Tron Jensen – I sommervinden

jensen. i sommervinden. helt omslag.qxp 07.12.2018 11:52 Side 1

Om Til Capri (2016) «En liten, men stor roman i skjæringspunktet mellom modernisme og romantikk. Romanen er rik på allusjoner og tolkningslag, men ikke på en måte som gjør boka symboltung eller pyntesyk. Alle hendelser, steder, mennesker og tanker framstår som troverdige» OLAV LØKKEN REISOP, DAGBLADET, HELGEAVISA ANBEFALER

Tron Jensen I sommervinden

Roman Forlaget Oktober

Forlaget Oktober

Tron Jensen (f. 1958) debuterte i 1990 med romanen Mannen som elsket chilenere. Med sine stramt komponerte romaner om middelaldrende menn som rives mellom det sublime og det banale, mellom skarp intellektualitet og plumpt begjær, viser Tron Jensen seg som en stadig mer særegen stilist. I sommervinden er hans sjette roman.

Henrik er skilt fra Mona og far til to voksne sønner. Nå skal den yngste brått gifte seg, mens eldstesønnen, den lukkede Simon, er sin fars evige bekymring.

Et bondebryllup innleder denne sommeren da Henrik har bestemt seg for å ta opp igjen et brutt vennskap. Han vil reise til musikkfestivalen i den hvite sørlandsbyen og oppsøke Mogens, den danske musikkviteren som lærte Henrik å lytte takt for takt. Den gangen foraktet man det stemningsfulle og banale, man omfavnet modernistene, man dyrket verkene til Schönberg, Berg og Webern. Henrik tok uforbeholdent imot Mogens’ lære, helt til den fatale kvelden i kjellersalen på Høvikodden hvor den norske musikkeliten satt på gulvet og brakk grener i takt med John Cages diktopplesning. Også Mogens lot seg dupere av den zenbuddhistiske happeningen. Det var et svik, mener Henrik.

Eldstesønnen dukker opp hos Henrik i sommerhuset på odden. Han har fått seg dame, og Henrik fatter håp også for ham. La dette bli en uforglemmelig sommer med Simon! tenker den lett desperate musikkelskeren. Og i festivalbyen er professor Mogens med sin skarpe tunge.

Tron Jensen I sommervinden

Uforklarlig ulykkelig i min egen sønns bryllup, tenkte den psykomotoriske fysioterapeuten ute på tunet. Alle sanser var åpne. Likegyldig innstilt var han overhodet ikke. Men noen glede innfant seg altså ikke. Slik var det.

«Tron Jensens lille roman er som bestilt for sommerferien … Tron Jensen kan kunsten å pirke i det mannlige begjæret, vise det fram … Morsomt, underholdende, litt trist, litt melankolsk, litt frekt» TURID LARSEN, ROGALANDS AVIS / DAGSAVISEN, SOMMERENS BESTE BOKTIPS

«Med nådeløs realisme – eller nådeløs ironi – skildrer Jensen det halvgamle hann-dyrets sterkt erotiserte betraktninger og seksualfantasier … Som kvinnelig leser både frastøtes, fascineres og forundres jeg over denne veldrevne, bevisst kjønnede romanen» JANNEKEN ØVERLAND, KLASSEKAMPEN

«Nyskilte Erik (57) legger an på både to og tre kvinner på Capri … Dermed er det igjen lagt opp til en konflikt mellom den intellektuelle mannen og kvinnen som ikke innfrir hans begjær, samtidig som mekanismene i mannens selvbedrag avsløres. Dette er et stoff Tron Jensen også tidligere har tatt opp i romanene sine, og han gjør det med stadig mer dreven eleganse» GEIR VESTAD, HAMAR ARBEIDERBLAD

Om Uoppredd seng (2012) «Jensens fortellerstil, der korte, kontante hovedsetninger får lov til å dominere, er frapperende effektiv.

