Ali Smith – Høst

smith. høst. omsl.qxp_Layout 1 14.12.17 14.26 Side 1

«I et land som tilsynelatende står splittet mot seg selv, er en forfatter som Smith mer verdifull enn et helt parlament av politikere» financial times

a l i s m i t h er født i Inverness i Skottland i 1962 og bor i Cambridge, England. Hun debuterte i 1995 med den prisbelønte novellesamlingen Free Love and Other Stories, og i 1997 fulgte romanen Like.

Hun ble tildelt Whitbread-prisen for romanen Levende bilder i 2005, mens Begge deler brakte henne Baileys Women’s Prize for Fiction, Goldsmiths-prisen og Costa Book Award i 2014. Hun har vært finalist til Bookerprisen fire ganger, sist for Høst i 2017.

Ali Smith er oversatt til over 40 språk.

Høsten 2016. Daniel har levd i mer enn hundre år. Elisabeth, født i 1984, har blikket rettet mot fremtiden. Storbritannia er delt i to av en historisk avstemning som vil få konsekvenser for alles fremtid.

Folket har vunnet; folket har tapt. Veien fra håp til håpløshet er kort. Heldigvis finnes kunsten og litteraturen.

Høst er Ali Smiths varme og samfunnskritiske meditasjon over verdenen vi lever i: en verden som blir stadig mer avgrenset og eksklusiv. Smith utforsker erfaringer av tid, hvordan vi er våre erfaringer, hvordan vi bærer dem med oss og hvordan de former oss.

Ali Smith Høst

f inal ist til b o o ke r p r is e n 2017

«Et post-brexit mesterverk» t h e at la nt ic

Ali Smith Høst

«Dristig og briljant … Årets bok er åpenbart Ali Smiths Høst, som klarer det kunststykket å skape en slags mening ut av Storbritannia etter brexit» t h e o b s e rv e r

«Ali Smith har et vakkert sinn. Høst er nesten uutholdelig rørende i sin lekne, snodige, åndfulle granskning av hva det vil si å leve i en dyster tid» the new york times, årets beste bøker 2017

«Årets bok … En vakker, gripende symfoni av minner, drømmer og flyktige virkeligheter» the guar dian

«Hun er allerede anerkjent som en av de mest oppfinnsomme romanforfatterne i dagens Storbritannia – med Høst viser Ali Smith seg også som en av landets fremste krønikerskrivere» the independent BBBBBV «Ren litterær magi» mail on s unday

FORLAGET OKTOBER 2018 ISBN 978-82-495-1835-7 omslagsillustrasjon og design: egil haraldsen & ellen lindeberg | exil design Forfatterportrett: sarah wood

FORLAGET OKTOBER

Høst_Ali Smith.indd 2

20.10.2017 11.41

ali smith Høst Oversatt av Merete Alfsen MNO

forlaget oktober 2018

Høst_Ali Smith.indd 3

20.10.2017 11.41

Originalens tittel: AUTUMN Copyright © 2016, Ali Smith All rights reserved Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2018 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Sabon 11/14 pkt.

Hos Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream, bulk 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2018 Første opplag, 2018 isnb 978-82-495-1835-7 www.oktober.no av ali smith på forlaget oktober Første person og andre historier, noveller, 2009 På stedet mil, roman, 2012 Begge deler, roman, 2016

Høst_Ali Smith.indd 4

20.10.2017 11.41

Til Gilli Bush-Bailey ses i neste uke og til Sarah Margaret Hardy perennial (hardfør staude) Wood

Høst_Ali Smith.indd 5

20.10.2017 11.41

Høst_Ali Smith.indd 6

20.10.2017 11.41

Duft av vår skal dere kjenne innen høsten er til ende! william shakespeare (andré bjerke)

Hvis jorderosjonen fortsetter i samme takt som nå, har Storbritannia bare 100 innhøstinger igjen. guardian, 20. juli 2016

Grønne som gresset ligger vi i åkeren, i solskinn ossie clark

Hvis jeg er ment å finne lykken her med deg – er selv det lengste liv for kort. john keats

La meg stille forvitres ws graham

Høst_Ali Smith.indd 7

20.10.2017 11.41

Høst_Ali Smith.indd 8

20.10.2017 11.41

1

Høst_Ali Smith.indd 9

20.10.2017 11.41

Høst_Ali Smith.indd 10

20.10.2017 11.41

Det var den verste av alle tider, det var den verste.

Igjen. Sånn er det med alt. Det går i stykker, har alltid gjort det, vil alltid gjøre det, det ligger i dets natur. Så en gammel, gammel mann skylles i land på en strand.

Han ser ut som en punktert fotball med revnede sømmer, en sånn lærball som folk sparket for hundre år siden. Det har vært grov sjø. Den har skrelt av ham skjorta; naken som den dagen jeg ble født er ordene i hodet han beveger på halsen, men det gjør vondt.

