Kristin Friis – Familiesykdommen

Friis. Familiesykdommen. Omsl.qxp 02.08.17 15.01 Side 1

Krist in Fri i s (f. 1969) debuterte med den kritikerroste romanen Fjøset i 2012. Familiesykdommen er hennes andre utgivelse.

Påskeferien avsluttes for tidlig, familien kjører hjem og den eldste jenta legges inn på sykehus. Avdelingen er for voksne, alle de andre på rommet hennes er damer, en av dem spiser middag om natten. Legen hun må gå til har Syden-postkort på veggen som pasienter har sendt etter utskrivelsen. Jenta tenker på diktet «Den første sommerfugl» som de har lest på skolen, hun ser for seg Henrik Wergeland dødssyk i sengen og spør seg hvorfor han måtte dø når han ikke ville.

forlaget oktob er

9 788249 518494

Roman | forlaget oktober

Om Fjøset (2012) «Debutant Kristin Friis skaper rørsle i den totale stillstanden … gjev assosiasjonar til: Ein sommars dag av Jon Fosse … og Signalet av Tarjei Vesaas … Det er altså ikkje på det ytre handlingsplanet Friis har sett inn sitt litterære skyts. Men ho treffer svært godt på den indre blinken» INGVILD BRÆIN, DAG O G TID «Friis klarer på snedig vis å skape en slags Beckett for bønder, løfte det hele opp fra det banale og trivielle, og vise fram hva livet dypest sett består av – en serie trauste gjentakelser for å innfri primærbehovene, mens tiden ubønnhørlig går, og der kaffekoppen er dagens høydepunkt … underfundig og velskrevet om en ensom gammel gårdskone» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD «stilig debutroman … Friis har et godt blikk for det unike i det trivielle» MAYA TROBERG DJUVE, DAGBLADET

Familiesykdommen er en innstendig tilstandsrapport fra et ungt menneskes liv. Stemmen er subjektiv og sårbar, situasjonen er utsatt. Er det mulig å få fortsette å leve? Er det mulig å oppleve frihet?

forlaget oktober 2017 isbn 978-82-495-1849-4 Forfatterportrett: Paal Audestad Omslagsdesign og tegning: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

k r i sti n f r iis Familiesykdommen

Det er påske, jeg har gått lange skiturer alene innover i fjellet uten å spise annet enn snø. Det er en måte å eksistere på når andre måter ikke fungerer.

k r i stin f riis Familiesykdommen

«Det eneste som skjer i Kristin Friis’ debutroman, er at gårdskjerringen Marta venter på at mannen Jon skal komme inn fra kveldsstellet i fjøset. Langdrygt? Slett ikke.

Marta fyller ventetiden med å tenke på sine femti år på gården Nede i Bakken, i tankesprang så luftige, absurde, morsomme og såre at leseren sjelden kjeder seg … en roman som kan leses på mange plan: som et portrett av et isolert menneske, som et apropos til debatter om kjønnsroller, alderdom og landbrukspolitikk, som en meditasjon over dødsfrykt og dødslengsel» CATO FOSSUM, BERGENS TIDENDE

familiesykdommen

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 1

03.08.2017 15.48

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 2

03.08.2017 15.48

Kristin Friis

familiesykdommen Roman

forlaget oktober 2017

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 3

03.08.2017 15.48

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 4

03.08.2017 15.48

for noen år siden så jeg flere ganger på forskjellige steder på trikkestrekningen mellom Solli plass og Majorstua en lege – en spesialist, en psykiater.

Jeg kjente ham igjen fra et sykehusopphold jeg ble nødt til å gjennomføre i t­ retten–fjorten-­årsalderen på grunn av ekstrem avmagring. Det var i 1983.

Han hadde en karakteristisk måte å gå på. Helt siden utskrivelsen hadde jeg vært på vakt overfor menn som gikk på en lignende måte, jeg kom i en spenningstilstand. Det gjelder å være på vakt, man kan aldri vite.

Det er lenge siden, og det er nå. Jeg satt inni trikken og så ham ute på gaten, eller på en trikkeholdeplass idet jeg kjørte forbi. En gang stod jeg på den andre siden av trikkesporet, jeg bad om at han ikke måtte gjenkjenne meg. Han så på meg. Noen har et skarpt blikk. Han var blitt en gammel mann, en for lengst pensjonert psykiater. Kjente han meg igjen etter så mange år?

