Karl Ove Knausgård - Det tredje riket

det tredje riket

Karl Ove Knausgård det tredje riket

Roman

Til Michal

Det er ingen Gud der jeg er.

de sier at depresjon er størknet sinne. Selv tenker jeg på den som et forsteinet troll. Mørkets og det uferdiges skapning – rasende, farlig – forvandlet til noe urørlig og livløst av dagslyset.

Mani tenker jeg er når du glemmer deg selv som du glemmer en kokende gryte på komfyren.

Psykosen inntreffer når manien er uttømt, da det bare er møtet med virkeligheten som står igjen for den (og manien frykter virkeligheten mer enn noe annet). Psykosen er altså en mulighet. Psykosen er som en av de tre dørene i eventyrene, den av dem som absolutt ikke må åpnes. Den må ikke åpnes. Alle vet det. Likevel åpnes den alltid til slutt. Står du overfor intet og noe, prøver du noe først.

Eventyrene. Trollene, de tre dørene, skogen. Den hvor dyrene kan snakke og menneskene bli dyr. Den med hekser, husmenn, konger, underjor diske hvelv og haller, trestubber, prinsesser som ingen kan målbinde, stemødre og fattigkoner, fjellsetrer og blånende tinder.

Allerede da jeg var liten ante det meg at eventyrene skjulte noe. Og at hemmelighetene deres var betydningsfulle. Senere leste jeg Jung og hans teori om arketyper og det kollektive ubevisste, men det var jo ikke det jeg hadde ant i eventyrene, det var noe annet. Fra Jung tok jeg med meg at jeg var magikeren, og at Arne var den foreldreløse (selv om han hadde et godt forhold til faren sin helt fram til han døde, og fortsatt hadde et godt forhold til moren

sin), og så forståelsen av symbolers universalitet og kraft, ellers ingenting.

Den som forandrer, det er magikeren. Magikeren er en revolusjonær. Den som trenger, det er den foreldreløse. Den foreldreløse er en manipulator.

Psykosen er ikke helvetet. Å komme ut av psykosen er helvetet. Helvete på jord er det. Ingenting av det du har tenkt, sett eller følt har vært sant. Og du har tenkt, sett og trodd det med hele deg. Ikke nok med det. Der står de plutselig og stirrer på deg, mann og barn. Bedende eller sinte, jeg vet ikke hva som er verst.

Da er det tid for tårer. Den bunnløse sorgen. Over hva?

Meg selv og min utilstrekkelighet. Ingen vil ha en gal mamma. Ingen vil heller være en.

«Er du normal nå?» spurte Heming en gang de var og besøkte meg. Hva kunne jeg gjøre annet enn å nikke og gråte og presse den motvillige kroppen hans mot meg?

vi ankom sommerhuset sent om kvelden, etter å ha kjørt hele dagen. Heming, Asle og Ingvild i baksetet, mer eller mindre paraly sert av monotoni. Arne, som hadde vært oppglødd de siste timene over å være tilbake i landskapet han hadde vokst opp i, skrudde av motoren og snudde seg smilende mot ungene.

– Åtte timer og to minutter, sa han. – Det er tretten minutter for tere enn i fjor!

– Det er bra, sa Ingvild og smilte tilbake.

Tvillingene fortrakk ikke en mine.

– Dere bærer inn sakene deres sjøl, sa Arne. – Og gjør det nå, så det er gjort. Ingvild, du tar katten, ikke sant?

– Det er barnesikring, sa Heming.

– Ja da, ja da, jeg åpner, sa Arne.

Jeg møtte blikket til Ingvild. Hun smilte på samme måte til meg som hun hadde gjort til Arne. Løftet buret med katten fra fanget, satte det ved siden av seg og løsnet sikkerhetsselen mens guttene forsvant ut døren på den andre siden.

Hun var altfor snill.

– Du kan gi litt mer faen, vet du, sa jeg.

– Det vet jeg, sa hun og smilte igjen. Men et blaff av mørke viste seg i øynene hennes. Hun hadde mye av det i seg.

Visste hun det selv?

