Page 1

gornick. heftige bånd. helt omslag.qxp 10.12.2018 12:07 Side 1

Heftige bånd er en collage av fortellinger om arbeidernes og immigrantenes New York på 1940-tallet – og om kvinnene som formet Vivian Gornick. Forfatteren skriver saftig og presist om kvinnelige erfaringer og begrensninger, om løsrivelse og ulevd liv, og hun skriver varmt og rasende om de bestandige båndene mellom en mor og en datter.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 0 0 0 8

f o r l ag e t o kto b e r

forfatterp ortrett: © Mitchell Bach omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Omslagsfotografi av Vivian Gornick og moren hennes, gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

forl age t oktobe r isbn: 978-82-495-2000-8

Heftige bånd

NEW YORK, 1980-TALLET. En voksen datter og hennes aldrende mor vandrer opp og ned på langs og på tvers i byens gater. De snakker, krangler og minnes datterens oppvekst i en leiegård i arbeiderklassestrøket Bronx: den vakre, nygifte damen ovenpå som brukte branntrappa for å komme seg forbi en låst inngangsdør; den elendige husholdersken som aldri holdt opp med å husholde; kvinnen som hver kveld vandret fram og tilbake i lyset fra gatelyktene; og Nettie, den rødhårede ukrainishe som brukte livet på å forsøke å komme seg ut av moderskapet.

vivian g ornick (f. 1935) er en amerikansk kritiker, feminist og forfatter av tretten bøker: essayer, memoarer og biografier. Heftige bånd (orig. Fierce Attachments) kom ut til strålende kritikker i 1987 og har siden blitt en av vår tids høyest skattede memoarbøker. I 2019 utgis den for første gang i norsk oversettelse.

vivian g ornick

Jeg bodde i den leiegården fra jeg var seks til jeg var enogtjue. Den hadde tjue leiligheter, fire i hver etasje, og det eneste jeg husker er en bygning full av kvinner.

«Vivian Gornick er en av de viktigste forfatterne du mest sannsynlig aldri har hørt om ... en av de fremste essayistene de siste femti årene, en forfatter som bygger bro mellom verdenene til Joan Didion og Meghan Daum, Susan Sontag og Leslie Jamison, uten at hun noen gang har oppnådd den samme kulturelle glamouren eller verdslige suksessen som noen av dem» melissa benn, new statesman

«Det er en strålende bok, en klassiker» r ac h e l co o k e , o b s e rv e r

vivian g ornick

Heftige bånd Med forord av per petterson

«en utmerket, kompromissløst ærlig bok ... historien om en varig, vanskelig kjærlighet, full av nåde og glød» m o na sim p so n, NEW YO R K T IM ES

«Med rette beundret som ‹tidløs› og ‹en klassiker› ... tar pusten fra deg» JONATHAN LETHEM

n e w stat e s m a n

«[Vivian Gornick viser] en stadig vilje til å bore lenger inn, dykke dypere, forstå mer av den eksistensielle lidelsen vi mennesker deler, men også hvordan den er ujevnt fordelt etter kjønn, klasse og temperament. Ikke minst hvordan den kommer til syne, settes på spissen i romantiske forhold, i våre forsøk på kjærlighet»

f o r l ag e t o kto b e r

JOHANNE FRONTH-NYGREN, Vinduet 1/ 2018

«en av de viktigste forfatterne du mest sannsynlig aldri har hørt om»


Heftige ba nd_Vivian Gornick_Andre opplag.indd 2

31.01.2019 12:28


Vivian Gornick

heftige bĂĽnd Med forord av Per Petterson

Oversatt av Johanne Fronth-Nygren

forlaget oktober 2019

Heftige ba nd_Vivian Gornick_Andre opplag.indd 3

31.01.2019 12:28


Heftige ba nd_Vivian Gornick_Andre opplag.indd 4

31.01.2019 12:28


Jeg er åtte år. Moren min og jeg kommer fra leilig­heten vår ut på trappeavsatsen i andre etasje. Fru Drucker står i døråpningen til leiligheten ved siden av og tar seg en røyk. Moren min låser døra, og sier til henne: «Hva gjør du her?» Fru Drucker kaster på hodet i retning av sin egen leilighet. «Han vil ligge med meg. Jeg sa til han at han er nødt til å ta en dusj før han får ta på meg.» Jeg vet at «han» er e­ ktemannen hennes. «Han» er alltid ektemannen. «Hvorfor det? Er han så skitten?» sier moren min. «Jeg syns han kjenns skitten», sier fru Drucker. «Drucker, du er ei hore», sier moren min. Fru Drucker trekker på skuldrene. «Jeg kan’ke ta banen», sier hun. I Bronx var det «å ta banen» en eufemisme for å jobbe.