Han sitter alene med stokken sin på holdeplassen Lille Frogner allé, som jeg, heldigvis vil jeg si, passerer med blåtrikken. Heller ikke gleden ved å se ham i en såpass redusert tilstand kan jeg unne meg. Han 5

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 5

03.08.2017 15.48

har et gammelt menneskes blikk, vendt innover i seg selv, han gjør ingen tegn til å skulle gå på trikken. Det er langt mellom benkene i hovedstaden, han ­benytter seg av holdeplassene til å sitte. Har han problemer med lungene og har satt seg ned på ventebenken for å puste? Er han ute og spaserer og har glemt veien hjem? Er han blitt tørr i munnen etter spaserturen og skulle hatt et glass vann? Smilet forvirrer meg. Er det så morsomt å bli gammel? Sitter han og underholder seg med tanken på sin egen ungdomstid? Han må jo ha hatt en ungdomstid. Alle har hatt en ungdomstid, en normalt vanskelig ungdomstid. Alle er glade for at ungdomstiden er over, og alle lengter tilbake.

Han er sykehuset. Han er gulvet og veggene i sykehuset, han er taket jeg dunket hodet i første gang jeg kom inn.

Trikken passerer holdeplassen. Det tar noen sekunder.

Gatebildet forandrer seg, i det som forandrer seg er han ennå, som om han sitter på alle holdeplassene jeg passerer, som om hele byen er full av ham.

Kanskje trodde han at det var til mitt eget beste.

Kanskje var det samsvar mellom teori og praksis, det var bare det at vi tenkte forskjellig. Det som var bra for ham, var ikke bra for meg og omvendt. Barn skal ta hensyn til alt, og aller mest til voksne.

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 6

03.08.2017 15.48

det går opp og ned her i livet. Den siste tiden har det gått mest ned. Jeg er tretten og et halvt år, jeg veier seks og tyve kilo. Det er ni kilo mindre enn i høst. Det er bare et tall. Det finnes mange tall som er større enn ni. De aller fleste tall er større enn ni. Ni er et ganske lite tall og passer til en liten kropp. Det er påske, jeg har gått lange skiturer alene innover i fjellet uten å spise annet enn snø. Det er en måte å eksistere på når andre måter ikke fungerer. I full fart i vindretningen innover i det hvite på formiddagen, kjemper meg tilbake i ettermiddagssolen på sugeføre, tørr i munnen, blendet av lyset.

Det blir kveld. Månen står stor og gul rett over fjellet på den andre siden. Dit er det seks kilometer. Seks kilometer er ingen ting, seks kilometer er latterlig lite sammenlignet med alle kilometerne som finnes. Selv om det er latterlig lite, måtte vi en gang nesten grave oss ned i snøen på vei hjem. Det er uhyggelig at så små turer kan være farlige. Selv ikke voksne finner alltid veien hjem. Hjemveien er alltid farligst.

Munnen min er nesten sammenklebet av tørrhet. Vi er på besøk i en av nabohyttene. H ­ yttenabofamilien bor et annet sted enn Oslo og omegn, har en annen 7

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 7

03.08.2017 15.48

dialekt, er hyggelige folk. Da jeg var mindre, lekte jeg med hyttenabobarna, ute, jeg har vært inne her et par ganger før. Den ene gangen var vi mange, vi gjemte oss i sengene og fikk lov til å overnatte.

Jeg forsvinner inn i tåken. Gjennom tanketåken ser jeg et pent dekket bord med et overveldende antall retter på små og store fat. Røkelaks, eggerøre, speke­ pølse, jeg vet ikke hvor jeg skal se, jeg blir helt svimmel. De foresatte priser oppdekningen, her skulle det være noe for enhver smak. De går løs på maten, jeg går løs på meg selv, hakker og s­ kjærer. De andre barna forsyner seg med mat og drikke fra det store bordet og går og setter seg ved et mindre bord. Det er ingen orden, bare rot. Som om jeg har kommet inn på scenen og skal synge en sang jeg ikke kan, det kan ikke gå bra, det er bare et spørsmål om tid før de andre hakker løs på meg i det som allerede er hakket løs.

Jeg sitter ved det store bordet sammen med de voksne, kjenner hyttevarmen, at jeg vil fortsette å være i hyttevarmen, at det er tilstrekkelig. Likevel fryser jeg. Fryser jeg? Jeg er varm i kinnene, ikke sulten, bare tørst. Er jeg tørst? Jeg kjenner etter. Tørst.

Sliten. Slapp. Svært stille. Ubehagelig stille. Jeg kan ikke få sagt lite nok. Det er som om noe går i stykker hvis jeg rører på meg. Jeg kan bli nødt til å gå. Det er viktig å vite hvor utgangen er.

