Page 1

baugstø. egne rom. omsl .qxp 05.02.2019 11:08 Side 1

Om Sommer uten brev (2014)

Line Baugstø (f. 1961) debuterte i 1986 med romanen Reise i gult lys. Gjennom sitt trettiårige forfatterskap har Baugstø skrevet en rekke romaner, novellesamlinger og barnebøker samt sakprosa og dramatikk. Egne rom er hennes ellevte roman og en frittstående oppfølger til romanene om Sigrid, Sommer uten brev (2014) og Fører av grå folkevogn, juli 1975 (2016).

I de to foregående romanene om Sigrid utforsket Line Baugstø kvinners livsvilkår på seksti-og syttitallet. Bakteppet for Egne rom er åttitallet og den nyliberalistiske vendingen. Det er den individuelle friheten som gjelder, men Sigrid kan ikke løpe fra ansvaret for de andre. Romanene om Sigrid dreier rundt pliktfølelse og frihetstrang, fravær og tilstedeværelse, og hvordan relasjonene i en familie stadig er i forandring.

L I N E BAU GSTØ | Egne rom

s o m m e r e n 1985 opplever Sigrid at hun endelig har fått større frihet. Den pleietrengende faren har fått sykehjemsplass, og barna lever sitt liv i hovedstaden. Men da Sigrid begynner å rydde ut av barndomshjemmet, oppdager hun at det nesten ikke finnes spor etter kvinnene i familien.

LINE BAUGSTØ Egne rom Roman |

FORLAGET OKTOBER

«velkomponert og engasjerende» ellen engelstad, Klassekampen «spenningen dirrer med til siste side. Romanen kan leses som en tydelig leksjon i frihet og ansvar, og anbefales» gerd elin stava sandve, Dagsavisen «Det går en linje fra Amalie Skram via Torborg Nedreaas og Bjørg Vik til Line Baugstø. På denne linjen står fire flotte forfattere som avdekker skjevheter i kjønnsrollemønstrene til ulike tider ... Skildringen av Sigrids utvikling mot sammenbruddet er stor skrivekunst» emil otto syvertsen, Fædrelandsvennen

Om Fører av grå folkevogn, juli 1975 (2016) «Syttitallets kvinneopprør er bakteppet for en roman som aller mest diskuterer hva som egentlig styrer de valgene vi tar: oss selv, eller tidsånden? ... Line Baugstø forankrer teksten fint i syttitallet, uten å banke det for hardt inn ... Det hadde vært fint å følge Sigrid gjennom enda flere bøker, til åttitallet og nærmere vår tid» ge r d e l in stava sa n dv e , Dagsavisen «Baugstøs språk ser lett og enkelt ut, men rommar mange botnar» in gv il d b r æ in, Dag og Tid

forfatterp ortrett: Pernille Marie Walvik omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il d esig n

forlaget oktober

FORLAGET OKTOBER 2019 ISBN 978-82-495-2074-9

«veldig fine og ganske varsomme skildringer av en 70tallshverdag som nok vil være gjenkjennbar for mange [...] Line Baugstø inviterer til en innholdsrik ferd gjennom et tiår der sterke motsetninger, tendenser og ideologier gjør seg gjeldende» ge ir v e sta d, Hamar arbeiderblad «Boka gir oss nye perspektiver på vår tid, men er like mye en roman om sorg, savn, og om det å streve for å finne ut hvem man selv er» v i l d e i m e l a n d, Fædrelandsvennen, Årets beste bøker 2016


Egne rom_Line Baugstø.indd 2

01.02.2019 15:28


Line Baugstø

egne rom Roman

forlaget oktober 2019

Egne rom_Line Baugstø.indd 3

01.02.2019 15:28


Egne rom_Line Baugstø.indd 4

01.02.2019 15:28




Egne rom_Line Baugstø.indd 5

Har man mistet stedsansen pĂĽ vannet, er ethvert fjell Ararat. Og nedenunder ligger alltid den oppsamlede fortiden, som forsvinner, men ikke forsvinner likevel, som gĂĽr under og forblir. Marilynne Robinson: Over Broen

