Hafni forteller
Oversatt av Trude Marstein
Roman Forlaget Oktober 2024
at hun skal skilles. Hun har stoppet på en rasteplass i nærheten av Ringe. Det er et jorde på den andre siden av veien, og en gravhaug. Hun vil kanskje ta en tur til den gravhaugen, hvis ikke jordet er for gjørmete. Bøken har kommet langt nå, vårens hekk er grønn. Når snakket vi sammen sist? sier hun, det må være tretten år siden. Rett før årtusenskiftet. Da er det avklart.
Hun har på seg satengjakke og bukse i semsket skinn, fritidssko. Alt er fra Sønderborg, det er også sjalet med frynser. Langt fra den velkjente hundedrakten i fleece. Den tynne hestehalen og etter hvert ganske hengende øyelokk. Hun er ikke nitten lenger, ingen er lenger nitten. Hun har vært nitten i flere årtier, har minner om rom med eget kjøkken og bad, dørmatter, plastboller, mangekantete svarte tallerkener. En bokhylle, hun saget den halvveis ned. Bøker kjøpt inn som fyll, lørdag formiddag til Irma etter engelske muffins. Se tv bak rullegardin av bambus for å unngå peilebilen. Ordentlig smør på muffinsene. Hun kunne stå foran speilet og betrakte kragebeina og de tynne lårene sine, senere kom magen. Hun sier: Det er sikkert ikke sånn med deg.
En rovfugl stuper ned. Rovfugler skremmer henne, hun har prestert å snu langt inne i en skog. Man kan tegne øyne på en kaps og ta den på feil vei, det er allmennkunnskap. Hun beklager at hun glemte å snakke ned i røret.
Sats ikke alt på det første og beste felles hjemmet, sier Hafni, særlig ikke et med dårlig romløsning. Hun har et minne om å ligge med vidt oppsperrede øyne hele natta før depositum skulle betales. Et langt nei burde ha unnsluppet henne, også under frieriet. Det fant sted på fortauet utenfor Imperial. De så Alien 3 ved en feiltakelse, alt det slimet. Gjennom hele filmen satt hun med sitt ja, som mer var et jo.
Vanligvis legger hun en hånd på panseret før hver kjøretur, om den så bare er to kilometer lang, ber en liten bønn. Men de siste cirka fire ukene har hun glemt det. Det har vært andre ting å tenke på. Hun beklager de hakkende setningene, fra nå av vil hun høres annerledes ut.
Ja, for det er på den måten at noenlunde omtrent så lenge hun kan huske, i hvert fall siden hun fikk bil, har hun drømt om å dra på denne, hva skal man kalle det, smørbrødreisen fra Frederikssund over Roskilde, Ringsted, Korsør, Nyborg, Svendborg, Fåborg, Bøjden–Fynshav og til slutt det store sønderjyske kaffebordet i Gråsten med tre ganger sju slag kaker. Alt har vært planlagt, lunsjrestauranter og overnattinger, en rekke severdigheter underveis. Hagbards Høi, Trelleborg, Broholm, Svanninge Bakker. Lange kvelder med danmarkskart og notatbok, når hun ikke sov på sofaen til Big Brother. Hun husker tydelig Jill og Pil. Herman Bangs barndomshjem i Asserballe.
Hun sier: Unnskyld at jeg plaprer. Hun ser en kvinne som går et stykke nede langs landeveien med en vannkanne, svinger inn i en forhage og kommer ut igjen tomhendt. Hafni tenker på solbærene og ripsene sine, kan man ta med seg bærbusker? En avlegger av paradisepletreet. Sportsstrømpene strammer rundt leggene, hver kveld har hun måttet ta dem av før alt annet, de lager røde striper, huden buler utover.
En traktor kommer kjørende inn på jordet. Det er mange måker også.
Hafni sier: Jeg vil ikke være meg.
Jeg vil gjøre om meg selv.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre om meg selv.