Jeg bodde i den leiegården fra jeg var seks til jeg var enogtjue. Den hadde tjue leiligheter, fire i hver etasje, og det eneste jeg husker er en bygning full av ­kvinner. Jeg husker knapt mennene. De var overalt, så klart – ektemenn, fedre, brødre – men jeg husker bare kvinnene. Og jeg husker dem alle som grovkornede

9

Heftige ba nd_Vivian Gornick_Andre opplag.indd 9

31.01.2019 12:28


sånn som fru Drucker, eller hissige sånn som moren min. De snakket aldri som om de visste hvem de var, eller forstod den avtalen de hadde inngått med livet, men de tedde seg ofte som om de visste det. Kløktige, labile, uskolerte, agerte de i dreiserisk skala1. Vi kunne ha flere år med tilsynelatende ro, så et plutselig utbrudd av panikk og villskap: to eller tre merkede (kanskje ødelagte) liv, og så la tumultene seg. Nok en gang: gretten taushet, erotisk dvale, den daglige fornektelsens alminnelighet. Og jeg – jenta som vokste opp blant dem, som ble skapt i deres bilde – jeg sugde dem til meg som jeg ville gjort med kloroform på en klut lagt over fjeset. Det har tatt meg tredve år å forstå hvor mye av dem jeg forstod.

Moren min og jeg er ute og går. Jeg spør om hun husker kvinnene i den bygningen i Bronx. «Selvfølgelig», svarer hun. Jeg sier at jeg alltid har tenkt at det var det seksuelle raseriet som gjorde dem så sprø. «Absolutt», sier hun uten å saktne farten. «Husker du D ­ rucker? Hun pleide å si at hvis hun ikke røykte mens hun hadde samleie med mannen, ville hun kaste seg ut av vinduet. Og Zimmerman, på den andre siden av oss? De giftet henne bort til ham da hun var seksten, hun kunne ikke fordra ham; hun pleide å si at hvis han ble drept på jobben (han var bygnings­ arbeider), ville det være en mitzva.» Moren min ­slutter å gå. Hun senker stemmen av ærefrykt for sitt eget

10

Heftige ba nd_Vivian Gornick_Andre opplag.indd 10

31.01.2019 12:28


minne. «Han pleide faktisk å ta henne med makt», sier hun. «Plukke henne opp midt på stuegulvet og bære henne til sengs.» Hun stirrer ut i lufta et øyeblikk. Så sier hun: «De europeiske mennene. De var dyr. Bare rene dyr.» Hun begynner å gå igjen. «En gang låste Zimmerman ham ute. Han ringte på hos oss. Han klarte knapt å se på meg. Han spurte om han kunne gå ut gjennom vinduet til branntrappa. Jeg sa ikke et ord til ham. Han gikk gjennom huset og klatret ut av vinduet.» Moren min ler. «Det vinduet ut til branntrappa, der var det jammen trafikk! Husker du Cessa ovenpå? Å nei, du kan ikke huske henne, hun bodde der bare det første året etter at vi flyttet inn i huset, etterpå var det russerne som var i den leiligheten. Cessa og jeg var venner. Det er så rart, når jeg tenker på det. Vi kjente hverandre knapt, noen ganger snakket vi ikke med hverandre i det hele tatt. Men vi bodde oppå hverandre, vi gikk inn og ut av hverandres hjem. Alle visste alt på null komma niks. Noen måneder i bygningen, og så var kvinnene, tja, fortrolige. Denne Cessa. Hun var en vakker ung dame, hadde bare vært gift i noen år. Hun elsket ikke mannen sin. Hun hatet ham ikke, heller. Han var en bra mann, faktisk. Men hva skal jeg si, hun elsket ham ikke, hun pleide å gå ut hver dag, jeg tror hun hadde en elsker et sted. Uansett, hun hadde langt, svart hår ned til rumpa. En dag klipte hun det. Hun ville være moderne. Mannen sa ikke noe til henne, men faren hennes kom hjem til dem, kastet ett blikk på det nyklipte håret, og slo henne i ansiktet så hun så sin egen bestemor i det

11

Heftige ba nd_Vivian Gornick_Andre opplag.indd 11

31.01.2019 12:28


hinsidige. Så beordret han mannen til å låse henne inne i en måned. Hun pleide å komme ned branntrappa, inn vinduet, og ut av døra mi. Hver ettermiddag i en måned. En dag kom hun tilbake, og vi drakk kaffe på kjøkkenet. Jeg sa til henne: ‘Cessa, fortell faren din at dette er Amerika, Cessa, Amerika. Du er en fri kvinne.’ Hun så på meg og sa: «Hva mener du med å fortelle faren min at dette er Amerika? Han er født i Brooklyn.»