01.02.2019 15:28


Egne rom_Line Baugstø.indd 6

01.02.2019 15:28


juni 1985

Egne rom_Line Baugstø.indd 7

01.02.2019 15:28


Egne rom_Line Baugstø.indd 8

01.02.2019 15:28


kaffe, en sjokoladebit og dagens dødsannonser

Mens jeg venter på at pappa skal dø, leser jeg døds­ annonsene i avisen. Det er blitt en fast rutine etter mid­ dag. Kaffe, en sjokoladebit og dødsannonsene. Det er som om jeg gjør meg klar for det jeg vet må komme. Jeg leser alle navnene på de pårørende og merker meg måten de døde forlater verden på. Alle har uten unn­ tak vært elsket i dette livet: vår kjære bror, min dyre­ bare hustru. I døden finnes hverken ensomhet eller svik lenger, og de fleste gamle mennesker dør stille og saktmodig. Noen dør i troen på sin frelser. Noen går inn i hvilen. Noen får hjemlov. Noen dør om natten. Noen dør på sykehjem. En gammel tante dør i New York. Noen sovner fredelig inn, andre går stille bort. Men av og til brytes roen. Ikke all død er ventet, og ulykker skjer hver eneste dag. Noen blir hastig hentet hjem til Gud. Hva var det som hastet sånn, kan man spørre seg. Hva var det som ikke kunne vente, Gud? Hver eneste dag går noens verden under i en sorg som ikke lar seg trøste eller bortforklare. At det ikke skjer med oss, betyr ikke at det ikke skjer. Jeg fi ­ nner stadig navn på foreldre til folk jeg en gang kjente eller visste hvem var, og ikke så sjelden som jeg hadde

9

Egne rom_Line Baugstø.indd 9

01.02.2019 15:28


trodd, dør mennesker på min egen alder. En kvinne som gikk to klassetrinn over meg på skolen, sovner fredelig inn etter et kort sykeleie. Hun etterlater seg mann og tre døtre. Også de som ikke skal dø, dør. Vår lille skatt, Andreas, dør plutselig, to år gammel. Begravelsen har funnet sted. Og en mandag ettermiddag, midt i juni, står navnet til Kjell i avisen. Han har fått to annonser. Kjell Nykvist døde brått, står det. Kjell? Min Kjell? «Vår kjære pappa, svigerfar, bestefar, bror og onkel.» Og rett under, i den samme rammen, men som en egen annonse, gjentas dødsbudskapet: «Min aller kjæreste ektemann, vår gode svigersønn og svoger, Kjell Nykvist, gikk bort så altfor tidlig.» Øverst står navnet til enken hans, Bodil. Bodil? Han må ha giftet seg på nytt, det visste jeg ikke. Men den nye kona, den tredje i rekka, fikk ikke være med på familiens felles kunngjøring. Jeg stirrer lenge på de to annonsene. Og så går det opp for meg at det kunne vært mitt navn der. Det kunne stått Sigrid. Hadde jeg takket ja til å flytte sammen med ham, ville jeg vært enke for andre gang nå. Begravelsen er neste mandag. Skal jeg gå, vil det bli tatt ille opp om jeg ikke kommer? Eller er det helt motsatt? Vil mitt nærvær virke forstyrrende? Jeg har en hel uke på å bestemme meg og legger avisen til side. Jeg prøver å sortere noen av følelsene mine. Vantro og bestyrtelse – fordi døden er så ende­ lig, så absolutt – men ikke noen stor sorg, det må jeg innrømme. Mer et vemod. Og samtidig, nesten forræ­ dersk, lettelse. Jeg slapp unna. Det er ikke jeg som må

10

Egne rom_Line Baugstø.indd 10

01.02.2019 15:28


krangle med de voksne barna hans nå. Det er ikke jeg som må rykke inn min egen annonse, til spott og spe for all verden. Jeg ser på klokka. Den er blitt kvart over fem, og jeg drar pleddet over meg i sofaen. Fra onsdag har jeg tolv blanke dager foran meg. Tre avspaserings­ dager og en tidlig ­ferieuke. Jeg har planen klar. Jeg skal tømme rommene i det gamle b ­ arndomshjemmet mitt for skrot. Og så skal jeg sparkle og male veggene og listene. Jeg har nok å ta meg til, og tolv dager går fort. Jeg ser meg rundt i den nye stua mi, på tømmer­ veggene som er over hundre år gamle, det malte tre­ gulvet, bjelkene i taket. Jeg har bodd her i fire måne­ der allerede. Jeg trekker opp beina og legger meg til rette på den harde sofaen, under det gråværsgrå ullteppet. Jeg trenger å slappe av litt før jeg tar fatt på resten av ettermiddagen. Fem minutter, tenker jeg for meg selv. En bitte liten dupp, bare.

