Page 1

om transitt (2010)

forvandlinga

Hva er det hun ikke orker. Å snakke. Å bruke ord. Å være menneske. Å være voldtatt.

Forvandlinga er en roman om å vende tilbake til hverdagen etter en overfallsvoldtekt. K. er en ung norsk forfatter bosatt i Paris. Etter overfallet tilbringer hun noen måneder i Oslo, omgitt av nære venner og familie, før hun returnerer til Paris og forsøker å leve normalt. K. har ofte valgt annerledes, drevet av åpenhet og eventyrlyst. Hun har reist mye aleine, møtt nye mennesker, lært seg språk. Hun tenker på livet sitt på samme måte som fortellingene hun skriver: Det er hun selv som driver hendelsene fremover og gir mening til det som skjer. Men det brutale overfallet er en hendelse hun ikke selv har valgt, det skriver henne inn i en historie hun ikke ønsker å være en del av, i et språk hun ikke ønsker å bruke. På en rå og inntrengende måte forteller Forvandlinga om en rystende erfaring, samtidig som den trekker opp overraskende forbindelseslinjer til byråkrati, språk og diktning. Det er en form­fullendt roman, skrevet med klokskap og varme.

isbn: 978-82-495-1969-9

Omslag og forfatterportrett: Kari Live Rønningen

forlaget oktober 2018

9

788249

k athrine nedrejord

Kathrine Nedrejord (f. 1987) er en norsk og samisk forfatter, dramatiker og scenekunstner. Nedrejord debuterte i 2010 med romanen Transitt. Hennes andre roman, Trengsel, utkom i 2014. I 2018 ble hun hus­ dramatiker ved Nationaltheatret.

519699

forlaget oktober

forvandlinga kathrine nedrejord

«Kathrine Nedrejord er den typen forfatter­ debutant man umiddelbart forstår man vil høre mer fra ... Transitt er en stilsikker debutroman, et solid stykke arbeid» atle christiansen, Aftenposten «Den gamle historien har fått en definitivt ny vri. Det gjelder også selve formen som virker imponerende gjennomarbeidet hos en så ung debutant ... Nedrejord får med skarpe observasjoner og presist språk i en konsekvent gjennomtenkt form, satt ord på denne limbolignende tilstanden og gjort den tilgjengelig. Det er godt gjort.» knut faldbakken, vg «Lite i Transitt avslører at Kathrine Nedrejord bare er tjueto år gammel. Hun skriver gjennomborende, og modent, om en ung kvinnes mangel på tilhørighet, hennes ensomhet og sorgfullhet» maya troberg djuve, Dagbladet

om trengsel (2014)

«En original roman om en lang og kald vinter i Paris ... en vakker og særpreget tekst» geir vestad, Hamar Arbeiderblad «Nedrejord følgjer opp ein stødig debut med ein prosa som både er slentrande lett og slepande mørk ... eit tett og godt portrett av ei ung kvinne, særleg fordi forfattaren lukkast i å gi kvinna rom og språk til å vise fram det ubehaget ho kjenner ved sakte å forsvinne» margunn vikingstad, Morgenbladet «Jeg spår at Nedrejord vil kunne skrive godt om alt hun vil» tina åmodt, Klassekampen


Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 2

13.07.2018 10:57


FORVANDLINGA KATHRINE NEDREJORD

ROMAN

FORLAGET OKTOBER 2018

Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 3

13.07.2018 10:57


kathrine nedrejord Forvandlinga © Forlaget Oktober as, Oslo 2018 Bokomslag: Kari Live Rønningen Satt med Adobe Caslon Pro 11,5/14,5 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2018 Første opplag, 2018 isbn: 978-82-495-1969-9 www.oktober.no av kathrine nedrejord Transitt, roman 2010 Trengsel, roman 2014 Hvem er jeg når du blir borte?, ungdomsbok 2016

Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 4

13.07.2018 10:57


til Elliot og Kari

Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 5

13.07.2018 10:57


Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 6

13.07.2018 10:57


1 Paris, vinteren tjuesøtten. Hun sitter i trappa utafor leiligheta og stirrer på døra. Hun har på seg tjukk strømpebukse og genser. Kåpa og buksa er tulla sammen i en bylt på fanget hennes. Det er ennå mørkt ute. Hun har ikke tatt seg bryet med å slå på lyset. Det slukkes automatisk etter fem minutter uansett. Hun vil inn, men nøkkelen er borte. Om forvandlinga var like rask, like effektiv i virkeligheta som på teateret eller i litteraturen, kunne det begynt slik: Da K. en morgen våknet av urolige drømmer, fant hun seg sjøl i trappeoppgangen forvandlet til et lite, forfjamset byttedyr. Men forvandlinga er langsom, strekker seg over flere døgn. Hun insisterer ennå på at det er den manglende søvnen og nøkkelen som gjør at hun føler seg rar. Hun passer på å la tankene kretse om døra og leiligheta, inngangen. Hun vil ikke være her ute. Det er kjølig. Det trekker fra det vesle, gamle vinduet under trappa. Hun bor i femte og nestsiste etasje. Ingen heis. Når hun hører det gå i døra, lister hun seg opp på loftet. Det er noen ulåste rom der, blant dem et bøttekott. Hun 7

Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 7

13.07.2018 10:57


gjemmer seg der inne til det igjen er stille i bygninga. Hun må gjøre noe. Hun må komme seg inn, men uten nøkkel … Hun ser på bylten med klær. Buksa, kåpa. Hun drar dem på seg. Hun kaster et blikk på klokka. Det er grytidlig. Ennå. Hun venter på lydene. Hun vil ikke forstyrre naboene, hun er redd for å vekke noen. Hun krøker seg sammen i en krok i kottet. Hun leiter gjennom veska. Hun finner en femeuroseddel. Hun tenker at det er merkelig at han tok mobilen og bankkortet, og ikke pengene. Men de lå i jakkelomma, ikke i veska, så det var kanskje derfor. Hun bestemmer seg for at hun ikke skal bry seg om annet enn de enkleste fakta nå. De kjensgjerningene som hindrer henne i å komme inn. Hun tenker at det kan hende han ikke tok nøkkelen bevisst, men at den falt ut seinere mens hun bar på buksa. Hun reiser seg og går ned. Hun sjekker trappeoppgangen, leiter med blikket. Hun s­tuderer bakgården, centimeter for centimeter. Hun trekker pusten og går ut på gata, gransker fortauet og krokene og krikene omkring, men hun klarer ikke være i gata, hun liker ikke gata, vil inn igjen, trykker koden og kommer seg tilbake opp og setter seg i trappa igjen, stirrer på døra. Hun må vente med å svelge og fordøye til hun har kommet seg inn. Hun er kald. Det regna i natt. Og det trekker fra det vesle vinduet. 8

Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 8

13.07.2018 10:57


Kåpa og buksa og hun sjøl. Alt er skittent, støvete, nedregna. Hun lager setninger på fransk i hodet. En enkel øvelse. Tidsfordriv. Det gjelder å forholde seg til de simpleste fakta. Je suis trempée. Jeg er klissvåt. J’ai perdu ma clef. Jeg har mista nøkkelen. Hun skjønner at hun før eller sia må banke på hos en av naboene og be om hjelp. Men hun vil ikke f­ orstyrre. Det er for tidlig. Han tok ikke klokka hennes. Han. Orker ikke setninger med subjekt. Sju om morgenen nå. Kan ikke stanse opp og svelge og fordøye. Må sitte i ro og vente. Vil sove, vil inn i varmen. Hun fortsetter med setninger og ord. Hennes livbøye. Å miste, mister, mista, har mista. Det er et trygt, sjølforklarende verb, det krever ikke flere, supplerende setninger. Alle kan miste noe. Dumt, så klart, men slikt skjer. Hun sitter i trappeoppgangen og vil bli redda – ikke av noen person, men av et mirakel, en deus ex machina. Hun forsøker å skrive om scenen der og da. Noen kommer, noen gir henne – dette sultne og forvirrede dyret som hun for øyeblikket er – nøkkelen, og hun låser seg inn og teppet går ned. Han tok ikke bibliotekkortet, bare bankkortet. Og mobilen. Og nøkkelen, ser det ut som. Tok han nøkkelen? Den kan ha falt ut. Hun er for nære årsaken i tankerekkene nå. Hun retter på seg. 9

Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 9

13.07.2018 10:57


Nøkkelen er borte. Trenger ikke vite mer. Tidligere sto det et speil på gangen i fjerde e­ tasje. Det gjør det ikke lenger. Før pleide hun alltid å bråstanse der. Det var en påminnelse hver gang hun var på vei ut, om at hun ikke bare var sitt eget blikk, men også et mål for andres observasjon. Det kom alltid så plutselig på henne når hun møtte blikket til dette blonde, travle kvinnemennesket, som viste seg å være henne sjøl. Et gjentagende brudd med ellers automatiserte handlinger. Knytte skolisser, gripe veska på kommoden, åpne døra, låse den bak seg, farte ned trinnene i et høyt tempo og så speilet. Oi, ops, liksom støte på seg sjøl, iaktta sitt eget vesen slik det måtte oppleves for alle andre. Hun savner det. Nå aner hun ikke hvordan hun ser ut. Hadde hun sett etter om speilet fortsatt sto der? Hun trur ikke det. Hvorfor ringer hun ikke på døra til ei av naboleilighetene. Fordi. Fordi – Hun vet ikke. Hun hører at de i leiligheta nærmest hennes har våkna. Vannet renner på badet. En av dem, for de er et par, tar seg en dusj. Hun kjenner dem nærmest utelukkende gjennom lydene. De har bodd vegg i vegg i minst et år. Hun vet at de har jobber som starter og slutter på ugunstige tidspunkt. De kommer ofte hjem rundt midnatt. De har bare én nøkkel, trur hun, for som regel er det en av dem som banker på og den andre som åpner. Det er lytt i oppgangen. Det har hendt hun har trudd det har banka på hos henne, og vært på vei bort til døra 10

Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 10

13.07.2018 10:57


for å åpne når hun har hørt låsen gå opp, stemmene deres, den hverdagslige tonen, lavere og mer avmålt enn den forbeholdt gjester eller uventa besøk. Hun vet hva mannen heter, òg, for utleieren hennes har nevnt det. Romain. Hun har så vidt hilst på han et par ­ganger. Han har halvlangt hår, skjegg og tunge steg. Hun har ikke hørt han spille musikk, men trur han liker den harde, brølende typen. Hun trur det er han hun hører i yttergangen nå. Hun kan ikke bli sittende. Hun småspringer opp trappa igjen og inn i bøttekottet. Og så angrer hun. Hun tenker at hun burde blitt sittende, reist seg når Romain åpna opp, bedt om hjelp. Men – Nei, det går ikke. Det kan ikke være slik. Ingen skal åpne døra og oppdage henne. Hun må styre det. Det er hun sjøl som må banke på. Slik må det være. Hun må lede den videre utviklinga. Hun må ha kontroll. Beholde den lille hun har igjen. Hun må bestemme når og hvordan hun skal be om hjelp. Hun lister seg ned trappa når det igjen blir stille i oppgangen. Hun finner frem bibliotekkortet fra jakke­ lomma. Kanskje hun likevel ikke trenger å plage naboen. Hun går bort til døra, stikker kortet inn ved låsen og drar det opp og ned, forsøker å få dirka den opp. Hun skjelver på hendene. Hun hører at dusjen igjen står på inne hos naboen. Det er nok kvinna, som hun alltid hører at bærer noe, handleposer eller ei veske opp 11

Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 11

13.07.2018 10:57


trappa, kvinna pleier være andpusten når hun banker på om Romain er den som er hjemme. Hva heter hun? Sikkert noe vanlig. Kanskje Manon? Tilsvarende hennes eget navn i Norge. Noe alle jenter i den aldersklassen ser ut til å hete. Så trekker hun pusten, ser nedover seg sjøl. Det mang­ ler ingen normale plagg. Stikker handa i lomma på kåpa og kjenner trusa ligge der. Lukker øynene fort. Ikke nå, ikke svelge og fordøye, bare enkle, grunnleggende fakta. Det handler om å fokusere på det viktigste. Å komme seg inn i leiligheta. Hun banker på. Ingen reaksjon. Nå må hun fortsette. Nå har hun bestemt seg. Hun banker på en gang til. Lytter. Hører lette, subbende skritt over gulvet. Manon, som hun kanskje heter, åpner opp, hun hadde sikkert forventa Romain, trudde nok han hadde glemt noe, men ser henne, nabokvinna, som hun sikkert også bare kjenner via lydene, stå der i ei skitten, klissvåt kåpe og stirre tafatt på henne. Det er stille ei stund. Hun skjønner at hun må snakke. Sier den setninga hun har øvd seg på. Jeg har mista nøkkelen. Kanskje-Manon, i pen skjorte med så rett hår at det umulig kan ha lagt seg sånn naturlig, korrekt sminka, ikke for mye, ikke for lite, i det hele tatt en slik fremtoning, ikke mye av noe, lite av alt, kler kanskje-navnet sitt, er en del av en større gruppe, ikke noe helt og eget, mangler særpreg, ikke pen, ikke stygg, ikke noen ting, er bare et ansikt, en ansamling gjennomsnittstrekk, 12

Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 12

13.07.2018 10:57


øyne, nese, munn, tenker hun, før hun skjønner at Kanskje-Manon står der og kikker på henne, hun virker ikke overraska, hun svarer – oppgitt? – at det ligger flyve­ blader nede ved postboksene, reklame for en låsesmed. Det er bare å gå ned de fem etasjene og finne en. Hun kjenner fortvilelsen våkne i seg, tenker panisk: Ikke lukk døra igjen, ikke forlat meg her ute. Hun trygler med hvert ledd, bare ikke stemmen, får seg ikke til å sette ord på desperasjonen. Må likevel si noe, hva som helst, for at ikke Kanskje-Manon skal lukke døra og overlate henne til seg sjøl igjen. Nøler. Får endelig ut noen ord. Men – jeg har mista mobilen også. Hun vet ikke hva mer hun skal si. Hun har ikke flere ord. Hun prøver seg på et oppgitt smil. Så distré er jeg. Håpløst, hva? Hun uttaler ikke ordene, hun forsøker å la ansiktet tale for seg. Det er uansett ikke språket som er problemet, men den manglende forklaringa. Hun har ingen å gi. Kanskje-Manon ser på henne noen sekunder. Ok, jeg skal kontakte noen, sier Kanskje-Manon og lukker døra bak seg. Hun står igjen i gangen. Hun skulle ønske at hun hadde satt foten mellom døra og dørstokken, gjort det umulig å stenge den, slik at hun slapp å forbli her ute aleine. Hun hører vannet renne, hårføneren, lyden av morgenen, oppvåkning. Og Kanskje-Manons lyse stemme på telefonen. Hun tenker på gulvet. Hun fikk et glimt av det. Pen parkett, finere enn i hennes leilighet. Hun trur at hun kan bli boende i dette bygget. 13

Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 13

13.07.2018 10:57


Hun skjønner ikke hva som hender. Hun forstår ikke seg sjøl. Hun forstår ikke hva hun er i. Hun er midt ­mellom to deler: Ei ikke ubekymra, men heller ikke plaga kvinne på tretti i begynnelsen av en skrivekar­riere. Og så et dyr, nederst i Maslows berømte ­pyramide, som søker kun det viktigste, kun det nærmeste. Ly. Et hi. Ei hule å krype inn i. Kanskje-Manon åpner døra igjen. De sender en låsesmed hit, men jeg må på jobb, sier Kanskje-Manon, fremdeles pragmatisk, uaffisert. Jeg har gitt dem adressa og sånn. Hun nikker til Kanskje-Manon. Og Kanskje-Manon stikker ut ei hand med et glass vann til henne. Og hun står der ute, fastbundet, stille ulende, hun er ei bikkje uten mulighet til å gripe inn og endre egen skjebne, overlatt til dette tilfeldige mennesket og dets halvt medlidende, halvt foraktfulle gester. Her har du vann, slutt å mase. Og verst er det at det kjennes som hun logrer. Hun vil la det være, men klarer ikke. Og hvilken bruk har man for verdighet, uansett? Hun heller sultent i seg vannet. Stirrer på døra si. Hun håper at hun i det minste huska å takke Kanskje-Manon. Hun trur det. K ­ larer ikke erindre slike bagateller etterpå. Alt i henne er dette ene. Komme seg inn døra. Hun tør ikke spørre om mer. Hun tør ikke si at hun ikke vil være her i trappeoppgangen aleine. Det er noe skamfullt over det. Det er både flaut og ubehagelig. 14

Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 14

13.07.2018 10:57


Hun er sikker på at Kanskje-Manon tenker sitt. Hun er uflidd, sjuskete, våt. Hun er utafor. Ingen vegger åpner seg, ingen rom ønsker henne velkommen. Kanskje-Manon vil sjølsagt ikke ha henne inne hos seg mens hun er på jobb. Og tida nekter å røre seg. Hun vil rope etter Kanskje-Manon. Vær så snill, ikke gå. Men hun kjenner ikke Kanskje-Manon. Kanskje-­ Manon skylder henne ingenting. Kanskje-Manon har tatt den telefonen hun måtte ta. Og hun sjøl har sagt lite. Men hva kunne hun si uten å nærme seg kjernen – spørsmålet, problemet. Årsaken. Det er ingen årsak, ingen grunn, skynder hun seg å tenke. Låsesmeden er på vei. Hun setter seg i trappa igjen. Og sjekker klokka igjen og igjen. Ser på veggene. Reiser seg og forsøker enda en gang med bibliotekkortet. Slepp meg inn, slepp meg inn. Men døra, låsen, leiligheta nekter. Holder henne der ute i de våte klærne. Hun setter seg igjen. Verden er enkel, kun dette ene: Inn i varmen. Om han tok nøkkelen eller om den falt ut. Det betyr ikke noe. Hun har en ekstranøkkel liggende i en skuff der inne. Hadde hun vært lurere, hadde hun banka på hos Romain og Kanskje-Manon en gang for lenge sia, den 15

Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 15

13.07.2018 10:57


gangen de flytta inn, og bedt dem oppbevare denne ekstranøkkelen for henne. Eller hun kunne gitt den til Lou. Da kunne hun brukt femeuroseddelen og tatt metroen til femte arrondissement, ringt på og bedt om hjelp, eller enda bedre, gitt den til Camille, som bor noen kvartaler unna, en kort tur, arbeider hjemmefra, men pleier å være på besøk hos foreldrene i forstaden i helga. Hvem kunne hatt en ekstranøkkel. Hvem kunne vært redninga. Hun sitter slik og lager alternative løsninger. Og hva om låsesmeden ikke kommer. Hva om han ringer Kanskje-Manon og sier han dessverre blir et par timer forsinka. Må hun ringe på hos noen andre. Hvor lenge skal hun vente. Det er ei tredje dør i etasjen, ei tredje lita leilighet. Det ser verre ut der inne, vet hun. Hun liker ikke oppsynet på fyren som bor der. Han ser like innrøykt ut som han lukter, har grå og gusten hud og gensere. Hun stoler ikke på at han kan hjelpe. Ikke han i etasjen under heller. Han har sikkert sett henne halvnaken i vinduet i gangen en gang hun glemte seg og gikk i bare trusa for å hente seg vann på kjøkkenet. Kanskje han ville trudd hun fant det på, prøvde seg på en eller annen forførende greie, kanskje han er av den innbilske typen, hun orker ikke innbilske typer, eller typer i det hele tatt, nabotyper, nabomenn, eller bare menn, potensialet for å bli misforstått, bli tillagt intensjoner hun ikke kan ha. Og hvorfor ikke. Vil ikke tenke på det, fortsetter i ­stedet videre til neste nabo, ved sida av han bor dama som klager på bråk, alltid, dama som ringer på overalt, alle dører, 16

Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 16

13.07.2018 10:57


er det faste samtaleemnet i oppgangen. En gang kom hun og klaga fordi det knirka rytmisk fra soverommet mitt mens jeg hadde besøk av kjæresten, hadde en av de tidligere naboene, som nå har flytta ut, fortalt henne. Jeg gadd ikke kle på meg engang, kom ut og åpna kliss naken. Kjerringa har ikke banka på hos meg sia. Det er ingen andre logiske muligheter enn Kanskje-­Manon og Romain. Hun må vente. Klarer ikke vente. Er nødt til å vente. Det går i døra nede i oppgangen. Hun reiser seg halvt. Lytter. Det skrangler voldsomt for hvert skritt. Det må være låsesmeden. Hun letter, lettes. Alt i henne flyr. Løsninga kommer. Hun er dette dyret igjen, i primærbehovenes verden, lyden av mannen er fôr etter to uker i sult. Så nær nå. Kjenner dette. Snart ferdig med dette. Snart sove, få varme i kroppen. Hun er usikker på om hun skal bli sittende eller reise seg. Hva er mest normalt, hva gjør et menneske i en slik situasjon, hva ville Kanskje-Manon gjort. Hun vet ikke. Hun vil inn. Skrittene opp trappa. Etterpå er hun ikke sikker på hvilken posisjon hun endte i. Et sted imellom, en krøkete, halvt sittende, halvt oppreist posisjon, muligens. Hun presenterer seg i hvert fall. Sier at det er hun som trenger hjelp – eller assistanse – hun håper hun sa ordet assistanse og ikke hjelp. Det høres mindre dramatisk ut. Det må ikke høres dramatisk ut. 17

Forvandlinga_Kathrine Nedrejord.indd 17

13.07.2018 10:57

Kathrine Nedrejord – Forvandlinga  

Bla i boka. Leseprøve på Kathrine Nedrejords roman "Forvandlinga".

Kathrine Nedrejord – Forvandlinga  

Bla i boka. Leseprøve på Kathrine Nedrejords roman "Forvandlinga".

Advertisement