Hun kjørte hjemmefra en tirsdag formiddag. Reiseveska hadde stått fullt synlig på spisebordet, nå som hun ikke skyldte noen forklaring. Hun hadde likevel skrevet en lapp, «borte lenge». Ved Hagerup sank skuldrene, og et smil vokste fram. Det kom av seg selv, skyldtes ikke noe forsøk på å rette opp de mer og mer nedovervoksende munnvikene. Tidens tann, pigmentflekker i pannen. Hvis hun bare hadde interessert seg for solkrem som tenåring, ikke hadde lagt seg ned for å grilles på enhver liten gressplett.
Hun gled langs smale landeveier forbi landsbyhus, gårder, vanndammer. Stanset på en liten flekk og spiste et rundstykke. En tur uten restriksjoner. Den bedre halvdelen gått fløyten. Hun sier: Jeg må innrømme at mange ganger når han syklet mot Sillebro Ådal, kunne jeg stå i kjøkkenvinduet og ønske at han bare gikk opp i røyk.
Turen gikk over Østrup Holme, Nybølle, Ågerup. I Roskilde var det mulig å parkere i Sankt Ols Gade, rett bak Hotel Prindsen. Hun skiftet fra joggesko til pumps, trippet inn på hotellet. Resepsjonisten ga henne et rom ut mot, som han sa, den nyrenoverte parkeringsplassen,
men hun kunne ikke sjekke inn før klokka to. Hun sto og dinglet med reiseveska, og kanskje fordi hun fremdeles smilte, sa han at han skulle se hva han kunne gjøre. Dermed fikk hun rom i tredje etasje med utsikt over hovedgata, kunne se ned på et mylder ved alle klesstativene, nøyaktig som hun hadde håpet på. Hun sparket av seg skoene, fikk skjøvet seg inn i vinduskarmen. Der ble hun sittende en stund. Forberedt på mangelen på minibar hadde hun tatt med seg hvitvin og kjøleelement. Ellers ville det nok gått bra med et glass lunkent. Chipspose, salte mandler. Hun skrudde på tven, allerede skrubbsulten. Men det var en time og et kvarter til hun hadde bestilt bord.
Hun låste seg ut og gikk innom Matas. Kjøpte to faste øyenskygger og en kroppsolje med lavendel. På rommet tok hun en lang dusj, bare det å ikke måtte tørke opp etter seg. Godt innoljet ville hun ta på seg bukse, men det var helt umulig. I stedet valgte hun en omslagskjole.
Men på Stændertorvet foldet det seg likevel et mørke ut over henne. Hun steg opp i det, hellene forsvant under føttene. Lufta ble sugd fra lungene og etterlot de små musklene mellom ribbeina ømme og tette. Hun måtte sette seg på en benk med dirrende hender og svelge, som hun har lært seg å gjøre. Klokker slo fra domkirken, gradvis vendte føttene hjem til skoene. Hun tvang fram smilet, og til slutt ble det sittende. Det var ni minutter til hun skulle være i Raadhuskælderen, så hun gikk en tur bort til kirken. Men det kostet penger å komme inn, det var ikke verdt det.
Hafni vil ikke si at situasjonen med mørket er ukjent for henne. Hun er også klar over hvorfor den oppstår. Men det er for komplisert å forklare. Hun gikk bort i en krok og la armene rundt Roskilde Domkirke. Iskalde mursteiner, selv midt i sola. Hun sier: Du må ikke tro det rabler for meg. Aldri hadde hun gledet seg så mye til en snaps, og det skulle være Linie Aquavit.