I løpet av et par sider har han etablert sitt spill og presentert oss for sine spillere ... Tron Jensen, på sin side, har god kontroll. Med en filmatisk fortellerstil skriver han avslørende om en infantil tilstand der erotisk fantasering er det som definerer mennesket og tilværelsen» ANNE MERETHE K. PRINOS, AFTENPOSTEN

Forfatterportrett: Finn Ståle Felberg Omslagsillustrasjon & design Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL D ESIGN

«en pikant og pirrende roman» THORSTEIN BUER, TELEMARKSAVISA

I sommervinden_Tron Jensen.indd 2

10.12.2018 11:26

Tron Jensen

i sommervinden Roman

forlaget oktober 2019

I sommervinden_Tron Jensen.indd 3

10.12.2018 11:26

I sommervinden_Tron Jensen.indd 4

10.12.2018 11:26

1 Uforklarlig ulykkelig i min egen sønns bryllup, tenkte den psykomotoriske fysioterapeuten ute på tunet. Alle sanser var åpne. Likegyldig innstilt var han overhodet ikke. Men noen glede innfant seg altså ikke. Slik var det. En grundig analyse av saksforholdet skulle være mulig å utføre. Han kunne når som helst sette i gang et rasjonelt begrepsapparat. Men kanskje like rasjonelt valgte han å registrere sin totale mangel på glede og straks akseptere faktumet.

Denne sønnens ekteskapsinngåelse fant sted på en avsidesliggende storgård sørøst for ­Gardermoen lufthavn. Mai måned var kommet med et to ukers regnvær, men på akkurat denne lørdagen skinte solen. (Så det var en fryd, kunne man ha tilføyd.)

Alt var arrangert og planlagt i minste detalj. Den psykomotoriske ­fysioterapeuten trengte bare å la seg lede, bare la de ansvarshavende føre ham fra den ene gleden til den andre. Han trengte ikke bekymre seg for noe som helst. Sammen med de drøyt sytti gjestene sto han oppstilt foran hovedbygningen og speidet langt etter brudefølget som snart skulle ankomme med hest og vogn. Åkrer 5

I sommervinden_Tron Jensen.indd 5

10.12.2018 11:26

så langt øyet rakk. Man strakte hals, skygget for øynene i solen. Et fly gled lydløst over himmelen.

Man lyttet etter dombjeller. Han husket plutselig en sommer tidlig på åttitallet da han jobbet som livredder på en sørlandsk badestrand. Som ung var man åpen for alt. En fantastisk sommer ved sjøen. Seks uker med sol og badende kvinner. De tett sammenholdte småbarnsfamiliene fikk han også et visst blikk for fra sitt utkikkstårn. Han hadde allerede fått forestillinger om at han en gang kom til å være akkurat der i livet, på en slik strand med sin kone og sine barn.

Noen av kvinnene kom hver dag, fra teltene og campingvognene rett over veien. Andre var bare på gjennomreise, la på svøm, lå i solen en halvtime før de reiste videre nordover i biler som var dekket av støv fra veier og blomster. Han så disse kvinnene aldri mer. Et bilde på livet! Også et bilde på det livet han skulle komme til å føre. Han, høyt oppe i vakttårnet på stranden med full oversikt.

Det var bare et lite intermesso i hans liv, kunne man sagt. En ubetydelighet. Og siden min psykomotoriske fysioterapeut var fanatisk opptatt av klassisk musikk, ville han nikket gjenkjennende til en slik karakteristikk av de seks ukene. Han ville også straks ha påpekt at intermessoet som form aldri hadde oppnådd noen høy status innenfor musikkens hierarki. Det var de store symfoniene med dundrende pauker som gjaldt. Formen med de fire satser i hvert sitt tempo og karakter, 6

I sommervinden_Tron Jensen.indd 6

10.12.2018 11:26

og så en oppsummerende finale. Men med årene ­syntes han det var blitt vanskeligere og vanskeligere å oppleve livet som en velformet, organisert og sammenhen­gende symfoni.

Hev intermessoets status! tenkte han ute på tunet. Ikke tro på de klassisk balanserte symfoniene. Prøv å få tak i lykken fra den livreddersommeren om du kan. Høyt der oppe i tårnet, speidende etter en situasjon i de dovne bølgene der du kunne bruke dine kjempekrefter.

Endelig hørtes de lystige dombjellene borte fra sandveien som delte den nærmeste åkeren i to. Hest og kjerre kom til syne på bakketoppen. ­Bruden bar en krone av gull. Hun tronet på et sete trukket med rød plysj. Sønnen til min fysioterapeut satt ved hennes side, kledd i bunad med tilhørende høy hatt.