Så prøv å ikke bevege hodet. Hva er det han har i munnen, grus? det er sand, den er under tunga, han kjenner den, han hører den knase når tennene møtes, den synger sandsangen sin: Jeg er fint, fint malt og er i nesten alt, jeg er myk og kan ta av for et fall, sleng en flaskepost i bølgene så dupper den i vei, flaska er av meg, finkornet, grovkornet, goldere enn såkornet såkornet ordene i sangen sildrer bort. Han er trøtt. Sanden han har i munnen og øynene er de siste kornene i halsen på timeglasset.

Daniel Gluck, snipp snapp snute, lykken er ute.

11

Høst_Ali Smith.indd 11

20.10.2017 11.41

Han tvinger opp et gjenklistret øye. Men – Daniel setter seg opp i sand og stein – er det dette? er det? dette? døden?

Han skygger for øynene. Veldig lyst.

Sol. Men fryktelig kaldt.

Han er på en sandete, steinete strand, vinden er påfallende skarp, sola er framme, jo, men gir ingen varme. Naken er han også. Ikke rart han fryser. Han ser ned og ser at kroppen er den samme gamle, de ødelagte knærne.

Han hadde sett for seg at døden destillerte en, skrelte vekk det råtne så alt ble lett som en sky.

Men den kroppen du skyller i land med til slutt, er den samme gamle, like kaputt.

Hadde jeg visst det, tenker Daniel, skulle jeg jommen ha stukket da jeg var tjue, eller tjuefem.

Bare det som var bra.

Eller kanskje (tenker han, med den ene hånda for ansiktet sånn at om noen ser ham, tar de ikke anstøt av at han plukker ut det han har i nesa, eller gransker det for å se hva det er – det er sand, vakker i sine enkeltheter, selv den pulveriserte verden byr på et mangfold av farger, og så gnir han det av fingertuppene) dette er meg, destillert. I så fall er døden en sørgelig skuffelse.

Takk for meg, døden. Unnskyld, men jeg må nok tilbake, til livet.

Han reiser seg. Det gjør ikke vondt, ikke så veldig.

Skal vi se.

Hjem. Hvilken vei?

Han gjør en halv omdreining. Hav, vannkant, sand, stein. Høyt gress, sanddyner. Slette bortenfor 12

Høst_Ali Smith.indd 12

20.10.2017 11.41

sanddynene. Trær bortenfor sletta, klynger med trær på rekke og rad helt ned til sjøen igjen.

Sjøen er underlig og stille.

Så slår det ham at han ser usedvanlig godt i dag.

Jeg mener, jeg ser ikke bare de treklyngene, jeg ser ikke bare det treet, jeg ser ikke bare det bladet der på det treet der. Jeg ser stilken mellom bladet og treet.

Han kan fokusere på det fulle frøhodet øverst på et hvilket som helst gress-strå på sanddynene der borte, omtrent som om han zoomet inn med et kamera.

Og så han ikke nettopp ned på sin egen hånd og så, ikke bare hånda, i fokus, og ikke bare en sandflekk på siden av hånda, men flere separate sandkorn, så tydelig avtegnet at han kan se kanten på dem, og (hånda til panna) ingen briller?

Nå.

Han gnir sand av bein og armer og bryst, og av hendene. Han ser skyen av sandkorn støve av ham, ut i lufta. Han tar hånda ned og fyller den med sand. Se på det. Så mange.

Refreng: Hvor mange verdener er i en hånd.

I en håndfull med sand.

(Rep.) Han spriker med fingrene. Sanden renner ut.

Nå som han er på beina, er han sulten. Kan man være sulten og død? Klart det, alle de sultne gjenferdene som eter menneskers hjerter og sinn. Han snur seg helt rundt, mot sjøen igjen. Han har ikke vært om bord i en båt på femti år, og det var egentlig ikke en båt, det var en fancy bar, et festlokale på elva.

Han setter seg ned på sanden og steinene igjen, men 13

Høst_Ali Smith.indd 13

20.10.2017 11.41

det gjør vondt i, han vil nødig bruke udannet språk, det er en jente der lenger borte på stranda, gjør vondt som bare, han vil nødig bruke udannet – En jente?

Ja, med en ring av jenter rundt seg, som danser en bølgende gresk-aktig dans. Jentene er ganske nær. De kommer nærmere.

Nei og nei. Han som er naken.

Så ser han ned igjen med de nye øynene sine dit hvor den gamle kroppen hans var for et øyeblikk siden, og skjønner at han er død, han må være død, han er utvilsomt død, for kroppen hans ser annerledes ut enn forrige gang han så ned på den, den ser bedre ut, den ser ganske bra ut til kropp å være. Den ser svært kjent ut, svært lik hans egen kropp, men fra den gangen den var ung.