Hun bestilte karrisild og potetsmørbrød. Fatølen skylte kjølig gjennom spiserøret, hun kunne nesten følge den ned i magen. Silden hadde en bismak, kanskje det var gurkemeie. Hun så ut vinduet. En pause kunne legges inn, smørbrødet måtte ikke slukes. Hun bestilte en snaps til og tok en slurk av den. På gulvet en fleskesvor, eller heter det ett? Hun skar i potetsmørbrødet. Ved et bord lenger nede løftet en skallet mann glasset sitt og nikket til henne. Hun nikket tilbake. Utenfor ropte et barn. Petits fours og en kopp kaffe. Hun gledet seg over omslagskjolen. Som tjueåring trakk hun ofte blusen ned over skulderen. Egentlig også som tretti og førtiåring. Egentlig også i fjor. Skuldrene er det stedet på kroppen som eldes sist. Men hun er da fortsatt rimelig ung, hun er bare førtiåtte. Hun kan uten problemer ta planken i mer enn et minutt.
Hun vil bare åpne bildøra. Hun kan se kvinnen uten vannkanne gå rundt i blomsterrabatten foran huset. Det har blikktak, og sola skinner i det. De små, dunete bladene på trærne. Det dukker alltid opp en masse minner i henne ved årstidsskifter, hun sier: Det er nok veldig vanlig. Et nytt lys, kulden gjennom maskene på en
genser. Hun kom jo ikke inn på medisin. Hun tilbrakte fire måneder med å utforske Rødovre. Der hadde hun det første rommet sitt, det var med innebygd seng. En eldre mann hadde bodd der før henne, han etterlot et fettete avtrykk ved hodegjerdet. Med venninnene sine fra Nakskov Uddannelsescenter trasket hun Købmagergade på kryss og tvers, de kjøpte brente mandler og øreringer, ble splittet etter hvert som nye vennskap oppsto.
Husker du kurven min på gymnaset? sier Hafni. Det første jeg gjorde etter skolebyttet, var å kassere den. Du kjenner jo til det å ville smile en annens smil, slenge med en annens hestehale. En gang ønsket jeg meg dine raggsokker. Senere tok jeg på meg kardigan, stekte roastbiff. Tok med egg til Form & Figur, kaffe og smør på tilbud. Ti år eldre på en halv dag, unnskyld den utbrukte vitsen. Og ordet vits. Jeg innførte sylte. Gerbera på en skjenk av teak. Vi var bare tjuefire, småpoteter kokt uten vann.
Tilbake på hotellet falt hun i dyp søvn og våknet med lesebrillene på. Hun lå og planla å kjøpe brød og en spennende roquefort, men ostebutikken var stengt. Så det ble et pølsehorn fra 7Eleven. Men på rommet vokste pølsehornet i munnen. Hun åpnet i stedet hvitvinen sin og tok et par salte mandler. Kom på en situasjon med en tidligere sjef. Hun hadde i smug kopiert en hel kokebok i lunsjpausen, og sjefen hadde skrittet forbi og sagt: Hm, hm. Hun lå i hotellsenga og ristet voldsomt på hodet for å få flauheten til å passere, klarte det nesten. Et glass vin til hjalp også. På tv en var det et antikvitetsprogram som hun en periode var veldig opptatt av, så hun slo av.
Evig flauhet forfølger henne. Eller skam er det vel. Hun prøver å avverge den med hoderisting og et kjapt dumdum. Men de utallige episodene dukker opp igjen og igjen, hun holder ikke ut å snakke om dem. For eksempel hadde hun på et tidspunkt en kollega, en fotograf i ukeavisa, han het Benny. Hun hadde fått vikarjobb som resepsjonist, og de hadde det mye gøy sammen. Lo i smug av stavefeil, en annonse med ordlyden «Jeg har mistet min kjøre mann».
Hafni sier: Så morsomt var det tross alt ikke. Benny inviterte henne til bursdagsmottakelsen sin, den foregikk i et forsamlingshus, og sannsynligvis på grunn av humoren de delte, ga hun ham et eksemplar av den nyeste ukeavisa. Hun pakket den i en pose, som hun la i en kasse med en kasse til utenpå. Deretter fint silkepapir og bånd. Hun stilte kassa på gavebordet og tok et glass cava. Ved daggry våknet hun i panikk.
Skammen popper opp på gåturer, om natta, i sofaen, hos tannlegen. Ingenting hjelper. Hun ønsker ingen gode råd.
