Fjellanger. Ingen gjenboere. Omsl.qxp 16.08.2021 20:06 Side 1
Runa Fj e l l a n ge r, født 1992, er forfatter og politisk journalist i VG . I 2017 debuterte hun med romanen På motorveiene, som hun ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Ingen gjenboere er hennes andre roman.
9
7 8 8 2 4 9
5 2 3 8 6 3
«Språket i romanen bygger fint opp under følelsen av å være underveis. Prosaen er rytmisk, tempoet drivende og sekvenser gjentas med små, men effektive forskyvninger … Det er mer enn det smørblomstgule omslaget som gjør dette til en roman i sommermodus. Den fanger noe av det opphetede og urolige, så vel som det problemfrie og endeløse i ungdommens somre. Så lenge motoren går» CATHRINE STRØM, KLASSEKAMPEN
«Overbevisende svennestykke … I en rytmisk, sansemettet prosa med relativ tegnsetting, skriver Fjellanger fram en dels intens, dels lavtrykkstynget fortelling om maktbalansen i et skjørt kjærlighetsforhold» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD
«På motorveiene er en personstudie av en jente med flere sære karaktertrekk ... Fjellanger gir et tankevekkende bilde av voldens hverdagslige karakter» INGUNN ØKLAND, AFTENPOSTEN
«et sterkt driv og en overbevisende og rytmisk fortellerstil … Forfatteren har klart å fange det hvileløse og ustabile, usikkerheten som preger det ungdommelige, men også denne sterke lysten til å ta for seg av livet, utforske det … Den lille romanen byr virkelig på en skikkelig roadtrip» TURID LARSEN, DAGSAVISEN FORLAGET OKTOBER
Forfatterportrett: Odin Drønen Forsidefoto: Ninette June Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design
Sara er 35 år, bor i en leilighet i Oslo sentrum og jobber som kommunikasjonssjef i næringslivet. Hun lar ingenting skje uten at hun allerede har forestilt seg det, slipper ingen helt inn eller lar dem få makt over henne. Sara har sterke meninger om det meste, særlig om relasjoner mellom kvinner og menn, om kvinner generelt, om kjønn, sex og kropp. Men da hun møter Jonathan, er det noe som endrer seg. Plutselig må Sara tenke seg om før hun svarer. Jonathan kommer fort tett innpå henne, og Sara mister kontrollen. Ingen gjenboere er en roman om begjær og forelskelse, og om trangen til å gjennomskue alt rundt seg uten selv å bli sett.
RUNA FJELLANGER INGEN GJENBOERE
Sara vet akkurat hvor mye hun skal be om, det er det som skiller henne fra de andre, fra venninnene og kollegene, kvinnene som stadig blir forlatt, som er røde rundt øynene når de kommer på jobb en tidlig morgen, som har grått så mye at ingen concealer kan dekke over det. Hun vet hva de gjør feil: De ber om for mye.
RUNA FJELLANGER
INGEN GJENBOERE
Roman | FORLAGET OKTOBER
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 2
17.08.2021 15:59
Runa Fjellanger
ingen gjenboere Roman
forlaget oktober 2021
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 3
17.08.2021 15:59
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 4
17.08.2021 15:59
del en
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 5
17.08.2021 15:59
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 6
17.08.2021 15:59
sara vet akkurat hvor mye hun skal be om, det er det som skiller henne fra de andre, fra venninnene og kollegene, kvinnene som stadig blir forlatt, som er røde rundt øynene når de kommer på jobb en tidlig morgen, som har grått så mye at ingen concealer kan dekke over det. Hun vet hva de gjør feil: De ber om for mye. Da hun var yngre, gjorde hun også det, lurt opp i stry av venninnenes formaninger om alt hun fortjente, hva hun var verdt, at enhver mann som ikke så hvor fantastisk hun var, ikke fortjente tiden hennes. Disse ordene: «verdt» og «fortjene». Ord k vinner bruker om hverandre fordi de vil tro på dem selv. For å slippe å fortelle en venninne den u behagelige sannheten: Det er bare å ta til takke. Alle vet det vel innerst inne, de fleste er bare ikke villige til å innse det, innrømme det, minst av alt si det høyt. Du åpner munnen og lar ordene renne ut, det skal ikke mye til, de ligger der alltid, ytterst på tungen, så er det ingen vei tilbake. Du kan aldri ta de ordene 7
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 7
17.08.2021 15:59