Alt ser annerledes ut enn på vår hytte. Fremfor meg ser jeg inngangspartiet, som nå er mørkt. Det er den veien jeg skal løpe hvis det begynner å brenne inni hytta. Hvis det blir for vanskelig. Hvis det skulle 8

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 8

03.08.2017 15.48

komme en gal mann styrtende inn. Hvis. Jeg kan ikke bli hvis jeg blir nødt til å gå. Da løper jeg.

Jeg flytter blikket til siden for inngangspartiet, stedet der vi lekte en sommerkveld for et par år siden.

Barn fra nabohyttene, det var kveld, de voksne var på fest, vi var alene i hytta. Vi drakk brus, det var brus i store mengder, brus og potetgull, en glupskhet, jeg klarte ikke å få nok før de største hadde spist og drukket opp det som var, eller ryddet det bort. Vi sitter i baren, jeg stiller det opp som den gangen, det er kanskje ikke en bar, men som om det er en bar, det er en lek, vi sitter på høye krakker, barkrakker. Det er kanskje ikke en lek, vi sitter ikke hele tiden, vi vet kanskje ikke hva vi skal leke, vi setter oss på krakkene, skal liksom være voksne og nippe til et glass, vi reiser oss fra krakkene, men holder oss samtidig i nærheten av dem, det er kanskje det som er leken, noen er store, leker ikke på den samme måten som før, leken er kanskje å se på de store. Det er ikke krakker til alle, i lange perioder står jeg, får meg ikke til å gå andre steder, stearinlys og parafinlamper lyser opp deler av hytta, noen steder er det mørkt, jeg ser på mørket mens vi leker fest, eller fester. Hele tiden er vi opptatt med brus og potetgull, det begynner å bli mørkt utenfor hytta, jeg holder meg i nærheten av de eldste, krakkene de sitter på, der det er mest lys.

Det er som om det ligger en velsignelse over oss, i mørket, fremtiden utvider seg, strekker seg inn i noe nytt, det er endeløst, spennende, litt lyst, litt mørkt, farlig, men velsignet på en mystisk måte i nabohytta.

Jeg kunne ønske at det var sånn nå. At velsignelsen 9

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 9

03.08.2017 15.48

lå som et varmt teppe rundt meg og gjorde alt mulig, mer mulig.

Jo lengre tid det går før jeg rører maten, desto vanskeligere blir det. Nå er det blitt umulig, de andre er ferdig med hovedrettene og begynner på osten.

Jeg ser fremfor meg, det brenner i kinnene etter en hel dag ute i solen, munnen er tørr som sandpapir.

Jeg kan ikke plutselig begynne å drikke når jeg har begynt å slutte å drikke, ikke når de foresatte er her, de må ikke se meg med noe i munnen, det er hemmelig, jeg vet ikke hvorfor. Nesten så hemmelig at jeg ikke får lov til å se det selv, det er ekkelt, som om jeg gjør noe galt.

Drikk i hvert fall et glass vann, ber hyttenabodamen meg. Du er sikkert tørst. Hun heller vann i glasset mitt. Du har jo vært ute og gått på ski i solen, alle trenger vann. Alle, det er litt fint at hun sier alle. Alle, det er meg også. Jeg kunne ønske de andre ikke var her, at hun sa det bare til meg. Jeg later som ingen ting, tar en slurk uten å se på de andre. Jeg later som om det ikke er jeg som drikker, som om det å drikke er det letteste av alt, jeg har bare ikke giddet å gjøre det før, eller jeg har glemt det, jeg husker ikke. Jeg later som om jeg er som de andre. Sånn, nå er jeg ferdig med det. Jeg tar en slurk til. Og så en slurk til, hyttenabodamen venter. Jeg kan ikke drikke når hyttenabodamen ikke sier at jeg skal drikke. Det er for sent, jeg venter for lenge, jeg klarer ikke å bestemme meg for å fortsette å svelge, jeg må vente på at hun skal si det en gang til. Hun nikker. Jeg tar en slurk til.

Munnen, tungen, leppene, svelget vokser. Jeg er bare 10

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 10

03.08.2017 15.48

munn, tunge, lepper, svelg. Jeg har glemt hvordan jeg svelger, det er pinlig, vannet samler seg i munnen, jeg presser det ned. Som om jeg sitter på toalettet og de andre følger med, det er for privat, jeg vil være alene, lukke døren og vri nøkkelen rundt. Hun heller mer vann i glasset. Liker hun meg? Jeg venter på at hun skal gi meg lov til å drikke. Hyttenabodamen nikker til meg, jeg tar en ny slurk. Drikk hele glasset, du, sier hun. Hele glasset? Det er for mye, jeg gir opp, de voksne ser på meg. Jeg dummer meg ut når jeg drikker, jeg dummer meg ut når jeg ikke drikker.