Om morgenen sto sola rett i ansiktet på henne. Hun åpnet vinduet og hvisket: Er du der, Roskilde? En mann kom gående nede på gata med et handlenett. Når hun selv handler, er huskelappen skrevet i den rekkefølgen varene befinner seg i på Netto. Spisskål, rugbrød, lettmelk, mel, tørkerull. Ritter Sport av bitter erfaring. Men framover blir det for hennes vedkommende lakris, toalettpapir, kaffe, tomater.
Hun vasket og kledde på seg, la sminke og satte opp håret. Skiftet fra pumps til joggesko og tilbake igjen. Rommet seilte, og hun gikk ned til frokosten.
Hun har vært telefonselger, ekspeditrise, barnehageassistent, vikar med mer. Hun hadde til og med studert dansk. Hun har en gang i tiden selv finansiert en kvart kosmetologutdannelse. Med utsikt til Rosenørns Allé lagde hun masker basert på oksygen, ble kvalm av rosacea og overlakk. De hvite treskoene. Hun subbet hjem langs vannene, subbet i lukten av humle. Enghaves nepesesong. Bosatt i små rom, diverse vesker slengt på senger. Ventende ved telefoner hun ikke hadde, ved brevsprekker. Det lange håret hennes på et rutete frisørgulv, det stivnede ansiktet i speilet. Hun sa: Kult. Romkuler bak et gjerde. Hun ønsker seg ingenting av det igjen, og likevel gjør hun det, og likevel ikke.
Hun hadde nettopp tatt en bit av et rundstykke da hun så den skallete mannen fra Raadhuskælderen ved et bord. Han hadde oppdaget henne også og løftet kaffekoppen til en hilsen. Hafni sier: Du kan garantert forestille deg hva som skjedde deretter. Etter en liten stund reiste han seg ganske riktig og kom bort til bordet hennes. Han sa: Det var pussig. Hafni børstet valmuefrø av overleppa og sa: Ja. Han sa: Men da var det vel på tide å komme seg av gårde, du får ha en god dag. Hun nikket, og han nikket tilbake, og så snublet han over et teppehjørne, og hun måtte forte seg å skjule munnen bak servietten. Men en klukkende halslyd unnslapp henne, og hun tror han hørte det. Han var tydeligvis ille berørt, sparket teppet på plass.
Han sto ved resepsjonen da hun kom ned for å sjekke ut. Hun skyndte seg opp igjen, låste seg inn på rommet og begynte å lete i skapet og under senga, som om hun hadde glemt noe. Så tok hun seg sammen og gikk ned, og han var heldigvis borte.
Det var planen å se Vikingskipsmuseet utenfra. Derfor kjørte hun gjennom rundkjøringen bort til Strandengen og parkerte. Hun speidet ut over vannet. Altså ikke vann slik vi er vant til det, sier hun, med ordentlige bølger og vind. Ved Roskilde Fjord rører ikke håret seg en tomme, selv om det er nyvasket. Hun har prøvd å stå ved Vesterhavet og hyperventilere til det prikket i fingrene. Hun måtte søke skjul bak en bunker og puste i fryseposen som matpakkene hadde ligget i. Det virket ikke, posen var nok utett. Hver dag tenkte hun på det hun ville som hun ikke kunne. Klokka tikket, men hun gikk ikke med klokke.
Apropos, hun er klar over at hun ikke ringer på et optimalt tidspunkt. Hun sier: Du har sikkert annet å ta deg til en søndag ettermiddag. Noen gjess snadrer et sted, eller kanskje det er svaner. Hun har sett en svart svane ved havna hjemme, hun går ofte ned dit i den gamle jakka fra Only. Hun leverte den til gjenbruk dagen før avreise, men angret og hentet den igjen etter en time. Hun sa at den tilhørte søsteren hennes, og at søsteren hadde grått.