tilbake. Og har du fortalt en venninne at det bare er å ta til takke, at hun ikke kommer til å få noe bedre, at hun bare skal bite tennene sammen og være glad for at hun har noen, så gjelder det ikke bare venninnen din. Det gjelder deg også, og det er mer enn de fleste kvinner er i stand til å takle. Derfor gjentar de heller de samme løgnene, messer som et lite kor: «Du kan få bedre», «du fortjener bedre», «du er verdt så mye mer enn dette.» Men Sara gjentar dem ikke. Hun vet akkurat hvor mye hun skal be om, hvor mye hun skal gi og hva hun aldri skal gi, hvordan hun skal få ham til å komme tilbake. Hvis du ikke ber om så altfor mye, så får du det du ber om, det vet hun. Det er ikke vanskelig. Hvis noen hadde spurt hvordan man gjør det, kunne hun helt sikkert fortalt det. Delt opp i steg, bygd stegene opp rundt anekdoter. Hun har mange gode historier. Det ville ikke vært vanskelig å få dem som lyttet til å le, ikke når hun forteller. Hun kunne ha startet med å fortelle om sin første kjæreste. Da kunne hun vist at man ikke må gi for mye, ikke gi seg hen. Hun legger hodet på skakke, møter sine egne øyne i speilet, lar eyelineren gli langs kanten av venstre øyenlokk. Hun var overivrig, den gangen, på alle fronter. Hun husker hvordan hun overtalte ham til å leke lege og pasient, til å komme i ansiktet hennes, til å holde henne fast. Han ville ikke sånt, han var en snill gutt, 8
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 8
17.08.2021 15:59
hun var 15 år, han var 19, likevel var det bare hun som hadde mistet j omfrudommen da de møttes, det ga henne et overtak, selv om han var eldst. Det var hun som tok kontakt, det var hun som kysset ham først, i mørket på kinoen, hun som hvisket noe i øret hans, så snudde hun munnen mot kinnet hans, så nært at nesen hennes nesten var borti huden hans, den andre gangen hun gjorde det snudde han ansiktet sitt mot hennes og kysset henne. Én ting gjorde hun riktig allerede da: Hun lot ham tro at det var han som sjekket opp henne. Det ble tidlig klart for henne at menn vil tro at de tar initiativet, at det er viktig for dem. Noen ganger har hun glemt det, selvfølgelig, når hun har vært full eller kåt eller begge deler. Som en mann hun pleide å møte da hun var 24. Han var litt yngre enn henne, det plaget henne helt til hun glemte det. Den første gangen var de på en fest, det var sent, alle var fulle, de satt i en sofa, så løftet hun bare hendene hans og la dem på brystet sitt. Det kunne gått riktig ille, men det gjorde ikke det. Kanskje var han et unntak, en som ikke var så opptatt av å være den som tok initiativ, som ikke la stolthet i det. Hun vet ikke, tenker hun, og det er uansett ikke så viktig, det er lenge siden nå. Sara ser seg i speilet, hun er 35 år, men ser yngre ut, hun er ikke direkte veltrent, men i god form, hun har sunt hår og ren hud. Hun er villig til å 9
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 9
17.08.2021 15:59
legge en innsats i sånt, men underdriver gjerne hvor mye som skal til. Det er ingen vits i å bryte illusjonene. En stripe sol hviler over ansiktet hennes, hun har flyttet sminkespeilet til vinduskarmen, innimellom ser hun ned i bakgården, ser naboene tømme søppel. I speilet ser hun sitt eget ansikt, bak seg ser hun soverommet, de lyseblå veggene, senga, nattbordet med en leselampe og tre uleste bøker, i speildørene til klesskapet møter hun sitt eget blikk. Sara fører eyelineren langs høyre øyenlokk, en presis strek på første forsøk. Det er det ikke alle som får til. Man må konsentrere seg, fokusere på å ha en stødig hånd. Hvis hånden rister, blir streken ujevn, stygg, da må hun begynne på nytt. Da må hun fjerne all øyensminken, det irriterer henne når det skjer, hun pleier å bruke en sminkefjerningsserviett og må legge øyenskyggen på nytt, og uansett gjør det huden litt rød og øm, da er det vanskelig å se om hun sminker seg akkurat like mye over begge øynene. Balanse, tenker hun. Det er viktig, spesielt for kvinner. Mange misforstår når de snakker om hore og madonna, som om det er to forskjellige kvinner. Da hadde man ikke brukt ordet «og», men «eller». Det lille ordet, bindeleddet, avslører at det er snakk om to sider av samme kvinne, har hun alltid tenkt. Man må bare finne balansen. Hvis du faktisk spør menn om de har et hore- og madonna-kompleks, vil du få en skjev statistikk. 10
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 10
17.08.2021 15:59