Forholdet mitt til moren min er ikke godt, og etter som livene våre hoper seg opp, later det ofte til å forverres. Vi er låst i en trang tunnel av bekjentskap, intens og bindende. I noen år av gangen finnes det en utmattelse, en slags oppmykning mellom oss. Så dukker raseriet opp igjen, hett og klart, erotisk i sin evne til å avtvinge oss oppmerksomhet. Nå for tiden står det dårlig til mellom oss. Min mors måte å «takle» de dårlige periodene på, er å anklage meg høylytt og offentlig for det som er sant. Hver gang hun ser meg, sier hun: «Du hater meg. Jeg vet du hater meg.» Når jeg besøker henne, sier hun til enhver som måtte befinne seg i rommet – en nabo, en venn, broren min, en av niesene mine – «Hun hater meg. Jeg aner ikke hva hun har imot meg, men hun hater meg.» På samme måte kan hun finne på å stoppe en fremmed på gata når vi er ute og går, og si: «Dette er datteren min. Hun hater meg.» Så vender hun seg mot meg

12

Heftige ba nd_Vivian Gornick_Andre opplag.indd 12

31.01.2019 12:28


og trygler: «Hva er det jeg har gjort mot deg som får deg til å hate meg sånn?» Jeg svarer aldri. Jeg vet at det brenner i henne, og jeg lar henne gladelig brenne. Hvorfor ikke? Det brenner i meg også. Men vi går gatelangs i New York sammen i det uendelige. Vi bor begge på nedre Manhattan nå, leilighetene våre ligger femten hundre meter fra hverandre, og vi trives best til fots. Moren min er en urban bonde, og jeg er min mors datter. I storbyen er vi i vårt rette element. Vi har begge daglige opplevelser med bussjåfører, posedamer, billettører og gateskrullinger. Å gå får fram det beste i oss. Jeg er femogførti nå, og moren min er syvogsytti. Kroppen hennes er sterk og sunn. Hun krysser med letthet øya sammen med meg. Vi elsker ikke hverandre på disse gåturene, ofte raser vi mot hverandre, men vi går likevel. De beste stundene vi har sammen, er når vi snakker om fortiden. Jeg kan si til henne: «Ma, husker du fru Kornfeld? Fortell den historien igjen», og hun nyter å fortelle historien igjen. (Det er bare nåtiden hun hater; så snart nåtiden blir fortid, begynner hun øyeblikkelig å elske den.) Hver gang hun forteller historien, er den både den samme og en annen, for jeg er eldre hver gang, og jeg kommer på å stille spørsmål jeg ikke stilte sist gang. Første gang moren min fortalte meg at Sol, onkelen hennes, hadde prøvd å ligge med henne, var jeg toogtjue, og jeg lyttet taust: fascinert og skrekk­slagen. Bakgrunnen kunne jeg utenat. Hun var den yngste av atten barn, hvorav åtte vokste opp. (Tenk deg det. Bestemoren min var gravid i tjue år.) Da familien dro 13

Heftige ba nd_Vivian Gornick_Andre opplag.indd 13

31.01.2019 12:28


til New York fra Russland, ble Sol, som var den yngste broren til bestemoren min og på alder med det eldste barnet hennes (moren hennes hadde også vært gravid i tjue år), med dem. De to eldste brød­rene til moren min hadde reist noen år før familien, begynt å jobbe i konfeksjonsindustrien, og leid en leilighet med kaldtvann i Lower East Side til samtlige elleve: bad på gangen, kullovn på kjøkkenet, en rad med mørke, kottstore rom uten vindu. Moren min, som den gangen var en jente på ti år, sov på to stoler på kjøkkenet, fordi bestemoren min tok inn en losjerende. Sol hadde blitt innkalt til militæret under første verdenskrig og sendt til Europa. Da han vendte tilbake til New York, var moren min seksten år og det eneste barnet hjemme. Så her kommer han da, en glamorøs fremmed, og den lille niesen han forlot er nå kvinnelig og mørkøyd, med skinnende, brunt hår i en stilig bob og et forvandlende smil, og alt dette later hun som om hun ikke vet hvordan hun skal utnytte (dette var alltid mors stil: et vanvittig koketteri blottet for den minste antydning til selvbevissthet), og han begynner å sove i et av kottene to vegger unna henne, med foreldrene høylytt snorkende i den andre enden av leilig­ heten. «En natt», sa moren min, «skvatt jeg opp av søvne, jeg vet ikke hvorfor, og jeg så at Sol stod over meg. Jeg skulle til å si: ‘Hva er det?’ Jeg trodde det hadde skjedd noe med foreldrene mine, men så så han så pussig ut at jeg trodde han kanskje gikk i søvne. Han sa ikke et ord til meg. Han løftet meg opp, og bar meg til senga si. Han la oss begge ned på senga, og