Jeg tok fram sigarettene og lighteren fra hanskerommet, tente en stående ved bilen. De andre forsvant rundt hjørnet bærende på ryggsekker og kofferter.

Det luktet hav. Og det suste fra bukta. Jevnt og forsiktig, som om noen lå og sov der nede.

Sshhh – shh. Sshhh-shh.

Himmelen gråhvit. Plenen gråsvart. Trærne og buskene svarte.

Så kom utelyset på og farget gresset unaturlig grønt.

– Godt med en røyk, tenker jeg, sa Arne, han kom tilbake for å hente mer.

– Ja, sa jeg. – Vil du ha en?

– Ha ha, sa han og lempet en diger sekk på ryggen, tok bæreposene med mat som vi hadde kjøpt på supermarkedet nedenfor broa, i hendene og forsvant rundt hjørnet igjen.

Naboene med rottweilerne var her, det lyste i huset deres bak meg.

Alle var vel her nå når fellesferien hadde startet.

Jeg kastet sigarettstumpen på grusen og tok med meg en koffert inn. Møtte Arne på veien, han skjøt hodet fram og trakk det tilbake et par ganger, som han kunne gjøre når han hørte på musikk han virkelig likte.

– Danser du for meg? sa jeg.

Han bøyde seg fram og kysset meg.

– Det er godt å være her, sa han. – Synes ikke du?

– Jo da.

– Jeg åpner en vin, jeg.

– Har vi det, da?

– Ja, ja. Står mange flasker fra i fjor her fortsatt. Hvis ikke Egil har drukket dem opp. Men det tviler jeg på. Er ikke godt nok for ham, det vi drikker!

Inne gikk Heming og Asle fra rom til rom, det var akkurat lenge nok siden vi hadde vært her sist til at det var litt spennende. Ingvild var ikke å se, hun var nok på rommet sitt sammen med katten. Jeg slepte kofferten opp til soverommet i andre etasje, og så gikk jeg ut i hagen, til kanten hvor den bratte skrenten ned mot bukta begynte. Tente en røyk, forsøkte å føle meg inn i landskapet, være samtidig med det. Være her.

Sommerkvelden. Det grålige lyset med ørlite blått i seg. Skinnet fra hyttelyktene i det.

– Skal vi ikke sitte ute? sa Arne høyt fra den åpne døren bak meg. – Jeg kan like godt ta fram hagemøblene først som sist.

Uten å vente på svar krysset han tunet og låste opp døren til

gjestehuset, kom like etter ut med en stol i hver hånd, satte dem på plenen under epletreet.

– Trenger du hjelp med bordet?

– Nei da. Men kanskje du kan hente vinen og to glass?

Jeg stod med vinflasken mellom knærne og forsøkte å trekke opp den gjenstridige korken da Asle kom inn på kjøkkenet.

– Vi er sultne, sa han. – Er det middag snart?

– Hva vil du ha?

– Taco.

– Det høres bra ut, sa jeg. – Det er lett å lage og tar ikke lang tid.

– Kan ikke pappa lage det?

– Jo da, sa jeg og konsentrerte meg om korken igjen, som endelig løsnet og gled opp gjennom tuten.

– Hvorfor vil du at pappa skal lage den, forresten? ropte jeg etter Asle, som var på vei inn i stua.

Han snudde seg mot meg og trakk på skuldrene.

– Kjøttdeigen er saftigere da.

– Jaha, sa jeg, tok glassene i den ene hånden, flasken i den andre og gikk ut. Arne var ikke der. Jeg satte meg ned og tente en røyk, så at jeg bare hadde tre igjen.

Fikk legge meg tidlig, så var ikke det noe problem.

Bak meg ble døren til tilbygget lukket, og Arne kom gående over plenen med en lykt dinglende i hånden.

– Få låne lighteren din, sa han.

Det gule lyset gled ut i det grå og fylte det opp som i en skål rundt lampen da han satte den på bordet. Han skjenket i glassene våre og løftet sitt mot meg.

– Skål, da, Tove.

– For hva?