Hvis hun hadde spurt Benjamin, som hun kjente i starten av tjueårene, hadde han svart nei. Han var en venn, de hadde møtt hverandre noen år tidligere. Mange menn var vennene hennes på den tiden, hun kunne sagt at det var en dårlig vane, men hun har uansett liten tro på vennskap mellom menn og kvinner. For kvinner er vennskap et mål i seg selv. For menn er det andrevalget, enhver mann hun kjenner ville risikert et hvilket som helst v ennskap, så lenge venninnen er attraktiv nok. Hun har sett det skje, sett menn og kvinner som omtalte hverandre som bestevenner, gli fra hverandre etter det ene ligget, alt som var så lett før, er plutselig annerledes. De kan snakke om alt, de er så komfortable med å være fysisk nære, de er jo bare venner, de kan ta på hverandre, klemme, hun legger hodet i fanget hans. De har vært på fest, de drar på nach, de er fulle, det er lyst ute når de går hjemover sammen, i det myke morgenlyset tenker hun at han nesten er litt kjekk, resten er historie. Den samme historien igjen og igjen. Menn sier aldri nei hvis venninnen er pen. Så er vennskapet over. Det er ikke bare mennenes feil, kvinner kan skylde seg selv når de tror at vennskap med menn er bærekraftig. Ikke at hun selv har noe hun skulle ha sagt på det området, hun har risikert mangt et vennskap etter noen øl. Benjamin hadde hatt kjæreste lenge, nesten så lenge hun hadde kjent ham, da de først møttes 11
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 11
17.08.2021 15:59
var han uerfaren, han må ha vært atten, kanskje til og med nitten, hun kan ikke huske å ha kjent noen tiltrekning. Ikke da han var så u skyldig. Ikke at hun aldri har blitt dratt mot det, en venn kalte henne en gang «jomfruplogen», uten at det var belegg for et sånt kallenavn, det var kun snakk om tre stykker. Det er tross alt ikke så imponerende. Da B enjamin ble singel, hadde hun vært singel i tre uker. En ganske tilfeldig fredag, hun var fylt av en slags fandenivoldsk trang til å bli full, en lyst til å balansere på nippet til sanseløs, en kveld der man sender ut et nødbluss, samler troppene. En slik kveld var det, og den begynte dårlig, den begynte med at de hjalp Benjamin med å flytte, bar flytteesker ned alle trappene, kjørte til andre siden av byen, hun sa seg villig til å passe på bilen, noen må tross alt gjøre det også, argumenterte hun. En slik kveld ender alltid uventet, eller kanskje akkurat som ventet, hvis man tenker på at det er nettopp det man venter seg, ønsker seg: noe uventet. Kanskje visste hun det, innerst inne, uten å innrømme det for seg selv, at kvelden kom til å ende slik. Kanskje visste hun det da hun spanderte shots og sørget for å spandere på en venninne også, dra med seg de to bort til baren og bestille Fernet, dra kortet igjen og igjen, si «voksenjobb» med et skuldertrekk eller bare smile lurt. Ta shotsene med armene viklet inn i hverandre, som en fylla-versjon av siste verset i 12
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 12
17.08.2021 15:59
«Så går vi rundt om en enebærbusk», hun sier det når de skal ta den tredje shoten, «Så gjør vi så når til kirken vi går», sier Benjamin og hun ler. Kanskje visste hun det allerede da hun flørta med dj-en, hun så at det var et sånt sted der yrkesstoltheten var mindre enn ønsket om å please, kanskje visste hun det da hun ba dem spille en sang han likte, kanskje visste hun det da hun overtalte dem til å spille en sang til, en sang til, en sang til. dj-en spilte tre sanger over spilletid for dem, en liten gjeng på dansegulvet. Kanskje visste hun det da hun sa at hun kunne ha nach, sendte melding til resten av kollektivet og sa ifra, spurte ikke om lov. Kanskje visste hun det da de satt i senga hennes, de andre var på kjøkkenet for å fylle på glassene sine, Benjamin så på henne på en måte han ikke hadde sett på henne før, i hvert fall ikke før den kvelden. Han så på henne på en måte som gjorde det helt klart, alt hun kanskje ikke hadde visst. Hun var full, men hun visste hva hun skulle gjøre. Hun lot ham tro at han sjekket henne opp, hun lente seg litt nærmere, men ikke nært nok, lar alltid menn ta det siste steget, kunne hun si til venninnene sine. Da tror de at de har kontrollen. Skulle hun fortalt denne historien som en del av et foredrag, måtte hun ha kuttet ned, tenker hun. Den er for lang, har for mange digresjoner. Hun burde komme til poenget raskt, det vet hun. Men 13
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 13
