Natalia Ginzburg - Det tørre hjertet

Ginzburg. Det tørre hjertet. FINAL.qxp_Layout 1 14.01.2022 13:07 Side 1

net og laget teen, hatt i melk og sukker og helt

og skjøt ham. Jeg skjøt ham mellom øynene.

Natalia Ginzburg (1916–1991), født i Palermo på Sicilia, oppvokst i Torino, er en av de fremste forfatterne i italiensk etterkrigslitteratur. Hun skrev en rekke essays, teaterstykker, noveller og romaner. For Familieleksikon (1963, på norsk i 2021) mottok hun Strega-prisen, Italias mest prestisjefylte litteraturpris.

Ginzburg var gjennom hele livet politisk aktiv, og hun var valgt inn i det italienske parlamentet i årene 1983 til 1987.

Det tørre hjertet utkom i 1947 og foreligger nå for første gang i norsk oversettelse.

I et usentimentalt og direkte språk dissek

FORLAGET OKTOBER

Forfatterportrett: Einaudi Forsidefoto: Max Hoffman | Eyeem Design: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design

frir han, og de får et barn. Men Alber

NATALIA GINZBURG DET TØRRE HJERTET

Han hadde bedt meg gjøre klar en termos

NATALIA GINZBURG «Ginzburg er en unik stemme» The Guardian

DET TØRRE HJERTET ROMAN | FORLAGET OKTOBER

Ginzburg. Det tørre hjertet. FINAL.qxp_Layout 1 14.01.2022 13:07 Side 1

Han hadde bedt meg gjøre klar en termos med te til reisen. Jeg hadde gått ut på kjøkk net og laget teen, hatt i melk og sukker og helt den ov lokket godt til og vendt tilbake til kontoret hans. Det var da han viste meg tegningen, og jeg tok revolveren opp av skrivebordsskuffen og skjøt ham. Jeg skjøt ham mellom øynene.

Natalia Ginzburg (1916–1991), født i Palermo på Sicilia, oppvokst i Torino, er en av de fremste forfatterne i italiensk etterkrigslitteratur. Hun skrev en rekke essays, teaterstykker, noveller og romaner. For Familieleksikon (1963, på norsk i 2021) mottok hun Strega-prisen, Italias mest prestisjefylte litteraturpris.

Ginzburg var gjennom hele livet politisk aktiv, og hun var valgt inn i det italienske parlamentet i årene 1983 til 1987.

Det tørre hjertet utkom i 1947 og foreligger nå for første gang i norsk oversettelse.

Fire år før skuddet faller, har hun møtt den mye eldr Alberto. Hver kveld pudrer hun ansiktet og setter seg til å vente på ham inne på det vesle pensjonatvær Ofte kommer han ikke. Men hun fortsetter å v drømmer om ham og forteller seg selv at hun er forelske Alberto sier tydelig ifra om at han ikke er det. Li frir han, og de får et barn. Men Alberto er en mann som fort blir lei.

I et usentimentalt og direkte språk dissekerer Natalia Ginzburg et ekteskap. Det tørre hjertet er en for og ulmende roman om betinget kjærlighet og forvrengte oppfatninger, om trange kvinneliv og endelig løsriv

«En kompakt, nervepirrende thriller» New Statesman «en feministisk klassiker som avslører de mørke sidene av ekteskapet, skrevet i en skarp, fengslende prosa» Adam Morgan, Chicago Tribune «et språk så klart, så direkte, så tilsynelatende enkelt at det gir leseren den magiske opplevelsen av å begripe verden for første gang» Michiko Kakutani, The New York Times Om Familieleksikon: «Ginzburgs erindringer byr på en sjeldent gripende leseopplevelse og livsreise, levende og varm» Guri Hjeltnes, VG «Til og med mor og fars enkle kjenningsfraser kan det bli stor litteratur av når stilen lyser som her» Frode Johansen Riopelle, Morgenbladet Årets beste bøker 2021 Om De små dyder: «Ginzburg skriver med så mye ballast og livsvisdom at man er nødt til å holde dommedag over seg selv. Det er ikke mange bøker som treffer så hardt» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten «en utfyllende innføring i det fascinerende og originale arbeidet til Natalia Ginzburg, som er en sann lykke at vi endelig har fått på norsk» Hilde Slåtto, Vårt Land