– For oss. For sommeren. For at vi er her.

– Skål.

– Kom igjen, da, sa han. – Litt entusiasme kan du vel mobilisere.

– Jeg er trøtt. Det var en lang tur.

– Det var jo jeg som kjørte.

– Det var det.

Han sukket, og det ble stille. Bare hviskingen fra havet lød.

15

– Jeg liker lyset her, sa jeg etter en stund.

– Klart du gjør. Du er jo maler.

– Jeg har alltid likt lyset fra lykter når det ikke er ordentlig mørkt. Midt på dagen eller i skumringen.

– Som sagt, du er maler.

– Jeg likte det før jeg begynte å male. Jeg husker jeg tenkte det da jeg var liten.

– Det er romantikken, det. Eller nyromantikken, da. De elsket å male sommernetter og skumringer. Mystikk, vet du. Oda Krohgs mest kjente bilde er av en lykt en sommernatt. Og Richard Bergs

Nordisk sommerkveld. Det høres ut som den samme fascinasjonen.

– Kanskje det.

– Ikke at du er romantiker, akkurat.

– Å nei? Hva er jeg, da?

– Du? Nysymbolist, kanskje? Post-mytolog?

– Det er den store forskjellen på oss. Du kategoriserer. Jeg avkategoriserer.

– Du pleier å si det.

– Ikke at det er noe galt i å kategorisere.

Han smilte svakt mens han så utover mot havet.

– Det er i alle fall det som betaler regningene våre, sa han.

– Pappa? ropte en av guttene bak oss.

Det var Asle.

– Ja? sa Arne.

– Kan du lage taco nå?

– To minutter.

– Vi er veldig sultne.

– Pappa kommer snart, sa jeg. – Bare gå inn, du.

Han gjorde som jeg sa. Arne fylte glasset sitt igjen.

– Skal vi ikke forsøke å ha en fin ferie i år, sa han.

– Jo.

– Vi kan kanskje anstrenge oss litt begge to.

– Ja.

Jeg våknet midt på natten av en drøm. Selv om jeg lå helt stille og konsentrerte meg, klarte jeg ikke å huske den. Alt som var tilbake,

var stemningen. Ulyst, ubehag. Og at mamma hadde vært der, på en eller annen måte.

Arne lå på ryggen og snorket, som alltid når han hadde drukket. Ute var det nesten helt lyst.

Jeg forsøkte å sovne igjen, selv om jeg visste at det ikke ville gå. Og var det ikke nettopp den vissheten som gjorde det umulig?

Skulle tro det.

Jeg stod opp, gikk ned i gangen og tok på meg støvler og jakke, tenkte å ta en røyk i hagen. Først da jeg satte meg ned ved bordet, kom jeg på at jeg var tom for sigaretter.

Sitte stille uten å røyke gikk ikke, da ville jeg bare tenke på det. Så jeg reiste meg igjen og gikk over plenen, fulgte stien ned den lange skrenten til bukta. Gresset langt og vått av dugg på begge sider, havet blankt og stille, himmelen gråblå.

Hvor mye kunne klokken være?

Spilte ingen rolle. Jeg var ikke det spor trøtt, og jeg hadde hele verden for meg selv.

Tre svarte snegler avtegnet seg skarpt mot det gule gresset ved siden av stien. Jeg huket meg ned ved siden av dem. De var svarte som bildekk. Og med de rillene som løp side om side bortover langs bak parten, liksom innpreget, så de litt ut som om de kom fra en bildekkfabrikant også.

Små vaiende antenner. En langsom, seig vilje.

Jeg strøk tuppen av pekefingeren over hodet på den nærmeste. Den trakk seg sammen, likte ikke det. Motsatt av en kuk, som begynte å strekke seg i sin fulle lengde når man strøk den sånn.

Sneglene likte bløtt. Sneglene likte slim. Stammet fra det bløte på bunnen av skogen.

Jeg reiste meg. De var sikkert bare noen måneder gamle. Likevel, når jeg studerte dem, føltes det som om de var eldgamle. Som om de kom fra tidens bunn.