17.08.2021 15:59
hun nyter det, å bruke lang tid på å komme gjennom historien, å dvele ved detaljer. Slik som måten han så på henne på. Noe sultent, men samtidig nysgjerrig i blikket. Det er ikke mange voksne menn som har et slikt blikk, hos de fleste er uskylden for lengst borte. Den tilhører en svunnen tid. Et slikt blikk tilhører gutter i starten av puberteten, som får sju minutter i himmelen i et kott. Det tilhører 17 år gamle jomfruer som ikke vet hvor de skal se, som om de er redd for at jenta skal ombestemme seg og kle på seg før de får sett alt, husket alt. Uansett, tenker hun, så illustrerer han noe hun gjerne skulle få sagt oftere, få sagt til flere: Nesten alle menn har to typer, to ulike kategorier kvinner de er tiltrukket av: en hore og en madonna. De skjønner ikke at det er, eller kan være, to sider av samme kvinne, av alle kvinner. En gang hun sa dette til en venninne, rakk hun ikke engang å si at hun var hora i akkurat den historien hun fortalte da, som hun illustrerte p oenget med. «Det skal godt gjøres at du ikke var det», sa venninnen. Kanskje hadde hun rett. Kanskje er det baksiden av medaljen. Benjamin var av typen som ville protestert høylytt mot et slikt skille, mot å i det hele tatt dele kvinner opp i pripne og løse, mot å i det hele tatt kalle kvinner pripne og løse. Likevel var det åpenbart at han var en som skilte mellom kvinner, mellom flatbrystet og velutstyrt, mellom Blindern-habitt 14
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 14
17.08.2021 15:59
og utringning, mellom å ta en kaffe og å ta noen opp mot baderomsdøra. Hun så måten han så på puppene hennes på, måten han tok på dem på, han var en av de mennene som bare tar og tar og tar. Som tar på deg som om de ganske straks skal miste muligheten. Som ser på deg og nøler før de sier det, sier noe latterlig, men flatterende. Det er få menn som har talens gave med hendene på en kvinnekropp. En gang sa en mann til henne: «Fitta di er faen meg tretti prosent svart magi.» Det var en smule banalt sagt, men det illustrerer poenget. Det kan umulig finnes en mann som har levert sine største ord mens han var inni en kvinne. Hun setter uansett pris på det. Den kvinnen som later som om hun ikke setter pris på bekreftelse, er en idiot. Det er en kvinne som glemmer hvor skjørt det hun har, faktisk er. En morgen våkner en kvinne og innser at hun er gammel. Selvfølgelig kan hun gjøre sitt beste: rense, skylle, gni, smøre seg inn. Alt kan bevares en smule lenger med riktig stell. Huden, håret, underlivet. Det er få feil som er så fatale for en kvinne, som å glemme å gjøre strammeøvelsene sine. En dag er det for sent. Da kan hun angre. En kvinne bør gjøre sitt beste for å vedlikeholde kroppen, men hun må også ha en plan b. Hvem skal hun være når kroppen svikter? Det er lenge siden, om det noen gang var sånn, at menn var tiltrukket av kvinner på sin egen alder. En voksen kvinne må 15
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 15
17.08.2021 15:59
ha en annen kapital, noe annet å spille på. Ellers er hun fortapt. Men Benjamin, han som så på henne med både sult og uskyld i blikket, som snek seg ut på badet sammen med henne for å presse henne opp mot døra, som tok på henne som om han ville ta på hele henne: Det er et poeng i historien om B enjamin, det er en grunn til at hun forteller den, ville fortalt den, hvis hun skulle fortelle, den illustrerer det hun prøver å si: Nesten alle menn skiller mellom hore og madonna. Da hun tok pikken hans i hånden, rykket det til i hele kroppen hans, hun kunne se hver bevegelse spille seg ut i ansiktet hans, et åpent ansikt, uten blygsel, hvordan han lukket øynene, bet seg i leppa, hvordan han så på henne, hvordan blikket ble tilslørt. Den samme mannen fortalte noen uker senere at han var forelsket i en jente. Hun ville sagt en kvinne, hun sier vanligvis en kvinne om kvinner, ikke jenter, hun følger den juridiske terminologien, enhver av hunnkjønn over 18 år er en kvinne i hennes øyne. Skal man infantilisere seg selv bør det være bevisst, hun sier ikke at hun aldri har gjort det, hun har mang en gang spilt på det unge og uskyldige, spilt på hintet om at det ligger noe annet bak, gjort seg søt og liten, kjent at hun burde føle et slags ubehag når hun ser effekten det har på menn. Vanligvis ville hun ikke infantilisert en annen på denne måten, men det fremstår fremmed å kalle 16