Det er en jente like ved. Jenter. Søt, intens panikk strømmer gjennom ham.

Han skynder seg bort til sanddynene og det lange gresset (han kan løpe, løpe ordentlig!), han stikker hodet fram bak en gresstust for å sjekke at ingen kan se ham, at ingen kommer, og så opp og av sted (igjen! ikke andpusten engang) over sletta mot treklyngene.

I skogen kan han søke ly.

I skogen er det kanskje også noe han kan kle seg i.

Men salige fryd! Han hadde glemt hvordan det føles, å føle. Om det så bare er tanken på sin egen blottede person nær en annens skjønnhet.

Det er litt krattskog der. Han smetter inn i krattet.

Perfekt, bakken i skyggen, med et teppe av løv, det falne løvet under de (vakre, unge) føttene hans er tørt og fast, og på de nederste greinene på trærne er det 14

Høst_Ali Smith.indd 14

20.10.2017 11.41

også fremdeles et vell av blader, ennå friskt grønne, og se, håret på kroppen hans er mørkt, svart igjen oppover armene, og fra brystet og ned til lysken der det er tjukt, ah, ikke bare håret, alt tjukner, se.

Dette er sannelig himmelen.

Framfor alt vil han unngå å vekke anstøt.

Han kan lage seg en seng her. Han kan bli her litt, bare til han får områdd seg. Bar, til han får områdd seg. (Blødmer, fattigmannsvaluta; stakkars gamle John Keats, nå ja, fattig var han, men gammel kan man vel ikke kalle ham. Høstpoet, Italia om vinteren, like før han døde, blødmet i vei som om det var hans siste sjanse. Stakkars fyr. Det var jo det.) Han kan dynge seg ned med løv for å holde varmen om natta, hvis det finnes noe sånt som natt når man er død, og hvis den jenta, de jentene, kommer nærmere, kan han dynge seg helt ned med dem så han ikke er til skam.

Anstendig.

Han hadde glemt at det er noe fysisk ved å ville unngå å vekke anstøt. God, den følelsen av anstendighet som strømmer gjennom ham nå, forbløffende lik sånn man tenker seg at det ville være å drikke nektar. Nebbet til kolibrien idet det stikkes ned i blomsterkronen. Så deilig. Så søtt. Hva rimer på nektar? Han skal lage seg en grønn drakt av løv, og – straks tanken er tenkt, har han en nål og noen gullfargede trådgreier på en liten snelle i hånda, se.

Han er død. Han må være død. Sterkt undervurdert i den moderne vestlige verden. Noen burde melde fra om det. Noen burde si fra. Noen burde sendes, kare seg tilbake, til hvor det nå er. Slekta. På hekta.

Benekta. Forfekta. Så frekt, da. Så nekt, da.

15

Høst_Ali Smith.indd 15

20.10.2017 11.41

Han plukker et grønt blad fra greina ved hodet sitt.

Og så ett til. Han legger kantene inntil hverandre. Han syr det ene fast til det andre med, hva er det, forsting? knapphullsting? Se på det. Han kan sy. Kunne ikke det mens han levde. Døden. Full av overraskelser. Han plukker en bunke med blader. Han setter seg ned, legger dem kant i kant og syr. Tenk på det postkortet han kjøpte fra et stativ midt i Paris på åttitallet, av den vesle jenta i en av parkene. Hun så ut som om hun var kledd i dødt løv, svart/hvitt-foto fra like etter krigen, barnet bakfra, kledd i løvet, sto i parken og så på løv på bakken og på trærne foran seg. Men det var både tragisk og henførende, det bildet. Noe med barnet pluss det døde løvet, et fryktelig misforhold, som om hun var kledd i filler, liksom. Men på den annen side, fillene var jo ikke filler. De var blader, så det var også et bilde som handlet om magi og forvandling. Men på den annen side igjen, et bilde som var tatt like etterpå, i en tid da et barn som bare lekte i løvet, for første gang, for et tilfeldig blikk, kunne se ut som et pågrepet og drept barn (det gjør vondt å tenke det) eller kanskje også et kjernefysisk etterpå-barn, bladene som hang på henne så ut som hud som var blitt til filler, de hang ned på den ene siden som om hud ikke er annet enn blader.

