd til å si nei. Hun lå med kunstnerne, eller kunstnerne lå med henne, og hun lå med forfattere også. I fire dager og netter elsket hun med den fineste av dem alle, og Samuel Beckett ville vel bare elsket i fire dager og netter med et helt spesielt menneske? Men jeg bryr meg altfor mye om sånt, det er ikke sikkert man trenger å ta det så alvorlig, være så redd for å slippe andre mennesker nær.

Vi reiste så mye den våren, det var som om vi måtte besøke alle mulige steder for å lage et barn, at vi måtte prøve ut ulike byer for å se hvor det var mulig å lage barnet vi ønsket oss, eller så lette vi etter kimen til barnet utenfor oss selv, som om barnet var noe vi kunne finne, bare vi kom oss til riktig sted. Så kom vi til New York, New York.

Jeg klarer ikke å fortelle om reiser, det blir for mange inntrykk, et kaos i topplokket, så jeg forteller deg i stedet om da vi dro fra New York, skulle dra, vi burde egentlig sittet i drosjen som stod på fortauet utenfor og ventet på å kjøre oss til flyplassen, da jeg fikk det for meg at nå, akkurat nå, kom barnet til å bli unnfanget! Bo la lakenet tilbake på senga, lakenet vi rett før hadde lagt i skittentøyskurven i leiligheten vi lånte, og da vi satt i drosjen kjente jeg liksom at livet strømmet inn i meg, fortsatte å strømme inn i meg. Jeg skjønte at nå trenger jeg næring, så på flyplassen kjøpte jeg en bagett, en sånn stor, ekkel papp-aktig flyplassbagett, og jeg

13

Kjersti Skomsvold_Barnet.indd 13

20.06.2018 13:57

tenkte på hvor synd det var at den første n ­ æringen jeg ga til det som skulle bli barnet vårt var en sånn bagett.

Jeg må ha frokost, og jeg tar deg ut av bæreselen, så du ikke skal få brødsmuler og syltetøy i håret. Du er blitt tre uker gammel, og bladene har fremdeles ikke falt av trærne, de klamrer seg fast til greinene denne høsten. Jeg legger deg på kjøkkenbordet, kroppen din krøller seg innover, omfavner seg selv, ansiktet går gjennom et helt repertoar av ­grimaser før du er ordentlig våken, før du ser deg rundt, ser mot meg. Du strekker ut froskebeina dine, den lange kroppen, du er så lang, som om du tilhører et annet folk, verken Bo, broren din eller jeg er spesielt lange. Du ligger der med armene utstrakt over hodet, som på en bademadrass i sola, mens jeg spiser en brødskive. Jeg har ennå ikke badet deg, bare vasket deg med klut, for sånn tilhører du innsiden av meg fremdeles.

Kjersti Skomsvold_Barnet.indd 14

20.06.2018 13:57