Sånn var det med alt. Alt vi så, var omtrent like gammelt som oss. Men formene deres, ja, det var formene deres, de var eldgamle. Puh.

Jeg kom ned på svabergene og så utover den blanke havflaten. Ville at tankene skulle åpne seg som havet og himmelen åpnet seg, ikke være bløte og slimete og svarte og langsomme.

17

Da jeg var liten, hadde jeg elsket dyr mer enn noe annet, uten å gjøre forskjell på dem, jeg sanket snegler og hadde dem i jakkelommene, og biller og makk og edderkopper, lagde små hjem for dem i skoesker fylt med jord og gress og blader, under sengen siden mamma hatet det og kunne bli hysterisk når hun fant dem.

Hun ble aldri så sint som når hun hadde vasket gulvene og jeg gikk inn med skitne sko. Hun måtte tro jeg gjorde det med vilje, for å provosere henne. Og provosert ble hun. Din jævla lille dritt, kunne hun skrike. Var ikke fremmed for å fike til meg heller. Og så den voldsomme angeren etterpå, hele kvinnen gikk i stykker da. Det var plutselig ikke måte på kyss og kjærtegn og klapp og klemmer, og jeg fikk sove tett inntil henne, hun ville gi meg all den omsorgen hun hadde i seg. Og det var ikke lite.

Bare synd at den var så ujevnt fordelt. Hvorfor tenkte jeg på henne?

Drømmen. Hun steg opp i meg når jeg sov, som et lik fra bunnen av et tjern.

Ikke at jeg hadde blitt bønnhørt. Hun levde jo fortsatt. Men ikke for meg. For meg var hun et lik som fløt opp.

Jeg gikk helt ut på en av nabbene og huket meg ned. Vannet duvet så vidt, som i et enormt kar noen forsiktig bar, og tangen gled langsomt fram og tilbake, gulbrun i det blanke, svarte, kalde.

Skogen bak meg var helt stille. Alt var urørlig, bortsett fra vannets varsomme bevegelser.

Måtte være den fineste timen av alle. Timen før soloppgang.

Var det så enkelt at jeg likte søle, skitt, mold, jord, myr, alt som kravlet og krøp, og at det for mamma var motsatt, alt måtte være klinisk rent og helst desinfisert?

Selvfølgelig ikke.

Den som bare hadde hatt en røyk.

Jeg rundet odden og krysset den korte rullesteinsstranda, klatret opp på fjellet i den andre enden og fulgte det bortover, samtidig som himmelen i øst først rødmet og så, bare noen sekunder senere, ble farget gyllen av de første solstrålene, som en kort stund var usynlige, før de veltet over kanten av verden og slynget lyset sitt innover.

Aurora.

Samme med den: like ny hver morgen i fire milliarder år. Jeg lo høyt.

Kanskje ferien kunne bli ålreit tross alt, tenkte jeg da jeg fortsatte bortover. Om været holdt seg, var dette en bra plass å være. Ikke minst for barna.

Glad, men ikke for glad.

Da fjellet senket seg mot en ny rullesteinsstrand, kom jeg på at hytta til Egil ikke lå langt derfra. I luftlinje var det ikke mer enn to kilometer fra huset vårt. Og Egil, han røykte. Egil, han hadde sigaretter!

Ikke sikkert at han ville bli glad for å bli vekket på denne tiden av døgnet. Men var jeg kanskje satt til verden for å glede ham?

Nei, det var jeg ikke.

Happiness is easy, sang jeg. Joy be written on the earth!

And the sky above.

Jesus, star that shines so bright Gather us in love!

Forunderlig hvordan sangene så ofte kom som kommentarer til noe jeg tenkte eller følte.

Denne var egentlig ironisk. Men det forstod tydeligvis ikke under bevisstheten min.

Den friske lukten av hav blandet seg med noe råttent. Sikkert tang eller sjøgress som hadde blitt skylt i land under en storm eller noe.