Fysioterapeuten hadde ikke det minste imot det teatralske ved dette bondebryllupet: Lysebrun hest kommer travende, med ringlende bjelle i den stille formiddagstimen. Her var også en stor, rød låve der middagen skulle serveres og dansen gå til felespill som i gammel tid. Min fysioterapeut bar selv bunad, etter sønnens sterke ønske. Bunaden måtte leies. En kveld i april hadde fysioterapeuten stått i en utleiebutikk og blitt målt opp av en kvinnelig skredder, kjent hennes hender trykke lett mot lår og mage. Noen dager senere, da de svarte ullbuksene var blitt sydd opp og en rødrutet vest i riktig størrelse var blitt hentet inn fra et renseri, 7

I sommervinden_Tron Jensen.indd 7

10.12.2018 11:26

fikk han høre av sydamen at han ble virkelig lekker. Et nytt intermesso, kunne man si, men minne­ verdig, skarpt og poetisk som hos en Brahms og en Schumann. Vårkveld ute på fortauet.

Og hele tiden, under denne speidingen etter brudefølget, de ufullstendige refleksjonene og de gripende minnene, har den psykomotoriske fysioterapeuten også hatt blikket på skogbrynet langt bortenfor bakketoppen. Der har han håpet at en bestemt bil skulle komme til syne. Hans ekskone, brudgommens mor, har nemlig ikke innfunnet seg. Med stor sannsynlighet kommer hun til å gå glipp av vielsen, men kan muligens rekke middagen og bryllupskaken. Tiden renner ut. Kom, røde leiebil fra flyplassen! Hvis hun da overhodet er på vei nedover fra den fjordarmen i Nordland fylke der hun er fastlege for rundt regnet to hundre og femti mennesker, den gode doktor Mona fra sør.

Eksmannen, den Wilhelm Reich-inspirerte psykomotoriske fysioterapeuten på Oslos vestkant, v­ isste ikke helt hvordan det forholdt seg.

Men hun må da komme, tenkte han. Noe annet ville vært rart. Vi har da aldri sluttet å snakke sammen.

Brudepar, hest og kjerre var nå kommet til toppen av den lille bakken som førte ned til gården.

Fysioterapeuten merket at den eldste sønnen, Simon, var kommet opp på siden av ham. Det dreide seg altså om to sønner her: Øystein, den yngste, som giftet seg denne lørdagen i mai, og 8

I sommervinden_Tron Jensen.indd 8

10.12.2018 11:26

Simon, den eldste, som ikke så ut til å ville inngå i en nær forbindelse med noen. Så langt. Den lukkede Simon. Han kommer til å ta livet sitt, tenkte faren. Men jeg tror det ikke. Han var stolt av sin formel: x er sant, men jeg tror det ikke.

Gjestene trakk lenger opp på gressvollen for å gjøre rom for inntoget. Henrik, det var fysioterapeutens navn, så at Simons øyne var breddfulle av tårer. Altså grepet, men av hva? Noe med at hesten plutselig økte farten i den siste m ­ otbakken, et frapperende, bevegelig bilde på fryd og glede? Eller var sønnen grepet av sine egne sorger og savn? Alt i alt var disse tårene et beroligende syn for faren.

La altså tårene falle. Suicidale feller ikke tårer i dagene før gjerningen, hadde han lest i et legetidsskrift. Suicidale er kalde og rasjonelle, skrider til verket som en hvilken som helst dyktig elektriker.

De kan sitt fag, så å si, kjenner de rette koblingene.

Selvmord er i stor grad et teknisk spørsmål.

Og her kom de gifteklare kjørende inn på tunet.

Det knakte i vognens hjul og skjeker. Hesten stanset på kommando, den prustet, og brudeparet steg høytidelig ned fra det røde plysjhøysetet.

Sønnen Øystein skred over grusen med sin brud, fram mot gressbakken som førte opp til den hvite hovedbygningen. Human-Etisk Forbunds vigselskvinne sto klar i vindfanget med oppslått protokoll i brunt lær. Snart lød de første ordene. Nok en gang speidet fysioterapeuten mot skogbrynet.

Hun rakk det altså ikke, registrerte han.

9

I sommervinden_Tron Jensen.indd 9

10.12.2018 11:26

Noen dager før jul, da invitasjonen til ­bryllupet forelå i posten, var Mona straks i telefonen: Si meg, skal dette liksom være en drøy spøk?

Henrik hadde stilt seg selv det samme spørsmålet ved postkassen. Dette må da være en drøy spøk? Han hadde aldri hørt Øystein snakke om noen Sofia. Henrik sto og vendte opp og ned på kortet. Men baksiden var hvit og tom.

