Erland Kiøsterud – Stillhetens økologi

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Omsl.qxp 18.06.2019 14:26 Side 1

erland kiøsterud (f. 1953) debuterte i 1973 med romanen Sår som aldri gror. Han har siden skrevet en rekke romaner og romansuiter.

Kiøsterud har mottatt Gyldendals legat, og for Det første arbeidet (2005) mottok han Riksmålsforbundets litteraturpris. I 2012 mottok han Ypsilon-prisen for romanen Mimina. Hans dyptborende romaner og essaybøker har gitt ham en helt spesiell posisjon i norsk samtidslitteratur.

erlan d kiøst erud

Stillhetens økologi Essay | f o r l a g e t

oktober

Om Henders verk (2015) «Eit unikt språkverk med djupboring inn i ein vesteuropeisk sivilisasjon der dei gamle verdiane er oppløyste … Kiøsterud liknar ikkje på nokon annan norsk forfattar, han er djupt original, si eiga øy i det litterære Noreg … Eg tenkjer at det er år og dag sidan eg har lese eit så viktig norsk skriftstykke som dette» kn u t ø d e g å r d , vå rt la n d «Erland Kiøsterud er ein av få norske forfattarar som eg meiner har skapt seg eit heilt eige, litterært univers, frå debuten i 1973 med Sår som aldri gror til Henders verk i 2015. Det universet er samansett, men etikk har alltid stått sentralt.

Det same har sterke naturskildringar, ofte med fantastisk flotte litterære bilde. Henders verk er den beste romanen eg har lese hittil i år» bjarne tveiten, fædrelandsvennen

forlag e t okto ber

f o r fat t erportret t: fi nn stål e fel berg o m s l ag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e xi l des ig n

stillhetens økolo gi består av syv essay som på ulike måter går inn i vår tids store spørsmål: Hvordan skal vi tenke og handle i møte med klimatrusselen? Erland Kiøsterud skriver om nødvendigheten av å se oss selv utenfra og erkjenne den økologiske krisen vi har skapt, som del av oss selv – av vår egen kropp, våre tankemønstre og fortellinger.

Skrivemåten i Stillhetens økologi er dels analytisk, dels personlig, og på elegant og aktsomt vis knytter Kiøsterud etiske og eksistensielle spørsmål om forholdet mellom menneske og natur til egen oppvekst og eget forfatterskap.

er lan d k iøs t e rud Stillhetens økologi

Naturen er hverken rettferdig eller logisk eller fornuftig. Den er det den er. Og den gjør det den gjør. Når naturforbruket mitt står i fare for å undergrave økosystemet som opprettholder meg, er det, sett fra økosystemets perspektiv, hverken galt eller riktig.

Bryter økosystemet sammen på grunn av min adferd, vil det omdannes og finne en ny identitet, kanskje med min art, kanskje uten min art.

Om Sulten og skjønnheten (2016) «Kiøsterud gir leseren overbevisende og poetiske beskrivelser av livets gleder og uventede møter, plutselige øyeblikk av inspirert henrykkelse og sitrende aktsomhet. Dette åpner for at den livsfølelsen han lengter etter er mulig selv i vår tid – i en hvilken som helst tid. Å dyrke frem denne ærbødigheten og dernest la den virke inn på livet er kanskje også kjernen i Kiøsteruds sympatiske prosjekt» a n d e r s d u n ke r , n y t i d

Om Stillhet og fortelling (2013) «en av få norske forfattere som fremdeles våger å tenke stort og formulere seg i et klassisk intellektuelt språk» ingunn økland, aftenposten

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 1

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 2

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 3

erland kiøsterud Stillhetens økologi

Essay

forlaget oktober 2019

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 4

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 5

innhold 7 25 37 51 69 81 97

Å vokse opp i modernitetens blindsone Livets vold Vold som viten I økosystemets vold Å skrive i stillheten Hvilken orden, hvilken skjønnhet?

Stillhetens økologi

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 6

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 7

Ă… vokse opp i modernitetens blindsone

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 8

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 9

mitt liv har vært hva man kan kalle et privilegert liv. Jeg vokste opp i en forholdsvis velstående familie, på eiersiden i industrien, blant menneskene som finansierte og etablerte den. Min tipptippoldefar var industrialist og bygde på midten av attenhundretallet blant annet de første dampsagene i Drammen. Hans sønn, min tippoldefar, kjøpte Eker papirmølle, som Hans Nielsen Hauge og Lars Kiøsterud hadde etablert på begynnelsen av århundret. Der produserte de klutepapir av tekstilfibre, la flakene ut på enga til tørk og hadde felles bespisning. Så dro min tippoldefar til England, studerte mekanisk papirproduksjon basert på trevirke, tok den nye teknologien med seg hjem og fikk bygd Drammenselven Papirfabrikker, den største papirfabrikken i Skandinavia på slutten av århundret. Hans sønn, min oldefar, studerte kjemi i Tyskland, som nå var det industrielle foregangslandet, tok med seg kunnskapen hjem og sto for byggingen av to cellulosefabrikker basert på 9