Den vinteren jeg møtte Arne, pleide jeg å passe på å gå inn på doen etter at han hadde vært der, for å lukte ham. Hadde jeg sagt at jeg gjorde det, ville han ha blitt forferdet. Kanskje til og med mistet interessen.

Nei, det hadde han ikke. Men han ville ha rynket kraftig på nesa.

Jeg ville bare kjenne hele ham.

Himmelen var helt blå nå, og solstrålene flommet innover verden. En fiskeskøyte lå og duvet utenfor en holme, trakk nok et garn. Ver den var full av mennesker som visste hva de gjorde. Som kunne. De likte ikke de som ikke kunne. Hva var vitsen med å være et menneske dersom du ikke kunne noe, tenkte de i sitt harde sinn. Men hjelpe løsheten kunne også være en venn. Bare den som ikke visste hvordan noe skulle være, kunne skape.

Måker var på vingene. Selv om jeg ikke så noe annet enn trær i skogen bak meg, føltes det som om livet der også hadde våknet til.

Da jeg kom ut på svabergene igjen, tok jeg av meg støvlene og gikk barbeint med en støvel dinglende i hver hånd. Hytta til Egil lå bortenfor den neste vika, ikke mer enn fem minutter unna.

Når stod sola opp i juli, egentlig? Fire? Fem?

Det føltes mer som fem nå enn som fire.

Langt der borte så jeg den rødmalte sjøboden hans. Kjente at jeg gledet meg til å treffe ham igjen. Kunne liste meg inn på soverommet hans og ruske ham i håret. Det ville gi ham en støkk!

Da jeg stod på terrassen foran hytta, nøyde jeg meg med å banke på den brede skyvedøren av glass, som dessuten var låst.

Ingenting hendte. Jeg skjermet for sola med hendene og kikket inn.

Han hadde det ganske rotete. Bøker og aviser litt overalt. Klær også her og der.

Jeg banket på igjen.

En dør gikk opp, og Egil kom til syne med bustete hår og et hånd kle tullet om livet.

Han kikket forundret på meg gjennom glasset. Låste opp og dro skyvedøren til side.

– Tove? Har det hendt noe?

– Gikk tom for røyk. Har du noen liggende?

Han kastet et kort, mønstrende blikk på meg før han nikket. Det varte ikke mer enn et sekund eller to, men jeg oppfattet det.

Han lurte på hvilken tilstand jeg var i.

– Sure, sa han. – Vent litt.

Han gikk bort til bordet, kom tilbake med en sigarettpakke og en lighter i den ene hånden, den andre brukte han til å holde det dumme håndkledet på plass.

– Du er et godt menneske, sa jeg og tente en. – Redderen i nøden.

– Visste ikke at dere var her engang. Når kom dere?

– I går kveld.

– Jaha, ja.

– Jeg fikk ikke sove som vanlig.

– Forstod nesten det. Hvis du unnskylder meg litt, skal bare kle på meg. Vil du ha kaffe, forresten?

Nitten år gamle Line forelsker seg i Valdemar, frontfigur i det myteomspunne bandet Domen, og trekkes inn i en hemmelig, fascinerende og skremmende verden. Politimannen Geir etterforsker et makabert trippeldrap, men den teorien han til sist danner seg, kan han ikke fortelle til noen. Kunstneren Tove lager bilder inspirert av eventyrenes understrømninger av seksualitet og død. En dag hører hun en stemme som snakker til henne, som vil henne noe. Begravelsesagenten Syvert kjenner en tiltagende uro etter hvert som det går stadig flere dager uten at det rapporteres om døde.

Noe er i bevegelse i verden, det er som om den er hjemsøkt –men av hva, og hvorfor?

Det tredje riket er en del av storverket Morgenstjernen, en roman serie som har fascinert og begeistret lesere og kritikere verden over. Fortellingen settes i gang av en ny stjernes plutselige tilsynekomst på himmelen. Under denne stjernen lever menneskene sine liv som før mens verden rundt dem langsomt forandrer seg. Det handler om det vi ikke forstår, det store dramaet sett gjennom det lille livets linse, og om hva som skjer når de mørke kreftene i verden settes fri.