14

Heftige ba nd_Vivian Gornick_Andre opplag.indd 14

31.01.2019 12:28


så omfavnet han meg og begynte å stryke meg over kroppen. Så løftet han opp nattkjolen min og begynte å stryke meg på låret. Plutselig skjøv han meg vekk, og sa: ‘Gå tilbake til senga di.’ Jeg reiste meg og gikk tilbake til senga mi. Han sa aldri et ord om det som skjedde den natta, og det gjorde ikke jeg, heller.» Den andre gangen jeg hørte historien, var jeg tredve. Hun gjentok den nesten ord for ord, mens vi gikk oppover Lexington Avenue rundt sekstiende gate. Da hun kom til slutten, sa jeg: «Og du sa ikke noe til ham i det hele tatt?» Hun ristet på hodet. «Hvorfor det, Ma?» spurte jeg. Blikket hennes ble stort, munnen snurpet seg. «Jeg vet ikke», grublet hun. «Jeg vet bare at jeg var veldig redd.» Jeg ga henne det hun ville kalt et pussig blikk. «Hvaforno’?» sa hun. «Liker du ikke svaret mitt?» «Nei», protesterte jeg, «det er ikke det. Det virker bare rart å ikke ha lagd en lyd, å ikke ha gitt uttrykk for frykten din overhodet.» Den tredje gangen hun fortalte historien, var jeg nesten førti. Vi gikk oppover Eighth Avenue, og idet vi nærmet oss Forty-second Street, sa jeg til henne: «Ma, har du noen gang tenkt på å spørre deg selv hvorfor du forble taus da Sol prøvde seg?» Hun kikket raskt på meg. Men denne gangen var hun parat. «Hva er det du mener?» spurte hun sint. «Prøver du å si at jeg likte det? Er det det du mener?» Jeg lo nervøst, frydefullt. «Nei, Ma, jeg sier ikke det. Jeg sier bare at det er rart at du ikke lagde en lyd.» På nytt gjentok hun at hun hadde vært veldig redd. «Gi deg», sa jeg skarpt. «Du er motbydelig!» raste hun mot meg midt i gata. «Min briljante datter. Jeg burde sende deg 15

Heftige ba nd_Vivian Gornick_Andre opplag.indd 15

31.01.2019 12:28


på universitetet så du kan ta noen ekstra eksamener, så briljant er du. Jeg ville at onkelen min skulle voldta meg, er det det du mener? Det var en ny tanke!» Vi snakket ikke med hverandre på en måned etter den turen.

Bronx var et lappeteppe av invaderte etniske terri­ torier: fire–fem kvartaler dominert av irer eller italienere eller jøder, men hver sektor med sin andel av irer som bodde i et jødisk kvarter eller jøder i et italiensk kvarter. Det har blitt gjort et stort nummer av disse variasjonene i New Yorks nabolag, men de som vokste opp med å gå den irske eller italienske spissrotgangen, eller ble frosset ut av jødiske naboer, er ikke på langt nær så merket av den ekstra dosen utenforskap, som de er likestilt av det felles gatelivet. Familien vår bodde ett år i et italiensk nabolag. Broren min og jeg var de eneste jødiske barna på skolen, og vi var i sannhet ulykkelige. Det var det hele: ulykkelige. Da vi flyttet tilbake til et jødisk nabolag, var broren min lettet over at han ikke lenger måtte bekymre seg for å bli jult opp hver ettermiddag av unger som kalte ham det jødiske geniet, men konturene og substansen av livet hans ble ikke fundamentalt endret. Den større sannheten er at «annerledesheten» hos italienerne eller irene eller jødene blant oss, tilførte krydder og spenning, en slags skarphet, et pirrende drag som utad ble fryktet, men i smug hilst velkommen.