Traktoren kjører fram og tilbake bak gravhaugen. De pløyer og pløyer overalt. Og gjøres det i april, da? Det gjøres i hvert fall nå.
Da hun kjørte ringveien for å komme ut av Roskilde og mot Ringsted, hun ville på Sporveismuseet i forbifarten, så hun den skallete mannen ved en bussholdeplass på motsatt side. Hun klarte ikke la være å stirre på ham, han så tydeligvis også henne, for han gjorde tegn med begge hender til at hun skulle stoppe. Hun stoppet halvveis oppe på sykkelstien, og han skrådde over til henne mens hun sveivet ned ruta. Hafni sier: Nå kommer hans replikk. Jeg driver og øver meg på å be om hjelp, sa han, og den setningen vekket en stor matthet i henne. Hun så seg selv i et glimt foran spagettitildampede ruter.
Han skulle ut til kona si på hospitset i Trekroner, og hadde mistet bussen. Han ville høre om Hafni eventuelt kunne kjøre ham ut dit, det var ikke langt. Med sin nylige upassende klukking friskt i minnet sa hun ja. Han satte seg inn, og hun klarte å foreta en trepunktssving. Ringveien i Roskilde er ganske smal, bare til opplysning.
På turen fortalte han at kona ikke hadde lenge igjen, men at hun gjorde alt mulig for å muntre ham opp. Dekket på til kaffe på rommet sitt, og tok ham med ned i et rom der han for enhver pris måtte prøve massasjestolen.
En harpespiller hadde spilt på rommet hennes, de hadde
sittet og holdt hverandre i hånden og lyttet. Han snakket lavt, Hafni måtte anstrenge seg for å høre ham. Han het Tage. Hun stusset over navnet, hun syntes det tilhørte en eldre generasjon. Han spurte om hun var på ferie i Roskilde, og hun sa at det bare hadde vært én overnatting på Prindsen. Han sa ingenting da hun hadde svart, og sannsynligvis derfor fortsatte hun: Jeg skal videre over Ringsted og senere Fyn og Gråsten via Als. Han rettet seg i setet og sa: Als? Er du selger? Og da nikket hun. Han spurte heldigvis ikke hva hun solgte. Men etter en stund sa han: Hvis du skal til Als, kunne du faktisk gjort meg en enorm tjeneste. Det krevde bare at hun kunne vente en ganske kort stund i bilen, og da nikket hun en gang til.
Det var helt stille ved hospitset. Hun ventet et kvarter pluss et kvarter til. Hun vurderte flere ganger å kjøre igjen, men fikk seg ikke til det. En taxi gled inn på parkeringsplassen, og to unge jenter kom ut. De var bleke og mørkhårede. De kjente tydeligvis stedet og gikk med raske skritt mot hoveddøra, de bar en tung ikeapose mellom seg. Noe ved det synet fikk Hafni til å gå bort til hoveddøra et par minutter etter. Hun kunne se en yngre mann i resepsjonen, og da han fikk øye på henne, vinket han henne inn. Hun sa: Unnskyld at jeg forstyrrer, det gjelder en Tage. Den yngre mannen forsto henne ikke, og hun forklarte seg. Han sa: I get it. Men han var ikke sikker på hvor Tage befant seg, så de måtte gå en runde. De kom inn i et stort lokale med fruktskåler på bordene, kake, kaffemaskiner, blomster. Rolig musikk fra høyttalerne. Ved vindusbordet satt Tage med en kvinne
som måtte være kona hans. Hun hadde en iPad foran seg, hun skrollet med høy fart. Tage så opp, fikk øye på Hafni og sa: Å, du, ja! Kona hans smilte, hun sa: Å, Tage. Tage reiste seg, og kona sa: Vi ser på designerklær. De hadde to wienerbrød på én tallerken.