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 16
17.08.2021 15:59
denne jenta for en kvinne. Hun er for barnlig og søt, for lite selvobjektiviserende. Blir man kvinne før man objektiviserer seg selv? Hun er usikker på om det er et godt mål, når hun tenker seg om. Alle verdens selvobjektiviserende tenåringer er da ikke kvinner, tenker hun. Et teoretisk blindspor. Likevel, det er noe med det søte. Jenta han var f orelsket i, hadde noe over seg som man kun får ved å tilbringe overdrevent mye tid på Blindern. Det strie, slette, småbustete håret, de merkelige brillene, det usminkede ansiktet. Klær som ikke nødvendigvis fremhever feil kroppsdel, men heller ikke riktig. Det samme flate brystet som ekskjæresten hans, Benjamin sin altså, så ulikt Saras. Det er et godt eksempel, det kan bli et godt eksempel, tenker hun, mens hun børster øyenbrynene. Så lenge hun kutter ned, spisser, får frem poenget. Han fortalte om jenta han var forelsket i. Hva har skjedd? Har dere ligget sammen? spurte hun. Nei, kunne vennen fortelle. De hadde gått en fjelltur sammen, de skulle snart på teater sammen med en felles venn. Slik har det aldri startet for henne. En date. Hva er poenget? Hun pleide å vitse om at hennes metode bør defineres som norske verdier. Man blir full, man ligger sammen, man finner ut om man vil gjøre det igjen og igjen og igjen. Hva er galt med det? Det kunne ikke falle henne inn å bli forelsket i noen hun ikke har ligget med. 17
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 17
17.08.2021 15:59
For å holde på en mann, kan man ikke være enten eller. Da må man klare begge deler, det vet hun. Hore og madonna. Det er mange kvinner som ikke skjønner det. Som ikke klarer å vri seg under ham den ene dagen, hjelpe bestemoren hans med å sette frem småkaker den neste. Noen vil kanskje synes det er urettferdig. Det er ikke konstruktivt. Men verden endrer seg ikke fordi et menneske eller to mener de kommer ufordelaktig ut av tingenes tilstand.
Ingen gjenboere_Runa Fjellanger.indd 18
17.08.2021 15:59
Fjellanger. Ingen gjenboere. Omsl.qxp 16.08.2021 20:06 Side 1
Runa Fj e l l a n ge r, født 1992, er forfatter og politisk journalist i VG . I 2017 debuterte hun med romanen På motorveiene, som hun ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Ingen gjenboere er hennes andre roman.
9
7 8 8 2 4 9
5 2 3 8 6 3
«Språket i romanen bygger fint opp under følelsen av å være underveis. Prosaen er rytmisk, tempoet drivende og sekvenser gjentas med små, men effektive forskyvninger … Det er mer enn det smørblomstgule omslaget som gjør dette til en roman i sommermodus. Den fanger noe av det opphetede og urolige, så vel som det problemfrie og endeløse i ungdommens somre. Så lenge motoren går» CATHRINE STRØM, KLASSEKAMPEN
«Overbevisende svennestykke … I en rytmisk, sansemettet prosa med relativ tegnsetting, skriver Fjellanger fram en dels intens, dels lavtrykkstynget fortelling om maktbalansen i et skjørt kjærlighetsforhold» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD
«På motorveiene er en personstudie av en jente med flere sære karaktertrekk ... Fjellanger gir et tankevekkende bilde av voldens hverdagslige karakter» INGUNN ØKLAND, AFTENPOSTEN
«et sterkt driv og en overbevisende og rytmisk fortellerstil … Forfatteren har klart å fange det hvileløse og ustabile, usikkerheten som preger det ungdommelige, men også denne sterke lysten til å ta for seg av livet, utforske det … Den lille romanen byr virkelig på en skikkelig roadtrip» TURID LARSEN, DAGSAVISEN FORLAGET OKTOBER
Forfatterportrett: Odin Drønen Forsidefoto: Ninette June Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design
Sara er 35 år, bor i en leilighet i Oslo sentrum og jobber som kommunikasjonssjef i næringslivet. Hun lar ingenting skje uten at hun allerede har forestilt seg det, slipper ingen helt inn eller lar dem få makt over henne. Sara har sterke meninger om det meste, særlig om relasjoner mellom kvinner og menn, om kvinner generelt, om kjønn, sex og kropp. Men da hun møter Jonathan, er det noe som endrer seg. Plutselig må Sara tenke seg om før hun svarer. Jonathan kommer fort tett innpå henne, og Sara mister kontrollen. Ingen gjenboere er en roman om begjær og forelskelse, og om trangen til å gjennomskue alt rundt seg uten selv å bli sett.