Jeg har spist i dag, jeg har spist snø, jeg klarte ikke å la være, det var sol fra blå himmel, snøen sugde, skiene gled nesten ikke frem. All den deilige kalde snøen, det deilige kalde vannet når snøen smelter i munnen, renner ned og halsen blir kald. Kald og ren i motsetning til varm og skitten. Kald og ren i motsetning til varm av søt solbærtoddy og like tørst etterpå. Jeg kan ikke love at jeg ikke gjør det igjen. Jeg er for stor til å spise snø. Jeg heller solbærtoddyen ut i snøen. Rødt betyr fare. Det er solbærtoddy og luftforurensing fra England. Fjellet i begynnelsen av oktober, nysnø, blod i skisporet, lenger fremme menn som har skutt en hare. Rødfargen smelter ned i det hvite, jeg ser etter den mens den forsvinner, fargen blir svakere.

Det er noe hyttenabodamen prøver å få de foresatte til å forstå. Jeg er ikke i form. Skjønner de ikke det? Jeg spiser ikke, sier hun. Drikker ikke. Er ikke sammen med de andre barna. Jeg ser ikke frisk ut, jeg er altfor tynn. Dere må reise hjem fra fjellet i morgen.

11

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 11

03.08.2017 15.48

Hun lager seg store matpakker, innvender en av de foresatte.

Er du sikker på at hun har spist matpakkene? hører jeg hyttenabodamen si. Jeg tror jeg svimer av. Hvor er de da? spør den foresatte. Hun kan jo ha gjemt dem, sier hyttenabodamen og kaster et blikk på meg.

Jeg holder pusten, vet ikke hvilke signaler jeg skal sende ut, det er vanskelig å gi forskjellige signaler til forskjellige personer som sitter rundt det samme bordet. Hyttenabodamen er klarsynt, jeg prøver å være ugjennomsiktig, jeg har en sterk følelse av at hun ser det.

Den foresatte forteller historien om matpakkene jeg kastet i søppelkassen på vei til skolen, den foresatte forteller det lavt, uten å se på meg; jeg sitter ved siden av, den foresatte forteller det til ­hyttenabodamen på den andre siden av bordet, som om den foresatte snakker om en annen enn meg, en som ikke er her.

Det var en som så meg fra vinduet da jeg kastet matpakken i søppelkassen. Vedkommende ringte til helsesøster på skolen.

Vi hadde vært hos helsesøster tidlig på høsten og blitt målt og veid. De jentene i klassen som var bak meg i køen stod og så på, og de som var ferdig, brukte lang tid ut. Jeg var for lav i forhold til både alder og klassekamerater, og jeg veide for lite i forhold til både alderen, høyden min og klassekameratene mine. Med andre ord ingen ting å skryte av, noe jeg heller ikke trodde det var, det var derfor jeg hadde prøvd å nekte å ta av meg trøyen for å blotte barnebrystet mitt da alle de andre jentene fikk lov til å ha truse og trøye.

12

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 12

03.08.2017 15.48

Helsesøster virket irritert over resultatet, som om det var ordenskarakteren min som stod i fare; jeg hadde ikke orden på meg selv, noe jeg burde ha. På grunn av det dårlige resultatet slapp jeg rødehundervaksinen, jeg fikk beskjed om å komme tilbake når jeg hadde fått mer fett på kroppen.

Kanskje var det episoden på helsesøsters k ­ ontor som fikk meg til å miste den siste matlysten jeg hadde, og begynne å kaste matpakkene i søppelkassen på vei til skolen. I hvert fall var det vanskelig å slutte når jeg først hadde begynt. Helsesøster ringte hjem og snakket med den foresatte om matpakkene. Matpakkene jeg ikke spiste på skolen, måtte jeg spise når jeg kom hjem. Middag uten matlyst, den andre foresatte som maser og banker i bordet.

Hyttenabodamen kaster blikk bort på meg. Hun sier at hvis de foresatte ikke reiser hjem og tar meg med til legen, må hun gjøre det, og da kan de risikere at barnevernet griper inn. Jeg kan dø. Hytte­ nabodamen sier at det vil være godt for meg å komme litt bort, jeg kan bo hos dem en stund, i hvert fall til sommeren. Hun ser på meg da hun sier det, smiler.

Mener hun det?

Hun går jo på skolen, innvender den foresatte.