Nå reiste Tages kone seg også, hun kunne ikke være mye over førti, men sykdommen fikk henne til å se eldre ut. Hun gikk bort til Hafni, la en hånd på armen hennes og sa: Det er hyggelig av deg, drikker du latte? Hafni visste ikke hva hun skulle svare, og Tages kone tok en kopp. Det var en veldig fresende maskin. Hun bar kaffen mot Hafni, Hafni kunne se at hun skalv, og sa: Jeg skal ta den. De satte seg ved bordet. Tage sto fortsatt oppreist. Kona til Tage sa: Jeg har skumfigurer også. Så lo hun, de lo, alle tre. Vil du ha et glass hvitvin, det går an å få hvitvin her, sa Tages kone. Hafni sa at hun snart skulle kjøre. Ja, da kan du ikke drikke, sa kona til Tage, og til Tage: Kan du hente den, kjære?
Mens han var borte, satt de i stillhet og så ut av det store vinduet i enden av rommet. Det var grønne bakker og gressende hester. Vi lever i stor skjønnhet, sa kona til Tage, det er du sikkert klar over, og Hafni dels nikket, dels ristet på hodet i samme bevegelse.
Tage kom tilbake med en fettete smarttelefon og la den på bordet. Det hadde seg sånn at tanten til kona hadde glemt den på onsdag. Og nå turte de ikke å sende den, det føltes uoversiktlig med PostNord og alt. Tanten bodde i Pøl på Als. Hvis Hafni hadde mulighet til å levere den, ville de gi henne adressen til tanten, men de hadde ikke noe papir. Tage forsvant igjen, kona satt og
nynnet. Så var han der, og han og kona skrev adressen ned i fellesskap. De la den fettete smarttelefonen i et herreløst brilleetui av filt og ga det til Hafni. Hafni reiste seg og sa: Lykke til med alt. Både Tage og kona smilte litt usikkert, så fulgte Tage henne ut. Han rakte henne hånden. Hafni trykket hardere enn hun hadde tenkt, det knakk i en av fingrene hans.
Hun kjørte ned på en sidevei, satt og pustet. Kråkene skrek. Det var et nytt kvartal med brune murstein og mye glass. Hagene gjørmete og uten beplantning, bortsett fra en naken platan. Det var der kråkene satt.
Hun vil likevel si noe om det mørket hun ikke vil si noe om. Hun kan komme leende ut av en utgangsdør eller stå ved en fontene, være midt i en setning. På brøkdelen av et sekund, hun kan ikke beskrive det annerledes, veller mørket ned ovenfra og fyller luftveiene. Men hun snakker videre og kan også fremdeles le. Øregangene angripes av garnnøster, kjeven flykter. Hun vil tråkke opp i fontenen, kaste mynter i, hva som helst. I neste øyeblikk forvandles mørket til dryppregn. Hun klipper over det med klippesaksen sin. Og ingenting av dette kan hun si, og det er ingen.
Det ble ikke tid til Sporveismuseet, det er vel uansett mest for barn. Har du vært der, nei, det har du selvfølgelig ikke, sier hun. Hun skulle ha tatt med barna dit da de var små. Den eldste var til og med veldig interessert i offentlig transport, den yngste samlet på bamser. Nå bor de i henholdsvis København og Århus, Hafni sier: Men vi skal ikke snakke om barn. Man faller alltid tilbake på barna når det ikke er andre ting, og det er andre ting.
Hun parkerte i nærheten av en baker i Ringsted. Hun ville gå til fots til Raadhuskroen for å bygge opp appetitt, gikk gjennom hovedgata og kikket i vinduer. Det var en klesbutikk som het Ananas. Hun sier: Er ikke det et merkelig navn på en klesbutikk? Ved en bod på torget kjøpte hun fire epler og fikk dem i en brun pose, men det var ikke plass til posen i håndveska, og hun ville ikke ha med en løs brun pose inn på kroen. Hun spurte om hun kunne få bytte eplene. Mannen så på henne og sa: Hva vil du bytte dem til? Hafni sa: Jeg vil egentlig helst ha pengene tilbake. Vi gir ikke penger tilbake for epler, sa han. Jeg rakk jo ikke mer enn ti meter unna, sa Hafni, men han trakk på skuldrene.