Forfatterportrett: Einaudi Forsidefoto: Max Hoffman | Eyeem Design: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design

9

7 8 8 2 4 9

5 2 4

det tørre hjertet

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 1

14.01.2022 13:35

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 2

14.01.2022 13:35

Natalia Ginzburg

det tørre hjertet

Oversatt fra italiensk av Astrid Nordang (mno)

forlaget oktober 2022

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 3

14.01.2022 13:35

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 4

14.01.2022 13:35

Til Leone

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 5

14.01.2022 13:35

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 6

14.01.2022 13:35

jeg sa: «si meg sannheten,» og han spurte: «Hvilken sannhet?» og tegnet raskt noe i notis­boken som han så viste meg hva forestilte, et evig langt tog med en tjukk, svart røyksky over, og ham selv som lente seg ut fra et lite vindu og vinket med et lomme­ tørkle.

Jeg skjøt ham mellom øynene.

Han hadde bedt meg gjøre klar en termos med te til reisen. Jeg hadde gått ut på kjøkkenet og laget teen, hatt i melk og sukker og helt den over på ter­ mosen, så hadde jeg skrudd lokket godt til og vendt tilbake til kontoret hans. Det var da han viste meg tegningen, og jeg tok revolveren opp av skrivebords­ skuffen hans og skjøt ham. Jeg skjøt ham mellom øynene.

Men jeg hadde lenge tenkt at jeg før eller siden kom til å gjøre det.

Så tok jeg på meg regnfrakk og hansker og gikk ut. Jeg stanset opp på en kafé og drakk en kaffe, før jeg begynte å vandre rundt i byen på måfå. Det var en kjølig dag, med en lett bris som anget av regn. Jeg

7

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 7

14.01.2022 13:35

satte meg på en benk i byparken, tok av meg hans­ kene og betraktet hendene mine. Så tok jeg av meg gifteringen og la den i lomma.

Vi hadde vært mann og kone i fire år. Han hadde flere ganger sagt at han ville forlate meg, men så døde barnet vårt, og dermed fortsatte vi å holde sammen.

Han ville at vi skulle få oss et nytt barn, han sa det ville gjøre meg godt, derfor elsket vi ofte den siste tiden. Men det lyktes oss ikke.

Jeg kom over ham idet han pakket kofferten, og spurte hvor han hadde tenkt seg. Han sa at han skulle til Roma for å ordne opp i en juridisk sak med en advokat. Han foreslo at jeg skulle dra til foreld­ rene mine, så jeg ikke skulle være alene i huset når han var borte. Når han ville være tilbake fra Roma, visste han ikke, om et par uker, kanskje en måned, han visste ikke. Det slo meg at han kanskje ikke kom tilbake i det hele tatt. Jeg pakket kofferten, jeg også.

Han sa jeg burde ta med meg noen romaner, så jeg ikke skulle kjede meg. Jeg tok Thackerays Forfengelighetens marked og to bøker av Galsworthy ut av bokhylla og la dem i kofferten.

Jeg sa: «Si meg sannheten, Alberto,» og han sa: «Hvilken sannhet?» Og jeg sa: «Dere reiser sammen», og han sa: «Sammen med hvem?» og fortsatte: «Du spinner alltid disse fantasiene, du ser for deg så mye grusomt at det eter deg opp innvendig, så ingen, ver­ ken du eller de rundt deg, får fred.»

Han sa: «Ta bussen som er fremme i Maona klok­ ken to,» og jeg sa: «Ja.»

