Page 1

Steen. Det siste fotografiet. Omsl.qxp 02.08.2019 12:39 Side 1

thorvald steen (f. 1954) debuterte i 1983 og har gjennom et rikt forfatterskap utgitt kritikerroste romaner, diktsamlinger, skuespill, noveller, barnebøker og essays. Hans gjennombrudd kom i 1992 med diktsyklusen Ilden, og kort tid etter ble han internasjonalt anerkjent for sine nyskapende historiske romaner, som Don Carlos (1993), Konstantinopel (1999), Den lille hesten (2002) og Det usynlige biblioteket (2015). Forfatterskapet har siden Vekten av snøkrystaller (2006) vekslet mellom romaner bygget på egne erfaringer og historiske romaner. Steen har mottatt en rekke priser og utmerkelser i innog utland. Bøkene hans er oversatt til 28 språk.

Det siste fotografiet er en roman om forakt, skam, hemmelighold og stridslyst. Den er en frittstående oppfølger til Det hvite badehuset, som ble mottatt med stor begeistring av både kritikere og lesere.

FORLAGET OKTOBER

fo rfat t erport rett: trin e h is dal fo rs i d ef oto: g etty imag es d e s i g n : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil desi gn

m oren har lø y et for ham hele livet. Hun har ikke fortalt at bestefaren og onkelen hans hadde den samme muskelsykdommen som han har. Hvorfor var det så viktig for moren å tie om dette? Han har forsøkt å få henne i tale, uten resultat. Datteren hans er gravid. Det haster å få kjennskap til stamtreet for at ny medisinsk kunnskap skal komme til nytte. Skjuler moren noe mer?

THORVALD STEEN DET SISTE FOTOGRAFIET

– Du er klar over at jeg er døende? spør mor. – Ja, sier jeg. Det blir stille. – Det er en sykepleier her som har sett bilde av deg i avisen, der du sitter i en rullestol, sier hun. – Du elsker visst å se annerledes ut, og å vise det.

Om Det hvite badehuset (2017) KÅRET TIL EN AV ÅRETS BESTE BØKER 2017 I DAGBLADET, DAGSAVISEN, AFTENPOSTEN OG FÆDRELANDSVENNEN «Jeg hadde hørt at Thorvald Steens roman Det hvite badehuset skulle være en perle. Det viste seg å være feil. Den er et knyttneveslag rett i magen og jeg kan ikke huske sist jeg ble så berørt» clara block hane, svenska dagbladet (se)

THORVALD STEEN DET SISTE FOTOGRAFIET ROMAN | FORLAGET OKTOBER

«en roman om vår tids forakt for svakhet … nakent og gripende» jonas thente, dagens nyheter (se) «intenst og dynamisk ... rommer alle thrillerens elementer ... en sterk, usentimental og lojal skildring av hva skam gjør med en familie, når den går i arv» siri ranva hjelm jacobsen, weekendavisen (dk) «en avslørende og skremmende relevant historie om angsten for avvik, om forakt og selvforakt. Den bør finne veien til mange lesere» anne merethe k. prinos, aftenposten «En rystende avsløring, skildret i en velkomponert roman, uten raseri og affekt, men med den sanne dikters evne til å ta inn over seg livet; det brutale, det opprivende og det poetiske» fredrik wandrup, dagbladet «Steen skildrer menneskelig sårbarhet og skam i en ramme som er spennende som en kriminalroman» bjørn gabrielsen, dagens næringsliv «Usentimentalt, balansert og tidvis tørrvittig fortelles en særdeles smertelig familiehistorie, som viser hvor ødeleggende taushet kan være» turid larsen, dagsavisen «eit gneistrande godt skriftstykke» knut ødegård, vårt land