Det var visst alvor. En oppskaket Mona i telefonen: Hvem er Sofia? Jeg har aldri hørt om noen Sofia. Bryllup allerede?

Det ser sånn ut.

Ingen av dem ante noe. De var blitt holdt konsekvent utenfor. Øystein hadde funnet og elsket denne Sofia bak deres rygg. Det var muligens en straff for skilsmissetøvet deres. Å ta med kjæreste hjem og vise henne fram, noe ingen ung mann kunne motstå, det hadde aldri skjedd her. Fordi det ikke fantes noe hjem lenger?

Brudeparet var framme ved vindfanget. Vielsen ble holdt i en lett og humoristisk tone. Vigselskvinnen hadde samlet informasjon. Paret hadde møtt hverandre under lærerstudiet i Oslo. Gjensto nå for dem: livets skole. Var de elever eller lærere i den skolen, mon tro? Man humret i solen.

Man fotograferte, brudeparet i alle konstellasjoner. Henrik ble bedt om å stille seg opp ved siden av den nygifte sønnen, armen kameratslig om skulderen. Han ble tilsvarende fotografert med den fagre, blonde Sofia. Ellers speidet han stadig 10

I sommervinden_Tron Jensen.indd 10

10.12.2018 11:26

lengselsfullt utover åkrene (nå også rasende), håpet at en bil skulle komme til syne på veien, gjerne så søla skvatt.

Etter en time på tunet, og stadig ingen Mona, toget alle sammen inn på den røde låven. De orienterte seg i halvmørket. Solstråler falt gjennom glipene i plankeveggene. Så vidt han kunne se var det ikke dekket på til Mona. Han fikk trukket Øystein til side, et insisterende grep i armen.

Hvor i helvete er mamma?

Kommer etter hvert.

Og så forsvant Øystein til sine forpliktelser, i hånden noen sammenbrettede ark med maskinskrift, det var vel talen til den utkårede. Man ble bedt om å ta plass.

Foran sin ennå tomme tallerken tenkte Henrik: Hun unngår selvsagt middagen bevisst. Hun med sine spiseforstyrrelser. Dette uforståelige utbruddet av hysteri da sønnene ble voksne. Han hadde gjort sine studier i emnet og aldri blitt klok på denne såkalte sykdommen. En uangripelig og uhelbredelig sykdom, virket det som. Riktignok fantes det visse teoretikere som ikke så på spiseforstyrrelse som en sykdom i det hele tatt, men som et åndelig uttrykk, slik man uttrykker seg ved å danse eller synge eller skrive. En tilstand med religiøse dimensjoner, var en frase han ofte leste den gangen. En religiøs askese for å komme inn i en dypere åndelighet. Anoreksi er en tro for vår overmette, avsjelede tid, leste han.

11

I sommervinden_Tron Jensen.indd 11

10.12.2018 11:26

Konkret betydde Monas hysteri at han daglig måtte sitte og se henne pirke i maten som han hadde lagt så mye flid i. Sterkt provosert hadde han slått i bordet og bedt henne spise opp. Spis opp, for svarte. I et av verdens rikeste land. Og så videre. Han var ikke den forstandige, sindige behandleren lenger, bare en rasjonell og rasende ektemann. Det var ingenting han kunne gjøre.

Mona ble følgelig tynn og uappetittlig. Han mistet lysten på hennes kropp. Synet av den inn­ bød ikke til berøring. Det var begynnelsen på slutten.

Hun sviktet oss, tenkte han ved bryllupsmiddagens reinsdyrstek, som han for øvrig spiste med stor appetitt.

Brudgommens tale til bruden var litt for t­ ullete, syntes min fysioterapeut. Latter skrallet gjennom låven. Øystein karakteriserte bruden, hennes irriterende sider. Og Sofia gjorde det samme, raljerte over Øysteins sære vaner. Jeg kan betakke meg når du … Det kom eksempler. Men hun elsket ham, og han elsket henne.

Hadde de egentlig skjønt alvoret? Det de sa til hverandre, lød så tynt og substansløst i fysioterapeutens ører.

Ikke i noen av talene kom det sitater fra litteraturen. Henriks egen tale var kort. Til lykke. Stå sammen. Han siterte Heinrich Heine: Mist ikke ungdommens blomsterkrans i håret.

12

I sommervinden_Tron Jensen.indd 12

10.12.2018 11:26