8

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 8

14.01.2022 13:35

Han så ut på himmelen og sa: «Du bør nok ta på deg regnfrakken og slagstøvlene.»

Jeg sa: «Men jeg vil uansett høre sannheten.» Da begynte han å le, og sa: Han søker sannheten, som er så viktig; det vet enhver som gir sitt liv for den.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble sittende på benken.

Byparken var folketom, duggen gjorde benkene fuk­ tige, og bakken var dekket av vått løv. Jeg begynte å fundere over hva jeg skulle gjøre nå. Snart, sa jeg til meg selv, ville jeg gå ned på politistasjonen. Jeg ville forsøke å fortelle dem mer eller mindre hvor­ dan det var gått til, selv om det ikke ville bli lett. Jeg ble nødt til å ta det fra begynnelsen, fra den dagen vi møttes hjemme hos doktor Gaudenzi og han spilte ­firehendig piano med doktor Gaudenzis kone og sang noen folkesanger på dialekt. Alberto så på meg og tegnet et blyantportrett av meg i notisboken sin. Jeg sa jeg syntes det liknet, men han var ikke enig og rev det i stykker. Doktor Gaudenzi sa: «Han klarer aldri å tegne kvinner han liker.» De ga meg en sigarett og lo godt da de så tårene mine sprette. Alberto fulgte meg tilbake til pensjonatet og ba om å få komme til­ bake dagen etter, han ville ta med en fransk roman som han hadde fortalt meg om.

Dagen etter kom han. Vi gikk ut og spaserte litt sammen, deretter gikk vi på kafé. Når han betrak­ tet meg, var det med så tindrende, glade øyne at jeg

9

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 9

14.01.2022 13:35

tenkte han kanskje var forelsket i meg. Jeg ble usi­ gelig glad, for det hadde aldri skjedd før, at en mann hadde falt for meg, og jeg kunne blitt sittende på den kafeen med ham i timevis. Om kvelden gikk vi i ­teatret, jeg tok på meg den aller fineste kjolen min, en granatrød fløyelskjole jeg hadde fått av min kusine Francesca.

Francesca var på det samme teaterstykket som oss, hun satt lenger bak og vinket til meg. Dagen etter, da jeg spiste lunsj hjemme hos tante og onkel, spurte Francesca: «Hvem var den gamlingen?» «Hvilken gamling?» spurte jeg. Hun sa: «Han gamlingen i ­teatret.» Så jeg fortalte henne at det var en som var­ tet meg opp, men at jeg ikke brydde meg det minste om ham.

Da han kom tilbake og besøkte meg på pensjona­ tet, så jeg mer inngående på ham, og da syntes jeg ikke han virket spesielt gammel. Francesca sier alltid at alle er gamle. Men jeg likte ham ikke noe særlig, jeg ble bare så glad når han kom på besøk til meg på pensjonatet, når han så på meg med skinnende, glade øyne, for det er klart man blir glad når en mann ser på en på den måten. Jeg tenkte at han måtte være vel­ dig forelsket i meg. «Stakkars fyr,» tenkte jeg og så for meg at han ville fri til meg, så for meg hvilke ord han ville bruke. Da ville jeg nemlig si nei, og så ville han spørre om vi fortsatt kunne være venner, og så ville han fortsette å ta meg med i teatret, og en kveld ville han presentere meg for en av vennene sine, en som var mye yngre enn ham selv, og som ville falle

10

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 10

14.01.2022 13:35

pladask for meg, og så ville jeg gifte meg med denne vennen. Vi ville få en masse barn, og Alberto ville komme hjem til oss på besøk, og så ville han ha med seg en enorm julekake til jul og være en smule trist, men stort sett tilfreds.

Jeg lå bestandig på sengen i rommet mitt på pen­ sjonatet og forestilte meg ting. Jeg tenkte på hvor fint det ville bli om jeg giftet meg og fikk meg et eget hus.