Det siste fotografiet_Thorvald Steen.indd 2

05.08.2019 11:24


THORVALD STEEN DET SISTE FOTOGRAFIET

ROMAN | FORLAGET OKTOBER 2019

Det siste fotografiet_Thorvald Steen.indd 3

05.08.2019 11:24


Det siste fotografiet_Thorvald Steen.indd 4

05.08.2019 11:24


fredag før palmesøndag

Det store lønnetreet utenfor står på fortrolig fot med himmelen. Jeg kan skimte de første knoppene. Jeg har forsonet meg med at mor løy for meg hele livet om hvor den arvelige muskelsykdommen min kom fra. Det er en lettelse. Sola bryter igjennom og tegner en gul gavl i skogbry­ net. Hvem er bedre egnet til å ta imot våren enn meg? Jeg sitter ved skrivebordet og retter på disposisjonen til en artikkel om Charles Darwins jordomseiling. Jeg har lovet Dagsavisen å ha den ferdig rett etter påske. Det går trått. Øynene glir stadig oftere til høyre på pul­ ten, der det ligger en stabel med ark. Her er samtalene mellom mor og meg sirlig nedskrevet. Det ringer iltert på døra. Jeg nøler et øyeblikk, slen­ ger kulepennen på skrivebordet og ruller stolen bort til callingen. Det ringer enda en gang, mer bestemt nå. Er det en avtale jeg har glemt? Jeg ser på klokka. Kommer Karoline tidligere enn planlagt? – Hvem er det? sier jeg i callingen. – Det er Robert Lindberg. Jeg har aldri hørt fastlegen min presentere seg så for­ melt før. 5

Det siste fotografiet_Thorvald Steen.indd 5

05.08.2019 11:24


– Er det noe galt? spør jeg. – Er du alene hjemme? Stemmen hans pleier å være varm, ofte spøkefull, nå er den da mer alvorlig enn vanlig? Hvorfor spør han om jeg er alene? – Ja. Sunniva har dratt på jobben. Hvordan det? – Fint, jeg trenger å snakke med deg. Åpner du? Lindberg smiler idet han kommer inn døra; kledd i olabukse og blå dressjakke. Han er en dyktig og kunn­ skapsrik lege. Jeg har alltid likt ham. I over tjue år har han vært fastlegen min. Sunniva og Karoline bruker ham også, men han har aldri vært hjemme hos oss før nå. – Jeg burde vel si velkommen, sier jeg. Han ser seg omkring. Rundt halsen har han et stetoskop, i venstrehånden holder han et blodtrykksapparat. – Siden jeg først er her, vil jeg sjekke blodtrykket for å være sikker på at Losartanen er riktig dosert. Skal vi sette oss i stua? På hans oppfordring legger jeg venstrearmen på spise­ bordet. Han bruker ikke ett ord for å dempe uroen. Han setter fra seg apparatet, fester mansjetten rundt armen, pumper opp, plasserer stetoskopet på underar­ men og lytter. – Godt, trykket er greit. – Hvorfor har du kommet hjem til oss? – Kan du ta av deg skjorta? Jeg knepper lydig opp. – Jeg vil se på skulderen din etter skaden før jul. Du slo deg jo kraftig da du falt ut av rullestolen. 6

Det siste fotografiet_Thorvald Steen.indd 6

05.08.2019 11:24


Han hjelper meg av med skjorta, og trykker på inn­ siden av det venstre skulderbladet. – Det er verre enn jeg trodde. Du har nok fått revet over noen små sener og muskler. Du trenger hver eneste en. – Det er fortsatt vondt. – Ta av deg strømpene også, er du snill, eller skal jeg gjøre det for deg? Han stryker fingrene over den fortsatt hovne høyre­ ankelen. Hvorfor svarer han ikke på det jeg spør om? – Er det på grunn av fallet du er kommet? Han stryker høyre langfinger over arret mitt i panna. – Det ser ut til å ha grodd. Det er nesten ikke noe rødt igjen. Du har godt grokjøtt, det er da alltids noe. Jeg ser du har på deg trygghetsalarmen, men hvor er mobilen din akkurat nå? Han spør som om det er et avhør. – Den ligger på krakken, sier jeg. Tonefallet mitt er bebreidende, som om han har beskyldt meg for noe jeg ikke har gjort. Han retter seg opp, løfter brillene opp på panna. – Hjemmesykepleieren som ble tilkalt etter fallet ditt i desember, skrev en mail og foreslo at jeg fulgte deg opp tettere. Jeg har forsømt meg som ikke har tatt kontakt før. – Det er ingen som kan klandre deg for at muskel­ sykdommen blir gradvis verre. Stemmen min høres hektisk ut. – Da du falt, ble du funnet over et døgn seinere, uten mobil eller alarm. 7