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 10

den nye kjemiske teknologien. Min bestefar ble sendt til Amerika, England og Frankrike for å lære seg produksjons- og forretningsmetoder. Da det gikk nedover med celluloseindustrien i Norge, fikk min far bygd et høyteknologisk sagbruk, den gangen det mest automatiserte i sitt slag, vegg i vegg med cellulosefabrikken, for å utnytte hver fiber i tømmerstokken. Men industrien var inne i en dypere restrukturering, enhetene var for små, han gikk over til olje. Familien var også pionerer i skipsfart. Tippoldefaren min og broren hans eide åtte seilskip. I 1888 stiftet sønnene deres og en kompanjong rederi, snart hadde de 27 seilskip. Da dampskipsteknologien var utviklet, skiftet de ut seilskipsflåten med dampskip. I 1916 kontraherte de Norges første motortankskip og skiftet ut flåten på ny, denne gangen med motorskip. Med dannelsen av et nasjonalt forsikringsselskap og en egen teknisk gruppe som kontrollerte skipene reduserte de ulykkefrekvens og tap, det ble god forretning. På kort tid var rederiet et av Norges største.

De var fremskrittets menn.

Disse industriens og skipsfartens foregangsmenn var også humanister, om man kan bruke ordet i denne sammenhengen; de bygde feriehus for industriarbeiderne sine, organiserte skole for arbeidernes barn, opprettet legater for fattige, donerte penger til polferder og ga rikelig med midler til den lokale kunstforeningen, til 10

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 11

forskjønning av de borgerlige hagene og til studenthjem i hovedstaden. Norge var i ferd med å bli selvstendig, nasjonen skulle bygges. De var moderne kapitalister med tro på fremtiden.

Jeg vokste opp med dem. Jeg husker dem som vennlige, vidsynte og intelligente mennesker, bevisst sin verdi, nysgjerrige, fulle av liv og erfaring. De giftet seg inn i hverandres slekter for å beholde makten og kapitalen, de meldte seg til motstandskamp med livet som innsats da landet ble okkupert. Da freden kom, samarbeidet de med enhver regjering, om den kom fra høyre eller venstre i politikken, for å utvikle industrien og gjenreise landet, og for å ha noe å leve av, selvfølgelig. I perioder var de ganske rike.

Det var aldri noe spørsmål, det var en selvfølge at jeg skulle videreføre tradisjonen og bli en av dem. Jeg gikk morgenrundene i cellulosefabrikken med min far fra jeg var liten. Og jeg gikk i lære på rederikontoret.

Jeg var den åttende i rekken med navnet Erland. Jeg var direktør før jeg ble født, og ble portrettmalt da jeg var ti. Jeg fikk en tvers igjennom strukturert oppdragelse, ble drillet til å ta ansvar og til å tenke strategisk om industri, mennesker og samfunn nærmest før jeg kunne snakke. Bedriften var viktigere enn familien, men familien måtte holdes samlet. Jeg skulle overta, føre arven videre. Slik ble det ikke. I svært ung alder, stimulert av en intellektuelt anlagt mor, av en kunstnerisk åre hos 11

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 12

min far, og påvirket av 60-tallets ungdomsopprør, utviklet jeg meg til en frihetssøker. Jeg leste Nietzsche, Marx og Freud, naturvitenskap, poesi og moderne romaner hvor hovedpersonenes identitet var satt i spill.

Jeg lyttet til jazz og atonal musikk og så det jeg kom over av eksperimentelle filmer og kunstuttrykk som plukket fra hverandre den europeiske kulturarven og dens betydning. Utover vage forestillinger om fellesskap og frihet hadde jeg ingen forestilling om hva som skulle komme i stedet. Jeg opptrådte med egne dikt akkompagnert av musikere på ulike scener, deltok i performancer og utforsket sentralstimulerende midler som forskjøv forståelsen av hva bevissthet og liv kunne være.

Utforsking av seksualiteten hørte til ungdommens dagsorden, vi var i en periode hverandres objekter. Jeg engasjerte meg politisk, oppsøkte kunstnermiljøer som var veldig annerledes fra miljøet jeg hadde vokst opp i, jeg ville noe annet enn det jeg var bestemt til. Jeg visste at jeg måtte skrive, men uten å vite hvorfor. Jeg ville undersøke virkeligheten. Jeg arbeidet som løsarbeider, sov på gaten. Og jeg reiste til utlandet, krysset det amerikanske kontinentet, bodde i kollektiv med sønner av spanske anarkister i Frankrike, kom i fengsel i Danmark, jobbet på kaia i Norge.