Jeg forestilte meg hvordan dette huset skulle innredes, med tusen elegante gjenstander og grønne ­planter, og jeg forestilte meg at jeg satt i en lenestol og broderte lommetørklær. Ansiktet på den ­mannen jeg skulle gifte meg med, endret seg fra den ene dagen til den neste, men stemmen var b ­ estandig den samme, og inn­­vendig hørte jeg denne s­ temmen gjenta de samme ømme og ironiske ordene om og om igjen. Pensjona­ tet jeg bodde på, var dystert, tapetene var mørke, og i naborommet bodde det en enke etter en løytnant som banket i veggen med en hår­børste hver gang jeg så mye som flyttet på en stol eller åpnet vinduet. Jeg måtte stå opp tidlig om m ­ orgenen for å komme tids­ nok til skolen der jeg underviste, jeg kledde meg i all hast og spiste et rundstykke og et egg som jeg kokte på en liten ­spritkoker, og hver gang jeg støvet rundt i rommet for å finne klærne mine, banket løytnantens enke rasende i veggen med hår­børsten, mens datte­ ren til pensjonatvertinnen, som var hysterisk, skrek som en påfugl inne på badet, fordi de tvang henne til å ta en varm dusj for at hun skulle roe seg ned.

Jeg stormet ut på gaten, og mens jeg sto og ventet på

11

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 11

14.01.2022 13:35

trikken i den øde morgenkulden, fordrev jeg tiden med å finne på en masse rare historier som gjorde meg oppglødd, så det hendte jeg kom på skolen med et fjernt og noe vilt uttrykk, et syn som må ha vært temmelig komisk.

En kvinne vil så gjerne tro at en mann kanskje er forelsket i henne, og selv om hun ikke er forelsket til­ bake, er det nesten som om hun var det likevel, og det gjør henne mye penere enn vanlig; blikket blir skinnende, skrittene lettere og stemmen mykere og mer medgjørlig. Før jeg møtte Alberto, følte jeg meg så karakterløs og lite attraktiv at jeg var sikker på at jeg kom til å være alene resten av livet, men etter å ha møtt ham og fått inntrykk av at han var forels­ ket i meg, sa jeg til meg selv at hvis han likte meg, så kunne andre også like meg, kanskje til og med den mannen med den ømme og ironiske stemmen som jeg hørte innvendig. Ansiktet til denne man­ nen endret seg stadig, men han hadde alltid brede, robuste skuldre og røde, litt klossete hender, og en underfundig måte å erte meg på når han kom hjem om kvelden og så meg sitte i lenestolen og brodere lommetørklær.

Når en jente er veldig mye alene og fører et ­heller monotont og strevsomt liv, med slitte hansker og bare noen få mynter i veska, lar hun fantasien løpe av med seg og blir derfor forsvarsløs overfor alle de feil og fallgruver som fantasien daglig forfører henne med.

Som et svakt og hjelpeløst offer for fantasien leste jeg Ovid for atten jenter som satt stuet sammen i et kaldt

12

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 12

14.01.2022 13:35

klasserom, jeg inntok måltidene i pensjonatets dystre spisesal mens jeg kikket ut av de gulmalte glassrutene og ventet på at Alberto skulle komme og ta meg med på en konsert eller en spasertur. Hver lørdag etter­ middag gikk jeg på bussen i Porta ­Vittoria og reiste til Maona, og dro tilbake søndag kveld.