Det siste fotografiet_Thorvald Steen.indd 7

05.08.2019 11:24


Jeg kikker ut av vinduet for å konstatere, enda en gang, at knoppene i treet utenfor er blitt synlige. Det er da noe å glede seg over. – Det gjør meg urolig at du var så lite påpasselig selv om du visste at Sunniva skulle være borte i mange dager. – Jeg var distré, jeg var i ferd med å skrive ned sam­ talene med mor. Han løfter blikket. – Det er én ting til … Nå kommer det han har gruet seg for, tenker jeg. – … For at du fortsatt skal kunne bo hjemme uten tilsyn … noen dager i året er du jo også alene … må du kunne vise meg at du kan stå oppreist uten hjelp, slik at du kan komme deg fra senga og ned i rullesto­ len på egen hånd. Han tenker seg om før han fortsetter: – Jeg foreslår at vi tester det ut første arbeidsdag etter påske. Han snakker langsomt, ser på meg og forsikrer seg om at hvert ord er forstått. Det høres ut som han leser opp en dom. Blikket hans er rettet til side for meg. Mitt jeg er en del av denne kroppen. Ingen del av meg er uavhengig av den. Kromosomene preger alt jeg gjør, hver minste lille bevegelse. Sykdommen omslut­ ter meg. Jeg har akseptert okkupanten, men kjemper i mot den for å leve dette livet. Under det grå og fyldige håret stirrer han plutselig rett på meg. – Som jeg har kviet meg for dette, sier han. – Du har alltid bedt meg om å være ærlig, og sagt at du tåler det. 8

Det siste fotografiet_Thorvald Steen.indd 8

05.08.2019 11:24


Han ser bedende ut, forventer han at jeg skal trøste ham? Da legen ga meg diagnosen som gutt og fortalte at jeg kom til å havne i rullestol, reiste jeg meg brått opp, jeg ville løpe ut av situasjonen, jeg ble svimmel, holdt meg i stolryggen, og måtte sette meg igjen. Denne gangen blir jeg svimmel, men sittende. – Jeg må også tenke på Sunnivas situasjon, sier Lind­ berg. – Det er viktig at hun ikke forløfter seg når hun skal hjelpe deg. Ryggen hennes blir stadig dårligere. – Tror du ikke jeg også har slike tanker? Han hører muligens fortvilelsen i stemmen min. Vi husker begge hva vi snakket om for et par år siden. Vi håpet at sykdommen ikke skulle utvikle seg så langt at jeg måtte flytte til en institusjon. Han reiser seg og ser lenge på meg før han legger høyrehånden på skulde­ ren min. – Jo, sier han. – Det vet jeg at du har. Vi ses tirsdag etter påske. Lindbergs ord har en letthet og klang av metall, som om han vil holde smerten på avstand. Jeg ser ned på de tynne beina. De jeg en gang hadde glede av.

Det siste fotografiet_Thorvald Steen.indd 9

05.08.2019 11:24


doktor lindberg har bestemt seg. Det finnes ingen ankeinstans. Straks han er ute av døra manøvrerer jeg rullestolen bort til Mac-en i stua og sjekker mailkorrespondansen mellom oss rett før advent. Kjære livlege, kjære Robert, de siste dagene har vært opprørende, men også avklarende. Den 20. november ble jeg oppringt av en kvinne som hev­ det at hun var min kusine. Hun snakket sant. Det viser seg at mor slett ikke var enebarn. Hun hadde en bror med min diagnose. Og ikke bare det. Bestefars navn, som hun aldri har villet røpe, fikk jeg også vite. Nederst hadde jeg skrevet navn og adresse til min kusine Eline, og onkel Frodes og bestefar Tors fulle navn. Lindberg svarte samme dag: Jeg sendte ’nyhetene’ til genetisk avdeling. De håper at din mor vil begynne å snakke. Et mest mulig detaljert genetisk stamtre vil være viktig for deg 10

Det siste fotografiet_Thorvald Steen.indd 10

05.08.2019 11:24


og ikke minst Karoline. Stamcelleforsk­ningen går raskt framover. Tre uker seinere sendte jeg ham en ny mail: Det viser seg at også bestefar, som mor alltid har kalt en fyllik, hadde sykdommen. Han responderte med en gang: Vet du om flere hemmeligheter? Jeg svarte ikke på den.

Det siste fotografiet_Thorvald Steen.indd 11

05.08.2019 11:24

Profile for Forlaget Oktober

Thorvald Steen – Det siste fotografiet  

Bla i boka. Leseprøve på Thorvald Steens roman "Det siste fotografiet". Den er en frittstående oppfølger til "Det hvite badehuset" (2017).

Thorvald Steen – Det siste fotografiet  

Bla i boka. Leseprøve på Thorvald Steens roman "Det siste fotografiet". Den er en frittstående oppfølger til "Det hvite badehuset" (2017).

Advertisement