Egne rom_Line Baugstø.indd 11

01.02.2019 15:28


det minner om en rikstelefon

Kjell bøyer seg frem, lener seg over meg og sier at han har ventet på meg. Han har sittet flere timer i bilen utenfor huset. Hånden hans stryker over kinnet mitt og fortsetter nedover halsen, over brystene. Jeg blir takknemlig for at han har ventet så lenge, ofret så mye, og de gode hendene hans finner veien inn under blusen. Lysten er brå, jeg trykker meg inntil k ­ roppen hans, og han mumler noe inn i øret mitt, men i det samme lyder en sirene. Kjell trekker seg misfornøyd bort. Jeg setter meg opp i sofaen og bruker et sekund eller to på å forstå hvilken lyd som har vekket meg. Ennå ikke helt våken subber jeg over gulvet mot telefonen. «Det er hos Torkildsen.» Jeg hører et svakt sus fra røret, men ikke noe svar, og kremter for å renske stemmen. «Hallo?» Det stille suset minner om lyden fra en ­rikstelefon. Det høres ut som om oppringingen kommer ­langveisfra, kanskje så langt at lyden av stemmen ikke når frem? En gang ringte jeg til Kina, det var en merkelig opplevelse å vite at kvinnen i den andre enden satt på et kontor i Beijing, og det oppstod noen rare, hakkete

12

Egne rom_Line Baugstø.indd 12

01.02.2019 15:28


pauser i samtalen hvor vi dels snakket i munnen på hverandre, dels satt stille og ventet, mens lyden av stemmene våre reiste rundt halve jordkloden. Er det pust jeg hører, eller er det bare noe jeg inn­ biller meg? Jeg er nesten sikker på at det er et men­ neske i den andre enden. Det er noen som sitter helt stille, uten å gi seg til kjenne. Jeg er ennå ør etter søv­ nen, den livaktige, deilige drømmen, og i et vilt øye­ blikk får jeg for meg at det er Kjell som ringer. Jeg synker ned i telefonstolen, den lave lenestolen under vinduet, og hvisker navnet hans inn i røret. Taushet. Tellerskrittene tikker av gårde, uanfektet av den sta ordløsheten i den andre enden. Ute er det ennå lyst, ettermiddagssola lager lange skygger ute på gata, men jeg hører at det har blåst opp og hever stemmen. «Tine, er det deg?» Vinden rasler med ­stormkrokene, smeller med et løst søppelkasselokk og piper gjennom sprekkene i huset mitt. Lukten av tang og lettsaltet torsk og ­stivede forklær driver ubarmhjertig langs de snorrette gatene i byen og finner veien inn gjennom vinduene og under dørene. Det trekker kaldt i det gamle huset, og når det blåser fra nordøst, kan jeg noen ganger høre en underlig lyd fra loftet. Det rumler dypt, som om huset selv står og klager høyt. «Kristin? Hallo? Er det noen der?» Det kan være unger som tulleringer. Det hender jeg får telefoner fra små barn med forvrengte stemmer og hysteriske latteranfall, men nå er det taust i den andre enden. Hvis det er noen der, hvis noen har slått

13

Egne rom_Line Baugstø.indd 13

01.02.2019 15:28


nummeret mitt og nå nekter å gi seg til kjenne, er det neppe et barn. «Beklager, jeg hører ingenting. Du får prøve å ringe opp igjen hvis du hører meg,» sier jeg og legger på røret. Jeg ser på klokka. Det var tross alt godt at jeg ble vekket av den telefonen, halve kvelden kunne for­ svunnet, så tungt som jeg sov. Jeg reiser meg fra lene­ stolen og rister på termokanna, så heller jeg en skvett av den lunkne væsken i koppen og legger meg på nytt ned i sofaen. Jeg trekker pleddet over meg. På bor­ det ligger avisen oppslått med Kjells dødsannonse. I drømmen var han helt nær igjen. Så mange år det tok å bryte opp. Så mange avslut­ ninger og forsoninger. Kjells skiftende humør, det brå sinnet, alkoholbruken som stadig ble verre, løgnene han serverte. Likevel klarte jeg ikke å gi slipp, for jeg lengtet også etter ham, etter kroppen hans, ­omsorgen som han plutselig og uventet kunne tilby. Det er åtte år siden det tok slutt. Åtte år siden jeg pakket sakene på jobben og gikk ut døren fra Kjells reklamebyrå, uten noen ny jobb i sikte. Det var ikke så farlig som jeg fryktet. Jeg fant snart en ny jobb i informasjons­ avdelingen i kommunen, og etter noen år fant jeg også en ny mann, Øystein. Heller ikke forholdet til Øystein skulle vare, men det gikk ikke innpå meg på samme måte. Erling, Kjell og Øystein. Det har bare vært de tre mennene i livet mitt. Og nå er både Erling og Kjell døde. Jeg lurer på hvem den telefonen var fra. Det kan ha vært noen som ringte feil, rett og slett, og ikke ville si noe. Men hvorfor la ikke ­vedkommende