Faren min har vært landsbylege i Maona i over tjue år. Han er en høy, tykkfallen og noe halt g­ ammel mann som støtter seg til en stokk i kirsebærtre når han går. Om sommeren går han med en stråhatt med et svart bånd, og om vinteren i pelslue og frakk med beverskinnskrage. Moren min er en bitte liten kone med en tjukk, hvit hårmanke. Nå er det sjelden far blir tilkalt, han er blitt gammel og har vondt for å bevege seg, folk ringer i stedet legen fra C ­ avapietra, som har motorsykkel og har studert medisin i Napoli. Far og mor sitter på kjøkkenet dagen lang, veterinæren og rådmannen er der også, og spiller sjakk. De lørdagene jeg kom til Maona, ble jeg sit­ tende ved kjøkkenovnen hele dagen, og jeg satt der hele søn­dagen også, helt til det var på tide å dra. Jeg ble nesten grillet ved den ovnen, der jeg satt og dup­ pet av, stinn av polenta og suppe, uten å si et ord, og mellom sjakkpartiene sa far til veterinæren at de unge kvinnene har mistet all respekt for foreldrene, de sier ikke et ord om hva de holder på med.

Når jeg var sammen med Alberto, fortalte jeg ham om mor og far og livet i Maona før jeg dro inn til byen for å undervise. Jeg fortalte at jeg pleide å løpe inn i kullkottet for å gråte når far ga meg et rapp

13

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 13

14.01.2022 13:35

over fingrene med stokken, og at jeg gjemte boken Slave … eller dronning under madrassen og leste i den om natten, og at jeg, når jeg gikk sammen med far og hushjelpen og rådmannen nedover veien mel­ lom vinmarkene og åsene som ender i kirkegården, kjente en voldsom trang til å flykte langt, langt bort bare jeg så disse jordene og åsene.

Alberto fortalte meg imidlertid aldri noe om seg selv, og jeg vente meg til ikke å stille ham noen spørs­ mål, for ingen hadde noensinne interessert seg for meg på den måten og lagt så stor vekt på det jeg hadde følt og tenkt på veien nedover mot kirkegården eller der inne i kullkottet, så jeg kjente meg yr og tilfreds, og ikke lenger så alene, når jeg spaserte rundt i byen med Alberto eller vi var på kafé sammen. Han hadde fortalt meg at han bodde sammen med moren sin, og at hun var gammel og skrantende. Kona til doktor Gaudenzi hadde sagt at denne moren var gammel og gal, stinn av gryn, at hun studerte sanskrit dagen lang og røykte sigaretter med et munnstykke av ibenholt, og at hun ikke møtte noen andre enn en dominika­ nermunk, som kom innom hver kveld for å lese Paulus’ brev høyt for henne, for det var flere år siden hun hadde satt sin fot utenfor døren, det verket sånn når hun presset føttene inn i et par sko, sa hun, så hun tilbrakte dagene i en lenestol inne i villaen sammen med en ung kokke som stjal fra matpengene og ellers behandlet henne usselt. I begynnelsen tenkte jeg ikke så mye over at Alberto ikke likte å snakke om seg selv, men etter hvert ble jeg litt skuffet. Jeg prøvde å

14

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 14

14.01.2022 13:35

spørre ham om ting, men da ble han liksom fjern og drømmende i ansiktet, og når jeg spurte om moren hans, om jobben eller om livet hans i alminnelighet, la det seg et slør over blikket hans, på samme måte som man kan se hos syke fugler.

Han fortalte meg aldri at han var forelsket i meg. Likevel trodde jeg det, fordi han så ofte kom på besøk på pensjonatet og ga meg bøker og kon­ fekt, og fordi han ville gå ut med meg. Jeg tenkte at han kanskje var sjenert og ikke turte å si at han var forels­ket, men jeg ventet på at han omsider skulle fortelle meg det, sånn at jeg kunne fortelle det videre til ­Francesca. Francesca hadde alltid så mye å for­ telle, mens jeg aldri hadde noe. Til slutt fortalte jeg likevel F ­ rancesca at han var forelsket i meg, selv om han aldri hadde sagt noe i den retningen, fordi han samme dag hadde gitt meg et par brune hansker i gemseskinn, og da følte jeg meg sikker på at han elsket meg. Jeg sa også at jeg aldri i verden kom til å gifte meg med ham, han var altfor gammel, for om jeg ikke helt visste hvor gammel han var, måtte han være over førti, mens jeg bare var tjueseks. Men Francesca sa rett ut at jeg burde kvitte meg med ham, hun kunne ikke fordra oppsynet hans. Og de hans­ kene burde jeg bare kaste rett i fleisen på ham, de var for lengst umoderne, med de trykknappene på håndleddene fikk de meg til å se ut som en landsby­ kjerring. Hun sa hun hadde en mistanke om at fyren ville få meg i trøbbel. Francesca var bare tjue på den tiden, men jeg hørte alltid på det hun hadde å si, for