Hun er ikke frisk, ser du ikke det? Hun skal ta det med ro og komme seg. Hyttenabodamen virker forbauset, opprørt.

Men skal hun være alene hjemme når dere er på jobben? spør den foresatte.

Jeg har korte dager, jeg kan ta meg fri og være hjemme sammen med henne, sier hyttenabodamen, 13

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 13

03.08.2017 15.48

det ordner seg. Ville det ikke være fint å komme seg litt bort, se hvor vi bor?

Hyttenabodamen ser på meg. Har du lyst til det?

Jeg nikker, jeg vet ikke engang om jeg nikker. Jo, jeg nikker, den foresatte har sett det, det som skjer mellom meg og hyttenabodamen, hyttenabomannen smiler.

Du har jo fritidsaktiviteter, sier den foresatte. Hva med treningen? Å ja, så var det treningen. Treningen hadde jeg glemt. Alle planene. Konkurransene. Stafettene. Terrengløpene. Orienteringsløpene. ­Padlingen i Oslofjorden. Kan jeg ta en pause? Blir jeg i dårlig form? Blir de andre bedre enn meg? Det blir vanskelig. Pauser er vanskelige. Holde det gående. Hvorfor måtte den foresatte minne meg på det, nå kjenner jeg meg tvunget til å gjennomføre planene. Si at det går bra, at verden ikke ramler sammen hvis jeg tar en pause, det bare virker sånn. Det hadde vært deilig å slippe å ha så mye å tenke på. Slippe å tenke at jeg må trene. Hva skjer hvis jeg bruker tiden på andre ting enn å trene? Blir jeg en annen? Hvem blir jeg? Blir jeg lat? Får jeg lov til å bli en annen?

Hyttenabodamen ber meg om å sette meg bort hos de andre barna. Det er noe foruroligende i stemmen, hun henvender seg til de foresatte angående meg, jeg flytter meg motvillig. Forsvinner det som nettopp var her? Det gode, drømmene? Stemmene går over i hvis­ king og blir tydeligere igjen. Jeg lytter. Se på henne, da, hyttenabodamen sammenligner meg med de andre barna. Barna har vokst det siste året, det er bare jeg som blir mindre og mindre. Hyttenabobarna ­jobber, tjener penger, reiser på turer sammen med venner.

14

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 14

03.08.2017 15.48

Ser dere ikke at hun ikke klarer å følge med på det de andre barna gjør, selv de som er yngre, hører jeg henne si. Søsknene mine ser fine og friske ut, de har rødfarge i kinnene, det er jo varmt her, men se på henne, det ser ut som om hun fryser. Det er sant, jeg fryser, jeg kjenner meg ikke i form. Er jeg syk, hvorfor fryser jeg? Hun ser det. Jeg fryser, men jeg er varm i kinnene. Har jeg feber? Selv påskegjesten vår, en venn av et av søsknene som aldri har vært her før, er med i leken, sier hyttenabodamen. Det kunne jo være hyggelig for meg også å ha med meg en venn, legger hun til. Ingen av de foresatte svarer. Hvem skulle det være? Jeg ser ikke på de voksne, jeg ser rett fremfor meg, jeg skjønner at hun ser på meg. Hva ser hun?

Hun ser at jeg ikke spiser og drikker, at jeg er for tynn, at jeg er alene, trenger hjelp, fryser. Har hun glemt invitasjonen? Jeg reiser meg ikke og går i protest fordi hun ser på meg og snakker om meg. Jeg sitter i protest, men det er bare så vidt, jeg kan ikke bli sittende her og være alt det jeg ikke skal være, jeg må ha et sted. Hvor skal jeg gå? Jeg er Sølvpilen, jeg sitter på huk bak vedskjulet til hyttenabofamilien, jeg sitter så stille at ingen kan høre at jeg puster. Jeg legger hodet ned på bakken og lytter, jeg hører fienden på langt hold. Ingen. Skritt. Løp for livet!

Hun må på sykehus, dere må reise hjem fra f­jellet i morgen, sier hyttenabodamen. De foresatte svarer ikke.

Det er ikke ordentlig påske å reise hjem fra f­ jellet før første påskedag, det gjør vi aldri. Jeg vil ikke hjem, vil ikke på sykehus, vil ikke tilbake til hytta, jeg vil være 15

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 15

03.08.2017 15.48

her sammen med hyttenabodamen. Hva skjer hvis jeg ikke kommer på sykehus? Dør jeg? Jeg vil ikke dø. Jeg vil være sammen med hyttenabodamen og ikke dø.

Familiesykdommen_Kristin Friis.indd 16

03.08.2017 15.48