Så det var henførende i en annen forstand også, det bildet, som et bilde av følget ditt, som kommer for å føre deg over til den andre siden. Ett blunk med et kameraøye (greier ikke helt å sette fingeren på fotografens navn), og det løvkledde barnet blir alt dette: sørgelig, fryktelig, vakkert, morsomt, skremmende, mørkt, lyst, fortryllende, alveeventyr, 16

Høst_Ali Smith.indd 16

20.10.2017 11.41

folkeeventyr, virkelighet. Jo mer banal virkeligheten var, han hadde kjøpt det postkortet (Boubat! han tok det) da han besøkte kjærlighetens by sammen med nok en kvinne som han håpet skulle elske ham, men som ikke gjorde det, selvfølgelig gjorde hun ikke det, en kvinne i førtiårene, en mann i slutten av sekstiårene, nå ja, vær ærlig, nærmere sytti, og forresten elsket ikke han henne heller. Egentlig ikke. Passet overhodet ikke sammen, uansett aldersforskjell, for på Centre Pompidou var han blitt så betatt av villskapen i et maleri av Dubuffet at han hadde tatt av seg skoene og lagt seg på kne foran det for å ære det, og kvinnen, hun het Sophie et-eller-annet, var blitt flau og hadde sagt, i drosjen til flyplassen, at han var for gammel til å ta av seg skoene i et kunstgalleri, selv et moderne et.

Han husker faktisk ikke annet av henne enn at han sendte henne et postkort som han etterpå skulle ønske han hadde beholdt selv.

Han skrev bakpå: hilsen et gammelt barn.

Han er alltid på utkikk etter det bildet.

Han har aldri funnet det igjen.

Han har alltid angret på at han ikke beholdt det. Å angre når man er død? En fortid når man er død?

Slipper man aldri unna selvets roteloft?

Han kikker ut fra krattskogen mot kyststripen, havet.

Ja ja, hva det nå er for et sted jeg har havnet på, så har det gitt meg denne stilige grønne frakken.

Han legger den om seg. Den passer fint, den dufter friskt og grønt. Han kunne blitt en flink skredder. Han har laget noe, fått til noe. Moren hans ville ha vært fornøyd, omsider.

17

Høst_Ali Smith.indd 17

20.10.2017 11.41

Herregud. Er det fremdeles mor etter døden?

Han er en gutt som samler kastanjer på bakken under trærne. Han kløver de grønne, piggete hinnene og frir dem, brune og blanke, fra den hvite margen.

Han fyller lua si med dem. Han går for å gi dem til moren. Hun sitter der borte med den nye babyen.

Ikke vær dum, Daniel. Hun kan ikke spise de der.

Ingenting spiser dem, ikke hester engang, altfor bitre.

Daniel Gluck, sju år gammel, i pene klær som han alltid får høre hvor heldig han er som har, i en verden der så mange har så lite, ser ned på kastanjene han ikke burde ha skitnet til den pene lua si med, og ser den brune glansen bli matt.

Bitre minner, selv når man er død.

Til å bli motløs av.

Glem det. Fatt mot.

Han er på beina. Han er sitt anstendige selv igjen.

Han speider rundt seg, finner noen store steiner og et par ganske store kvister som han markerer inngangen til krattet med så han kan finne det igjen.

I den grønne frakken går han ut av skogen, over sletta og ned på stranda igjen.

Men havet? Stille, som havet i en drøm.

Jenta? Ikke å se. Ringen av dansere rundt henne?

Borte. Men på stranda ligger en kropp som er skylt i land. Han går bort og ser. Er det ham selv?

Nei. Det er et dødt menneske.

Rett bortenfor det døde mennesket er det et dødt menneske til. Og bortenfor det, ett til, og enda ett.

Han ser bortover stranda på den mørke rekka av ilanddrevne døde.

Noen av likene er små barn. Han huker seg ned 18

Høst_Ali Smith.indd 18

20.10.2017 11.41

ved en oppsvulmet mann som har et barn, bare et spedbarn, egentlig, innenfor jakka, med åpen munn, dryppende av sjøvann, og hodet dødt hvilende på den oppsvulmede mannens bryst.

Lenger bort på stranda er det flere folk. De er mennesker, akkurat som de andre, men disse er levende. De ligger under parasoller. De ferierer, like bortenfor de døde.

Fra en skjerm kommer det musikk. Én skriver på en datamaskin. En annen sitter i skyggen og leser på en liten skjerm. En tredje døser under den samme parasollen, en fjerde smører solkrem på skulderen og armen.

Et barn hviner av latter og løper inn og ut av vannet mens det hopper unna de store bølgene.

Daniel ser fra døden til livet, og tilbake til døden igjen.

Verdens fortvilelse.

Uten tvil fremdeles i verden.

Han ser ned på bladfrakken, fremdeles grønn.

Han strekker ut en underarm, fremdeles mirakuløs, ung.

Den kommer ikke til å vare, drømmen.

Han tar tak i et blad i hjørnet på frakken. Han holder hardt rundt det. Han vil ta det med tilbake hvis han kan. Bevis på hvor han har vært.

Hva annet kan han ta med seg?

Hvordan var nå det refrenget?

Hvor mange verdener Håndfull med sand

Høst_Ali Smith.indd 19

20.10.2017 11.41