15

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 15

14.01.2022 13:35

hun virket så smart. Denne gangen hørte jeg imidler­ tid ikke på henne, og jeg hadde på meg de hanskene overalt, jeg likte dem selv om de hadde trykknapper ved håndleddene, og jeg likte å være sammen med Alberto og fortsatte å møte ham, for i mitt tjueseks år lange liv hadde jeg ennå til gode å få gaver fra en mann og bli vartet opp, og livet mitt virket så trist og tomt, jeg tenkte at det var lett for Francesca å snakke, hun som fikk alt hun hadde lyst på, som reis­te og alltid var med på så mye gøy.

Det tørre hjertet_Natalia Ginzburg.indd 16

14.01.2022 13:35

Ginzburg. Det tørre hjertet. FINAL.qxp_Layout 1 14.01.2022 13:07 Side 1

Han hadde bedt meg gjøre klar en termos med te til reisen. Jeg hadde gått ut på kjøkkenet og laget teen, hatt i melk og sukker og helt den over på termosen, så hadde jeg skrudd lokket godt til og vendt tilbake til kontoret hans. Det var da han viste meg tegningen, og jeg tok revolveren opp av skrivebordsskuffen og skjøt ham. Jeg skjøt ham mellom øynene.

Natalia Ginzburg (1916–1991), født i Palermo på Sicilia, oppvokst i Torino, er en av de fremste forfatterne i italiensk etterkrigslitteratur. Hun skrev en rekke essays, teaterstykker, noveller og romaner. For Familieleksikon (1963, på norsk i 2021) mottok hun Strega-prisen, Italias mest prestisjefylte litteraturpris.

Ginzburg var gjennom hele livet politisk aktiv, og hun var valgt inn i det italienske parlamentet i årene 1983 til 1987.

Det tørre hjertet utkom i 1947 og foreligger nå for første gang i norsk oversettelse.

NATALIA GINZBURG

«En kompakt, nervepirrende thriller» New Statesman «en feministisk klassiker som avslører de mørke sidene av ekteskapet, skrevet i en skarp, fengslende prosa» Adam Morgan, Chicago Tribune

«Ginzburg er en unik stemme» The Guardian

«et språk så klart, så direkte, så tilsynelatende enkelt at det gir leseren den magiske opplevelsen av å begripe verden for første gang» Michiko Kakutani, The New York Times

Fire år før skuddet faller, har hun møtt den mye eldre Alberto. Hver kveld pudrer hun ansiktet og setter seg til å vente på ham inne på det vesle pensjonatværelset.

Ofte kommer han ikke. Men hun fortsetter å vente, drømmer om ham og forteller seg selv at hun er forelsket.

Alberto sier tydelig ifra om at han ikke er det. Likevel frir han, og de får et barn. Men Alberto er en mann som fort blir lei.

Om Familieleksikon: «Ginzburgs erindringer byr på en sjeldent gripende leseopplevelse og livsreise, levende og varm» Guri Hjeltnes, VG «Til og med mor og fars enkle kjenningsfraser kan det bli stor litteratur av når stilen lyser som her» Frode Johansen Riopelle, Morgenbladet Årets beste bøker 2021

I et usentimentalt og direkte språk dissekerer Natalia Ginzburg et ekteskap. Det tørre hjertet er en fortettet og ulmende roman om betinget kjærlighet og forvrengte oppfatninger, om trange kvinneliv og endelig løsrivelse.