16

Heftige ba nd_Vivian Gornick_Andre opplag.indd 16

31.01.2019 12:28


Bygningen vår var helt jødisk, bortsett fra en irsk familie i første etasje, en russisk familie i tredje, og en polsk vaktmester. Russerne var høye og tause: De kom og gikk i bygningen på det som virket som en mystisk måte. Irene var alle tynne og blonde: blå øyne, smale lepper, lukkede ansikter. Også de utgjorde en diffus tilstedeværelse blant oss. Vaktmesteren og kona hans var også stille. Det var aldri de som snakket først. Det er det viktigste, tenker jeg, ved å være få blant de mange: Det gjør deg taus. Moren min kunne kanskje blitt taus, hun også, hadde hun blitt boende blant italienerne; kunne ha røsket barna til seg i ordløs engstelse når en nabo gjorde seg til venns med en av oss, akkurat som fru Cassidy gjorde hver gang en kvinne i bygningen glattet håret på en av de «irske blondingene». Men moren min var ikke én blant de mange. Her, i denne hel­ jødiske bygningen var hun i sitt rette element, hadde plass nok mellom den sosiale tilstedeværelsens hud og den uvitende kjernens kjøtt til å kunne bevege seg, uttrykke seg fritt, være varm og sarkastisk, hysterisk og sjenerøs, ironisk og dømmende, og, innimellom, det hun oppfattet som hengiven: den røffe, mobbende stilen hun anla når hun ble overveldet av den øm­­ heten hun fryktet mest. Moren min utmerket seg i bygningen ved sin aksent­ frie engelsk og selvsikre væremåte. Selv om døra til leiligheten vår alltid var lukket (det gikk et skille mellom de som var dannet nok til å verdsette en lukket dør, og de som var så bondske at døra alltid stod halvåpen), fant naboene det for godt å banke på når som

17

Heftige ba nd_Vivian Gornick_Andre opplag.indd 17

31.01.2019 12:28


helst: låne små kjøkkennødvendigheter, dele sladder fra bygningen, til og med be moren min opptre som megler i en krangel fra tid til annen. Ved sånne anledninger tedde hun seg som et suverent menneske beskjemmet over den barnslige oppførselen hos de som var henne underlegne. «Oy, Zimmerman.» Hun smilte nedlatende når fru Zimmerman, fortvilet over en eller annen fornærmelse, virkelig eller innbilt, kom for å fortelle henne om naboenes perfiditeter. «For en dårskap.» Eller: «Det er latterlig», utbasunerte hun skarpt når hun fikk gjenfortalt en historie hun anså for å være tarvelig eller dum. Hun lot aldri til å plages av tanken på at det kunne finnes to sider av samme sak, eller mer enn én tolkning av en begivenhet. Hun visste at hun, sammenlignet med kvinnene rundt seg, var «utviklet» – et menneske med høyerestående tanker og følelser – så var det noe å lure på? «Utviklet» var et av yndlingsordene hennes. Hvis fru Zimmerman pratet høyt i gangen en lørdag morgen, stirret vi på hverandre, der vi satt på kjøkkenet rett innenfor døra, og moren min ristet uvegerlig på hodet og erklærte: «En uutviklet kvinne.» Hvis noen dro en vits om en schvartze, var moren min nøye med å forklare meg at slike holdninger var «uutviklede». Hvis det oppstod en krangel i kolonialen om pris eller vekt, kunne jeg igjen høre ordet «uutviklet». Faren min smilte til henne når hun sa «uutviklet», hvorvidt det var av overbærenhet eller stolthet var jeg aldri sikker på. Broren min var på vakt fra tiårsalderen, og stirret uttrykksløst foran seg. Men jeg, jeg sugde til meg fornemmelsen av ordene hennes, slukte hver eneste 18

Heftige ba nd_Vivian Gornick_Andre opplag.indd 18

31.01.2019 12:28


medfølgende gest og uttrykk, hver eneste kompliserte impuls og hensikt. At mamma syntes alle rundt henne var uutviklet, og at det meste de sa var latterlig, ble innprentet i meg som farge i det mest mottagelige stoff.

Heftige ba nd_Vivian Gornick_Andre opplag.indd 19

31.01.2019 12:28

Profile for Forlaget Oktober

Vivian Gornick – Heftige bånd  

Bla i boka. Leseprøve på «Heftige bånd» av Vivian Gornick.

Vivian Gornick – Heftige bånd  

Bla i boka. Leseprøve på «Heftige bånd» av Vivian Gornick.

Advertisement