Etter hvert begynte jeg å se på min egen bakgrunn med andres – kritiske – øyne. Da min første bok, som jeg skrev da jeg var 18 år, ble publisert, kjøpte min farmor 12

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 13

alle eksemplarene hun kom over, og brente dem; etterkommerne av kristengründeren Peter Hærem på morsiden ba for meg da min neste bok kom ut.

En dag sto jeg, nærmest som en fremmed, utenfor min egen historie, med et utenfrablikk på tradisjonen jeg hadde vokst opp i.

Hva var det den unge mannen så? Det første jeg fikk øye på, var hvordan jeg med mild tvang, helt fra jeg ble født, var blitt formet til å identifisere meg med tradisjonen jeg skulle overta, slik all kunnskapsoverføring, om det er å bake brød, stå i produksjonslinjen, dyrke jord eller drive forretning, foregår når en virkelighetsoppfatning skal videreføres til neste generasjon. Den milde tvangen jeg ble utsatt for, besto av at jeg måtte observere, beskrive og analysere mennesker, situasjoner og fenomener jeg og min far møtte, og i å løse oppgaver som jeg fikk av ham. Oppgavene jeg fikk, kunne være å klippe ut lederartiklene fra byens partipresse og drøfte ulikheten mellom Høyre-avisen og Arbeiderparti-avisen, løse utfordringer av økonomisk eller praktisk art, eller redegjøre for og konkretisere hvordan jeg ville realisere mine mange planer og drømmer. Samtidig dro han meg til enhver tid inn i sine egne drøftelser – problemstillinger rundt styrker og svakheter i bedriften, i samfunnet og i familien (når man har makt og ansvar, er man ikke for eller mot noen, det gjelder å navigere 13

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 14

best mulig i feltet). I den milde tvangen inngikk også allmenn skolegang og fysisk fostring. Jeg måtte lære svært mange ferdigheter og idretter, og jeg tok med selvfølgelighet ledelsen hvor enn jeg var. Alltid støttet opp med bekreftelse og omsorg fra foreldre og foresatte.

Det ble stilt høye krav. Jeg var elsket. Jeg svarte.

Da jeg ble eldre, så jeg hvordan den milde tvangen jeg var blitt underlagt, på samme måte gjennom generasjoner også var blitt utøvd mot samfunnet rundt meg – hvordan det industrielle og politiske lederskapet helt fra industrialismens barndom hadde samarbeidet om å påtvinge samfunnet og omgivelsene sine interesser, sin vilje: Arbeiderne ble tvunget inn i lange arbeidsdager, elvene inn i nye løp, naturen til å gi fra seg ressurser, bønder til å gi fra seg jord og skog til fabrikker, hus, veier og transportårer, de ville dyrene til å finne andre steder å leve, eller å oppgi livet. Jeg så hvordan bønder, borgere og arbeidere, med lovverk, propaganda og penger, helt frem til min egen tid var blitt ledet til å organisere livet sitt etter den nye industriens behov, mens helse, matforsyning og forsvar i det samme fremskrittets navn ble strømlinjeformet og effektivisert, slik vi i dag, med teknologi og utdannelse, hånd i hånd med propaganda og økonomisk stimulans, blir lært opp til å gjøre det staten og kapitalen ber oss om.

På en like dyptgripende måte som industriens bygninger og infrastruktur i modernitetens korte epoke 14

Kiøsterud. Stillhetens økologi. Mat.qxp_materie 17.06.2019 15:28 Side 15

endret naturen og byene våre, og produksjonsanleggene forurenset jorden, luften og vannet, endret industriens krav til effektivitet og innordning selve livsformen vår fundamentalt. Naturen var et objekt som skulle utnyttes maksimalt til nasjonens fordel, vi var alle en del av den store samfunnsmaskinen, vi var alle blitt gjort til objekter i det store prosjektet som het og heter fremtiden.

Få, om noen, stilte spørsmål ved denne massive innordningen av livet. Det skjedde som den naturligste sak av verden. Volden som endringene ble tvunget igjennom med, var ikke personlig utøvet vold. Stort sett omformet industriens ledere og politikere menneskene, samfunnet og omgivelsene på en rolig og upersonlig måte, slik jeg selv var blitt formet, med det vi kaller strukturell vold, det vil si med en vold som er så langsom og altomfattende at den som er utsatt for den og vokser opp i den, ikke oppfatter den. Den strukturelle volden har den egenskapen at det virker som om den kommer fra naturen selv, den erfares som selve virkelighetsgrunnlaget. Når den har fått tid til å virke – gjennom materiell omforming av omgivelsene og ideologisk omforming av menneskesinnene – oppfattes volden av dem som befinner seg innenfor den, som selve virkeligheten, som det som er. Det finnes ikke noe utenfor.