14

Egne rom_Line Baugstø.indd 14

01.02.2019 15:28


på med en gang? Jeg ville hørt det. Jeg ville hørt et klikk, og så ville vi blitt brutt. Jeg er nesten sikker på at det var noen i den andre enden. Noen som satt helt stille og ikke svarte. Det kan selvfølgelig ha vært en tilfeldig oppring­ ning. En feil. Men det kan også ha vært noen som ville meg noe! Tanken farer gjennom meg og sprer en uventet varme, ikke så ulikt den opphissende ­følelsen fra drømmen. Det kan ha vært noen som har lagt merke til meg. Som har gitt meg en plass i fantasien sin. Bare å åpne døren på gløtt for en sånn idé, tillate meg selv å tenke den tanken, skaper et vilt håp. Tenk om ikke alt er slutt! Tenk om jeg får en ny sjanse! I det samme ringer det på nytt, og jeg løper over stuegulvet. «Hallo?» sier jeg, litt andpusten. «Sigrid?» «Ja?» «Hei, det er Gerd.» Det lille stikket av skuffelse. «Åh, hei! Var det du som ringte i stad også?» «Nei.» «Var det ikke du som ringte nå nettopp og ikke kom gjennom?» «Neida. Nei. Jeg … lurte bare på om du har sett avisa i dag.» Jeg bruker noen sekunder på å skjønne hva hun sikter til, selv om avisen ligger oppslått på s­ tuebordet. Så synker det inn. «Kjell er død,» sier jeg.

15

Egne rom_Line Baugstø.indd 15

01.02.2019 15:28


«Ja,» sier Gerd med dempet stemme, full av medfø­ lelse og alvor, slik toneleiet pleier å være når vi snak­ ker om de døde. Men hun sier ikke mer, antagelig er hun usikker på hvordan jeg har tatt nyheten. Jeg kan ikke fortelle henne at jeg nettopp drømte så dei­ lig om ham. «Han ble ikke så gammel,» sier jeg. «Nei, ikke mer enn 65 år.» «Og så døde han brått, stod det. Tror du han fikk hjerteinfarkt?» «Kanskje. Aner ikke. Går det bra med deg?» «Det er jo så lenge siden.» Jeg er glad for at hun viser at hun bryr seg, at hun tenkte på meg da hun så dødsbudskapet i avisen. «Det var jo en litt spesiell annonse,» sier Gerd. «Ja,» sier jeg, og nettopp sånn tenker jeg at flere sitter og snakker nå i kveld. Sladderen summer gjen­ nom byen. Tenk, to annonser! Her er det åpenbart en dyp splittelse i familien. Men Gerd er nok mer opp­ tatt av min reaksjon. «Visste du at han hadde giftet seg på nytt?» spør hun. «Nei. Det er mange år siden jeg snakket med ham.» «Men vi burde jo fått med oss bryllupet. I avisa. Kanskje de ikke annonserte det? Hvorfor tror du det var to annonser? Har du sett det før noe sted?» «Ja,» sier jeg. «Men ikke så ofte.» «Skal du i begravelsen?» «Jeg har ikke bestemt meg.» Vi legger snart på. Kaffen er blitt kald, ute er vin­ den blitt sterkere, og fra loftet kommer den dype,

16

Egne rom_Line Baugstø.indd 16

01.02.2019 15:28


rumlende lyden. Gerd advarte meg da jeg fortalte at jeg vurderte å kjøpe dette gamle trehuset som ble bygd på 1800-tallet. Hun sa det ville bli mye å pusse opp, mye vedlikehold, og hun hadde selvfølgelig helt rett. Likevel la jeg inn bud og fikk det billig. Jeg hadde råd til det da jeg solgte rekkehuset. Og når vi en gang selger huset i Wergelandsveien, vil jeg få penger til å pusse opp også. Inntil da kan jeg godt bo i et trekk­ fullt og vindskjevt trehus i Posebyen, disse idylliske kvartalene med brostein og blomstrende rosebusker. Jeg har ikke angret på kjøpet en eneste dag. Frem­ deles kan jeg våkne opp med en jublende følelse av å ha unnsluppet. Flyktet fra rekkehuset som jeg en gang var så glad for å flytte inn i, men som med årene føl­ tes stadig trangere og mørkere. Nede i dumpa der jeg bodde, forsvant sola i november og kom ikke tilbake før i februar. Noen ganger hadde jeg følelsen av å bo i et mausoleum. Og når jeg først hadde fått det for meg at jeg måtte flytte, ble alt galt. Innpåslitne naboer, den isglatte bakken om vinteren, lyden av trafikken ute på e18. Jeg ville bort. Jeg ville inn til sentrum. Og ennå kan jeg gå fra rom til rom i det nye huset mitt og kjenne på gleden over å bo midt i byen. Etter fire måneder føles det fremdeles som et lite mirakel. Gerd vil meg vel, tenker jeg. Vi har kjent hverandre så lenge, helt siden barneskolen. Kanskje har vi ikke all verdens felles lenger, men vi har bevart vennskapet. Gerd er den eneste gode venninnen jeg har nå. Den eneste som ringer når det står i avisen at Kjell er død. Likevel håpet jeg på en annen, en ukjent stemme i den andre enden. Jeg håpet på noe underlig og uventet.