Om De små dyder:

DET TØRRE HJERTET Forfatterportrett: Einaudi Forsidefoto: Max Hoffman | Eyeem Design: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design

ROMAN | FORLAGET OKTOBER

«Ginzburg skriver med så mye ballast og livsvisdom at man er nødt til å holde dommedag over seg selv. Det er ikke mange bøker som treffer så hardt» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten «en utfyllende innføring i det fascinerende og originale arbeidet til Natalia Ginzburg, som er en sann lykke at vi endelig har fått på norsk» Hilde Slåtto, Vårt Land

Ginzburg. Det tørre hjertet. FINAL.qxp_Layout 1 14.01.2022 13:07 Side 1

Natalia Ginzburg (1916–1991), født i Palermo på Sicilia, oppvokst i Torino, er en av de fremste forfatterne i italiensk etterkrigslitteratur. Hun skrev en rekke essays, teaterstykker, noveller og romaner. For Familieleksikon (1963, på norsk i 2021) mottok hun Strega-prisen, Italias mest prestisjefylte litteraturpris.

Ginzburg var gjennom hele livet politisk aktiv, og hun var valgt inn i det italienske parlamentet i årene 1983 til 1987.

Det tørre hjertet utkom i 1947 og foreligger nå for første gang i norsk oversettelse.

I et usentimentalt og direkte språk dissekerer Natalia Ginzburg et ekteskap. Det tørre hjertet er en fortettet og ulmende roman om betinget kjærlighet og forvrengte oppfatninger, om trange kvinneliv og endelig løsrivelse.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 4 7 8 5

FORLAGET OKTOBER

Forfatterportrett: Einaudi Forsidefoto: Max Hoffman | Eyeem Design: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design

Fire år før skuddet faller, har hun møtt den mye eldre Alberto. Hver kveld pudrer hun ansiktet og setter seg til å vente på ham inne på det vesle pensjonatværelset.

Ofte kommer han ikke. Men hun fortsetter å vente, drømmer om ham og forteller seg selv at hun er forelsket.

Alberto sier tydelig ifra om at han ikke er det. Likevel frir han, og de får et barn. Men Alberto er en mann som fort blir lei.

NATALIA GINZBURG DET TØRRE HJERTET

Han hadde bedt meg gjøre klar en termos med te til reisen. Jeg hadde gått ut på kjøkkenet og laget teen, hatt i melk og sukker og helt den over på termosen, så hadde jeg skrudd lokket godt til og vendt tilbake til kontoret hans. Det var da han viste meg tegningen, og jeg tok revolveren opp av skrivebordsskuffen og skjøt ham. Jeg skjøt ham mellom øynene.

NATALIA GINZBURG

«En kompakt, nervepirrende thriller» New Statesman «en feministisk klassiker som avslører de mørke sidene av ekteskapet, skrevet i en skarp, fengslende prosa» Adam Morgan, Chicago Tribune

«Ginzburg er en unik stemme» The Guardian

«et språk så klart, så direkte, så tilsynelatende enkelt at det gir leseren den magiske opplevelsen av å begripe verden for første gang» Michiko Kakutani, The New York Times Om Familieleksikon: «Ginzburgs erindringer byr på en sjeldent gripende leseopplevelse og livsreise, levende og varm» Guri Hjeltnes, VG «Til og med mor og fars enkle kjenningsfraser kan det bli stor litteratur av når stilen lyser som her» Frode Johansen Riopelle, Morgenbladet Årets beste bøker 2021 Om De små dyder:

DET TØRRE HJERTET ROMAN | FORLAGET OKTOBER

«Ginzburg skriver med så mye ballast og livsvisdom at man er nødt til å holde dommedag over seg selv. Det er ikke mange bøker som treffer så hardt» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten «en utfyllende innføring i det fascinerende og originale arbeidet til Natalia Ginzburg, som er en sann lykke at vi endelig har fått på norsk» Hilde Slåtto, Vårt Land