Kirkeklokka viste litt over ett, hun satte fra seg eplene og skrittet over til kroen. Det irriterer henne med de eplene, men hun liker som sagt ikke å komme for sent, eller det har hun kanskje ikke sagt.
Hønsesalaten var veldig god. Det var ananas i den, et merkelig sammentreff. Nå gikk døra opp, og minst ti kvinner veltet inn. Latter og høye stemmer, de ropte: Birgitte! Birgitte var krodama. En av dem hadde bestilt menyen på forhånd, Birgitte sa: Dere skal få tre stykker hver. Kvinnene sukket forventningsfullt og slo hendene sammen, men en kvinne i kjolekittel, som dessuten var i godt hold, sa: Vi klarer jo aldri å spise det. Så ble det stille et øyeblikk, hvorpå en annen kvinne sa: Det kan du ikke vite. Det ble stille igjen. Hafni la merke til at de fleste av dem la igjen litt av rekesmørbrødet. Men de virket sultne ved neste servering, de kastet seg over kjøttkakene.
Hafni fikk gammelost med sjy. Det ble helt mye rom over den, og den smakte fortryllende. Det er muligens ikke det riktige ordet i forbindelse med ost. Hun var nødt til å be om et stykke til. Hun ble bokstavelig talt beruset av rommen i osten, hun hadde også drukket øl og snaps. Fordi det nå kunne være det samme, tok hun en Grand Marnier, og en til.
Kvinnene hadde kommet til fruktsalaten, de inntok den ganske fort, skulle åpenbart videre til et eller annet. De tok på seg ytterklær og ropte høye avskjedshilsener, Birgitte ønsket dem en god ettermiddag. Da de hadde gått, føltes lokalet veldig tomt. Hafni hadde
fått en makron til kaffen, og da hun bet i den, braket det nesten. Birgitte satte på musikk, Hafni så ut vinduet. Mannen med eplene var i ferd med å pakke sammen, og kirkeklokka viste tre.
Hun ble rammet av forvirring. Kunne ikke forstå hvor tiden hadde blitt av, eller hvorfor hun ikke hadde tenkt seg om. Hun hadde planlagt å drikke bare én øl. Nå ville hun ikke være i stand til å kjøre til Sørup Herregaard før om minst tre timer. Hun reiste seg brått og gikk bort til Birgitte for å betale. På grunn av tilstanden hun var i, la hun igjen to hundre kroner i tips.
Utenfor slo den kjølige vårlufta mot de brennende kinnene hennes. Boden var borte. En rusten mann satt på en benk og ropte noe til henne, så hun snudde seg og gikk med bestemte skritt, så bestemte som mulig, mot en skobutikk og stirret et par ankelstøvler i senk. Mens hun sto der, svingte en taxi rundt hjørnet, hun fikk stanset den og satte seg inn.
Da de kom til Høm, gikk det opp for henne at hun ikke hadde fått med seg reiseveska fra bilen, derfor måtte de en tur tilbake. Hun kunne ikke huske nøyaktig hvor hun hadde parkert, men omsider fant de bilen på en forlatt parkeringsplass. Fordi hun hadde parkert midt mellom to luker, lå det en bot på frontruta. Taxisjåføren sa: Der hadde du uflaks. Det virket som han flere ganger lurte på hvorfor hun ikke hadde tatt sin egen bil, så Hafni sa: Det er noen problemer. Han ville gjerne høre nærmere, og Hafni forklarte at kløtsjen ikke hadde virket som den skulle. Han mente det kunne være bremsekaliberen, og
spurte om hun hadde ringt Falck. Hafni sa nei, han kikket igjen undrende på henne i bakspeilet. Jeg er medlem av sos Dansk Autohjælp, sa Hafni. Han begynte på en utredning om prisforskjellene på de to firmaene, men så svingte de heldigvis opp mot Sørup Herregaard.