RUNA FJELLANGER INGEN GJENBOERE
Sara vet akkurat hvor mye hun skal be om, det er det som skiller henne fra de andre, fra venninnene og kollegene, kvinnene som stadig blir forlatt, som er røde rundt øynene når de kommer på jobb en tidlig morgen, som har grått så mye at ingen concealer kan dekke over det. Hun vet hva de gjør feil: De ber om for mye.
RUNA FJELLANGER
INGEN GJENBOERE
Roman | FORLAGET OKTOBER
Fjellanger. Ingen gjenboere. Omsl.qxp 16.08.2021 20:06 Side 1
Runa Fj e l l a n ge r, født 1992, er forfatter og politisk journalist i VG . I 2017 debuterte hun med romanen På motorveiene, som hun ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Ingen gjenboere er hennes andre roman.
9
7 8 8 2 4 9
5 2 3 8 6 3
«Språket i romanen bygger fint opp under følelsen av å være underveis. Prosaen er rytmisk, tempoet drivende og sekvenser gjentas med små, men effektive forskyvninger … Det er mer enn det smørblomstgule omslaget som gjør dette til en roman i sommermodus. Den fanger noe av det opphetede og urolige, så vel som det problemfrie og endeløse i ungdommens somre. Så lenge motoren går» CATHRINE STRØM, KLASSEKAMPEN
«Overbevisende svennestykke … I en rytmisk, sansemettet prosa med relativ tegnsetting, skriver Fjellanger fram en dels intens, dels lavtrykkstynget fortelling om maktbalansen i et skjørt kjærlighetsforhold» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD
«På motorveiene er en personstudie av en jente med flere sære karaktertrekk ... Fjellanger gir et tankevekkende bilde av voldens hverdagslige karakter» INGUNN ØKLAND, AFTENPOSTEN
«et sterkt driv og en overbevisende og rytmisk fortellerstil … Forfatteren har klart å fange det hvileløse og ustabile, usikkerheten som preger det ungdommelige, men også denne sterke lysten til å ta for seg av livet, utforske det … Den lille romanen byr virkelig på en skikkelig roadtrip» TURID LARSEN, DAGSAVISEN FORLAGET OKTOBER
Forfatterportrett: Odin Drønen Forsidefoto: Ninette June Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design
Sara er 35 år, bor i en leilighet i Oslo sentrum og jobber som kommunikasjonssjef i næringslivet. Hun lar ingenting skje uten at hun allerede har forestilt seg det, slipper ingen helt inn eller lar dem få makt over henne. Sara har sterke meninger om det meste, særlig om relasjoner mellom kvinner og menn, om kvinner generelt, om kjønn, sex og kropp. Men da hun møter Jonathan, er det noe som endrer seg. Plutselig må Sara tenke seg om før hun svarer. Jonathan kommer fort tett innpå henne, og Sara mister kontrollen. Ingen gjenboere er en roman om begjær og forelskelse, og om trangen til å gjennomskue alt rundt seg uten selv å bli sett.
RUNA FJELLANGER INGEN GJENBOERE
Sara vet akkurat hvor mye hun skal be om, det er det som skiller henne fra de andre, fra venninnene og kollegene, kvinnene som stadig blir forlatt, som er røde rundt øynene når de kommer på jobb en tidlig morgen, som har grått så mye at ingen concealer kan dekke over det. Hun vet hva de gjør feil: De ber om for mye.
RUNA FJELLANGER
INGEN GJENBOERE
Roman | FORLAGET OKTOBER