17

Egne rom_Line Baugstø.indd 17

01.02.2019 15:28


Jeg tror det må være nyheten om Kjells død som har rørt opp disse besynderlige lengslene, den foruro­ ligende drømmen. Jeg ser på klokka, ennå er det tid til å besøke pappa før Dagsrevyen, men bare tanken gjør kroppen tung av ulyst. Det er som om jeg ikke kan slippe trangen til å være begjært, være sett. Som om Kjells død har vekket til live noe av det som en gang var mellom oss, nå som det definitivt er borte. Det føles nesten skamfullt at kroppen reagerer på den måten, men forholdet til Kjell var alltid fullt av tvil og motsigelser. Jeg opplevde en lidenskap som var mer moden enn den jeg følte sammen med Erling, men også så mye mer besværlig, og det var det jeg prøvde å sette ord på i den romanen jeg begynte å skrive for tre år siden. Samtidig prøvde jeg å kamuflere forhol­ det vårt, for jeg ville ikke at han skulle skjønne at han hadde inspirert meg. Jeg ville skrive om den lidenskapelige k ­ jærligheten, om å tro og håpe, mot alle odds. Om oppturer og ned­ turer. Om redselen for å bryte ut. Om det som kan skje når to kropper smelter sammen, som det heter. Jeg håper ikke at jeg brukte det uttrykket. Jeg skrev flittig et par uker, høsten for tre år siden, men så la jeg manuset bort, og siden har det ­ligget nedpakket. Jeg har ikke hatt tid, har jeg sagt til meg selv, og lenge var det sant, jeg har ikke hatt mye tid de siste årene. Men nå har pappa bodd på s­ ykehjemmet i et år allerede, og jeg er ferdig med min egen flytting. Jeg har faktisk ingen gode unnskyldninger l­ enger. Rik­ tignok skal det ryddes, både i pappas gamle hus og i mitt eget nyinnflyttede. De siste kassene fra flyttelasset

18

Egne rom_Line Baugstø.indd 18

01.02.2019 15:28


står fremdeles på gjesterommet, og der kan de ikke stå når Marit kommer hjem neste uke. Men innimel­ lom ryddingen finnes det tid til å skrive. Nå har jeg endelig fått det rommet og den tiden jeg har ønsket meg så lenge, og det er på tide å ta opp tråden som jeg slapp for tre år siden. Det slår meg brått at nå som Kjell er død, står jeg friere. Jeg trenger ikke lenger bekymre meg for hva han vil tenke om det jeg skriver. Tanken gir meg et stikk av skyldfølelse, for det er noe ulovlig over den. Som om døden hans vil gjøre meg godt. Og sånn bør jeg virkelig ikke tenke, for noen sørger over Kjell nå. Noen har mistet en de elsker. Likevel. Kanskje. Muli­ gens kan den uventede hendelsen gjøre meg mer fri­ modig. Gjøre meg i stand til å skrive noe sant og vik­ tig som det ville vært umulig å finne frem til hvis han hadde vært i live. Jeg reiser meg og går opp trappa til soverommet mitt. Innerst i skapet har jeg skjøvet en kasse med papirer og gamle fotoalbum. Det ligger en konvolutt med attester der. En mappe med gulnede avisutklipp. Og en grønn perm med 23 maskinskrevne sider. Tit­ telen på første side. «Alt forsvinner. Roman av Sigrid Torkildsen.»

Egne rom_Line Baugstø.indd 19

01.02.2019 15:28

Profile for Forlaget Oktober

Line Baugstø – Egne rom  

Bla i boka. Leseprøve på Line Baugstøs roman "Egne rom".

Line Baugstø – Egne rom  

Bla i boka. Leseprøve på Line Baugstøs roman "Egne rom".

Advertisement